Skrevet 3.11.2003. Trolig ikke publisert. I dag, i 2025, er jeg ikke enig i alt her.
Lenge har ingen følt ansvar for å svare på spørsmål om hvilke oppgaver Nasjonalmuseet for kunst skal ha. De få offentlig stilte spørsmål om hvordan staten bør organisere sine sentrale kunstinstitusjoner har vært møtt med taushet eller runde formuleringer. Utenfra ser det ut som de berørte kunstinstitusjonenes ledere har sittet musestille for å unngå diskusjon. Den store reorganiseringen innenfor de Oslo-baserte store kunstinstitusjonene har foregått uten den offentlige debatt slike endringer trenger. Dette vitner om en krise i norsk kunstoffentlighet, og om en faglig og intellektuell svakhet i måten disse institusjonene blir ledet på.
Det var ikke slik før. Store kunstspørsmål, som restaureringen av Nidarosdomen, Vigelands fontene, utsmykking av offentlige bygg, innkjøpsordninger ved kunstmuseer og utnevning av professorater ved kunstakademiet var gjenstand for tildels årelange debatter med landets ledende kunsthistorikere, kunstkritikere og kunstnere som deltakere. Men nå gjennomføres den mest komplekse reorganiseringen på toppen av norsk kunsliv noen sinne, uten spor av offentlig debatt. Det er neppe pressens skyld.
Offentlig debatt er en forutsetning for demokrati. Som aktiv bruker av statlige og andre kunstmuseer føler jeg meg fratatt mine demokratiske rettigheter, når store og prinsipielt viktige endringer i det kunstliv jeg prøver å være en aktiv deltaker i, ikke blir gjenstand for en offentlig debatt i forkant av politiske avgjørelser. Jeg spør meg selv: Hvordan kan politikere gjøre gode kunstpolitiske vedtak i store saker dersom de ikke kan veiledes av en bred, offentlig debatt med sakkyndige deltakere med ulike synspunkter? Hvordan kan vi få dyktige mennesker til å søke ledende stillinger i norsk kunstliv dersom deres kunstfaglige og kunstpolitiske oppatninger i viktige saker ikke får uttrykkes offentlig?
Jeg så altså gjerne at Nasjonalmuseet for kunst bidro til å gjenreise debattoffentligheten i norsk kunstpolitikk, med institusjonens kunstfaglige ansatte som aktive deltakere. Det viktigste Nasjonalmuseet kan gjøre for meg nå er å åpne for og aktivt delta i en offentlig debatt om seg selv, uten munnkurv og sanksjoner mot noen. Det er dessverre all grunn til å frykte at det som en stor sammenslått enhet i enda større grad enn før må tale med en stemme, og da ikke tale, bare erklære.
Fire ønsker
Ut over dette har jeg som publikum og bruker fire store ønsker til Nasjonalmuseet for kunst, at det skal 1) vise hele norsk kunsthistorie i sammenheng fra middelalderen frem til slutten av 1900-tallet, 2) vise viktige internasjonale gjestende utstillinger, men også selv lage slike, 3) tilby forskere, studenter, kuratorer og kritikere en samordnet service på høyt vitenskapelig nivå, 4) gi publikum og skoler en mottakelse på høyde med det beste man finner ved museer i Europa og USA.
Før jeg går videre på disse temaene, er det imidlertid en overordnet problemstilling som bør drøftes: Skal det nye kunstmuseet både være historisk og samtidsorientert, både museum og kunsthall? Svaret synes allerede gitt i og med sammenslutningen. Jeg mener det ikke er klart at dette gir meg den beste løsningen, hverken som museumsbruker eller deltaker i samtidskunsten, og vil kommentere den ette rhvert.
”Kunsthistorien på veggen”
Mitt ønske er å kunne gå gjennom norsk kunsthistorie i en sammenhengende rute i det nye museumskomplekset, fra middelalderens kunst til våre dager. Jeg vil kunne lese kunsthistorien ”på veggen”. Denne historien bør veves sammen både av billedkunst, kunstindustri, kunsthåndverk, arkitektur og fotografi. Denne vandringen gjennom kunsthistorien bør kunne skje på ulike dybder – fra et besøk til de sentrale høydepunkter, til den tidkrevende spesialutstillingen. På deler av ruten vil jeg kunne se vekslende spesialutstillinger om ”smale” tema, og relevante internasjonale paralleler. Jeg vil også se hullene i norsk kunst, demonstrert ved viktige internasjonale retninger som aldri nådde Norge. Jeg venter meg tilgang til supplerende digitale medier langs hele ruten. Akkurat som det refereres til f.eks. en 70-talls stil i rock og poesi, ønsker jeg å kunne se 70-talls kunst.
