Publisert i Morgenbladet 21.7.2014
Ingen krav om kvalitet i kunsten er uskyldige. Innenfor kunstfeltet kommer krav om kvalitet i kunsten som begrunnelse for makt over de prosesser som bestemmer hva som er kvalitetskunst. Fra kuratorene kommer krav om kvalitet som begrunnelse for kvaliteten i den kunsten de selv har valgt ut. Fra kunstnernes fagforeninger kommer krav om kvalitet for å legitimere sine opptaktsbetingelser og sine krav om flere stipendier og vederlag for sine medlemmer. Innenfor politikken kommer kravene som begrunnelse for å begrense offentlig støtte til kunstnere hvis kvalitet er godkjent av instanser som selv mottar offentlig støtte. Innenfor forvaltning og forskning kommer kravene som begrunnelse for å innføre forskningsbaserte systemer for evaluering av kunstnerisk kvalitet. Fra kunstmuseene kommer krav om kvalitet som begrunnelse for at det er deres innkjøp som er kvalitetskriteriet. Fra det brede publikum kommer kravene som begrunnelse for å styrke den del av kunsten som det selv har forutsetninger for å bedømme kvaliteten av.
Fra kritikere kommer krav om kvalitet i kunsten som en begrunnelse for kritikkens viktighet for kvalitet i kunsten. Kritikeres kvalitetskrav er uskyldige, og dermed til å stole på, dersom de ikke deler andres interesser i deres kvalitetskrav, men forfølger sine egne. Bare den uavhengige kunstkritiker kan se kritisk på kravene om kvalitet fra andre deler av kunstfeltet, og fra politikk, marked og publikum. Er det grunnen til kritikkens svake stilling i dag?
Kritikkens arbeidsvilkår
Spørsmålet om kunstnerisk kvalitet bør drøftes i lys av de vilkår bedømmelser av kunstnerisk kvalitet foregår under. Av alle funksjoner i kunstlivet er den uavhengige og uskyldige kunstkritikken den dårligst utbygde. Det er som om alle andre kvalitetsinteresser har klart å styrke sine posisjoner, mens den uavhengige kritikken har stått på stedet hvil. I de 40 årene mellom 1970 og 2010 økte antall tildelinger fra ca 250 i året til 1890. I samme periode økte antall tildelinger til kunstkritikere fra en til to. Aldri siden den første Høstutstillingen i 1882 har en mindre andel av kunstutstillingene, og derved også av kunstnerne, fått kritikk enn nå. I en Norsk offentlig utredning om den statlige kulturpolitikken (NOU 2013:4 Kulturutredningen 2014) er ikke kritikk nevnt med ett ord, selv i sammenhenger som behandler behovet for kvalitetsbedømmelser.
Det subjektive i kritikken
Kriterier for bedømmelse av kunstnerisk kvalitet er subjektive. Det er det vanskelig å leve med for staten, som i Norge finansierer omtrent halvparten av norsk kunstliv. Fordeling av offentlige midler etter subjektive kvalitetskriterier strider mot dominerende politiske idealer for hvordan den offentlige forvaltning skal virke. Der staten krever likebehandling, krever kunsten ulikebehandling. Både staten og kunstlivet har derfor behov for symbolske former for objektivering av kvalitetsbedømmelser. Staten, fordi den må kunne forsvare bevilgninger til kunstlivet med politiske argumenter; kunstfeltet, fordi det har behov for skape troverdighet om sine kvalitetsbedømmelser til tross for sin økonomiske avhengighet av staten og kunstmarkedet.
Kritikken, som har den subjektive bedømmelse som sin eneste begrunnelse, disponerer ingen symbolske former for objektivering av sine kvalitetsbedømmelser. Den tjener verken statens eller kunstfeltets interesser, som derfor ikke får noen interesser i kritikken.
Symbolske former for objektivering av den subjektive kvalitetsbedømmelse
Kunstverk er både åndsverk og varer på et marked. En hver kvalitetsbedømmelse på kunstfeltet har direkte eller indirekte økonomiske konsekvenser for kunstnere, gallerier, samlere og staten. En ekstremt høy kvalitetsvurdering kan få stat og kommune til å bruke milliarder til et nytt kunstmuseum. Et innkjøp til et kunstmuseum øker markedsverdien av kunstnerens øvrige produksjon, inntjeningsmulighetene for kunstnerens galleri, den økonomiske verdien av samlerens samling, og reduserer behovet for statlig støtte. For at kvalitetsbedømmelsen i samband med omsetning av kunst skal anses som troverdig, må den fremstå som fri for økonomiske hensyn. Både kunstinstitusjonene og kunstmarkedet har behov for symbolske former for objektivering av kvalitetsvurderinger. Kunstinstitusjonene, fordi de har behov for å demonstrere at kunstverk først og fremst er åndsverk, blant annet for å kunne opprettholde sitt krav om statlig støtte; kunstmarkedet, fordi det må kunne begrunne prisforskjeller med kunstnerisk kvalitet, høye priser med høy kunstnerisk kvalitet, og sin egen fortjeneste (som regel svært liten) med at det styrker kunstnernes uavhengighet av staten.
En symbolsk form for kunstmuseenes objektivering av deres innkjøpskomiteer med sin henvisning til behovet for å fylle hull i samlingen. En symbolsk form for kunstmarkedets objektivering er auksjonen. For kunstutstillinger er det demokratiske valg av juryen et eksempel på en symbolsk form for objektivering, slik det er for valg av stipendiekomiteer på stipendieområdet, og en utstillingskomité hos utstillingsarrangører.
Kunstkritikken har ingen symbolske former for objektivering av sine kvalitetsbedømmelser. Det har fått noen kritikere til å gi avkall på slike bedømmelser, og i stedet konsentrere seg om beskrivelser, om seg selv eller om en utstrakt kontekstualisering som kun et fåtall kan følge med på. Andre fornekter verdien av kritikkens subjektivitet ved å si at ingen er objektive, og at interesseblanding derfor er akseptabelt.
Kan kunstkritikere få samme uavhengighet som kunstnere?
Finnes det noen agenter på kunstfeltet som ikke lar sin virksomhet styres av hensynet til sine interesser i den statlige kunstpolitikken? De finnes. Det er kunstnere med solide statlige stipendier, som også kan ha inntekter fra kunstmarkedet og/eller få deler av sin virksomhet finansiert av utstillingsarrangører i inn- og utland.
Slik kunstnere får sin uavhengighet styrket gjennom kunstpolitikken, bør kritikere få sin uavhengighet styrket med stipendier og vederlagstildelinger fordelt på kollektivt grunnlag. Slik mange kunstnere kan leve av og for sin kunst takket være kunstpolitikken, bør et større antall kritikere kunne leve av og for sin kritikk. En styrket kunstkritikk vil styrke kunstens kvalitet, og den åpne diskusjonen om den i det offentlige rom. Hvis kunstkritikk fører til at 1 % av de kunstnere som mottar stipend og vederlag ikke lenger får det, kan det finansiere 1000 % økning av støtten til kunstkritikere.