| Til Kunstforeninger |

Bergens Kunstforening, etablert i 1838[1]

Notat skrevet 2.5.2021, gjennomlest 14.5.2026

I Bergen var det ikke et tilsvarende kunstkyndig og -interessert miljø som den statlige Tegneskolen hadde skapt i Christiania etter 1838.[2] Bergens museum hadde riktignok en liten malerisamling, og det var i 1824 etablert en privat tegneskole for håndverkere i regi av «Det Nyttige Selskab». De rådende sjangre innenfor billedkunsten var portretter og prospekter fra byen. Om talenter skriver Kloster at situasjonen for de fleste førte til «hel eller delvis oppgivelse av kunstnerbanen.» Derimot hadde Bergen fostret en samtidskunstner av europeisk format, I. C. Dahl, som med noen års mellomrom besøkte byen.

Dessuten hadde byen noen foretaksomme ildsjeler, som Lyder Sagen. Han skrev allerede i 1800 at «det blant vore Landsmænd» vil være de som med opplæring og oppmuntring «vilde frembringe Værker i de skønne Kunster, der engang kunde tildrage sig fremmede Nationers Hæder og Beundring» (Kloster :19).  I 1838 hadde han som eksempel på det kunnet vise til bysbarnet I. C. Dahl, som ble professor i landskapsmaleri ved kunstakademiet i Dresden. Dahl fikk stor betydning for Bergens kunstforening, skjønt ikke så stor som han selv ønsket.

Lyder Sagen skrev i 1840 om de kunstforeninger som var stiftet i Europas større byer at idéen til dem vr at «Kunstnernes Antal steg saa uhyre, at man blev nødt til at tænke paa Midler til at skaffe de Bedre – men og allene de Bedre – blant dem nogen Afsætning paa deres mange opgjorte Arbejder.» Dette formålet, å støtte kunstnere, og da særlig de norske, ble et av de sentrale motivene bak etableringen av alle de første kunstforeninger i Norge.

Etableringen av kunstforeningen i Bergen ble preget av en konflikt mellom I. C. Dahl, som ønsket at kunstforeningen skulle bygge opp en kunstsamling, og Lyder Sagen, som mente at kunstforeningen burde støtte den lokale tegneskolen for at den skulle skaffe byen kunstnere. Lyder Sagen var den som mer enn noen annen hadde gjort det mulig for Dahl å begynne på kunstakademiet i København.

Foreningen stiftes

Den først innbydelse til opprettelse av Bergens Kunstforening ble sendt ut 24. februar 1837 fra Dresden, undertegnet malerne I. C. Dahl, Joachim Frich og Knud Baade. Tidspunktet er så kort etter både Stortingets vedtak om å opprette en statlig kunstsamling i Christiania, at det er nærliggende å se innbydelsen som et tiltak for å holde Bergen på nivå med Christiania.

Brevet ble sirkulert til byens borgere, og hadde karakter av et utkast til statutter iblandet en del praktiske råd. I første paragraf het det:

Hensigten med Kunstforeningen er at befordre bildende Kunst samt Smag og Deltagelse for samme, at oppmuntre og understøtte især Fædrelandets Kunstnere ved at afkjøbe dem færdige eller bestilte Malerier. (:23)

Forslaget skille seg ut fra vedtektene i Christiania ved at oppbygging av en kunstsamling også skal være et formål for foreningen, altså det som Staten hadde tatt et ansvar for i Christiania. I § ? i dette forslaget het det også at styret måtte ha en flertall av kunstnere eller «Kunstkyndige», noe som ikke var påtenkt i noen annen kunstforening. I forslagets siste § 9 finner vi følgende formulering:

Foreningen maa tillige have til Øjemed, at grunde et Nationalgalleri eller et Galleri for Bergen især av indenlandske Kunstværker og saaledes aarlig ved Overenskomst søge at anskaffe for Museet noget af de bedre Kunstarbejder …

Under denne paragrafen er det en anmerkning, der det bl.a. står:

For at skaffe Museet Malerier, kunde maaske samme sikres en vis Procent af Kunstforeningens aarlige Summa, hvorfor der efter Overenskomst kunde udvælges et eller flere af de indkjøbte Malerier. (:24)

Det er Dahls prioritering av kunstsamlinger fremfor kunstskoler som her slår gjennom. Bergens Museum var etablert i 1825, og hadde i sin midte også en malerisamling. Denne samlingen har Dahl senere bidratt til å ordne og katalogisere, og har også gjort innkjøp til den i utlandet (Kloster:22). Det var derfor naturlig for ham å bygge videre på den, med kunstforeningens støtte.

Ved de endelige vedtektene ble både samlingsformålet og bestemmelsen om kunstkyndig flertall i setyret tatt ut. I stedet skulle foreningen ”medvirke til Tegneskolens Vedligeholdelse”, det vil si ”Det Nyttige Selskabs Tegneskole” som Lyder Sagen hadde tatt initiativ til i 1825. Sagen mente nemlig at ”Her i Bergen bør en Konstforening allerførst sørge for at talentfulde Konstlærlinger, ja selv Haandverkerlæredrænge undervises og øves og atter øves i hvad der er Grundlaget, det eneste Grundlag for al bildende Konst, nemlig Tegning” (Kloster:21). Det hadde han jo helt rett i, men fra denne tegneskolens elever sprang det ikke frem noen kjente kunstnere.

De vedtekter som ble vedtatt på generalforsamlingen 8. mai 1839 kom derfor til å ha følgende formålspragraf:

Den bergenske Kunstforenings Øjemed er:

1.  at søge at vække Sands og Kjærlighed for den bildende Kunst.

b) at bidrage til at fremme indenlandsk Kunst.

c) at medvirke til Tegneskolens Vedligeholdelse. (Kloster:25)

For øvrig hadde statuttene i Bergen 12 paragrafer mot 5 i Christiania, og hadde med flere organisasjonstekniske detaljer, blant annet om valg og medlemskap. Ved generalforsamlingen ble det valgt en direksjon med syv medlemmer. Sagen var selvsagt med, og som eneste kunstner den lokale landskapsmaleren Hans Leganger Reusch. Fremmøtet var dårlig; bare 9 av foreningens 169 medlemmer var til stede og gjorde de endelige vedtak.

Direksjonen hadde sitt annet møte 17. august 1839. Da var Dahl til stede som rådgiver. Noen arbeider ble kjøpt inn da, senere supplert med flere, slik at det i alt var 17 gevinster som skulle loddes ut blant foreningens 169 medlemmer på den første generalforsamlingen 31. august. I den tale Lyder Sagen da holdt sa han blant annet:

Vi have her to Maader at virke paa, … at aapne Adgang til umiddelbar Beskuelse af Kunstens Værker, hvorved Sandsen for det Skjønne og Ædle vækkes, og av dette det fremspringende Talent i dets Udvikling. Er derfor vor Indtræden i denne Forening fremkaldt af et virkeligt humant Sindelag, saa vil Fordelingen af de for Foreningens Midler tilveiebragte Værker være os, om ikke ligegyldig, saa dog ikke være det, der skulde holde os samlede. Udstillede først til offentlig Skue, og siden fordelt i Private Huse, ville Kunstens Værker fremme vor Forenings Hensigt, og det ringe Offer, vi i vort Tilfælde yde paa Kunstens Alter, er et Offer tillige til Fædrelandets Gavn. (Kloster:32).

Rent praktisk ble trekningen foretatt ved hjelp av to sett av nummererte kuler. Det ene settet var nummerert etter medlemmenes nummer, det andre etter gevinstenes nummer. Først ble et medlem trukket ut, og så en gevinst. Det ble gjentatt til alle gevinstene var vunnet. Lignende løsninger ble funnet i andre kunstforeninger. En variant var at den først uttrukne vinner fikk første valg av gevinst.

På gevinstlisten sto også to eksemplarer av I. C. Dahls bok om stavkirkene, og to kobberstikk, noe også andre kunstforeninger hadde. De tretten maleriene var dels av kunstnere vi kjenner i dag, som Dahl (2), Baade, Fearnley, Frick og Reusch (2), dels av lokale kunstnere, samt et par danske.

Foreningen skulle i henhold til § 6 i vedtektene en eller flere ganger i året også foranstalte ”offentlig Udstilling av den Foreningen tilhørende Samling, og hva andre Kunstværker, der til bemeldte Brug maatte være at erholde”. Til disse utstillingene hadde også ikke-medlemmer adgang, men da mot å erlegge ”en passende Betaling”. Disse inntektene skulle i sin helhet gå til Tegneskolen.

De offentlige utstillingene ga imidlertid dårlige resultater, og de opphørte etter tre år. Siden skaffet foreningens medlemmer midler til Tegneskolen ved å gå ”tiggergang” innenfor sine kretser (Kloster:46).

Allerede i 1839 ble det innledet samarbeid mellom kunstforeningene i Christiania og Bergen. I Bergen fikk de tilsendt kunstverker for utstilling og innkjøp, og det var oppnådd fraktfri forsendelse med statens dampskip. Fra Christiania kom det fem bilder (Kloster:31). Dette innledet et samarbeid mellom norske kunstforeninger, som med vekslende intensitet, innhold og form har vart frem til vår tid.

Dahl var meget opptatt av innkjøpspolitikken, og sendte brev til styret om det. I 1843 skrev han: «Konstforeningen burde, saalænge Indkjøbssummen er saa ringe, blot kjøbe Konstsager av Indlændinger (ikke bare fødte Nordmænd men slige som opholde sig der). Til de sidste kan man vel og regne Svenske, da vi maaske fra Naboriget kunde gjøre os Haab om Bestilling hos vore Kunstnere, naar vi først venlig komme deres Konstnere imøde.» I 1846 ba han foreningen ta akt mot «fremmedes Ankjøb og da blot det sande gode, til almen Konstdannelse. … , dog det vanskeligste er at indsee hvor virkelig Talent er» (Kloster:38). Allikevel var det på hans anbefaling at foreningen kjøpte inn flere danske og tyske kunstnere, en praksis som vedvarte også etter Dahls død. Dahl talte i første rekke de unge norske kunstneres sak. Kloster kaller ham foreningens kunstneriske leder. Noen tilsvarende innflytelse fikk Dahl eller andre ledende norske kunstnere i kunstforeningene i Christiania eller Trondheim.

Det kom sporadisk enkelte kritiske omtaler av foreningens utstillinger eller virksomhet. Kloster mener at «Bergen hadde få kunstkjennere og der var ingen som følte trang til å påta sig formidlerens vanskelige oppgave» (Kloster:42). Enkelte omtaler var det, Lyder Sagen hadde skrevet noen. I 1841 skrev han en anmeldelse av Dahl maleri Tessungdalen, som var årets førstegevinst. Her siterer han kjente kunstnere om hva de anser som kunstnerens oppgave. Han lar Caspar David Friedrich si: «Maleren skal ikke bare male hvad han ser for sig, men også hva han ser inden i sig!» Et annet sitat, trolig av Dahl, er dette:

Mange af de ældre og nyere Prospecter av norske Egne ere halve Fabriksager og ei opfatted med historisk eller poetisk Aand, en Feil som ikke alene fremmede Landskabsmalere, men endog vore Egne ere faldne til. … En Maler bør, som den sande Digter, ikke rette sig efter den herskende, ofte fordærvede Smag, men søge at danne og lede til det Rigtige, det Naturlige og det Bedre. Et Landskab skal ikke alene hensette os i et bestemt Land eller Egn, men og have det Characteristiske af dette Land og dets Natur; det må tiltale den følende Beskuer paa en poetisk Maade, maa, saa at sige, fortælle ham om Landets Beskaffenhed, Bygningsmaade, Folk og Skikke, snart idyllisk, snart historisk, stundom blidt-melankolsk, stundom rædselsfuldt-grandiost, alt i Naturens eget Sprog.

I denne teksten finnes mye av grunnlaget for Dahls kritikk av Düsseldorferskolens kunst, som på 1840-tallet var på vei til å bli den toneangivende kunstretning for norske kunstnere.

Denne teksten er typisk for flere av datidens kritikker – de veileder publikum i hvordan de skal se på malerier. Noen av anmeldelsene er, som teksten over, egentlig kritikker av en kunstretning forfatteren av dem selv ikke liker. De som sognet til Dahl og hans skole var meget kritiske til den senere Düsseldorferskolen, som igjen var kritiske til Dahl-skolen. I Bergen var man kritisk til «cammeraderiet» i Christiania, som holdt Baade og Balke utenfor (Kloster:44). Kunstforeningenes utstillinger og innkjøp utløste utsagn som demonstrerte kamper og konflikter mellom kunstretninger og mellom sentrum og periferi.

Dahls kritiske blikk kom ellers ikke lenger ut enn til styret. I en avisartikkel fra 1846 heter det om kunstanmeldelser:

En saadan Anmeldelse er saa meget mer nødvendig her, hvor saa faa iblandt os have Anledning til at danne Smagen saa vidt, at de paa egen Haand kunde gjøre sig bestemt Formening om et Arbejdes Værd, man seer det derfor uden at kunde gjøre sig nogenlunde Rede for, hvad det er man finder Behag eller Mishag i, og Kunstsandsens Skjærpelse, Smagens Dannelse, som dog vel bør være et av Hovedformaalene for Kunstforeningen oppnaaes ikke i den Grad som det var mueligt. (Kloster 1938:42)

Her betraktes anmeldelser som en veiledning og opplæring av publikums kritiske vurderinger.

I tiden frem til 1850 hadde foreningen kjøpt inn arbeider av 30 norske kunstnere, og selvsagt også en rekke utenlandske. Landskapsprospekter dominerte.  Klosters vurdering i 1938 er at det var en «broket forsamling av innenlandske og utenlandske kunstnere» (:40). Blant de innkjøpte er fem titulert ”jomfru”, som vel betyr frøken, med fra et til tre innkjøpte arbeider. Bare den ene av disse finner vi igjen i Norges Kunstnerleksikon, kanskje fordi de andre har giftet seg og fått andre navn. Fremst blant de innkjøpte i antall sto Knud Baade, I. C. Dahl, Hans Leganger Reusch, Frants Bøe, F. W. Schiertz, Adolf Tidemand, Hans Gude, Knud Bergslien, Erik Bodom og I. C. Dahls sønn Siegwald Dahl – de fleste med en tilknytning til Bergen og til I. C. Dahl.

Bergens kunstforening hadde støtte til den lokale Tegneskole som et viktig formål. De offentlige utstillingene ga etter få år ikke det overskudd som var forventet og som skulle ytes som bidrag til skolen. I stedet ble det samlet inn penger blant medlemmer og andre. I mellomtiden hadde foreningens bestyrelse noen år endog vært skolens bestyrelse (Kloster:47). Ingen andre kunstforeninger har hatt støtte til en tegneskole som et sentralt formål. I 1848 ble skolen nedlagt, men gjenopprettet etter et par år, og da med større ambisjoner. Heldigvis overtok staten finansieringsansvaret for skolen fra 1851. Dermed falt foreningens økonomiske ansvar for skolen bort, og pengene kunne disponeres til andre formål. Klosters bedømmelse er at Tegneskolen hadde vært til en stadig bekymring for kunstforeningen, og at den ikke, slik Sagen hadde tenkt, hadde frembragt noen talenter (Kloster:48). Nå kunne energien brukes til mer nærliggende oppgaver, ikke minst gallerisaken, som Dahl hadde ivret slik for.

Gallerisaken

I 1850-årene opplevde Bergen stor fremgang, både økonomisk og befolkningsmessig. Medlemstallet ble fordoblet, og økte jevnt utover på 1860-tallet. I 1854 foreslo direksjonen at overskuddet på de offentlige utstillingene skulle gå til «Anskaffelse af værdifulle Malerier til et vordende Billedgallerie for Foreningen» (Kloster:77). Dermed ble avholdelse av store offentlige utstillinger med entré en viktig oppgave for foreningen, når innkjøp til et billedgalleri skulle finansieres. Det var i første omgang ikke medlemmenes kontingent som skulle brukes. Den holdt slike utstillinger i 1855, 1859 og 1865, og til alle var det åpen adgang mot entré.

Utstillingen i 1855 ga bare et lite overskudd. I 1859 var den lagt større an, med bilder utlånt fra Slottet, Universitetet, Den militære Høioskole, Eidsvollgalleriet og en rekke private samlinger i Christiania. Også kunstforeningen der lånte ut. Utstillingen omfattet 451 bilder og 44 gipsskulpturer – et omfang som selv i dag er overveldende. Den åpnet i slutten av juli og ble stående til september. Besøket ble etter hvert stort, og ga en solid netto inntekt på 347 Spd. (Kloster 1938:62-62). 1965-utstillingen var enda større, med 497 kunstverk, denne gang også med utlån fra Nasjonalgalleriet, som hadde nektet utlån til de to foregående utstillingene. Overskuddet ble enda større, men sto kanskje ikke i forhold til det nedlagte arbeidet. I alle tre utstillingene var det med svensk, dansk og tysk kunst.

De store markedsutstillingene avfødte kritikker i aviser. I tilknytning til utstillingen i 1859 skrev en anonym person 7 artikler av veiledende art i Bergensposten, og tilsvarende i 1865 De var ikke uten kritiske anmerkninger.

Kloster gjør seg noen tanker, i 1938, om hvilken betydning disse tre offentlige utstillingene med stort besøk av ikke-medlemmer hadde for utvikling av interesse- og forståelse av kunst. De er verd å ta med, som gyldige for alle kunstforeningenes utstillinger på 1800-talletd:

Vi vet i grunnen lite om den innflytelse utstillingene hadde på kunstsansen. Tilegningen av kunst var vel lettere den gang da kunstverket ikke var utrykk for subtile formproblemer og den naturtro skildringen av motivet ikke dekket over innviklete sjelstilstander hos kunstnerne. Publikums holdning til et kunstverk ble bestemt av motivet. Var det et velvalgt og vakkert motiv og inneholdt kunstverket en godt fortalt episode, var kunstneren sikker på anerkjennelse. Men disse krav var ikke ensbetydende med frihet til å skildre hva som helst. Motivet måtte ikke være for krast. Da Bergslien engang hadde malt et interiør fra Voss med to smågutter i slagsmål, var der dem som protesterte mot hans grove realisme og så en uanstendighet i de forvridde kroppsstillingene. Den rådende regel av «at den sande Kunstner stræber mer i sit Værk at fremstille de skjønne end det sande.» Derfor hadde de kunstverk størst verdi som heve sig op til et poetisk innhold, enten det nu var i skildringen av en naturstemning eller i de smukke følelsene hos edle mennesker, (Kloster 1938:64)

Mens Willoch tar avstand fra folks smak, viser Kloster her en nøktern forståelse. Det er ganske åpenbart at folk som bedømmer kunstverk de eventuelt skal vinne i et lotteri, og derfor skal ha i sitt eget hjem, enn de som bedømmer dem bare som estetiske objekter. Kunstforeningsmedlemmenes smak var ikke ren og interesseløs, den var påvirket av deres mulige egen bruk av kunstverk i sine hjem. Men Kloster deler Willochs syn på Düsselforferkunsten: «Glimrende teknisk og blendene effektful, med mange falske produkte I 1875 vedtok Bergens Museum å gi hele sin kunstsamling til kommunen, som mottok gaven, og opprettet det kommunale Bergen Billedgalleri. Det åpnet i egne lokaler i 1878. Først tre år etter ble kunstforeningens samling overført til billedgalleriet, men arbeidet for en slik overføring til kommunen hadde startet allerede i 1860. Gaven fra Bergens Museum omfattet 280 malerier, kunstforeningens bare 34 malerier, 11 skulpturelle arbeider og en akvarell og en håndtegning. Hverken Christianias eller Bergens kunstforeninger hadde klart å bygge opp noen store samlinger, men Bergenssamlingen hadde betydelig høyere kvalitet. Bergens kunstforening har hatt et langt større engasjement i oppbyggingen av en kunstsamling enn Kristiania Kunstforening. Men ingen av dem hadde anlagt et kunsthistorisk perspektiv på sine innkjøp.

