Hva kan kunstlivet lære av tidligere kriser?

Skrevet 22.1.2022, sendt til Kunstavisen.

Fire tidligere kriser i norsk kunstliv ligner koronakrisen: de kommer utenfra, hemmer bevegelser innen- og innenlands, reduserer utstillingsmuligheter og gjorde «hjemmemarkedet» viktigere: 1848 (uro og revolusjonsforsøk i flere europeiske land), 1880-tallet (internasjonal økonomisk krise), 1914-1918 (første verdenskrig) og 1940-45 (annen verdenskrig). Hadde de konsekvenser som lignet koronakrisens?

Kunstlivet møter kriser og endringer i samfunnet ved å tilpasse og endre seg. Det dynamiske element er kunstnerne, fordi det er deres behov, verdier og interesser som står mest på spill. Deres behov er bevegelsesfrihet og møte med publikum. Deres verdier er kunstneriske frihet. Deres interesser er en inntektsstrøm som finansierer kunstnerisk arbeid. Kunstnere kan møte kriser med å finne nye arenaer, utvikle nye kunstformer og solidariske aksjonssformer. Også andre deler av kunstfeltet tilpasser seg, men gjøre det i tråd med de som kunstnerne foretar. I kriser kan også kunstnernes forhold til staten endre seg

Skal vi forstå hvordan kunstlivet møter kriser, må vi observere hva kunstnerne gjør.

Første krise: 1848

I 1848 var det uro og revolusjonsforsøk i Europa, der de fleste norske kunstnere befant seg. De reiste «hjem», især til Christiania. Det mest strålende resultat var det samarbeid billedkunstnere inngikk i med andre kunstnergrupper, som også hadde vendt hjem. Sammen skapte de et gesamstkunstverk der malerkunst, musikk, diktekunst, dans og teater smeltet sammen i en felles forestilling – «Brudeferden i Hardanger» i mars 1949. De mest kjente ble arrangert i Christiania teater i mars 1849, med «Brudeferden i Hardanger» av Tidemand og Gude som verkets akse. En kortvarig felles organisasjon for de ulike kunstnergrupper, «Tollekniven», ble dannet. En effekt av forestillingene var økt oppmerksomhet om nasjonale kulturverdier. En sannsynlig virkning er at Oscarshall slott på Bygdø oi 1852 ble dekorert med norsk romantisk samtidskunst. I sin prolog til tablåene skrev Welhaven et dikt om norsk kunst: «Og nu betragte vi dens Blomsterkrone/I den er Fjeldnaturens Ynde lagt/Og alle Mærker i dens Flor har sagt,/At Planten hører vil vor egen Zone.» Kunsten var blitt norsk, og det norske til kunst.

Krisen i 1848 var organisasjonsdannende, skapte solidaritet, fremmet samarbeid mellom kunstartene og skapte nye kunstformer og arenaer. Frem til 1885 ble det etablert kunstforeninger i tretten nye byer. I Christiania, Trondhjem, Bergen, Drammen og Halden kjøpte de 2200 malerier av 54 norske kunstnere før 1900.

Annen krise: 1880-tallet

Den neste krisen var økonomisk, kom fra Europa, rammet Norge gjennom det meste av 1880-tallet, truet markedet for norske kunstnere både ute og hjemme, og ledet norske kunstnere «hjem». Kristiania ble for godt Norges kunsthovedstad, selv Bergen ble provins. De hjemvendte yngre kunstnernes interesser kom i konflikt med Christiania kunstforening, som favoriserte de nasjonalromantiske. De unge arrangerte i 1882 og 1883 sin egen juryerte utstilling etter fransk mønster, som i 1884 ble til Statens Kunstutstilling. Dens statlig godkjente regelverk ga en ny organisasjonsdannelse (Bildende Kunstners Styre) og en ny årlig arena (Høstutstillingen). De samme to årene organiserte noen kunstnere nyvinningen «Tournéeudstillinger», salgsutstillinger som gikk mellom kunstforeningene I tillegg fikk de kontroll over innkjøpene i Christiania kunstforening, og gjennom BKS kontroll med det meste av den statsstøttede del av norsk kunstliv.

De utviklet fra 1885 en ny visningsform for salg: separatutstillinger, finansiert med inngangspenger -først i egen regi, siden i kunstforeningene. Kunstnere auksjonerte bort og loddet også ut egne arbeider for å skaffe seg inntekter. Økonomiske interesser lå bak mye av det nyel

Krisen var solidariserende, organisasjonsdannende, ga nye visnings- og omsetningsformer. Ikke minst åpnet for nyskapende og radikal norsk billedkunst.

Tredje krise: 1. verdenskrig 1914-1918

Denne krisen var verdensomspennende, og ødeleggende for innbyggerne i de fleste av Europas land . Norge var en nøytral stad. Kunstnernes og befolkningens bevegelsesmuligheter ble redusert, de store internasjonale utstillingene med stor norsk deltakelse opphørte. Det ble skapt store formuer i visse næringsmiljøer som også bygget opp kunstsamlinger, krigen skapte varemangel, og det var mye pengerikelighet i brede befolkningsgrupper. I kunstforeningene økte både medlemstall, kontingentinntekter, de innførte salgsprovisjon og innkjøpene økte både til utlodningene og de gryende kunstsamlinger.[1] De kunne legge opp utstillingsfond og innkjøpsfond.

