Nasjonalmuseet – et kritisk perspektiv

| Til Nasjonalmuseet |

Innlegg UKS 16. januar 2004-01-15.

Jeg sitter her som

• en kvalifisert bruker av et bredt sett av tjenester i flere avdelinger i Nasjonalmuseet for kunst
• som kritiker og kunstkritisk skribent
• som borger av denne staten er jeg en av Nasjonalmuseets eiere, som bruker er jeg en av oppdragsgiverne
•  utstillingsbesøk, faglærer for besøkende studenter, bruker av undervisningsavdelingens tjenester, bruker av bibliotek og dokumentasjonsarkiv, bruker av kobberstikksamlingen og dens veiledningstjeneste, publikum på omvisninger, publikum og deltaker på møter og seminarer osv.

Fire tema:

• neglisjeringen av det kulturfaglige
• sterk sentralisering
• manglende debatt og kritikk
• nye muligheter

For å drøfte Nasjonalmuseet vil jeg skille mellom det forvaltningsfaglige og det kulturfaglige, altså mellom de institusjonelle og bygningsmessig rammer på den ene siden, og det kulturelle og kunstneriske innhold på den andre. Til Nasjonalmuseet for kunst er lagt det største samlede ansvar for norsk kunsthistorie og norsk samtidskunst som noen sinne har vært samlet under en ledelse, og ansvaret for dettes internasjonale bytteverdi. Det er det kulturfaglig ønskelige som bør styre det forvaltningsfaglige, slik at rammen tilpasses innholdet. I tilfelle Nasjonalmuseet er dette snudd på hodet – idet det forvaltningsfaglige blir bestemt lenge før det kulturfaglige tas opp til drøfting. Nasjonalmuseet for kunst er blitt til på departementalt initiativ, med rent forvaltningsfaglige argumenter, uten at kulturfaglige perspektiver synes å være trukket inn.

Jeg vil også trekke inn et overordnet kunstpolitisk syn: Kunst-Norge må tale med flere stemmer – det må ikke være ett sterkt sentrum som skal styre alle andre, slik en statsansatt dirigent styrer et nasjonalt kor. Kunst-Norge må ha flere likeverdige, ikke nødvendigvis like store, og konkurrerende dirigenter. Den rådende kulturpolitikk tar sikte på å skape ett sentrum – et nav blir Nasjonalmuseet for kunst kalt i den kulturmeldingen som nå er under behandling, et nav som resten av Kunst-Norge skal dreie seg rundt. Den rådende kunstpolitikk synes å ha bare ett dominerende mål for øye – det er å konsolidere Nasjonalmuseet som kunstfaglig dominant. Dette fører til fortsatt utarming av andre kunstmuseer – konsoliderte eller ikke, og til en fortsatt ensretting av norsk kunsthistorie og samtidskunst.

Det hviler en sterk sentralistisk ånd over den statlige kunstpolitikken. Departementet synes å ikke skille mellom

1. konsolidering av faglighet, og
2. sentralisering av faglighet

slik at sentralisering av faglighet blir sett som en nødvendig forutsetning for konsolidering av faglighet. Jeg vil hevde at dette er et feilaktig, og vil føre til en sentralisert konsolidering av en faglighet på lavere nivå og med redusert internasjonal konkurransedyktighet. Det er ikke rart at norske kunstinstitusjoner i ølge Sune Nordgren virker som en ”skyddad verkstad” – en vernet bedrift.

Det tredje moment jeg vil gjøre gjeldende, er at det kulturfaglige er et nasjonalt felleseie, og derfor må gjøres til gjenstand for åpen faglig debatt, og ikke være en sak mellom departementet og Nasjonalmuseets ledere. En slik åpen debatt har vi ikke sett hittil. Denne kulturfaglige tausheten er kanskje norsk kunstlivs største svakhet, ved siden av mangelen på bredde og dybde i norsk kunstkritikk. Ikke noen gang har det mangeårige fravær av kunstkritikk som kunstpolitisk satsningsområde hatt så alvorlige følger som i denne saken.

Jeg er ikke imot en forvaltningsfaglig konsolidering gjennom sammenslutning av statlige og halvstatlige kunstinstitusjoner. Den konsolidering som er foretatt har åpnet for to ting, som også ABM-meldingen legger vekt på:

1. det kan gi bedre heilskapstenkning å ha ei leiing med eit breitt strategisk ansvar. Men da må det altså tenkes, både helhetlig og åpent.
2. tenleg arbeids- og oppgåvedeling må då løysast innanfor ein institusjon og ikkje mellom institusjonar, slik som i dag.

Dette er verdifulle effekter av en forvaltningsfaglig konsolidering, fordi den åpner for kulturfaglige endringer som tidligere er blitt hindret av høye gjerder mellom små institusjoner ledet av ledere med begrenset handlekraft. Det er denne åpningen jeg håper skal føre til en offentlig debatt om de kulturfaglige muligheter, slik at de både kan støttes og kritiseres, og slik at også de åpenbare kulturfaglige svakhetene ved den valgte forvaltningsfaglige løsningen kan bringes frem i lyset og kanskje løses.

| Til toppen |