Denne helheten krever en fullstendig sammensmeltning av materiale fra Nasjonalgalleriet, Kunstindustrimuseet, deler av Historisk museums samlinger, deler av Museets for samtidskunsts samlinger og Arkitekturmuseet, og krever kanskje også innhenting av materiale fra andre typer samlinger, som fotografi og folkekunst. Den gjeldende inndelingen etter medier/epoker bør erstattes av en inndeling etter tidsepoker alene. Her vil jeg reise spørsmålet om hvorfor ikke Nasjonalt museum for fotografi er tenkt inn som del av Nasjonalt museum for kunst – det er statlig, og forvalter helt sentrale kunstneriske verdier.
Denne oppgaven har lite å tjene på en kobling til samtidskunst (inklusive design, kunsthåndverk og arkitektur).
Internasjonale utstillinger
Jeg ønsker å kunne se store internasjonale historiske utstillinger innenfor museets gjenstandsområde. Dette krever mer enn lokaler og penger. Disse utstilllingene kommer fra andre museer, og de kommer helst til museer som har noe å gi tilbake. Nasjonalt museum for kunst må ha et troverdig fagpersonale med høy arrangørkompetanse. Fagpersonalet må ha internasjonale nettverk, og helst også internasjonal museal erfaring. På det internasjonale skorter det meget i dag. Men for at Nasjonalt museum for kunst skal bli internasjonalt aktivt, må det selv ha noe å tilby tilbake til sine samarbeidspartnere i andre land. Det viktigste kunstaktivum Norge har er imidlertid ikke tiltenkt noen plass i museet, og det er Munchsamlingen på Munch-museet. Den er det eneste kunstaktivum Norge har som har en høy internasjonal bytteverdi (kanskje med unntak av enkelte arbeider i Astrup-Fearnley-museet), og som kan gi Nasjonalt museum for kunst de viktige internasjonale utstillingene jeg ønsker å se der. Derfor bør Oslo kommunes Munchsamling overføres til staten og innlemmes i Nasjonalt museum for kunst. Munch-museeet kan fortsatt bestå som et sted der publikum møter kunstneren og mennesket Edvard Munch, som en enhet under Nasjonalt museum for kunst. Den brede presentasjon som Munch trenger, blir det allikevel ikke plass til i museets hovedbøle.
Det bør gjøres et skille mellom de historiske internasjonale utstillinger og utstillinger med samtidskunst. Jeg ønsker at museet skal prioritere de store historiske utstillingene, det er der dets kompetanse ligger. Det historiske og samtidskunsten er to ulike typer fagkompetanse, to ulike felt i kunstverdenen man kvalifiserer seg i, to adskilte nettverk, og utstillingene kommer til gjennom hver sine prosesser. Nasjonalt museum for kunst må beherske det historiske feltet, men får av den grunn ingen naturlig kompetanse på samtidskunstens område. De store internasjonale utstillingene av samtidskunst ønsker jeg å se i miljøer som også ellers er preget av samtidskunst.
Derfor mener jeg det bør stilles spørsmålstegn ved to elementer i Nasjonalt Museum for kunst: Museet for samtidskunst og Henie Onstad Kunstsenter. Museet for samtidskunst har profilert seg mer som en kunsthall for samtidskunst enn som et kunstmuseum med historiserende profil. Utenom sine samlinger har det lite å tilby Nasjonalt museum for kunst. Jeg synes også det er problematisk med den kunstneriske troverdigheten i en statlig kunsthall med innkjøpsbudsjett for egen samling – det er å blande kortene. Jeg mener derfor at Museet for samtidskunst bør bestå som en egen enhet, men da som en ren statlig utstillingshall og med nytt navn, f.eks. Statens kunsthall, og med design og kunsthåndverk på sitt program. Den bør overta ansvaret for de statlige norske utenrikskulturelle kontakter på samtidskunstfeltet. Hallen bør også overta alle sentrale dokumentasjonsoppgaver for norsk samtidskunst, bl.a. det som har vært utført av KIK, og være et ”kunstens hus”, med bibliotek, bokhandel og en aktiv møte- og konferansevirksomhet. Den bør også være hovedsete for en teoribasert, praktisk kurator- og kritikerutdanning på Masternivå. Det er hit jeg gjerne vil gå når jeg skal forholde meg til norsk og internasjonal samtidskunst. Samlingen overføres til Nasjonalt museum for kunst, som også overtar innkjøpsansvaret. Statens kunsthall bør imidlertid har rett til å få utlånt ethvert nyere arbeid i Nasjonalmuseet.