Krisen ble til økonomisk gunst for norsk kunstliv og for kunstnerne, men førte ikke til kunstnerisk fornyelse.

Fjerde krise: 1940-1945

Den fjerde krisen rammet hele Norge langt mer dramatisk enn de foregående. Kunstlivet ble selv gjenstand for konflikter og kontroll. Fem års tysk okkupasjon og nazistisk kulturpolitikk grep direkte inn i alt kulturliv. Selve fundamentet for kunstens verdisystem: kunstnerstyring, armlengdes avstand og kunstens autonomi, ble satt til side. Kunstens arenaer ble satt under direkte styring eller indirekte gjennom løyver.

Allerede 10. april 1940 tok formannen i Kunstnerforeningen fra 1860, Fredrik Parelius, initiativet til 3K – Kunstnernes KriseKomité. Den skulle yte praktisk og økonomisk hjelp til kunstnere som kom i akutt materiell nød. 14. september dannet seksten kunstnerorganisasjoner fellesorganisasjonen Norges Kunstnerråd (NK), for å motarbeide nazifisering av kulturlivet. Rådet ble tvangsoppløst av myndighetene 18. juni 1941, dels som følge av at rådet protesterte mot tvangsoppløsningen av BKS 31. januar.

For de fleste billedkunstnere var den første motstandsreaksjon å ivareta kunstens autonomi og kunstnerstyring. Fra 1941 unnlot de å søke stipendier der tildelingen var NS-kontrollert, og boikottet deltakelse i NS-styrte utstillinger. Hjemmefrontens kulturgruppe utstedte fra høsten1943 paroler som satte forbud mot separatutstillinger, men tillot kollektivutstillinger.

Igjen var det vareknapphet, rasjonering, pengerikelighet og reisebegrensninger. Kunstmarkedet blomstret, som under første verdenskrig. Mange kom økonomisk beriket ut av krisen, men neppe moralsk. Kunstnerisk sett hadde norsk kunst nærmest stått på stedet hvil. Kanskje hadde gode salgsinntekter Var det av skamfølelse at 2. verdenskrig nesten ikke har vært behandlet av norske billedkunstnere?

Også denne krisen så solidariserende organisasjonsdannelser. En etterkrigseffekt var opprettelsen av Bildende Kunstneres Hjelpefond, og forsterket oppslutning om kunstnerstyring, armlengdes avstand og kunstens autonomi. Men heller ikke denne krigens krise virket kunstnerisk stimulerende

Den femte krisen: Koronaen 2020-2021

Også koronakrisen kommer utenfra; gir begrenset bevegelighet for alle både innen landet og internasjonalt; begrenser møte- og forsamlingsmuligheter; fører til tap av visningssteder og publikum; og påvirker kunstmarkedet og kunstneres inntektsmuligheter.

Den mest synlige effekten av pandemien er en økning i kunstomsetningen, som under begge de to foregående krisene. Hege Imerslund i BKH opplyser at per 1. november 2021 lå kunstsalget nesten 60 % over salget for ett år siden.[2] For hele 2021 anslår hun at den registrerte avgiftsbelagte omsetningen vil overstige 1000 millioner kroner, mot 800 millioner i 2020. Aftenposten skriver at «en rekke nye gallerier (har) poppet opp i Oslo de siste årene.»

De digitale arenaer har hatt en eksplosiv økning, de analoge arenaer har tapt i betydning. For Bergen Kunsthall økte antallet seere på digitale arrangementer fra 4500 i 2019 til 37 000 i 2020. Andre kunsthaller og -foreninger melder om lignende erfaringer.

NBKs arbeid har medvirket til at Statens Kunstnerstipend i 2021 bevilget 70 millioner til 309 ekstra arbeidsstipendier og 679 ekstraordinære stipendier a 100 000 kroner. NBK har aksjonert for å få kunstnere inn på den generelle dagpengeordningen gjennom NAV, og få den forbedret slik at den fanger opp billedkunstnere sykliske økonomi. NBK har også tatt et vellykket initiativ for å få økte bevilgninger til innkjøp i kunstmuseene, øremerket for verk av samtidskunstnere, det vil si deres medlemmer. Bildende Kunstneres Hjelpefond (BKH) har økt sine tilskuddssatser noe. Det gjenåpnet våren 2021 ordningen «Tilskudd til fremme av norsk kunst», som var stengt en tid siden omsetningen sank i første del av 2020. Ordningen kan gi økonomisk tilskudd til tiltak som skaper økt interesse for visuell kunst eller som anses viktig for kunstfeltet i Norge.

Også koronakrisen virker solidariserende, skaper nye visningsformer og -arenaer, og øker kunstomsetningen.

Avslutning

Kriser i kunstlivet har både negative og positive virkninger. Både kunstnere og andre på kunstfeltet tilpasser seg aktivt for å forsvare sine verdier og ivareta sine interesser. Det gjenstår å vurdere de endelige følgene av koronaepidemien, særlig de kunstneriske resultater.

[1] Ikke i Kristiania og Bergen, der foreningene hadde oppgitt å skape egne faste gallerier.

[2] T Aftenposten 30. desember 2021.