I en årrekke hadde Bergen Billedgalleri og Bergens kunstforening lokaler i det samme kommunale bygget på Engen. Selv om Bergens kunstforening ikke lenger hadde sitt eget galleri, ytte det med noen unntak hvert år et økonomisk bidrag til det kommunale kunstmuseet, øremerket innkjøp av kunst. Det ble katalogført at det enkelte verk var innkjøpt med midler fra kunstforeningen.

Da inntektene fra den første store offentlige utstillingen i 1855 uteble, ble finansieringsunderlaget for samlingen lagt om. I 1856 ble det bestemt at 25 % av årlige kontingentinntekter over 1000 spd. skulle avsettes til et fond for innkjøp til billedgalleriet (Kloster:78). Den første bestilling til samlingen ble gjort i 1858. Det var Siegwald Dahls portrett av faren I. C. Dahl, malt i 1850, som donerte det til galleriet. Samme år mottok det et maleri som gave fra Frantz Bøe. I gavebrevet bragte han på bane at foreningens billedgalleri med tiden kunne overdras til Bergen by «og som saadan virke i en større Udstrækning til Smagens Forædling og til en behagelig Adspredelse og Aandsnydelse for Folket» (Kloster:79). Bøe mente også at en slik offentlig samling ville utøve «en gavnlig Indflydelse på Folket, saaledes at det ved Betragtning af Kunstværker vil kunne uddanne sin Aand til Fordel for sig selv og det hele Land.» Da ville også Staten støtte en slik «Indretning».

I sitt takkebrev til Bøe forteller direksjonen at galleriet nå eide seks malerier, fem kobberstikk og to statuetter. De var dels gaver, dels var de gevinster fra foreningens utlodninger. Det var altså i 1858 ennå ikke brukt penger på innkjøpene. I brevet åpnes det for at foreningens galleri i fremtiden kunne slås sammen med Bergen Museums «Kunstskatte» til et selvstendig, offentlig billedgalleri for Bergen. Den muligheten ble det åpnet for i en vedtektsendring i 1859, som omtalte samlingen som «det vordende Billedgallerie for Bergen By, der bliver under midlertidig Bestyrelse af Kunstforeningens Direction» (Kloster:80).

For ytterligere å skaffe penger til billedgalleriet arrangerte foreningen tre tablåer i byen teater, rundt tre malerier av Adolph Tidemand: «Haugianerne», «Eventyrfortellersken» og «Avskjeden». Her inngikk også dikt, sang og musikk, og Ivar Aasens syngespill «Ervingen». Tiltaket ble gjentatt i 1864, da blant andre Ole Bull opptrådte på den ene forestillingen. Slik skaffet foreningen seg ekstra inntekter til billedgalleriet ved å samarbeide med andre kunstarter. Fra 1862 skulle 7 % av foreningens brutto inntekter avsettes til galleriet (Kloster:80-82). Den bestemmelsen ble stående også lenge etter at samlingen var blitt overført til det kommunale Bergen Billedgalleri i 1881.

Fra 1865 tillot økonomien at det foretas større innkjøp til foreningens samling, og da bare av samtidskunst.

Selv om Bergen kunstforening i sin karakter var privat, hadde den allerede fra sin start i 1838 påtatt seg oppgaver av offentlig karakter: tegneskole og kunstsamling. I større grad enn i Christiania og Trondheim definerte den seg som en samfunnsinstitusjon som tok ansvar for sin bys utvikling. Den er et godt eksempel på et sentralt trekk ved norsk kulturpolitikks historie: det er private og ideelle initiativ som først tar opp oppgaver som senere blir overtatt av offentlig sektor.

I 1875 vedtok Bergens Museum å gi hele sin kunstsamling til kommunen, som mottok gaven, og opprettet det kommunale Bergen Billedgalleri. Det åpnet i egne lokaler i 1878. Først tre år etter ble kunstforeningens samling overført til billedgalleriet, men arbeidet for en slik overføring til kommunen hadde startet allerede i 1860. Gaven fra Bergens Museum omfattet 280 malerier, kunstforeningens bare 34 malerier, 11 skulpturelle arbeider og en akvarell og en håndtegning. Hverken Christianias eller Bergens kunstforeninger hadde klart å bygge opp noen store samlinger, men Bergenssamlingen hadde betydelig høyere kvalitet. Bergens kunstforening har hatt et langt større engasjement i oppbyggingen av en kunstsamling enn Kristiania Kunstforening. Men ingen av dem hadde anlagt et kunsthistorisk perspektiv på sine innkjøp.

I en årrekke hadde Bergen Billedgalleri og Bergens kunstforening lokaler i det samme kommunale bygget på Engen. Selv om Bergens kunstforening ikke lenger hadde sitt eget galleri, ytte det med noen unntak hvert år et økonomisk bidrag til det kommunale kunstmuseet, øremerket innkjøp av kunst. Det ble katalogført at det enkelte verk var innkjøpt med midler fra kunstforeningen.

Fra Dahl til Düsseldorf

1850-tallet var opptakten til den rikeste perioden i foreningens liv, mente Kloster i 1938 (:50). Byens økonomi var god, borgerskapet var i fremgang, og det kom også kunstforeningen til gode. Medlemstallet ble mer enn fordoblet, økte de påfølgende tiår, og nådd en topp i 1879 med 1260 medlemmer eller 1000 flere enn i 1849. Det var store utstillinger, tilstelninger, teaterforestillinger og innkjøp til det faste galleri. Foreningen hadde etter henvendelser i 1856 til Stavanger, Tromsø, Kristiansund, Molde og Ålesund 150 utenbys medlemmer. Den var endog medlemmer også i Europa, fire i USA og endog et i Kina. Tidemand og Gude foreslo i 1857 at foreningene i Christiania, Bergen og Trondheim skulle slutte seg sammen. Hensikten var å få bedre samarbeid mellom de norske kunstnerne i Düsseldorf og publikum i Norge. Forslaget ble avvist, fordi foreningene i Bergen og Trondheim var redd for at det ville gi alle fordeler til hovedstadens forening. Derimot kom det på tale med et samarbeid mellom Bergen og Trondheim, fordi det hadde gått dårlig med den siste. Men også det forslaget strandet.

Også i Bergens kunstforening forsøkte man seg med premieblad. Det lyktes bare en gang, og da ved at man overtok 700 eksemplarer av et litografi etter et maleri av Tidemand, som var utgitt av et kunstforlag i Berlin. Også prisene på malerier steg. Mens den høyeste prisen man ga den første tiden var 80 Spd. steg prisene for hvert ti-år til de nådde 300 Spd på slutten av 1860-tallet. De lavere prisede steg tilsvarende. Selv om gevinsttallet var søkt økt med kobberstikk, litografier og fotografier, var det vanskelig å nå målet om at hvert tiende lodd skulle komme ut med gevinst hvert år.

Dels forsøkte man å tilfredsstille medlemmene med å øke gevinsttallet ved å kjøpe flere og mindre malerier, dels ved det motsatte – å kjøpe færre og dyrere. Det hjalp ikke på økonomien, derfor ble kontingenten forsøkt forhøyet i 1866, fra 2 Spd. som den hadde vært fra 1838, til 3 Spd. Da var tidene så gode at det ikke skadet tilgangen på nye medlemmer. 3 Spd. var allikevel lavere enn i Christiania, som hadde 4 Spd.

Frem til 1856 hadde foreningen hatt gratis lokaler i Katedralskolen, men de ble for små da medlemstallet økte. I 1856 fikk foreningen nye lokaler, i 3 etasje i Lostings hus på Torvalmenningen. I 1875 flyttet foreningen til Engen, i samme bygg som Museets malerisamling og Bergen Bys Billedgalleri. Da ble det ansatt en vaktmester, Petter Skagen, som hadde stillingen i 40 år. Lønnen var 100 Spd. i året, og fri bolig i kjelleretasjen. Hans årslønn er godt under det foreningen måtte betale for en kjent kunstners maleri. Skagen lærte seg også å restaurere malerier, og ble mye brukt til det.

Inntil 1856 hadde utstillingene bare vært åpne for medlemmene bare på søndager og enkelte mandager. Nå ble åpningstiden fast søndag og onsdag fra 11 til 13. Hittil hadde medlemmene av bestyrelsen hatt oppsyn i åpningstiden. Nå ble en i styret engasjert med 60 Spd. i året for å være galleriinspektør og kasserer. Siden Losting både var husvert og medlem av direksjonen, ble han også engasjert til begge verv. Først i 1873 ble det ansatt en vaktmester. Ved innflyttingen på Engen ble åpningstiden utvidet til søndag, onsdag og fredag, og fortsatt bare for medlemmer. Mot en liten entré var det adgang utenom åpningstiden.

På Engen hadde foreningen utstilling i tre rom. I det første rommet ble de siste ankomne bilder utstilt på staffelier, i de to neste eldre bilder. Det var fremlagt perspektivkikkerter laget av blikk, som man kunne se på malerier gjennom for å studere deres dybdevirkning bedre (Kloster 1938:122). Da den økonomiske situasjonen ble vanskelig ut over på 80-tallet, oppnådde foreningen en betydelig reduksjon av lei til kommunen.

Bjørnstjerne Bjørnson var medlem av bestyrelsen ett år, i 1859. Han ønsket å åpne utstillingene for flere. Andre forslag i samme retning ble fremmet, men avvist. Man ønsket ikke å slippe andre inn i utstillingene når det var medlemmer der.

Kloster forteller om flere privatpersoner i Bergen som var kunstsamlere. De hadde begynt å kjøpe eldre italiensk og nederlandsk kunst. Med kunstforeningen begynte de også å kjøpe av nyere norsk kunst, noen ganger direkte fra kunstnerne. I 1879 solgte foreningen 55 bilder til private for en samlet sum av 18 765 kr. (Kloster 1938:57) Var det slik i flere kunstforeninger, at noen begynte å samle på arbeider av kunstnere som stilte ut der?

Den faste utstilling, som bare medlemmene fikk se, inneholdt ofte bilder som var i privat eie, også slike som var kjøpt utenom foreningen. Men enkelte eiere nektet å låne ut, noe som vakt Bjørnstjerne Bjørnsons vrede i 1859, som i et avisinnlegg nevnte ved navn de som hadde nektet, og kritiserte dem for mangel på samfunnssyn.

Fikk det noen konsekvenser for Bergen kunstforening at en del kunstnere kom hjem fra utlandet og slo seg ned der? Jo, de ble jo innkjøpt der, til utlodningene. Listene over innkjøp til medlemslotteriet i tiden 1855-1875 viser at de lokale kunstnerne ble hyppigst innkjøpt: Askevold (27/29 til 1899)), Bøe (16/49 til 1891)), K. Bergslien (15), Rasmussen (18), Campbell (12), A. Schanche (13), O. Dahl (17 til 1889), M. Grønvold (14 til 1898) og H. Løvaas (18 til 1890). Det kan virke som kunstnere med tidligere tilknytning til Berge søkte seg til dit og ikke til Oslo, kanskje for å kunne støtte seg til en Bergens-patriotisme. Det skiller Bergens kunstforening fra den i Christiania: den første var lokalt eller regionalt orientert, den siste var nasjonalt. Det kan ha å gjøre med at Christiania kunstforening hadde et mye større innkjøpsbudsjett enn i Bergen – det de hadde i Bergen måtte i første rekkes anvendes på de lokale. Kloster mener at det utviklet seg en «lokalpatriotisk betonet konservatisme» i kunstsmaken i Bergen (:98). Det medførte at düsseldorferne her sto sterkere overfor de mer moderne kreftene som overtok hegemoniet i Kristiania. Siden Bergens kunstforening var den eneste kunstinstitusjon i Bergen som var orientert mot samtidens kunst, og ikke hadde noen konkurrenter, kunne den la være å gå inn i de stridigheter som reiste seg opp rundt kunstforeningen i Christiania.

Men begge foreningene gjorde lenge mange og store innkjøp fra utlandet, først tysk og dansk kunst, så etter hvert svensk. Det minsket kraftig henimot 1880-tallet – da kunne norske kunstnere tilfredsstille den økende etterspørsel etter norske kunstnere i kunstforeningene.

En spesiell episode oppsto da svenske Julie Kronberg på bestilling leverte en førstegevinst i 1876. –Det forestilte «En skognymfe», helt naken. Det ble nærmest gjemt bort i den innerste utstillingssalen sammen med de gamle bildene. Det vakte diskusjon. Noen mente det virke «anstødelig og forargende paa hver den, hos hvem den naturlige sædelige Anstendighedsfølelse ikke er slappet eller sløvet …» (Kloster 1938:73). Andre hevdet at den nakne menneskekroppen alltid hadde vært dyrket i kunsten som et av dens edleste motiver. Som gevinst i et borgerlig hjem ville det kanskje ikke passe på den tiden. Vinneren ville for øvrig ikke ha de i sitt hjem, og byttet til seg et annet. Det ble senere kjøpt tilbake av Kronberg selv. «Nymfestriden ble den første i rekken av de mange feidene om kunst og moral som markere overgangen mellom den eldre og den nyere tid i bergensk kunstliv» (Kloster 1938:74).

1880-tallet for Bergens kunstforening

Som alle andre kunstforeninger slo de dårlige tidene fra 1880-tallet også inn i Bergens kunstforening. Fra en topp i 1879 sank medlemstallet til omtrent 850, en nedgang på nærmere 1/3. Men foreningen solgte 55 kunstverk for omtrent 18 000 kroner i 1879, falt det til 37 og 9000 kroner året etter. I 1888 var salget til private bare 1725 kroner. Det ble færre dyre innkjøp til utlodningen, og flere små bilder og reproduksjoner. Gevinsttallet holdt seg på mellom 30 og 40 nummer (Kloster 1938:106).

Nedgangstidene førte til at flere kunstnere sendt inn arbeider, slik at den faste utstillingen var mer rikholdig enn noen sinne. Foreningen introduserte en serie med 14-dagers utstillinger med enkeltkunstnere, som ble presentert i kronologisk rekkefølge, med Dahl som den første. Deretter fulgte 28 andre, både nasjonale og mer lokale navn, med Askevold som den siste. Det ga bergenspublikummet en innføring i den eldre norske kunsthistorie etter Dahl, uten at foreningen inviterte til eller tok parti i noen strid.

Bergens publikum fikk allikevel en erfaring med kampen om kunstforeningen i Christiania. I 1882 kom den første Tournéutstilling til Bergen, og senere to til, med malerier og mindre skulpturarbeider av de yngre kunstnerne som hadde tatt opp kampen i Christiania. Foreningen mottok disse utstillingene etter avtale med den nydannede kunstnerkomiteen i Christiania. Deler av direksjonen var kritisk til utstillingene, og til at også medlemmene måtte betale entré. Foreningen gjorde bare tre små innkjøp.

De tre Tournéutstillingene ble holdt i Ekserserhuset på Engen, som hadde overlys. Dit kom også hele Høstutstillingen i 1886, men denne gangen uten kunstforeningens medvirkning. Kloster mener at utstillingene var 80-årenes største begivenhet i Bergen (:100). Det var med flere hundre arbeider av landets mest fremtredende kunstnere, med de yngre som de dominerende. Det kom et stort publikum, og kunstforening kjøpte «ypperlige billeder» til utlodningen (Kloster 1938:102). (illustrasjon fra side 101). Senere, i 1890 og 1892, kom det mindre såkalte «etterutstillinger» av Høstutstillingen. Også da gjorde foreningen innkjøp.

Den største utstillingen var allikevel 50-års jubileumsutstillingen i 1888, også den holdt i Ekerserhuset. Der var det for anledningen installert midlertidig elektrisk lys, kanskje første gang i Norge at en kunstutstilling hadde det. 600 kunstverker var utstilt, 104 bare av Dahl – den største Dahl-utstilling inntil da. Det var gitt plass til 73 verk av utenlandske kunstnere, stort sett slike som var utloddet tidligere og derfor hørte til en forgangen skole. 233 arbeider var tidligere gevinster i foreningen, 244 var innlånt av private og 109 var ny og ikke tidligere utstilte i Bergens kunstforening. Det var en lite aktuell utstilling, noe kritikere pekte på som en svakhet. Økonomisk ble utstillingen mislykket, med et underskudd som foreningen måte betale av over flere år.

Situasjonen i Bergen på 1880-tallet kommer godt til uttrykk i en søknad til Bergens Brennevinssamlag i 1887, der det blant annet heter: «Et ikke ubetydeligt Antal Kunstnere, til dels meget fremragende, er kommet til, Retningerne inden vor Kunst er blevet flere ligesom der viser sig inden vor Kunstnerkreds saa forskjellige Synsmaader saavel paa Hvad der er Kunstens Maal som paa Midlerne hvormed dette skal naaes.» De nye malerne har øvet en «høist betydelig Indflydelse» heter det (Kloster 1938:106-7). Et resultat av det økende antall lokale kunstnere var at innkjøpt av utenlandske kunstnere sank mye.

Et tiltak for å imøtekomme det økende mangfold blant kunstnerne var i 1878 å innføre konkurranseutstillinger til erstatning for det etablerte bestillingssystemet. Etter et par år lempet man på det ved å bestille hos enkelte fremtredende kunstnere. I 1884 ble det inngått enda et kompromiss, med et fast beløp til bestillinger og resten til konkurranseinnkjøp.  I denne perioden ble det blant annet gitt bestilling til danske P. S. Krøyer og finske Albert Edelfelt, to av Nordens fremste på den tiden. Fra 1890 forlot den begge systemene, med vurdering av innkjøp etter som det ble sendt inn arbeider til vurdering. Slik kunne den stille seg uavhengig av retningene i kunsten.

Bestillingssystemet kunne føre til at kunstforening fikk tilsendt et arbeid de ikke ønsket. De kunne da be om at det ble byttet. En slik erfaring med Hans Heyerdal fikk foreningen i 1885 til å skrive om en bestilling:

Det vil formodentlig medgi at i en tid som denne, hvor meningerne baade om den bildende kunts opgaver og om maaden hvorpaa disse løses, er saa stridende, vil det lættelig kunde hænde, at kunstnerens mening om et billedes skikkethd for en kunstforenings brug og en direktions, særlig en der er fremgaaet ved et valg av en ofte tilfældig sammensat generalforsamling, vil kunne differere saa betydeligt, at der vil opstaa spørgsmaal om at søge det først modtagne billede ombyttet med et ande af samme kunstners. (Kloster 1938:112)

Et maleri som Werenskiold hadde sendt inn, ble avvist, trolig på grunn av en tegnefeil. Han svarte med blant annet å si at «Forøvrigt tror jeg at have turdet vente en høfligere Form for Meddelelsen end en affeiende Erklæring om at Billedet «ikke svarte til mit Talent», thi det er noget som en Kunstforeningsdirektion aldeles ikke er kompetent til at afgjøre (Kloster 1938:114). Foreningen kjøpte senere flere ganger fra Werenskiold.

