Tegneren Marit Bockelie
Et bidrag i boken Marit Bockelie. En seilas i grafikk, mosaikk og musikk, av Jonny Hansen, Snøstjerna Forlag AS, 2018.
Tegning som billedkunstens grunnlag
Tradisjonelt, fra renessansen frem til vår tid, har en høyt oppdrevet ferdighet i tegning vært det utdanningsmessige grunnlaget for malere, billedhuggere og grafikere. Alle som ville bli kunstnere måtte gjennom en krevende opplæring i tegning, som på det høyeste utdanningsnivå var dyktighet i tegning av det nakne menneske – det som kalles akt. Også arkitektur, håndverk og kunsthåndverk hadde tegneferdighet som et obligatorisk innslag tidlig i utdanningsforløpet. I Norge ble den første formelle tegneutdanningen i statlig regi startet i 1818, i den institusjonen som da ble kalt ”Kunst- og Tegneskolen i Christiania”, som senere fikk navnet Statens Håndverks- og kunstindustriskole, og som nå er en del av Kunsthøgskolen i Oslo (KHIO). Den kan i år feire sitt 200-års jubileum. Ved Statens Kunstakademi, som ble etablert i 1909 og som nå også er en del av KHIO, var tegning av akt den viktigste pedagogiske metoden. Også ved mosaikkakademiet i Ravenna var tegning et obligatorisk innslag i undervisning helt fra starten av studiet. Ved alle tre utdanningene var kvaliteten på fremlagte tegninger avgjørende ved opptaket.
Marit har gjennomført alle disse tre utdanningene, til sammen ti år (!), og har derfor også en særlig grundig tegneutdanning. Det er imidlertid ikke slik at utdanningenes primære formål er å utdanne tegnere, altså kunstnere som har tegning som yrke og tegninger som sin verkform. Høyt oppdrevet tegneferdighet ble ansett som et redskap i arbeidet med andre verkformer, som maleri, skulptur og grafikk. Ordet ”tegning” er beslektet med det italienske ”disegno”, altså design eller formgiving. Særlig betydning anses tegning å ha for å fange opp og synliggjøre ideer, og for å prøve ut ulike løsninger for å realisere ideen. Marit har for eksempel laget noen store ”fiskeskulpturer” i bemalt tre, lekefigurer for barn som kan gynge på dem. Også disse er først utviklet på tegnebrettet.
Det er slik Marit bruker sine tegneferdigheter. Særlig foran arbeidet med mosaikk og grafikk ligger det grundige studier i form av tegninger. Før arbeidet med selve mosaikken begynner, er alle studiene oppsummert i en tegning i mosaikkens fulle format. Det samme med grafikk, hun begynner ikke arbeidet på platene før hun gjennom tegninger har bestemt hvordan det grafiske bladet skal være. Det er også slik hun bruker malerier, der hun kan prøve ut ulike løsninger for fargene.
Alle som har vært sammen med Marit, har lagt merke til at hun stadig trekker frem tegneblokken og tegner noe hun ser. ”Tegning er et pågående prosjekt” sier hun. Formålet er ikke primært å lage selvstendige verk med tanke på utstilling og salg. Formålet er å holde blikket og tegneferdigheten vedlike, og å opparbeide et ”arkiv” av tegnede elementer og situasjoner som kan tas i bruk senere, til mosaikk, grafikk, og større tegninger og akvareller. Ikke sjelden tar hun tegninger ut av tegneblokkene, og bearbeider dem med tanke på utstillinger, særlig med akvarell og tusj. Hun har også levert tegninger til aviser, som regel illustrasjoner i sort/hvitt.
Nedenfor vil jeg kalle slike tegninger som er beregnet på utstilling eller publisering for ”frie tegninger”, og betrakte dem som selvstendige og ferdige kunstverk.
Frie tegninger
Marits frie tegninger har noen særtrekk, som til sammen gjør dem like personlige som hennes signatur. De har flere felles trekk med hennes håndskrift.
Det sette
Et særtrekk er at hun bare tegner det hun ser, mens hun ser det, og svært ofte av sosiale situasjoner hun selv er deltaker i. Tegningene er sjelden fantasier (et av unntakene er fantasidyr i det nordnorske hav), de er hentet fra det virkelige liv – hennes eget liv.
