En tekst til årsprogrammet for Rogaland Kunstsenter i 2005
Kuratoriatet
Kunstutstillingen som fenomen er et kulturelt og historisk situert grensesnitt mellom utvalgte kunstverk og et inneforstått publikum. I denne teoretiske definisjonen fremgår det blant annet at de deltakende arbeider på utstillingen var valgt ut av en instans som selv var utvalgt. Helt siden utstillingsmediet ble utviklet i Europa tidlig på 1800-tallet har det vært store konflikter om særlig ett av disse kjennetegnene, nemlig hvem som skal velge ut de arbeider som skal stilles ut, og hvordan og av hvem de selv skulle utvelges. I våre dager kan det kalles striden om kuratoriatet – hvem skal utpeke hva som skal stilles ut, hvem skal utpeke kuratorene. Det hører også med til kuratoriatets oppgaver å tilrettelegge grensesnittet, for å gjøre kunstverkene mer forståelige for betrakterne, særlig ved å sette dem inn i kontekster publikum allerede er inneforstått med.
Det norske kuratoriatet
I Norge går kuratoriatets historie tilbake til 1818. Da ble det holdt en kunstutstilling som ledd i en politisk argumentasjon overfor Stortinget for å få etablert et kunstakademi tilpasset norske forhold. Utstillingens kuratorer var de fire som tok initiativ til dette akademiet, eller Tegneskolen, og som inntil nylig var kjent som Statens håndverks- og kunstindustriskole. Akademiet ble fast etablert med egne vedtekter i 1822. Det holdt bare noen få utstillinger, alle kuratert av akademiet selv, dvs. av dets kunstnermedlemmer. Dette var den vanlige europeiske modellen – nesten alle store og små europeiske stater hadde sine egne akademier hvis kunstnermedlemmer kuraterte alle viktige utstillinger.
Det norske akademiet var imidlertid for svakt, og fra slutten av 1830-tallet overtok kunstforeningene dets utstillingsoppgave. De borgerlige foreninger tok akademiets plass som kuratoriat. På nasjonalt nivå tok dette slutt midt på 1880-tallet, da den unge Parispåvirkede kunstnergenerasjonen vendte hjem til Norge og gjennom Bildende Kunstneres Styre (BKS) ble ledere av den nye salongen – Statens Kunstutstilling, eller Høstutstillingen som den også er kalt. BKS var organisert som et akademi, som bestyrte Statens Kunstakademi, tildelte stipendier, utpekte flertallet i Nasjonalgalleriets og Riksgalleriets styrer og innkjøpskomiteer deres innkjøpskomiteer, og altså bestyrte den nasjonale salongen. I 1930 fikk BKS også sitt eget utstillingslokale – Kunstnernes Hus i Oslo.
BKS-kuratoriatet besto i 90 år, til en ny generasjon unge kunstnere midt på 1970-tallet veltet det overende, og erstattet det med et demokratisk, fagforeningsstyrt kuratoriat. Ti år senere var det etablert BKS-lignende kuratoriater i alle norske landsdeler. De styrte landsdelenes Høstutstillinger, under navnet landsdelsutstillinger, og distriktenes Kunstnernes Hus, under navnet kunstnersentra.
Kunstnersentrenes usynlige kuratorer
I kunstnersentrene ble utstillerne valgt av juryer valgt av medlemmene av de lokale fagforeningene av kunstnere. Publikum så imidlertid aldri disse kuratorene, som heller ikke begrunnet sine valg i kataloger eller omvisninger. Det traff bare et ansatt personale som ikke var tillatt å anvende sin eventuelle kunstfaglige kompetanse. Det er kanskje her årsaken ligger til den ubestemmelighet som mange har påpekt ved kunstnersentrene forhold til sitt publikum – på grensen til likegyldighet. De kunstfaglige svakhetene ved dette kuratoriatet var åpenbare, men det var organisert slik at det vanskelig kunne reformere seg selv innenfra.
Den nye kunstscenen
1990-talls generasjonen av unge kunstnere var misfornøyd med fagforeningskuratoriatet, og gikk derfor rundt det, siden de ikke kunne reformere det innenfra. De startet sine egne kunstgallerier og utstillingsarrangementer, stort sett under helt andre former enn fagforeningskuratoriatets, og etablert sitt eget organisasjonsuavhengige kuratoriat. Dette fikk stor kunstnerisk gjennomslagskraft, mens det fagforeningskuratoriatet gikk inn i en kunstnerisk krise. Stavangerområdet synes å ha opplevd en lignende utvikling i sitt kunstnermiljø – en ny kunstscene avtegner seg også der.