Direksjonen kunne imidlertid hevde at om den ikke fant et kunstverk egnet for foreningens bruk, hadde den dermed ikke sagt noe om dets kunstneriske kvalitet.

Selv om det bergenske innslaget i innkjøpene var stort, ble allikevel et stor antall av nasjonale størrelser også innkjøpt. Bergens kunstforening isolerte seg ikke mot det nasjonale kunstlivet, som hadde sitt brennpunkt i Kristiania. Men foreningens mål hadde fra første stund vært å støtte oppunder byens kunstnere. Jo flere kunstnere som sognet til byen, jo større plass tok de i foreningen. Det var ikke alltid «til vinning for kunstsansens utvikling» i Bergen, mener Kloster (:111).

Det var selvsagt også i Bergen en strid om kunstsyn, mellom det gamle og det nye. Her var det imidlertid ikke som i Kristiania noen kunstnergruppe som organiserte seg og som søkte å få sitt kunstsyn gjennom ved å øke kunstnernes innflytelse på kunstforeningens indre organer. Striden foregikk i Bergen, som trolig i alle de andre kunstforeningen i Norge på 1880-tallet, internt i foreningen, der den kunne komme til uttrykk ved valg til styrene.

1885-utlodningen – et innblikk[3]

Ved utlodningen i 1885 var det 38 gevinster, derav 23 malerier, 3 akvareller, 2 plastiske arbeider, og 13 gravyrer, mapper og 3 kunsttidsskrifter (et fransk, to tyske). Samlet sum for maleriene var 6734 kroner, for akvarellene 216, plastiken 1500 (det ene til 1200 var av Stephan Sinding, det andre av Ambrosia Tønnesen), mens grafikken m.m. ikke var priset.

Alle maleriene var av norske kunstnere. Seks små malerier a 32 kroner var av den tyske Dahl-eleven Schiertz, som virket i Norge. Blant malerne for øvrig var: Anders Askvold, Fredrik Collett, Ella Ellertsen (gift Døsen), L. Haslund (trolig den danske kunstner Carl Otto Bentzon Haslund), Hans Heyerdahl, Julius Holck, Christian Krohg («Sypike» til 836 kroner), Peder Severin (Søren) Krøyer (1200 kroner), Hans Løvas, Ludvig Munthe, Hildur Prahl Nilsen, Eimrich Rein, Leis Schjelderup, Anders Guttormsen Wigdahl. Relativt mange tilhører ikke kretsen av kjente kunstnere, de var stort sett lokale. Krøyers maleri var en bestilling. Det var også maleriet «Sypiken» av Krohg. Her ville noen i direksjonen be Krohg om å ta bildet tilbake og sende et annet. Andre holdt på at man ikke skulle foreslå det for kunstneren, selv om man ikke likte det. Et tredje syn ble representert av Johan Bøgh, som var positiv til bildet. Han satt i direksjonen fra 1884 til 1902, og var direktør for Vestlandske kunstindustrimuseum, som han selv hadde tatt initiativ til. Han trakk seg som formann i 1902 og meldte seg av ut av foreningen i protest mot det konservative syn hos de andre i direksjonen (Kloster 117). Han er eksempel på en kunstkyndighet som etter hvert som kunsthistorie ble et fag i Norge, kunne komme inn i ledelsen av kunstforeningene. I 1896 flyttet kunstforeningen inn i det store utstillingsbygget for Vestlandske kunstindustrimuseum, i lokaler kalt Permanenten.

Flere av disse navnene er ganske ukjente i dag, som Døsen, Holck, Løvaas, Prahl Nilsen, Rein, og Schelderup. Men de var alle godt utdannede kunstnere, virksomme i Bergen, og de fleste har vært representert på Høstutstillingen og er omtalt i Norsk kunstnerleksikon. Et par av dem ble bare innkjøpt denne ene gangen.

Kunstforeningen i Permanenten

Til tross for de økonomisk dårlige tidene, eller kanskje som ledd i en plan for å vinne publikum og medlemmer tilbake, arbeidet kunstforeningen med planer om et eget utstillingsbygg. Det foreningen sparte hvert år på redusert husleie på Engen, ble satt inn på et byggefond. Da planene om et nytt bygg for Vestlandske kunstindustrimuseum manifesterte seg, søkte man heller å bruke de avsatte midler til å få lokaler der. Foreningens lokaler lå i den nye utstillingsbygningens toppetasje, med fire utstillingssaler med overlys, hengeapparater av jern og rundsofaer. Lokalene ble innviet 5. november 1896. Fotografier fra monteringer viser moderne lokaler, med malerier på rekke og rad og med rammenes underkant hvilende på en gesims om lag 70 cm. over gulvet. Lokalene virker moderne, og ganske like de som senere ble realisert i utstillingsbygg på 1930-tallet. Av økonomiske hensyn måtte noe av lokalene leies ut til Billedgalleriet av økonomiske hensyn.

De økonomisk dårlige tidene fortsatte for foreningen, både medlemstall, omsetning og inntekter sank. Kontingenten på 3 Spd., nå 12 kroner var uforandret siden 1866. Først i 1890 ble det åpnet adgang for publikum mot entré på samme tider som medlemmene, satt til 25 øre. Åpningstiden var onsdag og fredag 11-13 og søndag 14-16. I 1901 ble entréen økte til 50 øre. Erfaringen var at det brede lag av befolkningen heller søkte det gratis Billedgalleri i samme bygning fremfor å betale for å se kunstforeningens utstillinger. Et forsøk med årskort for ikke-medlemmer ble mislykket, få kjøpte det. Eldre medlemmer kjøpte heller årskort til 4 kroner enn kontingent til 12. Det ble også gjort forsøk med utlodding av enkeltverk, med 1 krone per lodd. Også det var mislykket, foreningen måtte utløse de få innbetalte loddene.

Noe mer vellykket var avholdelsen av foredrag og utgivelsen av publikasjoner. I 1904 maktet kunstforeningen å utgi den til da største kunsthistoriske publikasjon i Norge. Der var Jens Thiis’ store bok «Norske Malere og Billedhuggere i det 19de Aarhundrede». Alle medlemmene fikk den som årsgevinst. «Den interesserte bare et fåtall av medlemmene og drev ingen nye folk inn i foreningn» mener Kloster (:128). I 1906 kom det nye nedgang i medlemstallet.

Helt frem til 1896 hadde den dominerende utstillingsformen vært «Den faste utstilling», det vil si med arbeider innsendt av kunstnere til salg, og de som foreningen kjøpte til sitt eget lotteri og til Billedgalleriet. Denne formen ble i løpet av få år erstattet av separatutstillinger, omtrent 10 år etter at de var innført i Kristiania. Theodor Kittelsen og Edvard Munch var av de første som hadde separatutstillinger i Bergen. Til å begynne med ble separatutstillingene holdt i lokaler lånt av Billedgalleriet, med den faste utstillingen i de vanlige rommene. I Permanenten ble separatutstillinger de vanligste.

Foreningen opplevde samtidig at kunstnere hadde vanskeligheter med å levere enkeltverk til foreningene, med usikkerhet om de ble utstilt, og om det ble, om det innkjøpt til utlodning eller solgt til private. De kunne sende sine verk til andre typer utstillinger, som den nordiske utstillingen i Stockholm, Høstutstillingen, private auksjonsutstillinger eller hos kunsthandlere i Kristiania. Mange deltok også på de verdensutstillingene i Europa og USA, og de hadde utstillinger i europeiske byer. Kunstnere kunne i større grad avveie sine økonomiske interesser, og da talte ikke alltid til fordel for å sende enkeltverk til kunstforeninger. Kunstforeningene ble delvis utkonkurrert, noe som kan ha bidratt til at seks av de 16 kunstforeningene som var virksomme i 1895 ble nedlagt etter ganske få år.

Mens kunstnerne før hadde vært avhengige av kunstforeningene, ble de nå avhengig av kunstnerne, mener Kloster (:130). Da kunne separatutstillinger i kunstforeninger være gunstige for kunstnerne, fordi de fikk presentert seg i større bredde, og ville få større muligheter både for salg til foreningen og til publikum – både ideelle og materiell interesser ble ivaretatt.

Bergens kunstforening sterke satsting på separatutstillinger etter 1900 ga resultater. Den fikk bedre tilgang på kunstverker til utstilling, innkjøp og utlodning. Fra 1905 til 1906 ble tilgangen av kunstverk bortimot fordoblet, fra om lag 850 til nesten 1600. På 1870-tallet, da foreningen sto meget sterkt, lå den årlige tilgangen på kunstverk bare på rundt 100. I 1908 var tilgangen den samme per måned. Foreningen hadde også samarbeidet med kunsthandlere – det gir Kloster lite informasjon om. Med det mange separatutstillinger fulgte også den praksis at foreningen gjerne kjøpte et bilde på hver utstilling til lotteriet. Spørsmål: påvirket utstillingsmønsteret innkjøpene til Bergen Billedgalleri?

Kloster mener at den økende tilgangen på verk hadde sammenheng med at den nye kunsten ga høyere effektivitet – et maleri kunne gjøres ferdig på kortere tid enn før. Han mener endog at det var den nye mer impresjonistiske teknikken som var årsak til den nye utstillingsformen med separatutstillinger.

Foreningen arrangerte også kollektiv- og gruppeutstillinger, det vil si utstillingsformer som krevet en mer aktiv og bevisst utstillingspolitikk – eller kuratoriat som vi ville sagt i dag. Det ble også vist utstillinger av eldre kunst med hjelp av reproduksjoner, ledsaget av foredrag, og minneutstillinger over avdøde kunstnere. «Etterutstillinger» av Høstutstilling ble regelmessig vist.

Kunstforeningen forsøkte å skape en bergensk parallell til Høstutstillingen (Kloster 1938:133-134), lagt til våren. Den første ble arrangert i 1903, juryert av en jury nedsatt av Bildende Kunstneres Styre (som Kloster kaller Bildende Kunstneres Fagforening), på grunnlag av invitasjoner utsendt av kunstforeningen. Utstillingen ble gjentatt i 1905, med om lag 200 bilder. De samlet kunstnere både med nasjonale og noen få lokale navn. I 1905 gjorde foreningen 17 kjøp. Siden ble den arrangert hvert år frem til 1908. I 1913 ble Vårutstillingen, arrangert av Unge Kunstneres Samfund i Oslo, vist i Bergen. Den aktive utstillingspolitikken gjorde at den nye kunsten, med sine mer aggressive uttrykksformer, kom sterkere frem. Kloster mener at «kunstutviklingen hadde nådd et tempo som publikum hverken kunde eller vilde følge med i» (:136). Det førte til store motsetninger og konflikter om kunst.

I denne perioden satt det flere kunstnere i Bergens kunstforenings styre, noe det var sjelden hadde gjort tidligere, og heller ikke kom til på gjøre senere. Det gjaldt malerne Olav Rusti (1899-01, 1902-14), Asor Hansen (1902-10), Chr. Koren-Wiberg (1903-09), Moritz Kaland (1909-11, 1915-21, 1923-?), B. Greve (1914-20). I 1902 satt det to kunstnere i styret, i perioden 1903-1908 satt det tre, i 1909 fire, i 1910 tre, i 1911 to, i 1912-13 bare en, fra 1914 til 1919 to og i 1920 tre. Asor Hansen var endog formann 1905-1910. Særlig hadde perioden 1903-10 tung representasjon av kunstnere i styret. Det kan være en av forklaringene på den svært aktive perioden etter 1900 frem til 1910, men også på de stridighetene som kom til å utspille seg. Kunstnere representerer en sterkere anerkjennende myndighet enn andre. Med mange kunstnere i styret kan det ha virket tiltrekkende på kunstnere. Kloster konstaterer at stridighetene innad i styret forsvant etter 1911, altså da det ble færre kunstnere i styret.

En feide om Thorvald Erichsens utstilling i 1907 demonstrerer motsetningene. En anmelder som var skeptisk til det meste av det nye, mente at det vesentligste med Erichsens kunst at den «kunde irritere sine Medmennesker» (Kloster 1938:138). Moritz Kaland, som senere ble mangeårig styremedlem og endog formann, mente at hele den norske malerkunsten sto bak Erichsen. Den kritiske anmelder viste til at de private innkjøpene på utstillingene sterkt favoriserte de gamle retningene mens de yngre bare sjelden ble kjøpt.

Kloster viser til at det i Bergen etter århundreskiftet fremsto flere kunstkritikere i pressen. Noen skriver under pseudonym, andre under fullt navn. Flere av dem var knyttet til Bergens kunstforening som styremedlemmer. Dette spørsmålet ble tatt opp på generalforsamlingen i 1907. Et styremedlem hadde i en av byens aviser sablet ned en av foreningens utstillinger. Kritikken førte til at vedkommende måtte tre tilbake fra vervet som styremedlem (Kloster 1938:140).

Slik stridighetene om Bergens kunstforening var tidlig på 1900-tallet, er det tydelig at de dreide seg om flere forhold som gjelder alle kunstforeninger. Det ene er prinsippet om at en kunstforening helt og holdent skal styres av medlemmene gjennom valg av styremedlemmer, og ikke av personer eller interesser andre har valgt. Et annet er konflikten mellom ikke-kunstnere og kunstnere i styret og i andre evaluerende organer i foreningen. Et tredje er den sterke tendensen til at medlemmenes smak alltid vil ligge etter kunstens egen iboende trang til utvikling og forandring, og følgelig vil være mer konservativ, og derfor at foreningene vil prioritere eldre kunstnere fremfor de yngre. Et fjerde er motsetninger mellom det lokale og det nasjonale kunstlivet, der alle kunstforeninger utenfor Oslo vil legge størst vekt på de lokale eller regionale. Et femte er motsetningen mellom hovedstadens kunstliv og resten av landets, eller mellom sentrum og periferi. En sjette lå mellom det syn at direksjonen skulle være strengere i sin «censur» på kollektivutstillinger enn å separatutstillinger, og at foreningens oppgave bare var å holde de svakeste kunstnerne borte.

Alle disse potensielle konfliktforholdene lar seg redusere til to felles forhold: en iboende kamp innenfor kunstfeltet om makten til å gi kunstnerisk anerkjennelse, og hva kunstnerisk kvalitet er, og et spørsmål om kunstens frihet også skulle være kunstforeningens frihet. Kloster mener imidlertid, for Bergens vedkommende, at det etter om lag 1910 ble en mindre tilspisset tone mellom anmelderne i pressen, og at det ble et mer romslig «både-og» og en fredeligere stemning i avisenes spalter (:141). Allikevel mener han han at «smaksnivået blant medlemmene lå på et eldre trin en kunstens i øieblikket var nådd frem til. Denne svikt virket selvsagt inn på foreningens virksomhet.» Det er interessant at de aktuelle motsetninger også opptrådte innenfor styret. Med perioder med mange kunstnere i styret var det kanskje uunngåelig – kunstnere har nå en gang ikke en omforent holdning i estetiske spørsmål, og særlig ikke når anerkjennelsen av den enkelt kunstners egen posisjon på kunstfeltet blir utfordret.

Krigstid, jobbetid og etterkrigstid

Til tross for foreningens høye aktivitet fra århundreskiftet, var medlemstallet ikke større enn 750 i 1912. Fra da av steg både medlemstall og de private kjøp (Kloster 1938:144). Det kulminerte i 1919, med 1550 medlemmer, det største i foreningens historie frem til 1938. Samtidig steg det private kjøpet fra under 10 000 kroner i året til 200 000! Også det betalende besøket steg til det mangedobbelte. Som for alle andre kunstforeninger lå årsaken til veksten i de økonomiske forholdene under første verdenskrig. Norge var nøytralt, og mange fikk god råd. Kloster trekker en nokså bastant konklusjon av det: «Nedgang og opgang i Kunstforeningens kår er ikke avhengig av estetiske konflikter. Foreningen rider på konjunkturbølgene» (Kloster 1938:146).

Det gjorde den også gjennom provisjon av privat salg. Den ble i april 1916 satt opp til 5 %, i november til 10 %. På 1870-tallet, foreningens forrige gullalder, var provisjonen satt til 5 % på salg av malerier som var levert inn av andre enn kunstnerne selv, ellers ingen provisjon. I 1875 ble det bestemt at kunstnerne måtte betale 3 % provisjon, som gikk til foreningens vaktmester. Fra begynnelsen av 1880-tallet skulle innenbys kunstnere betale 1 % provisjon, utenbys 3 %.

Samtidig med provisjonsforhøyelsen ble også kontingenten økt fra 12 til 15 kroner. Foreningens netto overskudd, altså det den kunne kjøpe gevinster for, steg fra 10 500 i 1914 til 31 500 i 1918, en tredobling. Lotteriinnkjøpene steg også, men ikke så mye som inntektene. Årsaken lå i økte driftsutgifter ved utvidelse av administrasjonen som ble prioritert foran innkjøp, og prisstigning. Avsetningen til Billedgalleriet, som var vedtektsbestemt til 7 %, ble fordoblet. Det ble bestemt a disse midlene skulle disponeres fritt av Billedgalleriet, og at innkjøp av kunst ikke lenger skulle bestemmes av kunstforeningen.

Oppgangstiden ble også brukt til å forbedre utstillingsrommene. Det ble bedre naturlig overlys, og det ble lagt inn elektrisk lys. Slik kunne det holdes åpent på ettermiddagene i vinterhalvåret.

Det ble i 1917 vedtatt at inntektene fra betalende besøkende skulle legges til et fond. Etter verdenskrigens slutt var det også slutt på de fordeler foreningen hadde høstet av konjunkturene. For å holde innkjøpene oppe ble det vedtatt å kunne overføre penger fra fondet, noe som varte frem til 1924.

Oppgangstiden under okkupasjonen var ikke bare av økonomisk art, men også kunstnerisk. I denne perioden endrer foreningen sin utstillingspolitikk. De lokale kunstnerne får mindre plass, de nasjonale større. Det gjelder både den eldste og yngste generasjon, og de imellom. Det blir også lagt vekt på internasjonal kunst, særlig svensk, dans, fransk og belgisk. Interessen for det franske skriver seg fra de mange norske kunstneres studier i Frankrike. Den belgiske interessen er mer overraskende, men skyldes trolig en positiv holdning til belgisk tapperhet under 1. verdenskrig.

