Ikke publisert. Skrevet rundt 2005. Se også min artikkel i boken «Kurator? Utforskning av kuratorrollen i samtidskunstfeltet i Norge», jfr min publikasjonsliste.
Hva er et kuratoriat?
Med kuratoriat menes et etablert og utbredt system for hvordan kunstnere og kunstverk blir utvalgt til og presenteres på kunstutstillinger, hvem som foretar utvalget og presentasjonen, og hvordan systemet finansieres. Den instans som bestemmer over utvalget og presentasjonen kalles kurator, kuratorer kuraterer, og kuratorer utøver et kuratorskap.
Hva gjør en kurator, og i hvilken sammenheng?
Enhver utstilling har minst følgende fem funksjoner, som jeg kaller kuratoriske funksjoner:
1 Utstillingen har et formål, en ide, et konsept som kan være fastlagt av arrangøren eller kuratoren.
2 Det skal velges ut kunstnere og kunstverk til å realisere utstillingens idé.
3 Utvalget skal presenteres gjennom utstillingsmediet, i en scenografi som skal underbygge utstillingens idé, dens regi.
4 Det skal argumenteres for utvalget, i en katalog eller gjennom andre typer tekster eller erklæringer, noe som bidrar til å bevare minnet om utstillingen både i samtid og ettertid.
5 Utstillingsarrangements hele form og stil skal innrettes mot det publikum som det følger av utstillingens formål det er viktigst å kommunisere med.
Alle utstillinger er kuratert, og enhver utstilling har en kurator – det er bare type kurator som endres. De samme kuratoriske oppgaver foreligger og må løses – godt eller dårlig – ved enhver utstilling.
Ulike typer kuratoriat
Gjennom det norske kunstlivets historie siden 1818 fremtrer noen hovedtyper kuratoriat, der det kan skilles mellom kollektive og individuelle kuratoriat
- en utvalgte gruppe kunstnere, utpekt av og blant andre kunstnere, i form av en akademiforsamling, styre, jury eller utstillingskomité. Denne typen er den eldste, og går i Norge tilbake til 1818.
- et valgt styre eller utstillingskomité i en forening med åpent medlemskap, som vi gjerne ser i mindre kunstforeninger. Den går tilbake til 1836, til den første kunstforening i Christiania, og har siden vært den dominerende i alle kunstforeninger som kuratorisk har vært styrt av årsmøtevalgte foreningsmedlemmer.
- en enkeltperson, gjerne kalt kommissær, som på oppdrag av en offentlig oppdragsgiver påtar seg arbeidet med å sette sammen en representativ utstilling med norsk kunst til en større internasjonal utstilling. En slik oppgave ble i Norge første gang gitt i 1855, i anledning verdensutstillingen i Paris.
- kunsthistorisk utdannet personale i offentlige eller private museer, før kalt konservatorer, nå oftere kalt kuratorer. Denne typen går i Norge tilbake til 1870-tallet, med Norges første kunsthistoriker, Lorentz Dietrichson.
- de utstillende kunstnere selv, når de har stor frihet til å forme sin utstilling, og utstillingsarrangøren mer er et støtteapparat enn aktivt kuraterende. Denne typen går tilbake til de første separatutstillinger, som først ble vanlig i Norge etter midten av 1880-tallet.
- ansatte ledere i offentlige eller halvoffentlige kunstinstitusjoner, ofte kalt intendanter. De første intendanter oppsto i Norge tidlig på 1900-tallet, i kunstforeninger. De første var kunstnere, senere også kunsthistorikere.
- enkeltpersoner som driver sitt eget galleri, de såkalte gallerister. Det første private galleri ble etablert i Norge i 1940, men fikk først en større utbredelse på 1960-tallet.
- frilanskuratoren, som lar seg engasjere av ulike utstillingsarrangører for å utøve et kuratorskap for bestemte utstillinger. Dette siste er et ganske nytt fenomen, som skjøt fart først på 1990-tallet.
Det politiske favoriserte kuratoriat – kunstpolitisk kunnskapsregime
Når en type kuratoriat favoriseres i den statlige kunstpolitikken, kan vi snakke om et statlig og nasjonalt kuratoriat, når det skjer regionalt kan det kalles et regionalt kuratoriat. Det er en lang tradisjon i Norge for at det statlige kuratoriat har vært dominert av en type kuratoriat, nemlig det kollektive og kunstnerstyrte.
Det er også en tradisjon for at det statlige kuratoriat med sete i Oslo har søkt å få makt over de regionale kuratoriater. Når en type kuratoriat har fått en dominerende posisjon i den statlige kunstpolitikken, kaller jeg det også et regime – eller et kunstpolitisk kunnskapsregime.
Kuratoriat og kritikk
Mens kuratorer har et sympatisk forhold til de kunstnere og de kunstverk de har valgt ut, har kritikere et kritisk forhold. Kritikk og kuratorskap lar seg ikke forene – da mister begge troverdighet. Den som utøver kritikk av utstillinger, utøver også kritikk av det kuratorskap som er utøvet.