Det nye kuratorregimet
Hele den toneangivende del av norsk kunstliv har i løpet av de siste 12-15 år beveget seg bort fra et anonymt og taust kuratoriat av kunstnere valgt av kunstnerorganisasjoner, og mot et kuratoriat av personlige, navngitte og tale- og skriveføre kuratorer som møter sitt publikum i samtaler. Dette ser vi i den offentlige del av det kunstnerisk mest relevante kretsløpet, og etter hvert også i den fagforeningsstyrte delen, der juryer erstattes av kuratorer. Kunstnere og kunstverk velges for utstillinger og innkjøp i økende grad av kuratorer med variert bakgrunn, og i mindre grad av juryer og komiteer av kunstnere. Særlig synes kunstnere, ikke minst de yngre med en mer teoretisk utdanning, å bli tiltrukket av kuratorrollen, kanskje fordi det er mulig å utøve den som en utvidelse av deres egne kunstnerskap.
Hva nå, RKS?
Rogaland Kunstsenter synes å ha valgt som strategi å reformere sitt kuratoriat innenfra, ved å ta opp i seg den nye kuratorformen, samtidig som det kunstnerstyrte, det kunstnernære og det kollektive bibeholdes. Det gjør det ved å invitere tre ulike grupper utenfra til å kuratere hver sin tredjedel av utstillingsåret 2005. Gruppene har stor spredning i alder, kompetanse, utdanning, yrkesbakgrunn og funksjonsmåte, men de har det til felles at de er aktive på den voksende kunstscenen i Stavanger, med fokus på yngre kunstneres samtidige uttrykksformer. Ved å trekke dem inn som kuratorer søker RKS å tilføre seg den energien og skaperviljen som ligger i slike grupper, samtidig som gruppene tilføres og vitaliserer de økonomiske, fysiske og menneskelige ressurser som ligger i kunstnersenteret. RKS blir også tilført et publikum i form av det nettverk som kuratorgruppene allerede har opparbeidet. Ikke minst bidrar det til å utvide den kuratoriske kompetanse i Stavanger, et helt nødvendig ledd i det å gi byen til en mer sentral posisjon i norsk og internasjonalt kunstliv.
Teori og praksis
Dette er teorien, slik jeg ser det, bak det RKS gjør. Hvordan det vil fungere i praksis, er noe annet. Hele neste år vil RKS , dets kuratorer og dets utstillinger bli kontinuerlig evaluert på den beste måten et utstillingssted kan evalueres: gjennom kritikeres kritikker, publikums oppslutning og den kunstneriske anerkjennelse som vinnes av de kunstnere som kuratorene har valgt ut.
Kuratoriat i endring
En tekst til årsprogrammet for Rogaland Kunstsenter i 2005
Kuratoriatet
Kunstutstillingen som fenomen er et kulturelt og historisk situert grensesnitt mellom utvalgte kunstverk og et inneforstått publikum. I denne teoretiske definisjonen fremgår det blant annet at de deltakende arbeider på utstillingen var valgt ut av en instans som selv var utvalgt. Helt siden utstillingsmediet ble utviklet i Europa tidlig på 1800-tallet har det vært store konflikter om særlig ett av disse kjennetegnene, nemlig hvem som skal velge ut de arbeider som skal stilles ut, og hvordan og av hvem de selv skulle utvelges. I våre dager kan det kalles striden om kuratoriatet – hvem skal utpeke hva som skal stilles ut, hvem skal utpeke kuratorene. Det hører også med til kuratoriatets oppgaver å tilrettelegge grensesnittet, for å gjøre kunstverkene mer forståelige for betrakterne, særlig ved å sette dem inn i kontekster publikum allerede er inneforstått med.
Det norske kuratoriatet
I Norge går kuratoriatets historie tilbake til 1818. Da ble det holdt en kunstutstilling som ledd i en politisk argumentasjon overfor Stortinget for å få etablert et kunstakademi tilpasset norske forhold. Utstillingens kuratorer var de fire som tok initiativ til dette akademiet, eller Tegneskolen, og som inntil nylig var kjent som Statens håndverks- og kunstindustriskole. Akademiet ble fast etablert med egne vedtekter i 1822. Det holdt bare noen få utstillinger, alle kuratert av akademiet selv, dvs. av dets kunstnermedlemmer. Dette var den vanlige europeiske modellen – nesten alle store og små europeiske stater hadde sine egne akademier hvis kunstnermedlemmer kuraterte alle viktige utstillinger.
Det norske akademiet var imidlertid for svakt, og fra slutten av 1830-tallet overtok kunstforeningene dets utstillingsoppgave. De borgerlige foreninger tok akademiets plass som kuratoriat. På nasjonalt nivå tok dette slutt midt på 1880-tallet, da den unge Parispåvirkede kunstnergenerasjonen vendte hjem til Norge og gjennom Bildende Kunstneres Styre (BKS) ble ledere av den nye salongen – Statens Kunstutstilling, eller Høstutstillingen som den også er kalt. BKS var organisert som et akademi, som bestyrte Statens Kunstakademi, tildelte stipendier, utpekte flertallet i Nasjonalgalleriets og Riksgalleriets styrer og innkjøpskomiteer deres innkjøpskomiteer, og altså bestyrte den nasjonale salongen. I 1930 fikk BKS også sitt eget utstillingslokale – Kunstnernes Hus i Oslo.