Etterkrigstidens nedgang skapte også uro i foreningen. Den mer radikale linje som var ført under de økonomiske oppgangstiden ble nå sterkt kritisert av mange. På generalforsamlingen i 1921 ble nesten hele styret skiftet ut, med mer konservative medlemmer. To år etterpå kom det en motreaksjon, på en generalforsamling de «radikale» hadde mobilisert. De ble valgt inn i direksjonen med stort flertall. Kunstneren Moritz Kaland ble formann, noe han var til ===

Mellomkrigstid

Etter den aktivistiske perioden ble mellomkrigstiden preget av større interesse for Vestlandets kunst og kunstnere, nærmest som en opposisjon til det radikalt nye. Tidligere hadde landsdelens kunstnere arbeidet i de samme spor som de nasjonale og internasjonalt orienterte. Nå begynte utviklingen av en særpreget «Vestlandskunst», der Nikolay Astrup var foregangsmannen. Her oppstår det interessante at kunsthistoriker og kritiker som ikke var medlem av styret, fikk stor innflytelse på foreningens utstillingspolitikk. Einar Lexow fikk i 1922 ansvaret for en eliteutstilling av vestnorsk malerkunst med hovedvekt på de yngre kunstnerne fra Bergen og nærliggende fylker.[4] Foreningen foretok 6 innkjøp, det største av lokale gevinster på lang tid (Kloster 1938:155). Dette var den første «Vestlandsutstilling», en institusjon som ikke ble fast etablert ført langt senere.

Noen år fulgte med veksling mellom vekt på de eldre etablert og de yngre radikale, men fortsatt med konsentrasjon om den regionale kunsten. En ny Vestlandsutstilling ble arrangert i 1925, nå med medlemmer av styret som jury – de to kunstnerne Moritz Kaland og Trygve Eide og arkitekten J. Munthe Bull. Stavanger og Trondheim ble inkludert i «Vestlandet», Trøndelag ble ikke med senere.

Vestlandsutstillingen ledet til et nærmere samarbeid mellom kunstforeningene i Bergen, Haugesund og Stavanger. Hver forening skulle etter tur stå som arrangør, men juryen skulle velges av kunstnerne (de som hadde deltatt før??) Fra 1927 ble Vestlandsutstillingen årlig. Det var imidlertid misnøye i kunstnerkretser med at det ble tatt inn amatører. Vestlandsutstillingen førte også til dannelse av Bildende Kunstneres Forening i Bergen. Den overtok ansvaret for juryeringen. En del av kunstnerne dannet sin egen gruppeutstilling. Det førte til et opphør i et par år, før Vestlandsutstillingen igjen ble tatt opp i 1937.

Etter jobbetiden gikk det tilbake med både medlemstall, økonomi og innkjøp. Medlemstallet sank jevnt fra de 1550 i 1922 til 715 i 1935, det laveste siden 1860. Privatsalget sank dramatisk, enkelte år helt ned til 500 kroner. Entréinntektene holdt seg bedre, med sterke variasjoner. Utgiftene, derimot, holdt seg på det høye nivå. Det eneste man kunne spare på var innkjøpene til lotteriet. De sank, helt ned til under 2000 kroner noen ganger. Gevinstene ble færre og mindre. Kunstbøker ble oftere tatt inn som gevinster. I 1932 ble lønningene satt ned med 10 %, åpningstiden ble redusert for å spare på vakthold og strøm. Ettermiddagsåpningen ble sløyfet uten på lørdag og søndag. Først på annen del av 1930-tallet ble økonomien bedre, lønnene ble satt opp igjen, og den gamle åpningstiden gjeninnført.

Byggesak

Mange kunstforeninger har hatt sin mangeårige byggesak. Noen av de største foreningene fikk skaffet seg egne spesialtegnede bygninger, som i Trondheim, Kristiansund, Bergen, Stavanger og Moss. Andre har fått spesielt tilrettelagte lokaler i ulike typer kulturhus, som i Ålesund, Haugesund, Kristiansand og Drammen. Noen har fått restaurert eldre bygninger for sitt formål, som i Tromsø, Arendal, Hamar, Kongsvinger og Oslo. De fleste kunstforeninger førte allikevel en nokså nødtørftig tilværelse i lokaler som ikke var spesielt tilrettelagt for kunstutstillinger, og som de bare er midlertidige leietakere i.

Bergens kunstforening hadde i mange år lokaler i et fellesbygg med det kommunale Bergen Billedgalleri, og fikk de bygningsmessige driftsutgiftene dekket av kommunen. Fra 1924 ble det imidlertid tatt inn i vedtektene en bestemmelse om avsetning til et byggefond (Kloster 1938:162). Det var entréinntekter som skulle skaffe penger til byggefondet. Avsetningene ble imidlertid sløyfet i de økonomisk dårlige år. En fondskomité fikk fullmakt til å skaffe midler til byggefondet også på andre måter. I 1925 var fondet økt til 36 000 kroner. Det ble skaffet betydelig midler ved hjelp av en innsamlingskomite, og ved salg av verker som kunstnere ga vederlagsfritt til byggeformålet, ved arrangementsinntekter fra karneval og fornøyelsespark og tilskudd fra den kommunale kino.

I 1935 var derfor fondet vokst til 150 000 kroner, der bare 9000 var midler foreningen selv hadde avsatt. Da byggingen kunne realiseres var byggefondet stege ytterligere. Resultatet kjenner alle i dag – et stort, lavt moderne utstillingsbygg ved Lungegårdsvannet i byens sentrum, tegnet av arkitekten Ole Landmark. Det kunne innvies i 1935, til en kostnad av 207 000 kroner (med tillegg av noen ekstrakostnader). Det er fortsatt, i 2020, landets fremste eksempel på utstillingsarkitektur, sammen med Kunstnernes Hus i Oslo, reist i 1930.

Byggesaken demonstrerer en fin egenskap ved de fleste kunstforeninger – de kan mobilisere store økonomiske og menneskelige ressurser i sin kommune.

Parallelt med byggesaken ble det også arbeidet med å etablere et utstillingsfond, hvis avkastning skulle kunne brukes til å toppfinansiere viktige utstillinger av norske og utenlandske kunstnere. I bestemmelsen for fondet het det at først når det hadde nådd 50 000 kroner kunne halvparten av avkastningen brukes til utstillinger, resten skulle stå i fondet. Når det var vokst til 100 000 kroner, kunne hele avkastningen brukes til fondets formål. Utstillingsfondet var fremtidsrettet tenkt: det ville komme godt med når utstillingslokalene ble betydelig større.

Trolig førte nybygget til at Bergens kunstforening orienterte seg mer utad, og i mindre grad skjermet både publikum og byens kunstnere fra kunstutviklingen ellers. Allikevel skriver Reidar Storaas at «Det nasjonalt og sosialt betonte tendensmaleriet som preget kunstlivet i Oslo i mellomkrigsårene, er lite merkbart» i kunstforeningen på den tiden (Storaas 1988:24).

Foreningen fikk i 1939 en forsmak på hva den 2. verdenskrig ville bringe av nazistisk sensur i Norge. Signe Sivertsen var representert på Vestlandsutstillingen med tegningen «Tysk kultur anno 1938». Den viste et par jødebarn som ble angrepet av nazistiske horder. Den tyske konsul i Bergen forlangte bildet fjernet. Foreningsformannen arkitekt Jens Holte Bull tok bilde ned av veggen uten å konsultere hverken styre eller jury. Bildet var allerede solgt. Styret fant at det måtte akseptere et fait accomplit. Det hadde fått en telefonisk henvendelse fra bergenseren og tidligere statsminister Joh. Ludw. Mowinckel om å fjerne bildet. Juryen protesterte mot styrets avgjørelse, kunstnerinnen ville ha sitt bilde tilbake, men eieren nektet. En ekstraordinært innkalt generalforsamling vedtok at «her skal alltid gjelde det prinsipp at det ikke skal legges bånd på den frie utøvelse av kunst». Formannen trakk seg, bare en måned etter at han var valgt. I 1942 ble bildet funnet under en tysk razzia hos eieren, og tilintetgjort. (Ole Rønning Johannesen 1963:39-40)

Bergens kunstforening 1940-1945[5]

Pressens dekning av Bergens kunstforening kan måles i antall oppslag i aviser under okkupasjonen, når Nasjonalbiblitotekets søketjeneste brukes:

1940      110 treff, derav 70 etter 9. april

1941      68 treff

1942      36

1943      39 (da var utstillingen «Kunst og ukunst» utstilt i foreningens lokaler) (parole om ikke separatutstillinger utsendt i oktober/november)

1944      28 (parole om ikke separatutstillinger)

1945      60 hele året, før mai bare kollektive utstillinger. Parolen gyldig til 7. mai.

1946     

Utstillingsprogrammet forløp de første okkupasjonsårene omtrent som normalt.

1940 Den første utstillingen var med Einar Bergers malerier. På forsendelse videre til Stavanger forliste båten og hele utstillingen gikk tapt. 9. april var Else Christie Kielland utstiller. Foreningen ble strakt stengt, og virksomheten ble først gjennomtatt i august, med en improvisert kollektivutstilling. Senere fulgte flere utstillinger. Utstillingsbesøket var begynt å ta seg opp, selv om medlemstallet var sunket noe.

1941 Okkupasjonsmakten rekvirerte lokalene til sine formål. De måtte rømmes på kort varsel, og tre kunstnere fikk sin utstilling avbrutt etter bare 4 dager. Et av utstillingens malerier var allerede da fjernet, på okkupantens ordre. Allerede etter et par måneder trakk de seg ut, fordi de fant lokalene utilfredsstillende for sine behov. Før det skjedde, hadde de satt inn 7 vinduer i fasaden mot Lille Lungegårdsvann. De ga bedre arbeidsvilkår for de ansatte. Nye utstillinger ble improvisert. Først i september kom man i rute igjen med et ordinært utstillingsprogram. Foreningens regnskap viser økte inntekter fra entré og salg, selv om medlemstallet sto nærmest stille.

1942 Utstillingsprogrammet ble mer og mer preget av vestlandskunstnere, ikke minst for det var restriksjoner på reise og transport. Kombinasjonen av vareknapphet og pengerikelighet gjorde at kunstmarkedet tok seg opp. Mange kunstnere solgte direkte fra sitt atelier, men publikum ville gjerne se hva kunstforeningen kunne by på. Dermed økte salget, medlemstallet og inntektene også her. Avsetningen til utstillingsfondet økte.

«I og med den økende vareknapphet og den tiltagende pengeflom, begynte det å bli lett å selge kunst. Markedet var ganske livlig, og kunstnerne var ikke lenger så interessert i å ta det bryderiet som en utstilling utenfor hjemstedet var. Det var mye enklere å selge på stedet og helst direkte til kunden, så sparte man dessuten også transportutgifter og provisjon til foreningene.» (Johannessen 1968:47)

1943 Tidlig i 1943 måtte foreningen avgi sin lokaler til Kunst og Ukunst – den nazistiske propagandautstillingen som fordømte det meste av den moderne kunst. Det er interessant her at det var en oppfatning som ble delt av mange i det konservative kunstpublikum – et poeng som sjelden bringes frem. Den ble ikke arrangert av foreningen selv, men dens emblem ble brukt utad, slik at det så ut som foreningen var arrangør. I «Kunst»-delen av utstillingen var bl.a. Bernt Tunold og Kristen Holbø tatt med, trolig uten deres samtykke. Om «U-Kunst» delen av utstllingen mener Johannesen av det slett ikke var noen dårlig utstilling. Som i Oslo og Trondheim, og senere i Stavanger, trakk utstillingen et stort publikum.

I oktober var det fra Hjemmefronten sendt ut en parole om ikke å arrangere separatutstillinger. Kunstforeningen synes ikke å ha lagt stor vekt på det. 23 kunstnere stilte ut separat eller i små grupper. Medlemstallet, salget og inntektene steg, avsetningen til utstillingsfondet økte. Det kan virke som parolen om utstillingsstreik ikke ble fulgt i Bergens kunstforeninger.

1944 Foreningens lokaler ble ramponert etter stor eksplosjonsulykke 20. april, den samme som rammet Haakonshallen så kraftig. Lokalene kunne ikke brukes, utstillingsavtaler ble opphevet. Lokalene ble delvis utlånt til Røde Kors til det store hjelpearbeid som måtte til etter ulykken. Først i november kunne deler av utstillingsrommene tas i bruk igjen. Allikevel økte både medlemstall, salget og inntektene. Foreningen fikk mange flere livsvarige medlemmer – et uttrykk for pengerikelighet.

Det var tidlig på året flere separatutstillinger eller utstillinger i små grupper – klart mot Hjemmefrontens parole. Etter mars/april var det bare kollektive utstillinger, slik parolen åpnet for.

1945 Bare kollektive utstillinger før mai 1945.

Mellom 1940 og 1945 økte medlemstallet fra 896 til 1147, og utstillingsfondet fra 24 000 til 70 000. Som i andre kunstforeninger utgjorde de store inntektsmulighetene under okkupasjonen en stor fristelse. Ble den for stor? Foreningen stengte lokalene etter frigjøringen. Om høsten åpnet man med en kollektiv utstilling med Vestlandsmalere og –billedhoggere. Først i oktober kom de første av etter hvert tre separatutstillinger, ingen av fra Vestlandet.

Det står intet i 125-års jubileumsboken om noe oppgjør med NS-medlemmer i foreningen. «Med ikke liten tilfredshet» kunne styret på generalforsamlingen se tilbake på kriseårene, mener Johannesen (1963:51). I en billedtekst under et fotografi av styret i mai 1945 heter det at «Styret kunne se tilbake på en hederlig innsats.»

1945-1952 (også etter Johannessen 1968)

Bergens kunstforening hadde en stor fordel fremfor Oslo kunstforening – et egeneiet hus med så store arealer at deler av det kunne leies ut. Det kunne gi foreningen ekstra inntekter. Foreningens sentrale beliggenhet var en ekstra attraksjon, og er det ennå. Besøk og omsetning fikk en forbigående nedgang, men tok seg opp igjen allerede i 1946. Medlemstallet nærmet seg 1200, og omsetningen fordoblet seg fra året før.

Deler av avkastningen av det store utstillingsfondet som var bygge opp i okkupasjonsårene kunne brukes til å finansiere utstillinger. Foreningene gikk inn i en periode med store og viktige både nasjonale og internasjonale utstillinger, på et høyere kunstnerisk nivå enn i Oslo kunstforeningen. Forklaringen er åpenbart at i Oslo var det Kunstnernes Hus som trakk til seg slike utstillinger, i Bergen var det kunstforeningen. Det økonomiske armslaget var her større.

Høsten 1945 kom det en stor dansk, statsstøttet utstilling med nærmere 400 arbeider. Senere på året kom den største Høstutstillingen noen sinne nesten uten beskjæring på besøk til Bergens kunstforening med 360 kunstverk. Et par år sendere kom det en stor utstilling med kunstnere fra Göteborg. Foreningen ønsket også samarbeid med Kunstnernes Hus i Oslo, for å kunne dele på utgifter ved store utstillinger. Det nevnes ikke noe samarbeid med andre kunstforeninger, bare at man mottok utstillingen med Munch-grafikk gjennom NKLF, som man jo var medlem av.

Den store satsingen kom med en van Gogh-utstilling i 1948, med over 100 arbeider. Den trakk enormt med mennesker, og mange omvisninger hadde fulle hus. Årets publikumstall nådde nesten 29 000, medlemstallet steg over 1200. Men provisjonsinntektene sank når det ikke var salgsutstillinger. Erfaringene med van Gogh-utstillingen gjorde at foreningen arrangerte omvisninger også på andre utstillinger. Med synkende inntekter og stigende kostnader måtte foreningen finne nye løsninger. Et langsiktig arbeid ble igangsatt for både å øke utstillingsfondet og dets avkastning og bygningens utleiareal. Medlemstallet burde økes, og tilskudd fra andre måtte søkes. Foreningen hadde opprettet et pensjonsfond for de ansatte. Den første kvinne som kom inn i bestyrelsen var «fru Agnethe Mohr», mellom 1948 og 1953. Alle andre bestyrelsesmedlemmer er angitt med titler.

Utstillingsfondet var opprettet i 1936. Ifølge dets statutter skulle det nå en kapital på 100 000 kroner før avkastningen i sin helhet kunne brukes. Inntil da kunne bare halvparten av avkastningen brukes, den andre måtte tillegges fondet. Kunstnere ga arbeider som kunne selges til inntekt for fondet. Alle entréinntekter var tillagt fondet. I 1948 ble målet for fondets størrelse økt til 150 000 kroner. Inntil da kunne bare halve avkastningen brukes, resten skulle tillegges fondte. Men entréínntektene skulle i mellomtiden gå direkte inn i driftsbudsjettet (Johannessen 1968:57). Utstillende kunstnere fra andre deler av landet måtte betale frakten den eie vei, og foreningen ville ikke forplikte seg til innkjøp. Det var nok regelen i alle kunstforeninger, men skapte nok en økonomisk usikkerhet for kunstnere om de ville kunne dekke kostnaden gjennom salg. Medlemstallet steg til et maksimum på 1309 i 1951. Kommunen økte sitt årlige bidrag fra 2000 til 10000 kroner. Skolene viste økende interesse.

Utstillingsprogrammene disse årene mot 1950 er som en kavalkade over kjente norske kunstnere. Senere ble vestlandskunstnere mer fremtredende. De beste økonomiske årene var forbi, uten utstillingsfondet bygget opp i gode dager hadde de sett vanskeligere ut. Styret la seg i selen for å realisere en ominnredning av huset for å øke leieinntektene. De lokalene som Ingeniørforeningen forlot i 1947 ble midlertidig leid bort til kommunen. En brann i kommunale lokaler gjorde kommunen interessert i å komme raskt inn som leieboer. Den var villig til å betale en husleie som ville forrente et byggelån.

1952-1965

Bergens kunstforening ansatte i 1959 den anerkjente kunstneren Per Remfeldt som sekretær, siden med tittelen intendant.[6] Med det innførte den en ny organisatorisk praksis i de større kunstforeningene, som siden ble fulgt både av kunsthaller og regionale kunstmuseer. Det var den kunstfaglige og administrativt sterke daglige leder, med et bevisst syn på utstillingspolitikk og presentasjon av utstillingene. Det skjedde en viss overføring av makten over den estetiske praksis fra et medlemsvalgte styre til en styreansatt intendant. Storaas mener at intendanten var «krumtapp i planleggingsarbeidet, påvirket valget av utstillere og fremmet sakene for styret» og «etablerte forbindelser med institusjoner og myndigheter» (:37).

En større kunstforening, som i Bergen, måtte mer ut for å «hente de mest interessante nyhetene. Mer bevisst måtte man jobbe med presentasjon, informasjon og aktiviteter rundt utstillingene. Spekteret skulle utvides. Moderne kunst var mer enn maleri, skulptur og grafikk. … Det geografiske og historiske aspekter kunne utvides, nye kontinenter oppdages.»

Remfeldt hadde solid kunstnerutdanning både i Norge, Paris, Firenze og Ravenna, hadde ett års økonomistudier på Norges Handelshøyskole bak seg, og var en tid reiseleder i Riksgalleriet. Fra 2. verdenskrig hadde han fire år være i det norske flyvåpen i Royal Air Force. Han var altså også meget språkmektig. Ut over på 1970- og 1980-tallet ble han en viktig person i samarbeidet mellom landets kunstforeninger og NKLFs tidlige år fra 1978. I mange år var han den ledende person i kunstlivet utenfor Oslo.

