Til Kalle Øen
Norsk kulturråd
2.2.2003
Uttalelse om Ingrid Lystad: Høstutstillingen – elsket og hatet
Bokmanuset fremstiller Høstutstillingens historie fra 1882 til i dag.
I min vurdering tar jeg utgangspunkt i forfatterens eget formål med boken: Den er skrevet for ”Høstutstillingens brede publikum”, den skal gi ”ny innsikt og inspirere til refleksjoner og diskusjoner”, ”kanskje rokke ved neon inngrodde forestillinger, fjerne slør av hemmeligheter”, ”gi appetitt på nye kunstopplevelser” o.l.
Forfatteren vil gi et ”bredt innblikk” i Høstutstillingens historie, og har vinklet stoffet fra tre kanter, i hver sin hovedavdeling
- HU som ”vår” nasjonale kunstarena
- Samtidskunsten og publikum (på HU)
- HU som refleksjon av sin tid og dens politikk
Innenfor hver avdeling er stoffet presentert dels tematisk, dels kronologisk. Manuset avsluttes med en kronologi, nesten som en fjerde avdeling, der forfatteren i stikkords form trekker frem det som (etter forfatterens mening) er hovedverk, høydepunkter, skandaler, provokasjoner, markante debutanter o.l. for hvert eneste år.
Om man kan dele faglitteratur om kunst i tre sjangre – vitenskapelig, populærvitenskapelig og journalistisk – da er dette manus preget av den journalistiske sjanger, understøttet av en type dokumentasjon som like gjerne kunne inngå i en vitenskapelig eller populærvitenskapelig fremstilling, uten at det vises til denne type litteratur. Ved siden av oppdelingen i de tre hovedavdelinger og deres underkapitler er det ingen antydning til analyse. Fremstillingen preges av en ukritisk begeistring for alt som har med kunst, kunstnere, kunstnerorganisasjon og Høstutstilling å gjøre. Dette er en ”hurra-for-Høstutstillingen bok”. En rød tråd i stoffet er referansen til norsk kunsthistorie.
Forfatteren kjenner Høstutstillingen innenfor, gjennom egen deltakelse på vegne av arrangøren. Denne innsikten har hun bare i liten grad benyttet.
Som sådan, i sin sjanger, og på sine forutsetninger, kunne det blitt en morsom og interessant bok. Det gir det foreliggende manuset dessverre ingen løfter om. Den er derimot full av de ”inngrodde forestillinger” forfatteren sier hun vil bekjempe, og den fjerner ingen av de ”slør av hemmeligheter” hun sier hun vil ha bort. Den røde tråd som norsk kunsthistorie kunne gitt, er usammenhengende, og faglig forenklet til det helt banale. Vi får liten innsikt i HU utvikling og endring, dens organisering og vedtekter, bakgrunnen for de mange konflikter mellom kunstnergrupper, forholdet til departement og Storting, forholdet til kunstnerorganisasjonen(e) etc. Viktig informasjon dukker opp underveis, men ikke i en sammenheng der det blir forståelig (som f.eks. med fenomentet ”Grupper”).
Bokens største redaksjonelle svakhet er at det historiske perspektivet blir forstyrret fordi det dukker opp i hver av de tre hovedavdelingene, og også i enkelte av underkapitlene. Manuset blir derfor fullt av gjentakelser, uten at det skjer noen fordypning. Manuset ville tjent med å konsekvent kronologisk fremstilling, eventuelt ordnet i perioder. Da ville også den kunsthistorisk røde tråd kunne bli mer sammenhengende, og Høstutstillingens betydning for å ”spinne” denne tråden kunne komme tydeligere frem.
Det er foreslått en utrolig mengde illustrasjoner, langt ut over det som synes nødvendig for å illustrere utstillingens forhold til norsk kunsthistorie. Er det økonomisk realistisk? Det fremgår ikke hva som er tenkt av billedtekster. Det nevnes likeledes et meget stort antall kunstnernavn – lange serier av navn som eksempler. En del navn nevnes om igjen en rekke ganger, i ulike sammenhenger. For de aller fleste intenderte lesere må dette være helt uforståelig.
Det er et stort noteapparat bakerst (notehenvisningene kommer ikke frem i manus). En del av stoffet her kunne med fordel bringes inn i teksten.
Det er hevet over tvil at det er behov for en Høstutstillingens historie. Den bør imidlertid være fundert på et mer solid faglig grunnlag enn foreliggende manus. Selv om den ikke hadde vitenskapelige pretensjoner, bør den ikke være belastet med en så hemningsløs og ukritisk begeistring for utstillingen og dens arrangører.
Det er også gode anslag i boken – som f.eks. dette med ”faktabokser”, og mange sitater fra kritikere, journalister, kunstnere og andre.
Jeg ville råde forfatteren til å
- lage en, enhetlig kronologisk fremstilling både av utstillingen og kunsthistorien, kanskje oppdelt i epoker
- redusere tekstens omfang, og kraftig redusere antall kunstnere som bare er nevnt ved navn
- legge noe av det kunst- og kunsthistorisk orienterte stoffet til relativt lange billedtekster
- anlegge noen enkle ”problemstillinger” eller tema, som ble fulgt opp gjennom alle epokene – slike hun allerede har med, som f.eks. kvinne, tendenskunst, kunstneriske motsetninger, det øvrige norske kunstlivs utvikling, forholdet til kongehuset, internasjonal tilknytning, publikums holdninger, kritikk etc..
- innta en mer nøytral og kritisk holdning
- holde seg ganske strengt til Høstutstillingen
Vennlig hilsen
Dag Solhjell