Fyll Nasjonalgalleriet med kunst!
Publisert i Morgenbladet 13.11.2010
Det er tragisk at et sneversynt kulturdepartement har bragt situasjonen dit hen at ellers kulturvåkne mennesker har begynt en konkurranse om hva man skal bruke Nasjonalgalleriet til når billedkunsten omsider er ute. Det alle kulturbevisste burde gjøre, er å kjempe mot at en slik kulturødeleggelse settes som betingelse for at Nasjonalmuseet skal få sitt sterkt tiltrengte nybygg. Dessverre har den sterke opinionen i kunstlivet mot fraflyttingen vært dominert dels av krefter som vil reversere hele konsolideringen av Nasjonalmuseet tilbake til en situasjon med fire-fem selvstendige institusjoner, dels av krefter som vil motsette seg at samtidskunst kommer i samme bygg som eldre kunst. Det har tatt oppmerksomheten bort fra viktigheten av å bruke Nasjonalgalleriet på byggets egne historiske premisser.
Arnhild Skre kaster seg i Morgenbladet 6. november inn i konkurransen om det forventede tomme Nasjonalgalleriet, og vil fylle det med kunnskap. Så kunnskapsløst! Er det noe Nasjonalgalleriet er bygget for, er det kunnskap og kunnskapsformidling, kunnskap om kunst og kunstens kunnskap om oss og vår verden. Tenk på utstillingen «Oppdagelsen av fjellet» i 2008! Se bare hva Arne Lie Christensen får av kunnskap ut av I.C. Dahls maleri av gården Hjelle i Valdres, fra 1851, i sin bok Det norske landskapet! Hvor lett er det ikke i dag å lære seg hovedtrekkene i norsk kunsthistorie fra 1800 til 1950 i den nåværende basisutstillingen. Nasjonalgalleriet er mesterlig konstruert, til minste detalj, for sammensmelting av kunnskapsproduksjon og kunnskapsformidling. Det er perfekt tilrettelagt for formidling av kunst fra antikken frem til slutten av 1800-tallet. I intet annet norsk kulturbygg finnes en slik enhet mellom eldre kunst og arkitektur som der, og intet nybygg vil kunne erstatte det. Å ville ødelegge denne enheten er kunnskapsfiendtlig.
Dersom bygget også skal romme forskere og kunnskapsformidlere som i dag ikke hører til Nasjonalmuseet, er det mest naturlige at en del av det kunsthistoriske fagmiljøet på Blindern flytter dit, sammen med en del av den eldre kunstsamling som Universitetet har. Det vil skape en kobling mellom forskning, samling og formidling som mangler i begge institusjoner i dag. Og selvsagt er det Nasjonalmuseet som skal forvalte Nasjonalgalleriet. Men dets styre eller ledelse er så bundet av politiske vedtak, at de ikke en gang får lov til å vurdere om det er en hensiktsmessig løsning. På denne måten undergrov Trond Giske den kunnskapen som er samlet i landets fremste kunstinstitusjon, og dermed også den troverdighet den må ha. Det er slike uheldige forbindelser mellom politikk, akademia, kunst og kunnskap som Arnhild Skres kommentar dessverre støtter utviklingen av.
Nasjonalmuseet burde pålegges å bruke og verne Nasjonalgalleriet, ikke å flytte fra det.