På denne tiden inngikk Norge bilaterale kulturavtaler med mange land. Prinsippet bygget på gjensidig utveksling – det som det ene landet ga et annet, skulle gjengjeldes på tilsvarende måte. Remfeldt var flink til å utnytte dette nye utenrikskulturelle systemet, og ga utenlandsk kunst større plass i utstillingsprogrammet enn tidligere. Han ble også utnevnt til norsk kommissær for offisielle norske utstillinger i utlandet, som i Venezia og Sao Paoulo i Brasil. Remfeldt var også sentral i arbeidet med Vestlandsutstillingen, og i hans tid ble Festspillutstillingen den kanskje viktige separatutstillingen noen sinne for yngre norske kunstnere.

Remfeldt kunne spille på to faglige autoriteter: han var selv en anerkjent kunstner, og han var intendant i en stor kunstinstitusjon. Hans kunstnerbakgrunn ga ham en jurylik autoritet, som intendant forvaltet han store organisatoriske verdier.

I motsetning til Oslo kunstforening, som bare var en av tre sentrale utstillingsarrangører i sin by, og den økonomisk svakeste av dem, og organisatorisk styrt av kunstnere, var Bergens kunstforening den ledende i sin by. Den var dessuten medlemsstyrt, hadde sterk økonomi, og kunne støtte seg til en tradisjonsrik lokalpatriotisme. Som dominerende i sin by, ble den gjennom årene et åpenbart angrepsmål for byens yngre kunstnere. Men Bergens kunstforening ble også et godt utstillingsvindu for byens egne kunstnere.

Faste innslag i hvert års utstillingsprogram var Vestlandsutstillingen, Festspillutstillingen og Kunstnernes Juleutstilling. Med sine store lokaler kunne foreningen ha flere separatutstillere og andre utstillinger i samme termin. Et eksempel er fra 1965, som ble hadde 37 576 besøkende:

Georges Braque

Vestlandsutstillingen

Per Krohg

Moderne nederlandsk maleri

Tit Mohr, Skulptur fra Kongo, og Jeppe Vontillius

Jakob Weidemann (Festspillutstiller)

Asger Jorn

Eva Synnestvedt, Olaf Thrap-Meyer, Eva Winther-Larssen

Arne Vinje Gunnerud, Eystein Sigurdsson, Arne Strømme

Hjørdis Landmark – minneutstilling, Hans Finne-Grønn, Roy Skogseth

Bergensmalernes Juleutstilling

Den største nyvinningen på 1950-tallet, og den som fikk varigst virkning både for Bergen og Norge, var Festspillutstillingen.[7] Bergens kunstforening var blant stifterne av Festspillene i 1951, og har hatt  representasjon i Festspillenes råd siden. Den første utstillingen i 1953 het «Et utvalg av bildende kunst i Bergen og fylkene 1900-1953», den neste «Bergen i billedkunsten». Dette var ikke utstillinger som svarte til de nasjonale og internasjonale ambisjonene som Festspillene hadde. Det var ikke før Per Remfeldt ble intendant at den linje ble funnet som har gitt Festspillutstillingen dens sentrale posisjon i norsk kunstliv senere.  Brun tillegger ham hovedæren for det (:144). Med en minneutstilling for Thorvald Erichsen (riktignok 20 år etter hans død) i 1959 og den storslåtte mønstringen «Norsk Folkekunst» i 1960 ble Festspillutstillingen en begivenhet på Festspillenes eget ambisjonsnivå. I 1961 var «Norske billedtepper» et tilsvarende vellykket prosjekt, nå av så stor viktighet at den ble åpnet av stortingspresidenten og med Kongen blant de første gjestene. Deretter fulgte en retrospektiv utstilling med Jean Heiberg i 1962, Henie-Onstads samling i 1963 og Rolf Nesch i 1964. Utstillingen er blitt et løpende «samtidsmuseum» mener Brun (:147). I 1965 ble Jakob Weidemann festspillutstiller, og ble da den første av den lange rekke av yngre norske samtidskunstnere som senere ble utstillingens varemerke.

Bergens kunstforening sto helt alene om festspillutstillingen, den var ikke underlagt Festspillenes programmering. Den sto også med hele det økonomiske ansvaret, planleggingen, all fortjenesten og all æren (Brun:150). Utstillingen ble snart en slags «offisiell anerkjennelse av at man befant seg på toppen av den nasjonale rankinglisten» (:151).

Særlig var «Norsk Folkekunst» epokegjørende, fordi den estetiserte blikket på folkekunsten, og betonet ned dens betydning som kulturhistorisk dokumentasjon. «Kunstforeningen er en normgivende institusjon i kunstlivet, og denne festspillutstillingen skal bidra til å inkludere folkekunsten i det feltet som ansees som kunst i tradisjonell forstand, den skal egentlig ikke utvide Kunstforeningens virksomhetsfelt» mente Hans-Jakob Brun, som selv ble foreningens intendant senere (:145). Her peker Brun på noe som gjelder, eller bør gjelde, alle kunstforeninger i sine lokale samfunn: De er eller bør være normgivende. Det er noe av deres plikt, og her ligger også deres ansvar. Brun fremhever samtidig at det er det estetiske blikket som avgjør om noe skal betraktes som kunst, ikke hva dette noe «egentlig» er. Her griper han inn i en permanent diskusjon om kunst, ikke minst i kunstforeningene, om hva kunst er og hva som er kunst. Mange, også i kunstforeningenes styrer og ikke minst blant medlemmene, vil ganske hårdnakket hevde at bare det som ser ut som kunst, «er kunst». Om det går et skille i kunstsyn mellom kunstforeningene i dag, er det synet på hva som er kunst og hva kunst er som er det skarpeste.

1965-1990

Bergens kunstforening har i motsetning til Oslo kunstforening et lokalt miljø av kunstnere, som sogner til byen og dens kunstforening. Det er kanskje noe av grunnen til at Bergens kunstforening synes å ha relativt flere separatutstillinger enn den i Oslo, og relativt flere med en betonet lokal bakgrunn. Om Eilif Amundsen heter det at han hadde utstilling i «hjembyen» 1967 (Storaas 1988:4). Begrepet «Vestlandskunstner» er mer entydig enn for eksempel «Østlandskunstner», og det er vel neppe noen som vil kalle seg «Oslo-kunstner». Bergens kunstforening er engasjert i Vestlandsutstillingen som angår hele Vestlandet; Oslo kunstforeningen har ingen tilsvarende regional kontaktflate, den angår bare Oslo og da i sterk konkurranse med andre. Festspillutstillingen er en nasjonalt anerkjent utstilling, Oslo kunstforeningen har ingen utstilling som regnes som et nasjonalt anliggende.

Da Vestlandsutstillingen ble vist i Oslo kunstforening i 1965, het det i overskriften til Magne Malmangers anmeldelse i Dagbladet: «Intet nytt fra Vestlandet» (:48). Peter Anker mente at «Noe kunstnerisk miljø som kan stille alternativer, dyrke sine egne ideer uavhengig av hovedstadens eller andre steders kunstliv, er ennå ikke vokst fram hverken i Bergen eller Stavanger» (:49). Anker etterlyser direkte kontakt med utlandet, ikke via Oslo.

Det tettere miljø mellom kunstforening og lokalmiljø i Bergen bidro nok også til at det oppsto flere konflikter rundt foreningens utstillinger enn i Oslo. I 1966 etablerte kunstnere med betegnelsen Gruppe 66 en akse København-Bergen, som virker fruktbart, og som fikk Bergens kunstforening som sin arena. Resultatet skapte bølger, blant annet med påstander om pornografi i kunstverkene. Styret erklærte at når kunstnere var blitt invitert til å stille ut, må del bestemme hva, uten noen inngrep fra foreningens side. Noe sensur ville foreningen ikke utøve. Til tross for, eller kanskje på grunn av all ståhei om utstillinger, hadde utstillingen og dens arrangementer 12 500 besøk, like mange som den forrige rekorden med en Harriet Backer-utstilling. Per Kleiva var med i Gruppe 66. 12 år senere var han festspillutstiller og snart professor ved Statens kunstakademi.

En minst like provoserende utstilling ble arrangert i 1970, også den med den danske og Bergensbosatte kunstneren Lauri Grundt og Stefan Rink som kurator. Det ble fremhevet den ikke tilfredsstillet foreningens formålsparagraf, som var å fremme forståelse og kjærlighet til kunst i vår by» (:54). Det ble en debatt blant annet om sensur i kunsten, og kunstens frihet – også til ikke å være god kunst. Tilstrømmingen ble enorm, åpningstiden måtte utvides til 12-22. Ingen mente det var en god utstilling av god kunst. Men det var uenighet om den burde ha vært vist.

Foreningens styre var ansvarlig for utstillingen. Det ble reist krav om at den måtte avsettes. Over 300 medlemmer møtte frem på generalforsamlingen 3. mars 1971. Formannen Wilhelm Haaland mente at det var i samsvar med foreningens formålsparagraf å vise utstillinger som belyser de karakteristiske trekk i dagens kunst, selv om man ikke i alle deler er enig i måten utstillingene gjennomføres på (:58). Haaland minnet om episoden fra 1939 da den tyske konsul forlangte fjernet et bilde fra Vestlandsutstillingen. Flere mente at styret måtte stille kvalitetskrav, og at det her hadde sviktet.

Dette er en iboende problemstilling i alle kunstforeninger til alle tider: Styrene står ansvarlig overfor medlemmene og deres smak og syn på ha som er den kunstneriske kvalitet på utstillingsprgrammet. Medlemmene har rett til å ha sine egne meninger, og rett til å velge på generalforsamlingen styrer som følger en utstillingspolitikk de er fornøyd med. Men de må respektere regelen om at det skal ikke utøves sensur, og at kunstneres frihet skal respekteres, når de først er gitt adgang til å stille ut. Kunstforeninger er den eneste type kunstinstitusjon der det organiserte publikum har makt over utstillingspolitikken gjennom sitt medlemskap i foreningen. Derfor er de den eneste type institusjon der interne stridigheter om kunst og kunstutstillinger må foregå i det offentlige rom, i generalforsamlinger.

Men ikke alle stridigheter kommer ut i det åpne rom. I fire styremøter ble spørsmålet om Odd Nerdrum skulle bli invitert til å stille ut. Men både kunstnerrepresentantene og intendanten (Per Remfeldt) var i mot. På det fjerde møtet ble det et flertall på 4 mot 3 om at Odd Nerdrum ikke skulle få stille ut (:103). Her ville sikkert medlemmene ha vært av en annen mening, men de ble ikke spurt. Her går grensen for medlemmenes innflytelse.

Ved generalforsamlingen 3. mars ble de fire uttredende styremedlemmer gjenvalgt med fra 135 til 123 stemmer. I alt ble det avgitt 186 stemmer, motkandidater fikk fra 55 stemmer og nedover. Møtet var ikke slutt før 2330, og mange hadde måttet stå. Mistillitsforslaget var trukket. Intendanten, Per Remfeldts navn er ikke trukket frem i Storaas’ fremstilling av konflikten. Hvilken rolle spilte han?

Et medlem foreslo revisjon av vedtektene. De har ikke vært endret siden 1838, sa formannen, og at det er av respekt for J. C. Dahl og Lyder Sagen at de ikke er endret.

I 1970 introduserte kunstforeningen en ny estetisk praksis. Byen skylle markere at den var 900 år gammel. Foreningen inviterte alle personer bosatt i Bergen, og som hadde stilt ut på offentlige utstillinger eller på andre måter hadde vist sine arbeider offentlig de siste 15 år, til å delta med to arbeider hver, uten juryering. Etter kritikernes mening var det en overraskende vellykket utstilling med høy kvalitet, som viste hvor rikt kunstnermiljøet i Bergen var. 104 kunstnere deltok.

I 1975 ble det i foreningen arrangert nok en debattskapende kunstutstilling, som også ble vist i andre kunstforeninger, som i Tromsø (der sett av 6000 personer). Den handlet om seksualitet og samliv, og ble kalt «Samliv». Her ble utvalgt eldre kunst blandet med samtidskunst. Her var det mer at foreningen stilte sine lokaler til disposisjon, selve kurateringen ble gjort av kunstnerne Elsebath Rahlff og Inger Grundt, i samarbeid med en rekke kunstnere og helsepersonell. Teater, film, foredrag og diskusjoner fulgte med. Også denne utstillingen ble særdeles godt besøkt. Det skjedde også da den ble vist i Tromsø. Der nedla skolesjefen forbud mot at ungdomsskolene kunne besøke den, noe som førte til ekstra besøk, ikke minst av elever fra ungdomsskolen. Mange kritiserte utstillingen for dens mangel på etisk forankring, vektlegging av følelser og forelskelse. Styret ble på generalforsamlingen sterkt kritisert også for at den hadde sluppet til denne utstillingen. Her var det vanskeligere å forsvare den med kunstnerisk ytringsfrihet, fordi den var så opplysningsorientert. Men det sto kjente kunstnere bak den, og det ble argumentert for at det var fint at kunstnere engasjerte seg i samfunnsspørsmål.

Det var naturlig for Bergens kunstforening å lage en kunsthistorisk fundert utstilling i 1975 over temaet «Vestlandet». Nå var det kunsthistorikerne som ble invitert inn. Her ble 1800-tallskunst og samtidskunst satt opp mot hverandre. I samspill med utstillingen ble det presentert et omfattende program for skoler, med lyrikk, teaterverksted, dans og leikarringer, barnetimer, ungdomskvelder, folkemusikk og nykomponert musikk, alt for å belyse vestlandskulturen.

I 1979 var tiden kommet til en utstilling for barn, et nytt tverrfaglig prosjekt som trakk over 10 000 besøkende, de fleste barn. Det var nesten bare kvinner blant de deltakende kunstnerne.

Det å disponere egne lokaler er en stor fordel for enhver kunstforening. Lokaler er en ressurs som kan brukes på ulike måter, enten ved utleie til andre, eller til egne formål. De mulighetene har Bergens kunstforening utnyttet godt. I mange år leide den ut lokaler til kommunen i den søndre del av bygningen, og i 2. etasje. Personalet måtte klare seg med ganske små arbeidsrom, uten noe lunsjrom.

Omkring 1970 åpnet foreningen et nytt utstillingsrom i huset, kalt «Intimgalleriet». Her ble det plass til mindre utstillinger, også separatutstillinger. Med det økte antall utstillinger. I 70-årene ble det i gjennomsnitt vist 22-23 norske separatutstillinger, enkelte år, som i 1972, kom tallet opp i 30 av i alt 47 utstillinger. Foreningen hadde sommerlukket i mange år. Det var det sikkert økonomiske årsaker til. Først fra 1982 ble det et program om sommeren.

Bygningen har også har huset en kafe. I mange år het den (selvfølgelig) Paletten, før den omkring 1970 ble avløst av gourmet-restuaranten Amorini. Det er landets eneste kunstforening som også har hatt et spisested.

I mange år, helt fra 1953, ble det gitt kunstundervisning i huset, under navnet Studietalieret. Det var opprettet noen år før. Det ble drevet under dårlige økonomiske forhold, helt til det flyttet ut i 1968, og etter noen år ble grunnlaget for Vestlandets Kunstakademi.

En ombygging som skulle gi bedre arbeidsforhold og større utstillingslokaler ble fullført i 1982, til en kostnad av 600 000 kroner. Samtidig sank leieinntektene siden foreningen nå tok i bruk de rommene som kommunen hadde leid i 1. etasje. De økonomiske problemene økte. Salg av bygningen med avtale om gjenleie ble også drøftet, men avvist.

I 1978 bestemte styret at foreningen ikke lenger skulle ha en daglig leder med det kunstneriske ansvaret. Per Remfeldt gikk over til en stilling som kunstnerisk rådgiver, som han hadde til 1981. Han var jo kunstner, og ønsket mer tid til egen virksomhet. Han ble også aktiv med i dannelsen av Norske kunstforeningers Landsforbund i 1978, og i dens videre arbeid. Den daglige leder hadde da bare administrativt ansvar. Men allerede et par år etter gikk styret tilbake til en ordning med en kunstfaglig kvalifisert intendant som daglig leder. Det ble den danske kunsthistoriker Grethe Grathwol, som ble avløst av Hans Jakob Brun i 1983, som igjen ble avløst av Svein Christiansen i 1986.

De større kunstforeningene har viste seg å være «springbrett» til større stillinger i norsk og internasjonalt kunstliv. Brun ble senere den første direktør for Astrup-Fearnley museet, Christiansen direktør for Riksgalleriet, Grethe Grathwol leder for kunstsenteret Brands Klædefabrik i Odense.

Storaas mener at den linje Grathwol fulgte, med sterkere vekt på nyere internasjonale tendenser i kunsten, ikke var populær hos medlemmene. Den vanlige variasjonen i tilbudet, mellom det som ved Louisana-museet utenfor København ble kalt varme og kalde utstillinger, ble mindre. De avantgardistiske utstillingene reduserte salget, og dermed provisjonsinntekter. Selv om styret ikke ville at intendanten skulle ta hensyn til mulige provisjonsinntekter i sine utstillingsforslag, ba de likevel om at en gruppeutstilling også måtte omfatte «salgbare arbeider» (Storaas:109). Det var i en tid da foreningens inntekter sviktet og utgiftene økte. Denne problemstillingen vedvarte helt til slutten av 1990-tallet. Da valgte kunstforeningen en strategi som ikke bare brøt med egne tradisjoner, men som også virket fornyende på andre større kunstforeninger og var en vitamininnsprøytning i hele norsk kunstliv.

Fra kunstforening til kunsthall

På slutten av 1990-tallet begynte den utviklingen som omdannet kunstforeningen til kunsthall, til «Bergens Kunstforening – Bergen Kunsthall». Omdannelsen skjer på alle tre praksisområdene: Den estetiske praksis blir internasjonalisert, diversifisert og utøves på flere visningsområder og -flater. Den sosiale praksis blir på den ene siden innskrenket ved at ansvaret for den estetiske praksis blir overført fra styret til en ansatt direktør, og utvidet ved at flere sosiale og kulturelle grupper trekkes inn som publikum, kjøpere og deltakere. Den organisatoriske praksis med forening som eierform består, men med et tilbakelent styre, med uvanlige og strenge regler for habilitet i styre og andre tillitsverv, med et råd som fungerer som kontrollkomité, og med en nesten total offentlig finansiering fristilt fra større egeninntekter og markedshensyn.

Foreningen får en økende selvbevissthet. I årsberetningen for 2004 heter det at «Bergens kunstforening eier Bergen Kunsthall som er et av landets viktigste visningssteder for samtidskunst.» I årsberetningen for 2012 heter det at «Bergen Kunsthall er Norges viktigste arena for norsk og internasjonal samtidskunst.» I årsrapporten for 2018 heter det at «Institusjonen regnes som en av Nordens ledende og er en sentral aktør i det internasjonale samtidskunstfeltet, …». I 2019 står det i årsrapporten: «Som Norges største kunsthall er vi plassert blant de ledende europeiske samtidskunstinstitusjonene, …».

Foreningens utvikling speiler også et generelt trekk ved kunsthallforeningene: den estetiske praksis er ikke lenger styrt av en allianse mellom medlemmenes tillitsvalgte og kunstnere, men er kuratorstyrt. Kunstnere gis ikke lenger noen privilegert posisjon i styringen av deres estetiske praksis.

