Skrevet 1.10.2007, ikke publisert
I Morgenbladet 14. og 28. september 2007 snus Nasjonalmuseets problematiske forhold til offentligheten på hodet. Her kritiseres de begrensninger ansatte har med å gå ut i media med synspunkter på interne prioriteringer ved museet. Det som Morgenbladet burde tatt kritisk opp, er den nesten totale taushet som helt som siden dets tilblivelse i 2003 har hersket fra Nasjonalmuseets faglige stabs side, fra dets styre og fra departementet side, om deres syn på museets faglige virksomhet. Det museum og de fagpersoner som skulle ha drevet frem og stått i sentrum for en kunst- og museumsfaglig debatt har stort sett forholdt seg helt tause. Sune Nordgren etterlot seg et museum med kunst- og museumsfaglige holdninger offentligheten ikke visst noe om – ikke en gang om det hadde sholdninger. I stedet har vi fått et museum der en del ansatte dels brukes av pressen, dels selv bruker pressen, til å få interne debatter og beslutninger om prioriteringer overprøvd av en offentlighet som er holdt i uvitenhet om museets oppfatninger om sine egne oppgaver. Resultatet er at utfordringer offentligheten har krav på å få vite og få delta i diskusjoner om, blir unndratt den, mens det den neppe har særlig interesse av, det flommer pressen over av.
Et eksempel på pressens forsømmelse, er at den har unnlatt å reise spørsmål om de museumsfaglige premissene for den arkitektkonkurranse som – etter mange forsinkelser og en uforståelig taushet fra museets og departementets side – snart bør utlyses om museeets utvidelser. Når konkurranseutlysingen foreligger, er det allerede lagt føringer som det da vil være for sent å diskutere. Det samme synes å skje som ved selve den sammenslåing som skapte Nasjonalmuseet – diskusjonen kom først etter at den var et faktum, og flere år etter at de kulturpolitiske signalene om en slik sammenslåing var synlige. Må det stå et nytt bygg på Tullinløkka før diskusjonen om det kommer i gang?
Et annet eksempel er spørsmålet om museumsvertene. I stedet for å gripe fatt i en løs antakelse om at ordningen kan bli nedlagt, bør det stilles spørsmålet om hvordan den nye ordningen har fungert, og etterlyse museets evaluering av den.
Etter flere år der den tunge kunstfaglighet har vært svakt representert i museets ledende skikt, har nå har museet fått en kunst- og museumsfaglig særdeles kvalifisert leder. Etter noen måneder i direktørstolen vil det nærme seg en fase der hun og hennes museumsfaglige stab kan invitere offentligheten, både den faglige og den allmenne, til å delta i diskusjoner om museet fremtid. Det er slike spørsmål som Morgenbladet og andre bør reise, av hensyn til oss lesere. Det er museets ytringsplikt om kunst- og museumsfaglige spørsmål som det nå er viktig å få vitalisert, mer enn den enkelte ansattes frihet til å ytre seg fritt i pressen om museets interne prioriteringer. Etter mitt skjønn er det slike spørsmål museets ansatte har både rett og plikt til å delta i den offentlige debatt om, en debatt som museet også selv bør tilrettelegge for. En redsel for at innbyrdes faglig uenighet kolleger i mellom blir kjent for offentligheten bør ikke hindre dette, og direktøren bør sørge for at det ikke gjør det. Det er på tide at museets faglige stab utnytter sin akademiske frihet på en konstruktiv måte.