Ved å innlemme Henie-Onstad Kunstsenter i Nasjonalt Museum for kunst blir jeg som publikummer fratatt den eneste slagkraftige ”opposisjonelle” røsten i Stor-Oslos kunstliv, en alternativ stemme som Gavin Jantjes så dyktig har latt klinge over Kunst-Norge. Dette store kunstsenteret bør få styrket sin stilling som uavhengig og internasjonalt forankret kunstsenter, og fritas for de kommersialiserende trekk som nå preger det og svekker dets kunstneriske status. Det skal store ressurser til, både økonomiske men særlig intellektuelle, for å kunne motstå de sterke hegemoniske krefter som har hersket i norsk kunstliv i over 100 år. Disse hegemoniske kreftene får et enda sterkere sentrum i Nasjonalt museum for kunst slik det nå er tenkt, og særlig om Henie-Onstad Kunstsenter skulle legges inn under det. Som samarbeidspartner med Nasjonalt museum for kunst og Statens Kunsthall, ikke minst om store internasjonale utstillinger, vil det imidlertid kunne gi meg som publikum bedre tilgang til kunstutstillinger på høyt nasjonalt og internasjonalt nivå.
Kunstfaglig service
Som kunstfaglig bruker av Nasjonalmuseet for kunst ønsker jeg meg en felles, lokalmessig samlet og lett tilgjengelig avdeling for bibliotekstjenester, dokumentasjon, arkiv, autentisering og rådgivning vedrørende restaurering. I samme lokaler ønsker jeg meg kobberstikk-kabinettet og håndtegningsamlingen. Denne avdelingen ønsker jeg meg sentralt plassert i museet, ikke som en satelitt over gaten, og med lett adgang også for et interessert publikum, og med hyppige spesialutstillinger fra sitt rikholdige materiale. Her gir Nasjonalmuseet store muligheter for en radikal økning av servicenivået, som ikke må forskusles.
Utdanningsavdeling
Jeg ønsker meg et Nasjonalmuseum med lave skranker mellom fagpersonale og publikum, med et inngangsparti der inntrykket av personlig informasjon, tilbud om omvisninger, mottakelse av skoleklasser og grupper springer i øynene langt sterkere enn inntrykket av vakthold, billettsalg, kontroll av vesker og garderobeplikt.
Jeg ønsker meg et Nasjonalmuseum med en stor utdanningsavdeling, med museumslektorer og museumspedagoger, med klasserom og arbeidsrom for besøkende skoler, med egen utstilling for små barn, og en museumsbutikk med mange tilbud for barn i alle aldre. I Nasjonalmuseet bør det kunstfaglige personalet i fagavdelingene også ha undervisningsplikt i regi av utdanningsavdelingen. Jeg ønsker meg hyppige muligheter for omvisninger og samtaler med museets fremste fagpersonale, ikke bare med det personale i museet som har lavest faglig autoritet.
Jeg ønsker meg en utdanningsavdeling som er med på planleggingen av utstillinger fra første stund, både når det gjelder utstillingskonseptet, utstillingenes scenografi, og det populærvitenskapelige og pedagogiske materiale.
Jeg ønsker meg en utdanningsavdeling som kan sette opp historiske vandreutstillinger til resten av landet, og som kan ta imot vandreutstillinger fra andre norsk kunstmuseer. Sammen med andre utdanningsavdelinger ved andre kunstmuseer og –haller driver de en landsomfattende vandreutstillingsvirksomhet som erstatter den som Riksutstillinger driver i dag.
Oppsummering
Det Nasjonalmuseum for kunst som best kan dekke mine ønsker, synes etter dette å bestå av en sammenslåing av Nasjonalgalleriet, Kunstindustrimuseet i Oslo, Arkitekturmuseet, deler av Historisk museum, Munch-museet og Fotomuseet i Horten, til ett museum som dekker norsk kunsthistorie fra middelalder til våre dager. Det skal ha plass for store historiske utstillinger, en god museal servicevirksomhet og en fremragende pedagogisk avdeling. Museet for samtidskunst opphører som samtidshistorisk samling, og fortsetter som kunsthall for samtidskunst uten innkjøpsbudsjett, f.eks med navnet Statens Kunsthall. Riksutstillinger er nedlagt og dets funksjoner er overtatt gjennom et samarbeid mellom landets kunstmuseer og større kunsthaller. Henie-Onstad Kunstsenter beholder sin selvstendige stilling på et høyt aktivitetsnivå.
Ett kommentar til “Hva kan Nasjonalmuseet gjøre for meg”
[…] Hva kan Nasjonalmuseet gjøre for meg […]