Åshild Grana var intendant da Bergens kunstforening startet sin utvikling mot Bergen kunsthall.. Hun har gitt en beskrivelse av situasjonen frem til hun gikk av i november 2000.[8]

Helt frem til midten av 1990-tallet ble Bergens Kunstforening drevet etter innarbeidede prinsipper for en kunstforening. Institusjonen ble drevet på et dramatisk lavt budsjett. Det offentlige tilskuddet besto i 1995 av ca. 225 000 kroner fra Bergen kommune og 77 000 kroner fra Hordaland fylkeskommune. Provisjonsinntektene fra salg var på 944 000 kroner, og fra utleie av lokaler til nattklubben Amorini i første etasje og til Bergen kunstmuseum som hadde sine kontorlokaler i 2. etasje ble det tatt inn 835 000 kroner. Et svært reklameskilt på taket for PHILLIPS ga også inntekter, til et samlet driftsbudsjett på rundt 2,9 millioner kroner. Det faste offentlige tilskuddet utgjorde bare rundt 10 % av totalbudsjettet.

Leieinntektene og den offentlige støtten var forutsigbare, så det var kunstsalget som kunne vippe institusjonen over eller under den røde streken. Det såkalte Intimgalleriet hadde kunstsalg som sin primære oppgave. Der var det to ansatte i 50% stilling som klarte å dekke sin lønn gjennom salget fra Intimgalleriet. I tillegg hadde de oppgaven å organisere salget fra hovedsalene. Kunstsalg var et stadig og vedvarende tema. En utstilling i Bergens Kunstforening burde resultere i salg. Hver utstilling burde ha et visst salgspotensial, og kunne derfor ikke henge lenger enn 3 uker.

Festspillutstillingen hadde en særlig posisjon. Den var åpen fra mai til august, og salget herfra kunne gi store inntekter til institusjonen.

På 1990-tallet hadde Bergens kunstforening til sammen faste 4,5 stillinger: 1 intendant, 1 økonomiansvarlig og to 50% i Intimgalleriet. Resten av timeressursene ble fordelt på resepsjonspersonale, utstillingsmontører og renhold. Publikum var hovedsakelig det tradisjonelle ‘kunstforeningspublikummet’, kunstelskere som også var potensielle kjøpere av kunst, altså byens borgerskap. Dette avspeilet også institusjonens åpningstider: Tirsdag til søndag fra 12.00 – 16.00. Utstillingsåpningene var lagt til torsdager 18.00 – 20.00 for å passe til torsdagskonserten i Harmonien.

Når Kunstforeningen lukket sine dører, åpnet nattklubben Amorini sine og holdt det gående til den lyse morgen. Amorinis publikum hadde selvsagt ingenting til felles med kunstforeningens.

I kunstfeltet skjedde det mye utover på 1990-tallet. Den nye samtidskunsten ble mer diskursiv og anti-kommersiell og begynte mer og mer å appellere til et yngre publikum. De store internasjonale biennalene med sterke kuratorer og tydelige profiler ga viktige og sterke impulser. Rundt den unge kunsten etablerte det seg også en ny sosial kultur – der både diskusjoner, debatter, musikk, film, og ‘party’ inngikk i en helhet.

Den gamle måten å drive institusjonen på kjentes nokså utdatert: kunstnere sendte inn søknader om utstillingsplass, tre ukers utstillingsperioder med håp om salg ­– fra både kunstner og institusjon – så ny utstilling i nye tre uker. Men foreningen hadde erfaring med større og langsiktige prosjekt, nemlig gjennom Festspillutstillingen.

En mer offensiv kunstnerisk profil på huset var ønsket. Ledelsen ville invitere kunstnere og bidra både økonomisk og praktisk til produksjon av større og helhetlige prosjekt. Hver utstilling skulle kontekstualiseres gjennom publikasjoner, debatter, og kunstnersamtaler. Hele huset skulle leve hele dagen med et aktivt, kunstinteressert publikum. Internt og uoffisielt begynte man  å omtale seg selv som Bergen Kunsthall for å identifisere den endringen vi søkte. Og Bergens kunstforening satt med et hus som opprinnelig var rigget for et slikt konsept. Problemet var likevel økonomien. Gjentatte søknader til det offentlige (Bergen kommune og Hordaland Fylkeskommune) om øket støtte ga ingen resultat.

Styret og ledelsen bestemte seg likevel for å sette i gang. Det første grepet var å ta hånd om lokalene som var utleid til Amorini, vel vitende om at det ville redusere inntektene betraktelig. Internt snakket man om heller kjøre institusjonen mot det økonomiske stupet og tvinge frem en løsning med det offentlige – stat, kommune, fylke.

Den gamle Kafé Permanenten hadde nettopp vært et slikt møtested for kunstnere og kunstrelaterte aktiviteter. Det ble en langvarig og svært krevende juridisk øvelse å løse forening fra leiekontrakten med Amorini. Men målet var klart: Kunstforeningen vil ha tilbake lokalene til eget bruk. 

Lokalene ble første gang tatt i bruk i forbindelse med Festspillutstillingen i 1999. Da var det et strippet svart og rått lokale – men det var kunstforeningens! Det var stinn brakke og seierstemning da Inghild Karlsen gjennomførte performancen «Festspill-lotteriet»! Siden ble lokalene pusset opp og ble det som i dag er Landmark – svært viktig for kunsthallens helhet.

Det er viktig å understreke at denne endringsprosessen pågikk parallelt med den ordinære driften. Styreleder Johan Fredrik Kroepelien og hans styre var en uvurderlig støtte, og satt med både kompetanse, nettverk og mot som var helt avgjørende. Da jeg sluttet i desember 2000 var prosessen så vidt i gang, men langt fra implementert.

To kritiske år – 1999 og 2000[9]

Styret konstaterer i 1999 at mange års manglende vedlikehold av bygningen og små offentlige bevilgninger (fra Bergen kommune 250 000 kroner og Hordaland fylkeskommune 85 000 kroner i ordinær driftsstøtte) og minimale leieinntekter har skapt en uholdbar økonomisk situasjon. Egenkapitalen er nesten tapt. Imidlertid har virksomheten vært høy. Kunstomsetningen har vært på 3 millioner kroner, foreningen har avsluttet det tre-årige statsstøttede formidlingsprosjektet mot barn – «den utfordrende samtidskunsten», medlemsbladet KUNSTforeningen er utkommet med to nummer, det har vært en medlemstur til Roma, det har vært 22 500 besøkende, det er 1211 personlige medlemmer, det er oppdaterte instrukser og reglementer og arbeidsavtale for hele personalet, og et nytt lysanlegg til 1,2 millioner er finansiert med støtte fra Bergen kommune (800’), Norsk kulturråd (310’) og Kavlifondet (100’). 22 lavprisede kunstverk ble loddet ut blant medlemmene.

I 2000 gjør styret et viktig vedtak. Det har «besluttet at betegnelsen Bergen Kunsthall passer godt for vår internasjonale virksomhet. Det offisielle navnet er i dag: Bergens Kunstforening – Bergen Kunsthall, og endringen er registrert i Brønnøysundregistrene.»

Det inngås det en ny leieavtale for 2. etasje for 10 + 5 år som vil finansiere den rehabilitering av bygningen som ventes avsluttet i 2002. Den kommunale driftsstøtte økes fra 250 000 til 600 000 kroner, den fylkeskommunale til 100 000. De tidligere restaurantlokale brukes nå under navnet Landmark[10] til egne formål. Intimgalleriet døpes om til NO5,[11] og skal utvide virksomheten med flere salgsutstillinger på høyt nasjonalt og internasjonalt nivå, drive rådgivning om utsmykking og ha omvisninger.

De neste årene

Dermed trer det de neste årene frem en kunstforening med en markert tredelt virksomhet i hver sin del av bygningens 1. etasje: Selve kunsthallen med store vekslende og stort sett egenproduserte utstillinger med færre terminer enn før; NO5 som er salgsorientert; og Landmark med sin kafé og svært varierte kulturelle virksomhet i nærkontakt med lokale kulturgrupper. Slik henvender foreningen seg til tre ulike segmenter av publikum: det som ønsker å oppleve det nyeste i norsk og internasjonal samtidskunst, det som vil kjøpe kunst til sine hjem og arbeidsplasser, og det ungdommelige miljøet orientert mot nyere kunstformer innenfor populærmusikk, performance, teater og debatter. Landmark blir tilrettelagt for video, elektronisk kunst, konserter, dj’s, film, forelesninger og prosjektbasert kunst, og kommer snart opp i over 200 arrangementer årlig, mange av dem i regi av andre eller i samarbeid med dem. Foreningen overtar også ansvaret for kafédriften i Landmark. 

Samtidig skjer det en bevisst internasjonal satsing, som etter noen år gjør Bergens Kunstforening – Bergen Kunsthall, etter hvert bare kjent som Bergen kunsthall, til en viktig norsk og internasjonal aktør. Det er lett å glemme at det fortsatt er en kunstforening som eier og driver Bergen kunsthall.

Selvtilliten øker i takt med at en større og større del av den økende virksomhet blir offentlig finansiert. Et økonomisk gjennombrudd kommer i 2005, da foreningen kommer som egen post på statsbudsjettet, riktignok bare med 300 000 kroner. Men kommunens tilskudd er økt til 1,15 millioner, og de samlede offentlige tilskuddene til drift og prosjekter er økt til nær 4 millioner, en god del mer enn egeninntektene på rundt 3,2 millioner. Egenkapitalen er sterkt negativ, men et stort lån betjenes med leieinntekter.

Men medlemstallet synker i foreningen synker. På 1990-tallet var det rundt 1500, på 2000-taller er det nede i halvparten.

Fra årsberetningen for 2011 – noen utdrag

Først noen tall: Omkring 2010 har kunstforeningen funnet frem til den virksomhetsform den siden har vært kjent for. Den har i 2011 et samlet tilskudd fra andre på om lag 12 millioner kroner, over halvparten fra staten (6,3 mill.), ca. 3 millioner fra kommunen, og ca 1,3 millioner fra sponsorer og private. Det samlede budsjettet bikker 15 millioner. Foreningen har også egeninntekter på utleie (2,1 millioner) og salgsprovisjon (henimot 0,7 millioner). Medlemmene bidrar med 156 000 kroner i kontingent, eller bare ca 1 % av totalbudsjettet. Her bidrar det offentlige med storparten av kunsthallens utgifter, men allikevel blir den styrt av en privat forening med et forsvinnende lite økonomisk bidrag.

Bergen Kunsthall er en fremtredende arena for internasjonal samtidskunst, heter det i årsberetningen. Virksomheten er konsentrert om produksjon av utstillinger, samt teori og øvrig kunnskap om feltet. Det fokuseres på formidling og dialog, publikasjonsvirksomhet, foredrags- og konsertserier, samt å aktivt utfordre etablerte konvensjoner for kunstproduksjon.

Den tredelte institusjonsmodellen med kunsthallen, NO.5 og Landmark, har gjort Bergen Kunsthall til en svært aktiv arena for kulturell praksis, og er i dag et viktig forum for nyskapende kultur på tvers av sjangergrensene.

Det samlede besøkstallet i 2011 var på 77 641 personer, noe som plasserer kunsthallen som en av de best besøkte kunstinstitusjonene i landet. Året har også i stor grad vært preget av samarbeidsprosjekter med toneangivende internasjonale kunstnere, institusjoner og gallerier, og slik har Bergen Kunsthalls prosjekter i 2011 blitt lagt merke til langt utenfor Norges grenser. Ved flere anledninger har Bergen Kunsthall fått omtale i store internasjonale magasiner og tidsskrifter som Artforum, Frieze, Flashart og Afterall.

Også Landmark, Bergen Kunsthalls visningsrom for sjangeroverskridende kunst, fylte 10 år i 2011. Landmark fungerer i dag som en integrert del av Kunsthallens programmering, der eksperimentelle prosjekter fra ulike felt blir presentert. I løpet av de siste 10 årene har vi i tillegg til egen programmering hatt et utstrakt samarbeid med eksterne aktører som med sine arrangementer har vært med på å bygge opp Landmark som en av de viktigste kulturscenene i landet. 10års-jubileet ble derfor blant annet feiret, gjennom hele 2011, med kjærkomne gjensyn med arrangementer som har vært viktig siden oppstarten. Jubileet ble også markert gjennom en stor feiring helgen 21.-22. oktober. Det er også 10 år siden Bergen Kunsthalls galleri NO.5 ble opprettet.

NO.5 Intimgalleriet til NO.5 markerte en ny profil for salgsgalleriet, som nå skulle presenterte større utstillinger som forholdt seg mer direkte til den øvrige utstillingsprofilen på huset. Dette aspektet ble kraftig understreket i 2011 gjennom tre omfattende gruppeutstillinger som ble vist i NO.5 gjennom høstsesongen. Styret og administrasjonen har også i 2011 videreført arbeidet med å sikre det økonomiske grunnlaget for det kunstneriske programmet og driften av organisasjonen. Noe som blant annet har resultert i at kunsthallen i 2011 oppnådde en betydelig økning i kommunal og statlig driftsstøtte for året 2012. Bergen kommune økte tilskuddet med kr. 250 000 (totalt tilskudd kr. 3 100 000) og Kulturdepartementet fulgte opp med en økning på hele kr. 1 847 000 (totalt tilskudd kr. 8 206 000). Dette er gledelig og et nødvendig steg i arbeidet for å oppnå et offentlig tilskuddsnivå som er forsvarlig i forhold til aktivitet, og som kan bidra til å sikre Bergen Kunsthall som en nasjonal institusjon for samtidskunst utenfor hovedstaden.

I løpet av de siste 10 årene har Bergen Kunsthall gjennomgått en oppsiktsvekkende utvikling, og etablert seg som en av de ledende kunstinstitusjonene i Norge. Som et resultat av dette har Bergen Kunsthall i dag nådd en kapasitetsgrense for hva som er mulig å gjennomførende innenfor de eksisterende fysiske arealene. Det arealet Kunsthallen i dag har tilgjengelig står ikke lenger i forhold til institusjonens aktiviteter og størrelsen på staben. Når behovet nå er prekært for en utvidelse av Bergen Kunsthalls arealer, har vi et svært gunstig utgangspunkt fordi det allerede finnes store arealer som kan frigjøres i egen bygning. I 2012 vil Bergen Kunsthall overta store arealer i Bergen kunsthalls 2. etasje som tidligere, av økonomiske grunner, har blitt leid ut. Samtidig finnes det uutnyttede områder i Kunsthallens kjeller som vil bli gravd ut til en fullskala kjelleretasje. I løpet av 2011 sikret Bergen Kunsthall midler til å finansiere store deler av den planlagte ombygningen av institusjonen, som vil finne sted høsten 2012. Kulturdepartementet bidrar med hele kr. 6 000 000., og Hordaland fylkeskommune bidrar med kr. 1 000 000. Gjennom frigjørelsen av disse arealene kan Bergen Kunsthall legge til rette for en langsiktig kunstnerisk strategi og nødvendig fleksibilitet slik at Bergen Kunsthalls totale virksomhet også vil kunne imøtekomme et stadig økende kunstinteressert publikum på best mulig måte de neste 10 årene, og videre inn i fremtiden.

UTSTILLINGER I 2011 presenterte Bergen Kunsthall totalt 12 utstillinger i egne lokaler. Samtlige var egne produksjoner eller samarbeidsproduksjoner. I utstillingsprogrammet finner man en balanse mellom større og mindre prosjekter og mellom det lokale, nasjonale og internasjonale kunstfeltet. Bergen Kunsthall fortsatte også i 2011 sitt samarbeid med ledende internasjonale kunstinstitusjoner, og hadde 2 utstillinger ute på turné. I tillegg ble verk produsert i forbindelse med Knut Åsdams Festspillutstilling fra 2010 vist ved flere kunstinstitusjoner.

Året ble innledet med den egenproduserte utstillingen ”Cerith Wyn Evans”. Med virkemidler som lys og lyd uforsket Wyn Evans Bergen Kunsthalls karakteristiske utstillingsarkitektur, og lot rommenes egenart danne utgangspunkt for en helhetlig installasjon som fylte alle de fire utstillingssalene. ”Festspillutstillingen 2011: Hanne Borchgrevink” var en suksess på alle områder, og fikk strålende mottakelse fra publikum og presse. Borchgrevink viste et stort antall nye malerier og tresnitt, og gjorde for første gang større romlige grep til en integrert del av sitt uttrykk. Samlet skapte hun en helhetlig ramme der fargen i de enkelte bildene også spilte opp mot utstillingsrommet de var plassert inn i på en mer eksplisitt måte enn i kunstnerens tidligere utstillinger. Den Kroatiske kuratorgruppen What How and for Whom (WHW) innledet høstsesongen i Bergen Kunsthall med utstillingen ”Details”. Kunstnerne Lene Berg, Burak Delier, Avi Mograbi, Trevor Paglen, Superflex og Milica Tomić deltok i denne omfattende gruppeutstillingen som tok for seg ulike former for fascisme i vår samtid. Høstsesongen rommet også storsatsningen ”Tetrachromat” av Tauba Auerbach. Utstillingen var kunstnerens første institusjonelle soloutstilling, og Bergen Kunsthall er stolte over å kunne presentere dette unge, men betydelige, kunstnerskapet i stort format.

LANDMARK Landmark er Bergen Kunsthalls visningsscene for nye medier og kulturelle uttrykk som går utover den tradisjonelle institusjonen og den hvite kubens visningsmuligheter. Med så godt som daglige arrangementer gjennom hele året, er Landmark et viktig møtested for byens skapende miljøer og en arena som tar pulsen på undertrykket i en utvidet kunstscene. Landmark er også kafé og bar med god atmosfære og matservering på dagtid. Bergen Kunsthall står for den kunstneriske aktiviteten og drifter selv kafeen gjennom aksjeselskapet Kunsthallens Kafedrift. I 2011 ble det gjennomført hele 240 arrangementer på Landmark. Blant høydepunktene var Utmarks Bergen Støyfest – The Jazkamer Edition, Motorpsychos 3 intimkonserter og en spesialkonsert ved Glasser i anledning Tauba Auerbachs utstillingsåpning.

Lørdag 22. oktober var det en åpen jubileumsfest der programmet ble lagt av Emilio Sanhueza og kurator ved Landmark, Åse Løvgren. Jubileet var et hovedsatsningsområde for Landmark i 2011 med eget budsjett, og det ble det laget egen plakat og flyer. Kunsthallens egenproduserte serier på Landmark, konsertserien Utmark og foredragsserien Plattform, har blitt videreført og ytterligere utviklet i 2011. Samarbeidet med en rekke faste aktører har fortsatt og blitt utvidet.

UTMARK Med Utmark ønsker Bergen Kunsthall å ivareta musikkfeltet som en integrert del av institusjonen på et mer stabilt grunnlag enn det som har vært mulig tidligere. I 2011 presenterte Utmark 11 konsertkvelder, med over 40 artister fra inn- og utland. Utmark er Bergen Kunsthalls egen konsertserie, og markedsføres med en egen visuell profil. Vi anser det som svært viktig å ivareta en faglig fundert programmering av en konsertserie som fanger opp en bredde innenfor det alternative og eksperimenterende musikkmiljøet, og har med Utmark på kort tid skapt en ny arena i Norge for dette feltet. Konserter i 2011:

PLATTFORM Serien Plattform byr på foredrag, debatter og kunstnerpresentasjoner, og er slik et viktig supplement til Bergen Kunsthalls utstillingsvirksomhet. Gjennom utstillingsvirksomheten intenderer kunsthallen å speile tendenser på den internasjonale samtidskunstscenen og samtidig delta aktivt på den samme scenen med egne produksjoner. Målsetningen med å satse på debatt og foredrag har vært å fokusere på de samme tendensene, men med vekt på teori og faglig diskurs.

