Kunstkritikk er den begrunnede bedømmelse av kunstnerisk kvalitet på en kunstutstilling, publisert i et massemedium. Uten bedømmelse av kvalitet, ingen kritikk. Uten begrunnelse, ingen rettferdiggjørelse av kritikken. Uten begrunnelser og bedømmelser er du ingen kritiker, men en skribent. Det er helt OK å være skribent.
Den moderne kritikker går fra verk til verk og bedømmer kvaliteten på hver av dem, som en jury. Den modernistiske kritiker kritiserer ikke bare kunstverk og kunstnere, men også det kuratoriske grep på utstillingen og begrunnelsen for den.
Dem moderne kritiker skjuler sin subjektive smak bak et tilsynelatende universelt standpunkt. Den postmoderne kritiker kan også skrive «jeg», og forteller med det at det er også kritikerens subjektive bedømmelse som ligger til grunn for kritikken.
Kvalitetsbedømmelse er subjektiv, begrunnelse er objektiv. Dine begrunnelser objektiverer din subjektive bedømmelse, men kan aldri gjøre dine bedømmelsen objektive, bare mulig å forstå og å diskutere.
Forekommer ordene ”jeg”, ”meg” eller ”min” ofte i dine kritikker, og du referer til dine egne følelser i møte med kunstverk, er det tegn på at du bruker dine følelsesreaksjoner som kriterium i bedømmelsen av kunstnerisk kvalitet. Din kritikk blir med det helt subjektiv og uten objektiverende perspektiv, og er derfor uten interesse som kritikk, bare som tekst.
Troverdighet er ditt mest verdifulle kritiske verktøy i det lange løp. Blander du dine interesser som kunstner eller kurator inn i ditt virke som kritiker, taper du troverdighet. Det medium som da bringer dine kritikker, mister troverdighet som medium for kunstkritikk.
Din troverdighet som kritiker er lavere jo flere hatter du bærer.
Din evne til å gi kunstnerisk anerkjennelse gjennom dine kritikker er like stor som din troverdighet som kritiker, ikke som skribent.
Som kunstkritiker må du akseptere at du blir elsket og hatet av både kunstnere, kuratorer og utstillingsarrangører. Du kan ikke pleie vennskap, kollegialitet eller fiendskap med noen av dem, om du ønsker å unngå inhabilitet. Dere kan allikevel ha faglig respekt for hverandre. Er du bare skribent er dette mindre viktig, kanskje endog en styrke.
Dine kritikker har tre viktige lesergrupper utenom kunstnere. Publikum lar seg veilede i sine egne valg av utstillinger og i sin egen vurdering av de utstillinger de velger å besøke, og gjerne også i forståelsen av de utstilte verk. I denne forstand er dine kritikker også forbrukerveiledning. Politikere lar seg påvirke av hvilke kunstinstitusjoner, hvilken type kunst og hvilke kunstnere de ønsker som mottakere av offentlig støtte. I denne forstand er dine kritikker også kunstpolitikk. Medienes redaktører bruker dine kritikker for å kommunisere med og holde på sine lesere. I denne forstand er dine kritikker også mediepolitikk.
Av de tre brukergruppene er medienes redaktører de viktigste, for det er de som bestemmer om dine kritikker passer for deres lesere og dermed skal publiseres. Som kunstkritiker skriver du derfor først og fremst for redaktører, og i den stil og sjanger redaktøren ønsker for sine lesere.
Denne hustavle er skrevet for ekte kunstkritikere. Bare ekte kunstkritikere er kritikere.