Nasjonalmuseets ansvar for nettverksbygging

| Til Nasjonalmuseet |

Notat om

Nasjonalmuseets ansvar for nettverksbygging på kunstfeltet

Til: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design

Fra: Dag Solhjell, førsteamanuensis/kunstsosiolog, 23.3.2006

1 Om begrepet nettverk

Nettverk på kunstfeltet er en betegnelse på et samarbeidende system av likeverdige institusjoner eller parter. Partene kan være ulike både i innhold og størrelse. Nettverket har en ”motor”, gjerne i form av et sekretariat, et styre og/eller en del av en av de deltakende institusjonene, som har midler som er øremerket tiltak som stimulerer samarbeidstiltak. Det er personlige forbindelser mellom representanter for nettverkets deltakere. Hensikten med nettverket er å lette samarbeid om produksjoner av interesse for seg selv og/eller for samfunnet, og å utnytte ressurser bedre.

            Motsvarigheten til nettverksrelasjoner mellom institusjoner er hierarkiske relasjoner, der en sentral part er overordnet de andre, eller der et sentrum er produserende og de andre deltakerne er mottakende. Allegorien for denne type relasjon er hjulet, som har et nav som alle andre dreier seg om. Nettverk har ikke nav, men en drivkraft som tilfører nettet energi, til alle nodene i nettet.

2 Om nettverk i norsk kunstpolitikk

I norsk kunstpolitikk har de hierarkiske relasjoner vært dominerende, med Nasjonalgalleriet og Riksgalleriet (senere Riksutstillinger) som de fremste uttrykk for og bærere av den hierarkiske ideologi. Det har imidlertid eksistert nettverk utenfor det kunstpolitiske (statsstøttede) området, som det direkte samarbeid mellom regionale kunstmuseer og regionale kunsthaller. Forholdet mellom de tre kunstindustrimuseene har også hatt nettverkskarakter. Produksjonsnettverket for elektronisk kunst (PNEK) er et eksempel på at kunstpolitikken i nyere tid har satset på nettverk.

            Det ble gjort forsøk på 1980- og 1990-tallet (kulturmelding og nasjonal plan med sitt hierarki av statsinstitusjoner, nasjonale institusjoner, knutepunktinstitusjoner og lokale institusjoner) å bygge nettverk, men den hierarkiske tenkningen sto så sterkt at det ikke ga resultater. Nasjonalgalleriet, Museet for samtidskunst og Riksutstillinger fortsatte som før.

3 Nasjonalmuseet som motor i et nettverk

Nasjonalmuseet er tenkt som en stor institusjon som også skal være motor i et nettverk av likeverdige parter. Det skal ha et landsdekkende ansvar uten selv å ta ansvar for hele landet, eller å ha faglig ansvar for alle funksjoner.

4 Ikke ett, men flere nettverk

Det å tenke det norske kunstsystemet som ett nettverk vil ikke føre frem. Det er den type altomfattende tenkning som karakteriserte den hierarkiske tenkningen tidligere, og som ikke lyktes, blant annet fordi det ble for komplekst. Det går derimot an å tenke seg at et visst antall kunstinstitusjoner, i det minste de som påtar seg oppgaver som er kunstpolitisk prioritert, inngår i nettverk av en eller annen type.

            Om man ser behovet ut fra både Nasjonalmuseets og det norske kunstfeltets behov, synes de mest aktuelle område for nettverksbygging synes å være følgende:

• et nettverk for kunsthistorisk (eller kunstvitenskapelig) forskning
• et nettverk for utstillingsproduksjon og utveksling av utstillinger
• et nettverk for formidling og skolerettet virksomhet (DKS)
• et nettverk for forvaltning av samlinger, og konservering

I hvert av disse nettverkene har Nasjonalmuseet stor faglig tyngde, men i hvert av dem er det forskjellige andre aktører. Bare de færreste aktører har behov for å være med i mer enn ett eller to nettverk.

