Er rettferdig bedømmelse av kunstnerisk kvalitet mulig ved fordeling av statlige kunstnerstipendier?

Staten har to spesielle interesser i fordelingen av statlige stipendier til kunstnere: å demonstrere støtteordningens kulturelle og politiske legitimitet ved at stipendiene går til de beste kunstnerne blant de som søker og er kvalifisert til å få stipend, og å holde seg selv utenfor slike kvalitetsvurderinger for å unngå den kritikken som alltid følger dem. Disse interessene er lett å forene.

Kunstnerorganisasjonenes interesser i stipendieordningene synes også å være dobbel: å få flest mulig stipendier til flest mulig av sine medlemmer, og å øke medlemmenes levestandard. Deres interesser er vanskelig å forene, siden mange små stipendier stimulerer flere til å arbeide som kunstnere selv med lav levestandard. De kan også stride mot statens interesser i at stipendier skal gis til kunstnere som kan demonstrere høy kunstnerisk kvalitet.

Staten ivaretar begge sine interesser ved å opprette et uavhengig organ det selv ikke har representanter i. Dette organet, gjerne betegnet som en stipendiekomité, bedømmer den kunstneriske kvalitet blant søkerne, og fordeler stipendiene blant dem det finner er best kvalifisert. Formelen for dette er: staten bevilger, komiteen evaluerer og fordeler, staten kontrollerer.

Staten bestemmer imidlertid hvem som utvelger komitémedlemmene og hvordan de skal arbeide. Tradisjonen er at komiteen består av kunstnere valgt av og blant medlemmene av den aktuelle kunstnerorganisasjonen. De som har økonomiske interesser i fordelingen av stipendier får derfor interesser i hvem som fordeler dem. Staten har krevd at organisasjonen må ha så strenge medlemskrav at det enkelte medlem anses å representere en så høy kunstnerisk kvalitet at medlemmet selv både kan være aktuell som stipendiemottaker og som medlem av en stipendiekomité. Jo mindre strenge medlemskravene er, jo mindre tillit vil både staten, offentligheten og kunstnerbefolkningen selv ha til den kunstneriske kompetanse i medlemsvalgte stipendkomiteer, og jo større tilbøyelighet vil de ha til å vurdere andre måter å utpeke stipendiekomiteenes medlemmer på.

Stipendiekomiteene arbeider innenfor et særegent regelverk, hvis hensikt er å tildekke det subjektive som hefter ved enhver vurdering av kunstnerisk kvalitet: Vedtakene om hvem som skal få stipend eller ikke fattes kollektivt, enkeltmedlemmer har ikke anledning til å si utad hva de har stemt for eller mot, de interne overveielser gjøres ikke kjent, vedtakene begrunnes ikke, og avslag kan ikke påklages. Stipendiekomiteene arbeider under symbolske former for å objektivere sine subjektive avgjørelser. Slik blir deres avgjørelser, til statens tilfredshet men til stipendietapernes ergrelse, uangripelige.

Dette er til forskjell fra fagfellevurdering av vitenskapelige arbeider: Her begrunnes og offentliggjøres vedtakene, de som deltar i vurderingen kan komme med individuelle bedømmelser, og vedtakene kan ofte påklages, og det er vanlig at de vurderende fagfeller har en høyere vitenskapelig kompetanse enn de som skal bedømmes.

Det subjektive ved stipendiekomiteer søkes redusert ved hyppig og total utskifting av stipendiekomiteenes medlemmer. Det skal imøtekomme både statens, publikums og kunstnernes ønske om at bestemte kunstneriske preferanse ikke får et hegemoni i stipendietildelingene. Slike tiltak har begrenset effekt, fordi kunsthistorien viser at det til enhver tid er det hegemonisk syn som dominerer, og at visse kunstnergrupper står svakere som stipendiesøkere.