Et typisk motivkrets er situasjoner fra konserter og øvelser i orkestre hun selv har spilt, en annen er fra båtturer med venner og hennes egne båter. En motivgruppe av kulturpolitisk betydning er en lang serie med tegninger av den gamle trehusbebyggelsen i Tromsø. De ble publisert i avisen Tromsø som uttrykk for hennes engasjement for å bevare det som er igjen av trebyen. I boken «Tromsøskisser», som utkom i 1978, er det bymiljøet med sine gater, hus og mennesker som presenteres, med hennes egne håndskrevne kommentarer. Bokens tegninger ble laget mellom 1963-1978. Som hun selv skriver, tegningen «er alle tegnet på stedet med motiver foran. Her er ingen gamle minner, alt er notert ned slik det skjedde – da det skjedde». Den siste tegningen går over to sider, og viser brannmenn som prøver å slukke brannen i den gamle lærerskolebygninge, «seminaret». Hun var der da det brant.
Det kritiske og samfunnskritiske
Noen ganger kommer det samfunnskritikk fra hennes tegnerhånd. Hun er en modernismekritiker, med skepsis til mye av det nye. Det er som hun av prinsipp er redd for fremtiden, og kommer med en kritikk av den for å være på den sikre siden. I «Tromsøskisser» skriver hun for eksempel om trebyen Tromsø som kom uskadet fra 2. verdenskrig: «Det som selv krigens herjinger ikke maktet å utslette, har freden og «Utviklingen» fått bukt med. Snart ser Tromsø ut som en hvilkensomhelst småby i Amerika eller Afrika.» Boken er et vitnemål om det Tromsø som var, men også en advarsel om det nye som kan komme. Det er ikke mange som har vært så viktig for kulturvernet i Tromsø enn henne.
Hennes Tromsø-tegninger er bare et typisk eksempel på det som er et dokumentarisk trekk ved Marits tegnevirksomhet. Hun trenger bare en tegneblokk, penn og blekk, dermed har hun et atelier overalt hvor hun ferdes. Slik var det, der og da, sier tegningene. Derimot, i grafikken og mosaikken frigjør hun seg fra ”virkeligheten”, og bringer inn både fantasi, symboler, ornamenter og stilisering, noen ganger som det som skjer i bildet utfoldes på en scene. Men som regel er det både store og små elementer i de mer fantasirike bildene som er hentet fra den observerte og nedtegnede ”virkeligheten”. Er det mennesker med, og det er det som regel, har hun ofte brukt levende modeller, gjerne venner eller kolleger.
Alle som har vært i kontakt med Marit over noe tid, opplever henne som en skarp observatør av mange forhold, både i samfunnet og i sitt nærmijø. Hun holder ikke tilbake sine meninger om hun mener at noe er galt og kan gjøres bedre, og det skjer ganske ofte. På sin særpregede nordnorske dialekt uttrykker hun seg oftere skarpt og kritisk enn rosende. Noen ganger slår det over i en dyp pessimisme eller i en kritikk som er mer burlesk enn konstruktiv, eller endog i en trist jamring over manglende anerkjennelse. Det kan virke som hun tar skuffelser på forskudd, for ellers ville hun jo ikke fått dem! ”Det kan godt tenkes at jeg har et mindreverdighetskompleks” sa Marit til meg da jeg påpekte dette. Intet av det hemmer hennes formidable pågangsmot og arbeidskapasitet og tro på egne evner og muligheter, og hennes mer pessimistiske verbale utfall har liten eller ingen gjenklang i hennes kunst. Hun virker minst like engasjert i sin allsidige kunstneriske utfoldelse som 86-årig som hun var som ung. ”Jeg vil stadig bli bedre” sier 85-åringen.
Det forenklende
Bymotivene demonstrer et annet kjennetegn ved mange av Marits tegninger, uansett motivkrets. De forenkler det sette, det vi ser er bare et bevisst utvalg av de elementer som hennes blikk har fanget inn. Den virkeligheten vi ser er redigert, uvesentlige detaljer er borte, og det er det karakteristiske som står igjen og er fremhevet. Hun bruker karikaturens metode, som er å understreke det mest karakteristiske, men hennes tegninger blir aldri ondsinnet karikatur. Hun er glad i de menneskene hun avtegner. Hun bruker også plakatens metode, som vektlegger et entydig budskap med et bestem formål, men hennes tegninger blir aldri propaganda. Hun fremstår i sine tegninger, som i alle andre kunster hun utøver, som en engasjert tradisjonsbevisst humanist.