5 Det kunsthistoriske (som kanskje heller bør kalles det kunstvitenskapelige) nettverket

Dette nettverket har faget kunsthistorie/kunstvitenskap som sitt interessefelt. I et slikt faglig nettverk er det særlig kunstmuseer og kunsthistoriske institutter som er aktuelle deltakere, altså er relativt lite antall institusjoner, men med et relativt stort antall høyt kvalifiserte fagpersoner.

            Det karakteristiske for det kunsthistoriske fagområde i Norge er at det er fragmentert, uten noe inspirerende eller koordinerende ledd, svake tradisjoner for samarbeid mellom samlinger og utdanninger, og uten tradisjoner for samarbeid om større faglige emner på tvers av institusjonene. Et unntak er arbeidet med Norsk kunstnerleksikon.

            Dette nasjonale fagområdes nærmeste siktemål bør være å få etablert kunsthistorie/kunstvitenskap som et programområde under Norges Forskningsråd fra 2008, da nye programområder skal defineres. For å få det til, kreves et sterkere nettverk enn det fagområdet har i dag. Det foreslås derfor at Nasjonalmuseet tar initiativ til å bygge opp et fungerende kunsthistorisk forskningsnettverk. Det kan trolig best og billigst gjøres ved å arrangere en serie på vitenskapelige seminarer, med en viss tematisk spesialisering. På seminarene legges det frem forskningsprosjekter, papere og beskrivelser av påtenke forskningsprosjekter. Hovedhensikten er å la kunsthistoriske og kunstvitenskapelige forskere treffe hverandre og bli kjent med hverandres prosjekter, og å komme frem til en plan for større forskningsprosjekter innenfor et nytt programområde for kunsthistorisk/kunstvitenskapelig forskning i regi av Norges forskningsråd.

            Konkret foreslår jeg, som en illustrasjon på hva som bør gjøres, at Nasjonalmuseet tar initiativ til å arrangere fire forskningsseminarer i løpet av 2006-2008:

Seminar 1: Oslo høsten 2006 (arrangører: Nasjonalmuseet, Universitetet i Oslo og Kunsthøgskolen i Oslo)

Seminar 2: Bergen våren 2007 (arrangører: Bergens Kunstmuseum (det utvidede), Universitetet i Bergen, Kunsthøgskolen i Bergen, og Nasjonalmuseet.

Seminar 3: Trondheim høsten 2007 (arrangører: Trondheim Kunstmuseum, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, NTNU og Nasjonalmuseet)

Seminar 4: Tromsø vinteren 2008 (arrangører: Nordnorsk Kunstmuseum, Universitetet i Tromsø, og Nasjonalmuseet)

For å stimulere til kontakt, bør det etableres et eget nettsted for kunsthistorisk forskning.

6 Utstillingsnettverket

Dette nettverket bør være betydelig større enn det kunstvitenskapelige når det gjelder antall institusjoner. Det bør omfatte alle sentrale og regionale kunstsamlinger med faglig bemanning, alle kunsthaller/kunstforeninger med faglig bemanning, alle kunstnersentra og andre kunstnerstyrte gallerier, større seriøse private gallerier, og kanskje også andre.

            Dette nettverkets hensikt bør være å fasilitere samarbeid om produksjon og utveksling av utstillinger mellom institusjoner. En særlig utfordring vil det være å stimulere til realisering av utstillingskonsepter som kombinerer ulike materialer: billedkunst, kunsthåndverk, design, arkitektur, folkekunst og andre; og som bruker både historisk og samtidig materiale. Det kan for eksempel også samarbeides om en arbeidsdeling når det gjelder produksjon av minneutstillinger over avdøde kunstnere.

            Slik nettverksproduserte utstillinger bør bl.a. erstatte den sentraliserte utstillingsproduksjon som RU sto for (og Riksgalleriet før det, helt fra 1952).