PUBLIKASJONER Publikasjonsvirksomhet er et tidkrevende og kostbart arbeid som involverer mange ulike kompetanseområder, en praksis som Bergen Kunsthall har arbeidet lenge for å kunne integrere i sin daglige drift. Det er en stor glede å kunne vise til at de fleste av kunsthallens hovedutstillinger også i 2011 ble ledsaget av en fyldig bokpublikasjon. Publikasjonene gir bredde til Bergen Kunsthalls utstillingsvirksomhet og vi ønsker med dette å åpne opp for en utvidet forsknings- og diskusjonsarena som gir rom for nærliggende og aktualiserende problemstillinger av samtidskunst, det være seg i lys av blant annet kunstteoretiske, litterære, historiske eller filosofiske refleksjoner og analyser. Bøkene våre skal ikke bare bidra til å synliggjøre og videreutvikle ulike kunstpraksiser, men fremfor alt også fremme flerstemte uttrykksformer som inngår i Bergen Kunsthalls kunstproduksjon og formidlingsoppdrag.

 Også i 2011 var en rekke bøker et direkte resultat av svært gode samarbeidsprosjekter med utenlandske utstillingsinstitusjoner og forlag. Tauba Auerbachs utstillingskatalog, Folds, ble blant annet utgitt i samarbeid med med Sternberg Press (Berlin). I løpet av 2011 ble det også inngått større distribusjonsavtaler med Torpoedo Bokhandel (Oslo), Audiatur (Moss), Motto Verlag (Berlin), Walter König Verlag (Berlin) og D.A.P Artbook.com (New York). Alle Bergen Kunsthalls publikasjonene er dessuten til salgs gjennom vår nyopprettede nettbutikk, i Bergen Kunsthalls resepsjon og kan i tillegg bestilles per e-post/telefon. Vi har siden utgivelsen av Hanne Borchgrevink registrert et omfattende salg av publikasjonen noe som for øvrig også gjenspeiler seg i den samlede inntektsoversikten for boksalget i 2011. Som en direkte konsekvens av dette satsningsområdet og for å bedre kunne ivareta det økende volumet av utgivelser, opprettet Bergen Kunsthall et eksternt boklager høsten 2011. Utmark Fanzine #2 A Reasonable Guide Selvprodusert fanzine.

EKSTERNE AKTØRER Bergen Kunsthall har også i 2011 satset på et utstrakt samarbeid med eksterne aktører om programmet på Landmark. Bergen Kunsthall ønsker å arbeide for en åpenhet som bidrar til at institusjonen ikke lukkes, men beholder en dynamisk og fleksibel holdning ovenfor det uavhengige kunstfeltet. I 2011 har flere av de faste samarbeidsprosjektene blitt videreført, samtidig som nye har kommet til. Faste aktører i helgene er Novelty Sounds, Indieaften, Electrofied, Nabovarsel, Line Ira, Shake That med Challa og Campari (Charlotte Myrbråten og Karoline Skuseth), After School Special (Marthe Elise Stramrud). Nye samarbeid er blant annet Common People (Vegard Moberg og Admir Korjenic). Ellers samarbeider Landmark bredt, og har i 2011 hatt arrangementer av blant andre: Bergen Filmklubb (YouTube Throwdown), Flaggfabrikken, Bergen Arkitektforening, Borealis, Ny Musikk Bergen, Universitetet i Bergen, Brak, Prøverommet, BIFF, PlayDate, BIT Teatergarasjen, Forfattersleppet, Piksel, Mediaverkstedet i Bergen, Ekko festivalen, De Litterære Festspill, Replikk, Skrivekunstakademiet, Immaturus, KHIB, Grafill, Bergen Media By, Ctrl+Z, Prog Rock med Amadeus, BRAK, Studentersamfundet, Natt & Dag og Kraftverk.

NETTBUTIKK I 2011 ble Bergen Kunsthalls websider også utvidet med en egen nettbutikk som nyopprettet del av virksomheten. 2011 har vært en etableringsfase for nettbutikken, hvor de ulike områdene gradvis har blitt gjort tilgjengelig. I løpet av året ble både publikasjoner, grafikk i kommisjon og street art gjort tilgjengelig for salg via nettbutikken.

FORMIDLING Bergen Kunsthall har videreført og utviklet sitt formidlingsprogram i 2011. Formidlingen har omfattet omvisninger for skoleklasser, barnefamilier, medlemmer og øvrig publikum. Formidling av utstillingene er et viktig satsingsområde for Bergen Kunsthall. En søndag i løpet av hver utstilling har Bergen Kunsthall tilbud om omvisninger inkludert i inngangsbilletten, fordelt på to grupper: Barnefamilier med barn fra 3 år og publikum generelt.

I hele 2011 har Bergen Kunsthall hatt kveldsåpne utstillinger på fredagskvelder, mellom 20.00 og 23.00, med gratis inngang for alle, og med gratis omvisninger annenhver uke. Bergen Kunsthall har også i 2011 søkt og mottatt midler fra Den kulturelle skolesekken. Gjennom formidling til skoleklasser, 155 grupper totalt, har vi gitt elevene mulighet til å nærme seg samtidskunsten på en måte som senker terskelen for forståelse og opplevelse av kunstverkene. Med utgangspunkt i Masterutstillingen 2011, avgangsutstillingen for studenter fra Kunsthøgskolen i Bergen, hyret vi våren 2011 inn kunstneren Linda Rogn for å produsere et formidlingsprogram i samarbeid med formidlingsavdelingen i Bergen Kunsthall. Samarbeidet med Rogn resulterte i et svært interessant formidlingsprogram, hvor både kunstner og formidler ledet de besøkende skoleklassene gjennom utstillingen. Formidleren fortalte om kunstverkene, og Rogn hadde aktiviteter med barna. Det barna produserte under disse aktivitetene resulterte i barnas egen utstilling, Mylder 2011, som vi viste i Bergen Kunsthall 7. og 8. mai 2011. Det var en svært stor pågang fra skoler som ønsket å være med på prosjektet, og selve utstillingen var veldig godt besøkt.

Antallet besøkende til Bergen Kunsthalls varierte formidlingstilbud viser et stabilt høyt besøk og stadig økende tilslutning. Det totale besøkstallet på omvisninger relatert til barn og ungdom i 2011 var 5059 stykker fordelt på 286 grupper. Til omvisninger i forbindelse med kveldsåpne utstillinger og øvrige omvisninger i kunsthallen har det i 2011 vært ca. 763 stykker, fordelt på 36 grupper. Det totale antallet besøkende til Bergen Kunsthalls formidlingstilbud i 2011 var totalt på 5901 stk, fordelt på 322 grupper.

UTSMYKKING OG SALG Bergen Kunsthall tilbyr bedrifter og privatpersoner faglig rådgivning i forbindelse med utsmykningsprosjekter og innkjøp av kunst. Utsmykning utgjør en del av Bergen Kunsthalls virksomhet. Dette muliggjør formidling av norsk samtidskunst til et bredere publikum utenfor institusjonen, samtidig som det også bidrar til egeninntekt. Med hensyn til det siste er det viktig å understreke at Bergen Kunsthall er en ikke-kommersiell aktør, slik at alle inntekter fra salg og utsmykning går tilbake til kunstnerisk produksjon. Like fullt utgjør salg av kunst en viktig del av Bergen Kunsthalls omsetning, ved siden av offentlig støtte.

Bergen Kunsthall er ikke fullfinansiert fra det offentlige og er dermed avhengig av å skaffe egne inntekter, blant annet gjennom videreformidling og utsmykning. Vi ser det derfor som ønskelig å øke interessen for samtidskunst blant et kjøpesterkt publikum i byen. Arbeidet med en trykksak med bilder og beskrivelser av tidligere utsmykninger og enkeltverk ble igangsatt i 2011, skal trykkes i løpet av våren 2012, og vil bli sendt ut til både bedrifter og privatpersoner. Vi vil også drive oppfølging på disse og henvende oss direkte til potensielle samarbeidspartnere/kjøpere.

PUBLIKUM Bergen Kunsthalls samlede besøkstall i 2011 var på 77 641 personer. Tallet plasserer Bergen Kunsthall blant de best besøkte kunstinstitusjonene i landet. Det høye besøkstallet reflekterer Bergen Kunsthalls omfattende aktivitetsnivå der utstillingene, formidlingsopplegget og arrangementene på Landmark utfyller hverandre og samlet gir et tilbud til en bredt sammensatt publikumsgruppe. Bergen Kunsthall søker også stadig nye måter å nå ut til publikum gjennom formidling og dialog, publikasjonsvirksomhet, foredrags- og konsertserier med mer. Antall besøkende viser totalt en økning fra 2010 (75 174), men først og fremst viser tallet et stabilt høyt antall årlig besøkende som gjenspeiler den store interessen for Kunsthallens utstillingsprogram. Det høye antallet arrangementer på Landmark er også en viktig årsak til det økende besøkstallet.

MEDLEMMER Bergen Kunstforening har, pr. 1. januar 2012, 667 registrerte medlemmer. I løpet av året ble det registrert 86 nye medlemmer og 18 utmeldinger. 68 av de som betalte medlemskontingenten i 2010 betalte ikke medlemskontingenten for 2011, og er derfor ikke medregnet som registrerte medlemmer. Medlemmene er, som de alltid har vært, en av foreningens viktigste resurser, og det arbeides kontinuerlig for å øke medlemsantallet gjennom utvikling av tilbud og ulike medlemstyper. Våre medlemmer kan benytte seg av en rekke fordeler som fri entré på alle utstillinger med ett følge, gratis inngang til konsertserien Utmark, 30% på egenproduserte kataloger, 10% rabatt ved kjøp av grafikk med mer. I forbindelse med alle våre utstillinger tilbyr vi våre medlemmer eksklusive forhåndsvisninger dagen før åpningen. Her er det utstillingens kunstner eller kurator som viser rundt. I tillegg inviterer vi jevnlig kunstnere og teoretikere for å gi våre medlemmer en generell innføring emner som er knyttet til Bergen Kunsthalls utstillinger og prosjekter. Medlemmene deltar også automatisk i det årlige julelotteriet hvor de kan vinne gjeve kunstpremier, og de har også stemmerett ved generalforsamlingen. Pr i dag har vi følgende medlemskategorier for privatpersoner: ordinært medlemskap kr. 350,-, studentmedlemskap kr. 200,- og livsvarig medlemskap kr. 3.500,-. Ved innmelding får nye medlemmer to av våre egenproduserte kataloger som innmeldingsgave. Vårt medlemskapstilbud som er spesielt tilrettelagt for bedrifter ble videreført i 2011. Gjennom vårt bedriftsmedlemskap får lokale bedrifter og foreninger sjansen til å støtte Bergen Kunstforening, og samtidig gi et rimelig kulturtilbud til sine ansatte. Vi har to bedriftsmedlemskap, et ordinært og et utvidet. Det ordinære medlemskapet koster fra kroner 2000,- pr. år, og det utvidede medlemskapet koster kroner 10.000,- pr. år. Ved tegning av et utvidet bedriftsmedlemskap får bedriften kjøpe kunst for hele medlemskontingenten. I 2011 hadde vi fem bedriftsmedlemmer. Dette inkluderte i alt 226 privatpersoner. Legger man disse til de ordinære medlemmene blir totalt medlemsantall 893.

I perioden 2011-2013 ble det gjort store investeringer i bygget: Sum investeringstilskudd 9 mill. koner, derav 6 mill. kroner fra Kulturdepartementet.

Vedtekter fra 2018

Hva slags vedtekter har en stor kunsthall som eies og drives av en (relativt) liten kunstforening? Bergen Kunsthall har ikke vedtekter, bare kunstforeningen. Vedtekter for Bergens kunstforening vedtatt på generalforsamlingen 4. april 2018. Her gjengis utdrag av Bergens kunstforenings vedtekter, særlig fra de paragrafer som gjelder styringen av foreningen og forholdet mellom forening og kunsthall..

§ 1. Navn Foreningens navn er Bergens Kunstforening.

§ 2. Organisasjon og sete Foreningen er en frittstående juridisk enhet med upersonlig og begrenset ansvar for gjeld. Foreningen har sitt sete i Bergen.

§ 3. Formål Foreningens formål er å vekke sans for og kjærlighet til bildende kunst. Gjennom Bergen Kunsthalls virksomhet skal foreningen fremme forståelse og engasjement for nasjonal og internasjonal samtidskunst. Foreningen skal være en selvstendig nasjonal og internasjonal aktør.

§ 4. Hovedoppgaver 4.1. Foreningen skal formidle nasjonal og internasjonal samtidskunst. 4.2. Foreningen eier og forvalter Bergen Kunsthall, Rasmus Meyers allé 5.

§ 5. Medlemskap 5.6. Deler av medlemskontingenten[12] skal etter nærmere bestemmelse av styret, og etter innstilling fra kunstnerisk utvalg[13] anvendes til utstilling og/eller kjøp av kunstneriske arbeider. 5.7. De innkjøpte kunstverk, i h.h.t. § 5.6. utloddes årlig mellom foreningens ordinære medlemmer. Trekningen foregår i desember.

§ 6. Styre 6.3. Styrets medlemmer må ikke være i nær slekt, være gift med hverandre eller ha svogerskap- eller samboerforhold til hverandre. Videre må styremedlemmer fratre behandlingen av saker hvor de kan anses inhabile, eller når det foreligger andre særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten til vedkommendes upartiskhet. Med inhabilitet forstås blant annet at vedkommende eller vedkommendes nære slekt, ektefelle eller samboer eller annen nærstående er part i saken, eller kan bli berørt av denne i særlig grad, eller når vedkommende har ledende stilling i eller er medlem av styret i et selskap, forening eller stiftelse som selv er part i saken. Inhabilitetsspørsmålet avgjøres av styret uten at vedkommende selv deltar i avgjørelsen. Habilitetsreglene gjelder også for andre tillitsvalgte i foreningen.[14]

6.8. I særskilte saker utvides styret med rådsmedlemmene, jfr. § 11.3. I disse sakene har rådsmedlemmene plikter og retter som styremedlemmene for øvrig.

6.12. Den daglige ledelsen av foreningen utøves av den styret ansetter.

§ 7. Styrets oppgaver 7.1. Forvaltningen av foreningen hører under styret. Styret skal sørge for en forsvarlig organisering og drift av foreningens virksomhet, herunder foreningens eiendommer.

7.2. Styret fastsetter planer, budsjetter og retningslinjer for foreningen. Styret skal føre tilsyn med denne, og påse at regnskapsførsel og økonomi/formuesforvaltning samt daglig ledelse er betryggende ivaretatt.

7.3. Styret ansetter direktør. Direktør ansetter øvrig personale, samt fastsetter deres lønns- og arbeidsvilkår med styrets godkjenning.

§ 9. Signatur Foreningens signatur innehas av styrets leder og direktør i fellesskap.

 § 10. Råd 10.1. Av og blant foreningens medlemmer velges et råd bestående av 3 – tre – personer. Medlemmene må ha minimum 3 – tre – års medlemstid i foreningen, regnet fra den dato valg finner sted. I tillegg deltar styrets leder i rådets møter, dog uten stemmerett. 10.2. Rådets ordinære medlemmer velges for 4 – fire – år ad gangen, slik at 1 – ett – respektive 2 – to – medlemmer står for valg annethvert år. 10.3. For rådets medlemmer gjelder for øvrig samme regler som for styremedlemmer, i h.h.t. §6.3. 10.4. Rådets leder velges separat, for 2 – to – år ad gangen. 10.5. Rådet møtes, innkalles og ledes etter samme bestemmelser som for styret, så langt dette passer. 10.6. Valg av råd og rådets leder finner sted på generalforsamlingen.

§ 11. Rådets oppgaver 11.1. Rådet skal orienteres ved ansettelse av direktør og valg av styreleder. 11.2. Rådet skal behandle og gi råd i saker vedrørende vedtektsendringer, samt oppløsning. Rådet skal ha tilsendt begrunnet forslag, slik at rådet avgir uttalelse I god tid før forslaget fremmes til generalforsamlingen. 11.3. I samråd med revisor fungerer Rådet som foreningens kontrollkomité på bakgrunn av fremlagt årsregnskap og beretning. Deretter avgir Rådet til generalforsamlingen en uttalelse som vedlegges sakspapirene, jfr. § 13.2 11.4. Ved behandling av spørsmål om salg av fast eiendom, større gaver, påføring av panteheftelser eller andre heftelser utover det som følger av foreningens normale drift, utvides styret med rådets medlemmer, og med full stemmerett for disse. 11.5. Rådet behandler ikke saker som angår foreningens daglige drift, eller foreningens kunstfaglige profil og utstillingspolitikk.

§ 13. Generalforsamling 13.1. Foreningens øverste organ er generalforsamlingen.. Generalforsamlingen åpnes og ledes av styrets leder eller i dennes fravær av styrets nestleder eller av styremedlem utpekt av styret. Den ordinære generalforsamlingen skal behandle: 1. Valg av to representanter til å undertegne protokollen 2. Årsberetning 3. Revidert regnskap med spesifikasjoner som nevnt i § 8, med revisjonsberetning. 4. Forslag til kontingent 5. Valg av: a) styremedlemmer og varamedlemmer b) leder av foreningens råd c) medlemmer av foreningens råd d) revisor e) valgkomité f) innkomne forslag g) andre saker som i h.h.t. vedtektene skal behandles av generalforsamlingen Det kan ikke treffes bindende beslutninger i andre saker enn dem som er oppført i innkallingen. 13.4. Beslutninger på generalforsamlingen fattes med stemmeflertall. Ved stemmelikhet har møteleder dobbeltstemme. Stemmerett på generalforsamlingen har foreningens ordinære medlemmer, som har hatt medlemskap i minimum 3 – tre – måneder før generalforsamlingen, og som har betalt kontingent. Jfr. §§ 5.2., 5.3. og 5.4. Det kan ikke avgis stemme ved fullmakt. 13.5. Salg av hele eller deler av foreningens faste eiendom, eller pantsettelse av denne ut over 70% av ordinær markedsverdi, krever generalforsamlingens samtykke. Forslag om salg eller pantsettelse i h.h.t. denne paragraf skal fremmes av styret. 13.6. Fra generalforsamlingen skal det oppsettes protokoll som underskrives av møteleder, og 2 – to – personer valgt av generalforsamlingen.

§ 14. Ekstraordinær generalforsamling Ekstraordinær generalforsamling holdes når styret finner det påkrevet eller når 10% av de stemmeberettigede medlemmene forlanger det. Innkalling foretas som for ordinær generalforsamling.