Perspektiv og dybde
De aller fleste tegninger fremviser et rom med stor dybde – et byrom, landskapsrom, et konsertrom, en båt. Det brukes tydelig perspektivlinjer, gjerne understreket av diagonaler, en godt markert forgrunn viser hvor hun selv har stått eller sittet når hun har tegnet motivet, det som er langt unna har få detaljer. Perspektivet og dybden understreker det dokumentariske, at kunstneren har vært der, her sto hun og så og tegnet.
Marits barndomshjem sto oppe i den såkalte Storgatbakken i Tromsø. Herfra ser man sydover litt ned på det som er byens gamle sentrum, slik det bretter seg ut med sine tilsynelatende mindre og mindre bygninger og tak på begge sider av Storgaten, med fjellrekken mot syd som en fond. Dette svake fugleperspektivet med lav horisont bruker Marit ofte når hun skal beskrive miljøer og steder. Det er kanskje en arv fra barndommen på Storgatbakken.
Mot øst så hun fra barndomshjemmet ned Tollbugata, over Tromsøsundet, og lengst borte reiste Tromsdalstinden sin mektige profil. Det motivet har hun brukt så ofte, er så nært forbundet med hennes tegninger og tresnitt, og er så populært i Tromsø at Marit på sin pessimistiske måte har kunnet si at hun i Tromsø bare får solgt bilder der ”tinden” er med.
Den personlige streken
Det dominerende trekk i tegningene er den trukne linje – streken. Hun beskriver mennesker, gjenstander, bygninger, instrumenter, båter, bilder – ja, alt – ved først å trekke linjer på arket. Først når strekene er trukket kan hun begynne å skravere eller dekke en flate med tusje eller akvarell, og da helst bare for å få frem lys og skygge, volumer, ulike materialer, eller skille tegnede elementer tydeligere fra hverandre. Men det er den trukne linjen, den av hånden bestemte kurs pennen har avsatt som streker på arket, som sterkest avslører at det er Marits hånd og ånd som har laget linjene. Tegningenes linjer er like personlige og gjenkjennelige som hennes håndskrift.
Hva skal vi si om denne Marits tegnede strek? Den kan være lang og uavbrutt og allikevel ha mange myke (aldri brå) retningsendringer, er litt svaiende og dynamisk, har forkjærlighet for de avrundede elementer, den elsker om mulig å bli avsluttet i en liten krøll, den er ikke redd for åpne hvite rom, den behøver ikke rettes opp av hjelpelinjer – den enkelte strek står trygt der den er plassert. Hun bruker aldri linjal selv når det skal trekkes rette linjer. En tegning er i høyeste grad håndens arbeid. Bak Marits tegninger ligger det årelang øvelse og rutine, en ferdighet hun stadig vedlikeholder.
Stil
Har Marits tegninger en bestemt stil? Kan de klassifiseres under en bestemt «isme»? Hennes stil er i alle fall ikke akademisk, i den forstand at den kan føres tilbake til en bestemt skole eller tradisjon eller til en bestemt lærer. Den «mimer» ikke en bestemt periodes eller tradisjons måte å tegne på, og hennes tegnemåte ligner ikke andre kunstneres. Men helt fristilt fra kunstens og kulturens historie er hun ikke. En forutsetning for å være en tegner og kunstner som Marit er romantikkens vektlegging av det personlige og selvstendige, at kunstneren skal uttrykke seg selv og sine egne følelser og vinne gjenklang hos publikum. Hun søker, slik H. F. D. Linstow sa om kunstnere i sin berømte tale ved Tegneskolens årsfest i 1820, ”deltagende Hjerter, som forstaae og fatte det Sprog, Kunstneren taler”. For, som Linstow også sa, ”Det er ikke Rigdom og forgjængelige jordiske Gaver Kunstneren søger, det Foregjængelige har … intet ubetinget Værd.” Det passer godt på Marit. Hun er en kallskunstner, som kunne ha sagt som Henrik Ibsen: ”Jeg må, jeg må, så byder meg en stemme i det indre av min sjel, og jeg må følge den.”
Jeg kan ikke finne på noen bedre karakteristikk av Marit både som tegner og kunstner, enn at hun er seg selv, og har skapt seg et frirom for en energisk, vidtfavnende og sterkt personlig preget kunstnerisk utfoldelse. Hun er en fri kunstner, som har valgt sin egen vei, og som i stor grad bare er lik seg selv.