Intet utstilt kunstverk er bare det du ser det som. Kunstverket er alltid mer enn det ser ut til å være. Det er det som gjør det til kunst, når det er utstilt og du ser det som det.
Når du ser kunstverk på en kunstutstilling, ser du også noe mer enn kunstverk – du ser utstillingen, det utstillende, det som stiller ut. Det som stiller ut, er ikke en del av kunstverket. Om du fjernet kunstverket, er alt det som stiller ut allikevel der, unntatt kunstnerens signatur og årstall.
Du ser kunstverket som utstilt. Er det ikke utstilt, kan du ikke være sikker på at det du ser, er et kunstverk. Det kan være noe helt annet.
Når du ser noe som er utstilt som kunst, skal du se på og tenke på det som kunst, selv om du mener det ikke ser ut som kunst. Når noe som ikke ser ut som et kunstverk, er utstilt som et kunstverk, ser du det allikevel som et kunstverk, og ikke som det det ser ut til å være. Du er da med på å skape kunstverket.
Det som stiller ut, peker to veier. De peker mot kunstverkene, og retter din oppmerksomhet mot dem. De sier «dette er kunst» om det de peker mot. De peker også mot verkenes forståelsesrammer eller kontekster. Da sier de «slik kan, bør eller skal disse verkene forstås».
Å forstå kunst er som regel å forstå noe som er utstilt som kunst. Du må da forstå det som peker på kunstverkene og de forståelsesrammene det peker mot. Å forstå kunst er også å oppfatte, forstå og fortolke forståelsesrammer som det utstillende peker mot. Å forstå kunst er også å forstå det som stiller den ut.
Gjenstander som er utstilt på et kulturhistorisk museum, på et kunstindustrimuseum eller på et designmuseum er på museet i kraft av sin fremmedhet for museet. Når du ser dem utstilt, bruker du dem ikke på den måten de er laget for å bli brukt. Slike gjenstander hører ikke hjemme på museer, og det er derfor de er der.
Kunstverk fra de siste 200-250 år som er utstilt, er laget for å bli sett på utstillinger. Når du
ser dem på kunstutstillinger, bruker du dem på den måte de er laget for å bli brukt – du ser på dem. Kunstverk hører hjemme på kunstmuseum, og det er derfor de er der.
Når eldre kunst som ikke ble laget for å bli utstilt, er utstilt på kunstutstillinger, blir de til kunstverk, men du bruker dem ikke der til det formål de var laget for. Du bruker dem som kunst.
Når et eldre kunstverk, for eksempel en helgenfigur, blir ført tilbake fra kunstmuseet til en kirke, kan du igjen bruke den til det den ble laget for – å be foran. Det kunne du ikke gjøre foran helgenfiguren i kunstmuseet. I kirken er den ikke lenger kunst, uten kanskje i turistguiden for kirken. Brukssammenhengen skaper kunstverket, men den kan også «avkunste» det.
Når du er i et rom der alt peker mot kunstverk, retter du hele eller det meste av din oppmerksomhet mot kunstverket. Da er du i et utstillingsrom.
Når du er i et utstillingsrom, flytter du deg fra sted til sted, ser verkene i en rekkefølge du ofte kan velge selv, hvor lenge, hvor mange ganger, hvilke verk du vil hoppe over. Du velger selv hva du vil lese av tekster knyttet til verk, rom eller utstillingen, om du vil gå sammen med andre, hva dere snakker om, om du vil følge en omviser eller bruke en audioguide. Du blir selv til en del av det som stiller ut, av utstillingen, det utstillende.
En utstilling gir deg stor frihetsgrad til å skape dine egne forståelsesrammer, og derfor også til å skape kunstverkene for deg selv. På utstillingen blir du din egen kurator.