BKS-kuratoriatet besto i 90 år, til en ny generasjon unge kunstnere midt på 1970-tallet veltet det overende, og erstattet det med et demokratisk, fagforeningsstyrt kuratoriat. Ti år senere var det etablert BKS-lignende kuratoriater i alle norske landsdeler. De styrte landsdelenes Høstutstillinger, under navnet landsdelsutstillinger, og distriktenes Kunstnernes Hus, under navnet kunstnersentra.
Kunstnersentrenes usynlige kuratorer
I kunstnersentrene ble utstillerne valgt av juryer valgt av medlemmene av de lokale fagforeningene av kunstnere. Publikum så imidlertid aldri disse kuratorene, som heller ikke begrunnet sine valg i kataloger eller omvisninger. Det traff bare et ansatt personale som ikke var tillatt å anvende sin eventuelle kunstfaglige kompetanse. Det er kanskje her årsaken ligger til den ubestemmelighet som mange har påpekt ved kunstnersentrene forhold til sitt publikum – på grensen til likegyldighet. De kunstfaglige svakhetene ved dette kuratoriatet var åpenbare, men det var organisert slik at det vanskelig kunne reformere seg selv innenfra.
Den nye kunstscenen
1990-talls generasjonen av unge kunstnere var misfornøyd med fagforeningskuratoriatet, og gikk derfor rundt det, siden de ikke kunne reformere det innenfra. De startet sine egne kunstgallerier og utstillingsarrangementer, stort sett under helt andre former enn fagforeningskuratoriatets, og etablert sitt eget organisasjonsuavhengige kuratoriat. Dette fikk stor kunstnerisk gjennomslagskraft, mens det fagforeningskuratoriatet gikk inn i en kunstnerisk krise. Stavangerområdet synes å ha opplevd en lignende utvikling i sitt kunstnermiljø – en ny kunstscene avtegner seg også der.
Det nye kuratorregimet
Hele den toneangivende del av norsk kunstliv har i løpet av de siste 12-15 år beveget seg bort fra et anonymt og taust kuratoriat av kunstnere valgt av kunstnerorganisasjoner, og mot et kuratoriat av personlige, navngitte og tale- og skriveføre kuratorer som møter sitt publikum i samtaler. Dette ser vi i den offentlige del av det kunstnerisk mest relevante kretsløpet, og etter hvert også i den fagforeningsstyrte delen, der juryer erstattes av kuratorer. Kunstnere og kunstverk velges for utstillinger og innkjøp i økende grad av kuratorer med variert bakgrunn, og i mindre grad av juryer og komiteer av kunstnere. Særlig synes kunstnere, ikke minst de yngre med en mer teoretisk utdanning, å bli tiltrukket av kuratorrollen, kanskje fordi det er mulig å utøve den som en utvidelse av deres egne kunstnerskap.
Hva nå, RKS?
Rogaland Kunstsenter synes å ha valgt som strategi å reformere sitt kuratoriat innenfra, ved å ta opp i seg den nye kuratorformen, samtidig som det kunstnerstyrte, det kunstnernære og det kollektive bibeholdes. Det gjør det ved å invitere tre ulike grupper utenfra til å kuratere hver sin tredjedel av utstillingsåret 2005. Gruppene har stor spredning i alder, kompetanse, utdanning, yrkesbakgrunn og funksjonsmåte, men de har det til felles at de er aktive på den voksende kunstscenen i Stavanger, med fokus på yngre kunstneres samtidige uttrykksformer. Ved å trekke dem inn som kuratorer søker RKS å tilføre seg den energien og skaperviljen som ligger i slike grupper, samtidig som gruppene tilføres og vitaliserer de økonomiske, fysiske og menneskelige ressurser som ligger i kunstnersenteret. RKS blir også tilført et publikum i form av det nettverk som kuratorgruppene allerede har opparbeidet. Ikke minst bidrar det til å utvide den kuratoriske kompetanse i Stavanger, et helt nødvendig ledd i det å gi byen til en mer sentral posisjon i norsk og internasjonalt kunstliv.
Teori og praksis
Dette er teorien, slik jeg ser det, bak det RKS gjør. Hvordan det vil fungere i praksis, er noe annet. Hele neste år vil RKS , dets kuratorer og dets utstillinger bli kontinuerlig evaluert på den beste måten et utstillingssted kan evalueres: gjennom kritikeres kritikker, publikums oppslutning og den kunstneriske anerkjennelse som vinnes av de kunstnere som kuratorene har valgt ut.