Skrevet 23. november 2022, ikke publisert
Alle kunstutstillinger er kuratert, det vil si at noen har bestemt dens idé eller konsept, innhold, omfang, utvalg av arbeider, montering og presentasjon utad. Kuratoriater kan være forskjellig. En kunstner som lever kan være sin egen kurator, med større eller mindre bistand fra utstillingens arrangør. Kunstnerkuratoriatet er det mest anvendte ved separatutstillinger. I frivillig arbeidende kunstforeninger utøver gjerne styrene eller et utvalg av medlemmer et forsiktig kollektivt kuratoriat, som en støtte til kunstnerkuratoriatet.
I den motsatte enden er det kuratoriater der en intendant, direktør, kurator eller sjefskurator har stor personlig innflytelse over alle kurateringens momenter, og kunstneren bare stiller de verk til disposisjon som kuratoren velger innenfor sitt kuratoriske konsept. Slike sjefskuratoriater fikk særlig utbredelse i Norge etter 2000. I større institusjoner kan sjefskuratoren ha medarbeidere, co-kuratorer, som bidrar til kurateringen, for eksempel for kontemporære verk som stiller større tekniske krav til ferdigstilling og montering. Utstillingsarrangører kan også benytte et frilanskuratoriat, med større eller mindre grad av selvstendighet.
Ved gruppe- eller kollektivutstillinger får sjefskuratoriatet særlig betydning, fordi utstillingens konsept er bestemmende for utvalget av kunstnere, og dermed også for de øvrige kuratoriske momenter. Men kunstnere kan også gå sammen om gruppeutstillinger, og derfor utøve et kollektivt kunstnerkuratoriat.
Høstutstillingen har et jurykuratoriat som arbeider innenfor et allerede bestemt konsept. Det begrenser juryens kuraterende bidrag til å anta et eller flere av noen av de fritt innsendende kunstneres arbeider. Det har vært forsøkt andre kuraterende konsepter for juryerte utstillinger med åpen innsendingsrett, som at juryen stille opp et tema som innsendende kunstnere må forhold seg til, eller å anta verk innenfor konsept juryen selv velger på bakgrunn av de innsendte verk.
Mellom kunstner og kurator vil det gjerne være en forhandling om hvem som skal ha størst innflytelse på kurateringen. Jo høyere kunstnerisk anerkjennelse kuratoren har, jo større innflytelse vil hen ha over kurateringen. Jo høyere kunstnerisk anerkjennelse kunstneren har, jo mer må kuratoren ta hensyn til kunstneren, og det kan oppstå konflikter. Normalt vil de to finne hverandre på samme nivå av anerkjennelse. En ubalanse skaper problemer. Et eksempel fikk vi i TV-programmet om Munch-museets flytting. Åpningsutstilleren Tracy Emin krevde å være en sterk kunstnerkurator. Museets egne kuratorer måtte behandle henne som et råttent eple. Odd Nerdrum og Patrik Huse er norske eksempler på en sterk kunstnerkurator. Når kunstnere gjør sine egne liv til et konsept i sin kunst, er det naturlig at de også søker å styre kurateringen. Når kunstneren er død, som Edvard Munch, kan kuratoriatet se helt bort fra kunstnerens eget liv, eller omvendt, aktualisere livet i kurateringen mer enn kunstneren selv har gjort.
«Institusjonen skaper nye verk i samarbeid med kunstnere og kuratorer» het det på Kristiansand Kunsthalls (tidligere Kristiansand kunstforening) hjemmeside 11. november 2022. Her fremstilles kuratoren som kunstnerens kollega med kunsthallen som kunstverkenes skaper.
Kan kurateringen av en utstilling med en levende kunstner være et åndsverk, beskyttet av de samme lovene om beskyttelse av åndsverk som kunstverk har? Det må i tilfelle være nedfelt i utstillingsavtalen. Dersom kurateringen er et åndsverk, bør kuratoriatet da også få et utstillingsvederlag? Bør en kunstnerkuratert utstilling gi vederlag til kunstneren både for verkene og kurateringen? De senere årene har sett en tendens til at kunstkritikere også trekker inn det kuratoriske arbeidet i sine anmeldelser. Bør en utstillingskritikk skille sterkere mellom kritikken av kunstnerens verk og kuratoriatets «verk»?