Kunstsosiolog dr. philos.

Ytterpunkter i kunsten verdisystem

| Hjem |

To ikke så vanlige ytterpunkter i kunstens verdisystem

Skrevet 18.12.07, ikke publisert. Også som bokomtale

I dag vet alle at kunsten også er et verdisystem. Som alle verdisystemer har den sin ondskap – den heter kitsch. Kunstens verdisystem er imidlertid ikke ordnet som en akse, med kitsch som den onde kunsten i det ene ytterpunktet og kanoniserte mesterverk som den gode i det andre. Kunsten har også flere andre ytterpunkter, som står som motsetninger til både kitsch og mesterverk, og mot hverandre.

            To slike motpoler er i høst representert i hver sin bok. Den ene er kunsthistorikeren Tommy Sørbø’s ”Søppel”, den andre er billedkunstneren og tegneren Aase Gulbrandsens ”Så merkelig”. Mens ”Søppel” beskriver det ytterpunkt i kunsten der bare løgnen regnes som kunstnerisk sann, handler ”Så merkelig” om det ytterpunkt der bare det sanne er verdig en kunstnerisk behandling. Mens ”Søppel” beskriver forherdelse og forstillelse i en ironisk form, er ”Så merkelig” utformet i godhetens, ekthetens og uskyldens tegn. ”Søppel” handler om store mennesker og enda større kunst, ”Så merkelig” handler om det lille mennesket og den store kunsten. Begge bøkene er imidlertid nyskapende i hver sin sjanger, og er meget leseverdige – i Gulbrandsens tilfelle også meget severdig. Den som kan nyte dem begge må i sannhet ha et åpent og ufordervet sinn, med en smak som kan glede seg over både det barokke og det enkle, både det støyende og det stillferdige.

            ”Søppel” er formet som en kunstsosiologisk satire i nøkkelromanens form, med ”Riksmuseet” som den sentrale arena. Helten er en tradisjonell kunsthistoriker og omviser, hvis lengsel ikke strekker seg lenger enn til å fortelle skoleklasser om forskjellen på romantikk og realisme. Skurken er en flamboyant nyansatt direktør, som setter sitt museum på hode for at alle skal snakke om det. Museets styreleder er en rik forretningsmann som også er kunstsamler på samme område som museet, og med samme smak som direktørens, men bare nesten, skal det vise seg. Boken harselerer på en munter måte over et kunstliv fullt av forstillelse og frykt for ikke å følge med på det nyeste nye. Min lesning ble stadig avløst av lattersalver som avslørte at jeg var en inneforstått leser. Latteren var ikke uten malise, en reaksjon jeg som kritiker ikke burde være stolt av. For meg var boken vittig og morsom, for enkelte andre kan den sikkert være en sur pille å svelge.

            ”Så merkelig” er virkelig en merkelig bok, selv til billedbok å være. Den er i format (litt nærmere A4 enn A3), form (nesten ingen tekst, fordi bildene taler for seg selv), grafisk utforming (kunstnerens egen, med en rikdom av collager av reproduksjoner og fotografier), innhold (den handler mye om undringen over det nære) og er ulik alle andre bøker jeg har holdt i mine hender. Boken er vakker, hvert oppslag er en skjønnhetsopplevelse, uten å prange på coffee-table manér. Dens grunnfortelling er ikke så uvanlig – kunstneren forteller om sitt liv, den er altså en selvbiografi, der livet fortelles gjennom kunstnerens egne bilder og eget fotoalbum, nesten uten annen tekst enn den man selv leser inn i bildene. Noen få og korte tekstfragmenter opptrer her og der i boken, visuelt integrert i det som helt og holdent er en bok på bildets premisser. Leseren finn overhodet ingen tekst som er typografisk satt, med unntak av barcode-merket nederst på siste omslagsside.

            Livet er ikke så merkelig som tittelen kan antyde, men det er måten det fremstilles på som er det – merkelig og bemerkelsesverdig på samme tid. Boken er uten kos og nytelse som vekten på det nære ofte resulterer i, det er livets alvor og de takknemmelige gleder over det enkle i våre omgivelser som preger både innhold og utstyr. Et motiv som ofte går igjen er det lille bordet med en eller to stoler, med duk og blomster, med et vindu ut mot et naturlandskap. Stol-og-bord motivet er noen ganger drevet ut i sin ytterste enkelhet, bare med noen få enkle streker. Etter det hun nennsomt lar oss forstå som en kjærlighetssorg blir dette motivet lenge borte, før det kommer igjen. Aase Gulbrandsen bærer frem livet på samme måte som et barn gjør når det har funnet en skadet fugl og bærer det hjem.

            Riksmuseet og dets kunstnere i Tommy Sørbøs versjon og kunstneren i Aase Gulbrandsens selvbiografi er totalt uforenlige størrelser. Allikevel rommere kunsten dem begge. Hvilken rikdom!

Aase Gulbrandsen: ”Så merkelig”. Press 2007.

Tommy Sørbø: ”Søppel. En roman om kunst”. Schibsted 2007.

| Til toppen |