            Nettverket bør ha et årlig fagseminar i regi av Nasjonalmuseet, som tar opp utstillingsfaglige problemstillinger av felles interesse, der utstillingskonsepter drøftes. Felles studiereiser i inn- og utland bør også arrangeres. Under nettverket bør det også organiseres et nasjonalt forum for kuratorer og utstillingsdesignere. Her bør også kuratorstudiet inngå, det som nå etableres som et samarbeid mellom Høgskolen i Telemark, Norske kunstforeninger og Nasjonalmuseet. Studiets opplegg med desentraliserte samlinger gir god anledning til å stimulere til nettverksbygging.

            Flere fylkeskommuner bør, eventuelt på initiativ fra Nasjonalmuseet, gå sammen om regionaliserte utstillingsnettverk, med tanke på produksjon og utveksling av utstillinger primært innenfor egen region, og med tanke på Den kulturelle skolesekken. Disse regionale nettverkene bør overta ansvaret for de avtaler RU har inngått med en rekke fylkeskommuner.

7 Et nettverk for formidling og skolerettet virksomhet

Flere og flere kunstinstitusjoner legger større vekt på faglig fundert kunstpedagogikk, både barn, unge og voksne. En særlig utfordring her er Den kulturelle skolesekken. Det bør etableres et nettverk mellom institusjoner med faglig kvalifisert personale for å møte alle typer publikum. I museumsfeltet har man Museumspedagogisk, som de stadig flere formidlerne i andre typer kunstinstitusjoner enn kunstmuseer imidlertid står utenfor. Med sin sterke formidlingsavdeling, og det faktum at RU er integrert i Nasjonalmuseet, bør Nasjonalmuseet ta mål av seg til å være den ledende kraft i dette nettverket.

            Også her kan kuratorstudiet, som også har formidling som en del av fagprofilen, være et viktig ledd. Nasjonalmuseet bør de første årene arrangere nasjonale og regionale samlinger om kunstpedagogikk og formidling, blant annet som ledd i det nevnte kuratorstudium. På samme måte som for kuratorer, bør det også skapes et faglig forum for formidlere og andre som har pedagogiske oppgaver i kunstinstitusjoner (omvisere, verter, ansvarlige for verksteder, og andre).-

            Det bør være et mål at mange av utstillingsnettverkets utstillinger har med formidlere i prosjektgruppen helt fra utstillingskonseptet blir fastslått, til utstillingene er klare og vises omkring i landet.

            I dette nettverket bør det være deltakere også fra de produksjonsleddene som fylkeskommunene har opprette for DKS, og fra skoleverket.

8 Et nettverk for konservering

Det antas at det også kan være behov for et nettverk av de som har ansvar for registrering, konservering og sikring av samlinger.

9 Prosjekt

Det typiske prosjekt i kunstfeltet er utstillinger. Men det forekommer også andre typiske prosjekter: nybygg, ombygging, flytting, reorganisering, innføring av nye rutiner eller arbeidsformer etc. Utstillingsprosjekter vil som regel måtte trekke på kompetanse fra deltakere i flere av nettverkene: Forskningsnettverket, utstillingsnettverket, formidlingsnettverket og konserveringsnettverket. Ved at større institusjoner har medarbeidere i ulike faglige nettverk blir det lettere i gitte prosjekter å mobilisere en større fagkompetanse enn det man selv har, og å få til samarbeid mellom institusjoner.

            Det forutsetter at prosjektarbeid og teamarbeid blir et felles faglig anliggende og en felles faglig kompetanse for alle institusjoner som ønsker å delta i et eller flere av de aktuelle nettverkene. Her har Nasjonalmuseet kanskje sin eneste oppgave innenfor den hierarkiske tenkningen – å sørge for at alle kunstinstitusjoner som ønsker å delta i et nasjonalt nettverk kan være med i prosjektarbeid – både som deltakere og ledere.