| Hjem |
Jeg kom tidlig møte med begrepet kritikk. Til artium besvarte jeg den oppgaven i norsk stil som het «Å være kritisk – en fordel eller en ulempe». Jeg mente da den var begge deler, i dag vil jeg vektlegge fordelene mye større enn ulempene. Jeg fikk nok en god karakter den gang fordi jeg også drøftet begrepet selvkritikk. For en kunstsosiolog, forsker og kunstformidler er selvkritikk nødvendig, blant annet fordi man i slike roller er med på å skape de virkninger i kunstfeltet som man selv studerer. Derfor heter min bok om kunstformidlingens teori og praksis «Formidler og formidlet», fordi en kunstformidler også formidler sitt eget kunstsyn. En annen grunn er at man som akademiker lett tror at ens eget kunstsyn er universelt og «riktig», og overser at ens kunstsyn er sterkt preget av den klasse man tilhører og er vokst opp i og der har fått sitt tillærte kunstsyn. Det er særlig den franske sosiologen Pierre Bourdieu som har lært meg det. Det er en av grunnene til at jeg er bejaer kunstforeninger som er kunstnerisk styrt av sine egne medlemmer etter foreningsdemokratiske regler, og etter sin egen smak. Men også de trenger kritikk, og jeg har derfor argumentert for at det burde være aktive kunstkritikere i alle deler av landet, der kunstforeningene er.
Som kunstkritiker og medlem av Kunstseksjonen i Norsk Kritikerlag har jeg særlig dyrket den formen som heter institusjonskritikk. Det følger av at jeg som kunstsosiolog har viet kunstinstitusjoner og deres fremvekst og situasjon størst oppmerksomhet. Men det følger også av at jeg selv har vært aktiv innenfor noen kunst- og kulturinstitusjoner: Universitetet i Tromsø, Tromsø Museum, Tromsø Kunstforening, Nordnorsk Kulturråd, Norske Kunstforeningers Landsforbund, Norsk kulturråd, Nasjonalmuseet, kunstnerverkstedet Atelier Nord og ikke minst mine ti år som lærer ved Høgskolen i Telemark i Bø, nå en del av Universitetet i Sørøst-Norge (USN). Størst interesse har jeg viet Nasjonalgalleriet, Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, og Munch-museet. Men jeg har også anmeldt og omtalt bøker, og kunstutstillinger.
Som leder for kunstseksjonen i Norsk Kritikerlag ble jeg de årene automatisk også norsk representant i AICA, den internasjonale kunstkritikerorganisasjonen – Association International des Critiques d’Art. Jeg deltok på flere årsmøter, som i Zagreb og Paris, og i flere styremøter i Paris er hovedkontoret er. Som medlem av kunstseksjonen har jeg gjentatte ganger oppfordret mine kolleger til å vise større interesse for å delta i AICAs arrangementer, men ganske forgjeves synes det som.
Mens jeg som kritiker av utstillinger og bøker står alene, står jeg som institusjonskritiker i samvirke med en større gruppe av andre institusjonskritikere: kunstnere med sine kunstverk, yrkesorganisasjoner, presse og tidsskrifter. Institusjonskritikk skaper derfor større debatter, og har større offentlig interesse.
En sak av viktighet for meg har vært å tale den personlige og subjektive kunstkritikkens sak, blant annet ved å peke på hvor viktig kunstkritikk er for de kunstnere som blir gjenstand for den, i særlig grad for kunstnere som ikke bor og stiller ut i Oslo. Publikum har også rett til å få de utstillinger kritisert som de selv besøker, blant annet fordi de fleste kritikker er god kunstformidling. Men særlig peker jeg på kunstkritikkens kunstpolitiske nødvendighet, for hvordan ellers skal de politiske organer som bevilger støtte til kunstnere, kunstutstillinger og arrangører få bedømt kvaliteten av det de har bevilget støtte til? I 2018 ble jeg utnevnt til æresmedlem i Norsk kritikerlag, en stor ære for meg, og ikke helt fortjent etter min mening.
Av spesielle engasjement av kritisk karakter kan jeg nevne kritikken av skattemyndighetenes og rettsvesenets behandling av Odd Nerdrums skattesak. Han ble dømt, i hovedsak for å ha planlagt å unndra store beløp inntekter fra salg i USA. Jeg mener fortsatt han er uskyldig dømt. I denne saken kom min økonomiske utdannelse meg til stor hjelp.
Min bok om arbeiderselvstyret i Jugoslavia, som utkom i 1972, var en kritisk beskrivelse av det spesielle jugoslaviske selvforvaltningssystemet, om dets idealer og realiteter. Jo, jeg har nok bestandig vært kritisk.
| Til toppen |