§ 16. Oppløsning – sammenslutning 16.1. Vedtak om oppløsning av foreningen kan alene fattes av to på hverandre følgende generalforsamlinger, og med 3 – tre – måneders mellomrom, hvorav den ene skal være ordinær generalforsamling. Vedtak om oppløsning kan kun treffes når foreningens styre eller 1/3 – en tredjedel – av de stemmeberettigede medlemmene skriftlig fremmer forslag om dette innen 3 ~ tre – måneder før ordinær generalforsamling. 16.2. Vedtak om oppløsning krever 3/4 – tre fjerdedeler – av de avgitte stemmene på begge generalforsamlinger. I tillegg må minst 1/10 – en tiendedel- av foreningens stemmeberettigede medlemmer være representert på begge generalforsamlinger. 16.3. Det skal velges et avviklingsstyre som skal forestå avviklingen. Det ordinære styret kan velges som avviklingsstyre. 16.4. Ved foreningens oppløsning skal foreningens eiendeler, etter foretatt gjeldsavleggelse, tilfalle et fond/stiftelse eller en annen av de to generalforsamlinger godkjent institusjon som fortsetter foreningens formål. Ingen medlemmer har krav på foreningens midler, eller deler av disse. 16.5. Sammenslutning med andre foreninger besluttes av generalforsamlingen etter de regler som gjelder for oppløsning så langt de passer. 16.6. Styret skal utarbeide en plan for sammenslutningen som generalforsamlingen skal stemme over. Ved sammenslutning skal det innhentes samtykke fra foreningens større kreditorer.

Kunstforeningen som gjorde seg selv usynlig?

I 2020 er det som Bergens kunstforening har forsvunnet fra kunsthallens kommunikasjon om seg selv. Virksomheten fremtrer nå som Bergen kunsthall. I et dokument som heter «Bergen Kunsthall» er det en årsrapport for 2020. I årsrapporten på 32 sider, der bare 7 sider er tekster, nevnes hverken Bergens kunstforening eller dens styre med ett ord. Det er direktøren som avgir rapporten til generalforsamlingen, ikke det styret den har valgt og som har ansatt direktøren. I forhold til den store aktiviteten den rapporterer om, er den ganske summarisk og lite reflekterende, problematiserende og fremadskuende. Den har et preg av informasjonsbrosjyre.

Hvordan er forholdet mellom kunsthall og forening? Det er Bergens kunstforening som «gjennom Bergens Kunsthall» skal «fremme forståelse og engasjement for nasjonal og internasjonal samtidskunst. Foreningen skal være en selvstendig og internasjonal aktør». Foreningens formål er «å vekke sans og kjærlighet til bildende kunst» (fra § 3 i Bergens kunstforenings vedtekter fra 2018). Det er også foreningen som «eier og forvalter Bergen Kunsthall, Rasmus Meyers allé 5» og det er foreningen som «skal formidle nasjonal og internasjonal samtidskunst» (i vedtektenes § 4). I § 13 heter det at «Foreningens øverste organ er generalforsamlingen», og det er generalforsamlingen som velger styret.

Frem til 2017 het årsberetningen «Styrets årsberetning», styrets leder presenterte beretningen, og det fremgikk på forsiden at det var Bergens kunstforenings og Bergen kunsthalls årsberetning. Siden er det som Bergen kunsthall opererer helt uavhengig av kunstforeningene, og at det er kunsthallen man blir medlem av, og ikke foreningen.

Vedtektenes § 7 styret en viss myndighet: «7.1. Forvaltningen av foreningen hører under styret. Styret skal sørge for en forsvarlig organisering og drift av foreningens virksomhet, herunder foreningens eiendommer. 7.2. Styret fastsetter planer, budsjetter og retningslinjer for foreningens. Styret skal føre tilsyn med denne, og påse at regnskapsførsel og økonomi/formuesforvaltning samt daglig ledelse er betryggende ivaretatt.»

Det er underlig at foreningens eierskap til Bergen kunsthall, både som institusjon og bygning, nå blir tildekket i Bergens kunsthalls egenpresentasjon.

Den samme tendens til å underspille foreningskarakteren bak kunsthallene ser vi også i Oslo, Tromsø, Stavanger, Kristiansand og Porsgrunn (Grenland), om enn ikke så tydelig som i Bergen. Foreningenes karakter av et organisert kollektivt ansvar for kunst og kunstformidling svinner hen, de blir i større grad en støttegruppe for ansatte daglige leder med navn som direktører eller intendanter.

Denne utviklingen er dels en konsekvens av det som kalles profesjonalisering. Mer og mer av ansvaret for foreningenes estetiske, sosiale og praksiser blir overtatt av ansatte med kompetanse tilpasset hver oppgave. Medlemmene og deres representanter får mindre og mindre ansvar. Det forenende i felles deltakelse i foreningenes ulike praksiser blir svekket eller helt borte. Denne utviklingen er dels en konsekvens av at en stadig høyere andel offentlige finansiering reduserer betydningen av medlemmenes bidrag til finansieringen.

Bergens kunstforenings vedtekter synes å gi kunsthallen et ferniss av foreningsdemokrati. Når det i en presentasjon av Bergen kunsthall står at «Bergen kunsthall ble etablert i 1838 som Bergens kunstforening», er det som kunsthallen forsøker å gi en lang historisk legitimering av sin helt nye eksistens.

Et offentlig finansiert »kunstkonsern» med stor dybde og bredde

Helt fra rundt 2000 har Bergens kunstforening/-hall utmerket seg med stor og økende bredde og dybde i sin formidling. Dybden går på hvordan hver utstilling suppleres av tekster og arrangementer som utdyper deres verk og kunstnerskap. Bredden går på de mange typene virksomheter som trekkes inn.

Hver av dens store utstillinger, som dels er egenprodusert og dels samarbeidsprodusert med tilsvarende kunstinstitusjoner i andre land, blir fulgt opp både analogt og digitalt. Analogt gis det ut bøker, holdes omvisninger for alle aldersgrupper – for barn og klasser med etterfølgende verkstedarbeid, gis foredrag for ulike segmenter av publikum, og arrangeres konserter og diskusjoner. Digitalt blir det laget 360-visninger av utstillinger, billedmapper og videoopptak blir delt, analoge arrangementer blir strømmet. I pandemiåret 2020 sto foreningen svært godt rustet til å utnytte digital plattformer for formidling og produksjon.

Flere utstillinger, særlig Festpillutstillingen og masterutstillinger fra høyere kunstutdanning, knytter kunsthallen til større lokale kulturinstitusjoner.

I Landmark, som også er en kafé og bar, er det gjennom året et stort antall livearrangementer med eksterne grupper innenfor musikk, teater. Der foregår også foredrag og debattmøter. Landmark har kanskje vært den mest nyskapende del av kunstforeningens virksomhet. I koronaåret 2020 ble noe av programmet overført til samarbeidspartneren Bergen Kjøtt, som hadde lokaler som var bedre tilpasset epidemiens stengningsbestemmelser.

Kunsthallen er også et forlag med bokutgivelse med internasjonal distribusjon. Den har (fra 2020) egen plateproduksjon, og setter ut bestillingsverk med utstillinger, publikasjoner, tekster, dans, foredrag, film og moter.

Stort internasjonalt nettverk er også et kjennetegn ved Bergen kunsthall, og det går ikke bare på det å ha kontakter, men særlig på å samarbeide om utstillinger, utgivelser og andre prosjekter.

I de 20 årene 1999-2019 fra de samlede inntekter økt fra 3,4 millioner kroner til 19,5 millioner kroner. Den faste offentlige driftsstøttens andel (fra stat, fylkeskommune og kommune) av inntektene er økt fra rundt 10 % til rundt 75 %. Den statlige andelen er økt fra null til rundt 50 %.

Fra Bergens kunstforening til Bergen Kunsthall – fra medlemsstyrt til kuratorstyrt

(pr. 19.11. kopi av tekst om BK i Del 5, innledning.

På slutten av 1990-tallet begynte den utviklingen som omdannet kunstforeningen til kunsthall, til «Bergens Kunstforening – Bergen Kunsthall». Omdannelsen skjer på alle tre praksisområdene: Den estetiske praksis blir internasjonalisert, diversifisert og utøves på flere visningsområder og -flater. Den sosiale praksis blir på den ene siden innskrenket ved at ansvaret for den estetiske praksis blir overført fra styret til en ansatt direktør, og utvidet ved at flere sosiale og kulturelle grupper trekkes inn som publikum, kjøpere og deltakere. Den organisatoriske praksis med forening som eierform består, men med et tilbakelent styre, med uvanlige og strenge regler for habilitet i styre og andre tillitsverv, med et råd som fungerer som kontrollkomité, og med en nesten total offentlig finansiering fristilt fra større egeninntekter og markedshensyn.

Foreningen får en økende selvbevissthet. I årsberetningen for 2004 heter det at «Bergens kunstforening eier Bergen Kunsthall som er et av landets viktigste visningssteder for samtidskunst.» I årsberetningen for 2012 heter det at «Bergen Kunsthall er Norges viktigste arena for norsk og internasjonal samtidskunst.» I årsrapporten for 2018 heter det at «Institusjonen regnes som en av Nordens ledende og er en sentral aktør i det internasjonale samtidskunstfeltet, …». I 2019 står det i årsrapporten: «Som Norges største kunsthall er vi plassert blant de ledende europeiske samtidskunstinstitusjonene, …».

Foreningens utvikling speiler også et generelt trekk ved de foreningseide kunsthallene: den estetiske praksis er ikke lenger styrt av en allianse mellom medlemmenes tillitsvalgte og kunstnere, men er kuratorstyrt. Kunstnere gis ikke lenger noen privilegert posisjon i styringen av kunsthallenes estetiske praksis.

Åshild Grana var intendant da Bergens kunstforening startet sin utvikling mot Bergen kunsthall. Hun har gitt en beskrivelse av situasjonen frem til hun gikk av i november 2000.[15]

Helt frem til midten av 1990-tallet ble Bergens Kunstforening drevet etter innarbeidede prinsipper for en kunstforening. Institusjonen ble drevet på et dramatisk lavt budsjett. Det offentlige tilskuddet besto i 1995 av ca. 225 000 kroner fra Bergen kommune og 77 000 kroner fra Hordaland fylkeskommune. Provisjonsinntektene fra salg var på 944 000 kroner, og fra utleie av lokaler til nattklubben Amorini i første etasje og til Bergen kunstmuseum som hadde sine kontorlokaler i 2. etasje ble det tatt inn 835 000 kroner. Et svært reklameskilt på taket for PHILLIPS ga også inntekter, til et samlet driftsbudsjett på rundt 2,9 millioner kroner. Det faste offentlige tilskuddet utgjorde bare rundt 10 % av totalbudsjettet.

Leieinntektene og den offentlige støtten var forutsigbare, så det var kunstsalget som kunne vippe institusjonen over eller under den røde streken. Det såkalte Intimgalleriet hadde kunstsalg som sin primære oppgave. Der var det to ansatte i 50% stilling som klarte å dekke sin lønn gjennom salget fra Intimgalleriet. I tillegg hadde de oppgaven å organisere salget fra hovedsalene. Kunstsalg var et stadig og vedvarende tema. En utstilling i Bergens Kunstforening burde resultere i salg. Hver utstilling burde ha et visst salgspotensial, og kunne derfor ikke henge lenger enn 3 uker.

Festspillutstillingen hadde en særlig posisjon. Den var åpen fra mai til august, og salget herfra kunne gi store inntekter til institusjonen.

På 1990-tallet hadde Bergens kunstforening til sammen faste 4,5 stillinger: 1 intendant, 1 økonomiansvarlig og to 50% i Intimgalleriet. Resten av timeressursene ble fordelt på resepsjonspersonale, utstillingsmontører og renhold. Publikum var hovedsakelig det tradisjonelle ‘kunstforeningspublikummet’, kunstelskere som også var potensielle kjøpere av kunst, altså byens borgerskap. Dette avspeilet også institusjonens åpningstider: Tirsdag til søndag fra 12.00 – 16.00. Utstillingsåpningene var lagt til torsdager 18.00 – 20.00 for å passe til torsdagskonserten i Harmonien.

Når Kunstforeningen lukket sine dører, åpnet nattklubben Amorini sine og holdt det gående til den lyse morgen. Amorinis publikum hadde selvsagt ingenting til felles med kunstforeningens.

I kunstfeltet skjedde det mye utover på 1990-tallet. Den nye samtidskunsten ble mer diskursiv og anti-kommersiell og begynte mer og mer å appellere til et yngre publikum. De store internasjonale biennalene med sterke kuratorer og tydelige profiler ga viktige og sterke impulser. Rundt den unge kunsten etablerte det seg også en ny sosial kultur – der både diskusjoner, debatter, musikk, film, og ‘party’ inngikk i en helhet.

Den gamle måten å drive institusjonen på kjentes nokså utdatert: kunstnere sendte inn søknader om utstillingsplass, tre ukers utstillingsperioder med håp om salg ­– fra både kunstner og institusjon – så ny utstilling i nye tre uker. Men foreningen hadde erfaring med større og langsiktige prosjekt, nemlig gjennom Festspillutstillingen.

En mer offensiv kunstnerisk profil på huset var ønsket. Ledelsen ville invitere kunstnere og bidra både økonomisk og praktisk til produksjon av større og helhetlige prosjekt. Hver utstilling skulle kontekstualiseres gjennom publikasjoner, debatter, og kunstnersamtaler. Hele huset skulle leve hele dagen med et aktivt, kunstinteressert publikum. Internt og uoffisielt begynte man å omtale seg selv som Bergen Kunsthall for å identifisere den endringen vi søkte. Og Bergens kunstforening satt med et hus som opprinnelig var rigget for et slikt konsept. Problemet var likevel økonomien. Gjentatte søknader til det offentlige (Bergen kommune og Hordaland Fylkeskommune) om øket støtte ga ingen resultat.

Styret og ledelsen bestemte seg likevel for å sette i gang. Det første grepet var å ta hånd om lokalene som var utleid til Amorini, vel vitende om at det ville redusere inntektene betraktelig. Internt snakket man om heller kjøre institusjonen mot det økonomiske stupet og tvinge frem en løsning med det offentlige – stat, kommune, fylke.

Den gamle Kafé Permanenten hadde nettopp vært et slikt møtested for kunstnere og kunstrelaterte aktiviteter. Det ble en langvarig og svært krevende juridisk øvelse å løse forening fra leiekontrakten med Amorini. Men målet var klart: Kunstforeningen vil ha tilbake lokalene til eget bruk. 

Lokalene ble første gang tatt i bruk i forbindelse med Festspillutstillingen i 1999. Da var det et strippet svart og rått lokale – men det var kunstforeningens! Det var stinn brakke og seierstemning da Inghild Karlsen gjennomførte performancen «Festspill-lotteriet»! Siden ble lokalene pusset opp og ble det som i dag er Landmark – svært viktig for kunsthallens helhet.

Det er viktig å understreke at denne endringsprosessen pågikk parallelt med den ordinære driften. Styreleder Johan Fredrik Kroepelien og hans styre var en uvurderlig støtte, og satt med både kompetanse, nettverk og mot som var helt avgjørende. Da jeg sluttet i desember 2000 var prosessen så vidt i gang, men langt fra implementert.

Så langt Ashild Grana.

To kritiske år – 1999 og 2000[16]

Styret konstaterer i 1999 at mange års manglende vedlikehold av bygningen og små offentlige bevilgninger (fra Bergen kommune 250 000 kroner og Hordaland fylkeskommune 85 000 kroner i ordinær driftsstøtte) og minimale leieinntekter har skapt en uholdbar økonomisk situasjon. Egenkapitalen er nesten tapt. Imidlertid har virksomheten vært høy. Kunstomsetningen har vært på 3 millioner kroner, foreningen har avsluttet det tre-årige statsstøttede formidlingsprosjektet mot barn – «den utfordrende samtidskunsten», medlemsbladet KUNSTforeningen er utkommet med to nummer, det har vært en medlemstur til Roma, det har vært 22 500 besøkende, det er 1211 personlige medlemmer, det er oppdaterte instrukser og reglementer og arbeidsavtale for hele personalet, og et nytt lysanlegg til 1,2 millioner er finansiert med støtte fra Bergen kommune (800’), Norsk kulturråd (310’) og Kavlifondet (100’). 22 lavprisede kunstverk ble loddet ut blant medlemmene.

I 2000 gjør styret et viktig vedtak. Det har «besluttet at betegnelsen Bergen Kunsthall passer godt for vår internasjonale virksomhet. Det offisielle navnet er i dag: Bergens Kunstforening – Bergen Kunsthall, og endringen er registrert i Brønnøysundregistrene.»

Det inngås det en ny leieavtale for 2. etasje for 10 + 5 år som vil finansiere den rehabilitering av bygningen som ventes avsluttet i 2002. Den kommunale driftsstøtte økes fra 250 000 til 600 000 kroner, den fylkeskommunale til 100 000. De tidligere restaurantlokale brukes nå under navnet Landmark[17] til egne formål. Intimgalleriet døpes om til NO5,[18] og skal utvide virksomheten med flere salgsutstillinger på høyt nasjonalt og internasjonalt nivå, drive rådgivning om utsmykking og ha omvisninger.

De neste årene

Dermed trer det de neste årene frem en kunstforening med en markert tredelt virksomhet i hver sin del av bygningens 1. etasje: Selve kunsthallen med store vekslende og stort sett egenproduserte utstillinger med færre terminer enn før; NO5 som er salgsorientert som om det var et privat galleri; og Landmark med sin kafé og svært varierte kulturelle virksomhet i nærkontakt og samarbeid med lokale kulturgrupper. Slik henvender foreningen seg til tre ulike segmenter av publikum: det som ønsker å oppleve det nyeste i norsk og internasjonal samtidskunst, det som vil kjøpe kunst til sine hjem og arbeidsplasser, og det ungdommelige miljøet orientert mot nyere kunstformer innenfor populærmusikk, performance, teater og debatter. Landmark blir tilrettelagt for video, elektronisk kunst, konserter, dj’s, film, forelesninger og prosjektbasert kunst, og kommer snart opp i over 200 arrangementer årlig, mange av dem i regi av andre eller i samarbeid med dem. Foreningen overtar også ansvaret for kafédriften i Landmark. 

Samtidig skjer det en bevisst internasjonal satsing, som etter noen år gjør Bergens Kunstforening – Bergen Kunsthall, senere kalt Bergen Kunsthall – Bergens Kunstforening, og senere bare kjent som Bergen kunsthall, til en viktig norsk og internasjonal aktør. Det er lett å glemme at det fortsatt er en kunstforening som eier og driver Bergen kunsthall.

Selvtilliten øker i takt med at en større og større del av den økende virksomhet blir offentlig finansiert. Et økonomisk gjennombrudd kommer i 2005, da foreningen kommer som egen post på statsbudsjettet, riktignok bare med 300 000 kroner. Men kommunens tilskudd er økt til 1,15 millioner, og de samlede offentlige tilskuddene til drift og prosjekter er økt til nær 4 millioner, en god del mer enn egeninntektene på rundt 3,2 millioner. Egenkapitalen er sterkt negativ, men et stort lån betjenes med leieinntekter.

Men medlemstallet synker i foreningen synker. På 1990-tallet var det rundt 1500, på 2000-taller er det nede i halvparten.

Fra årsberetningen for 2011 – noen utdrag

Først noen tall: Omkring 2010 har kunstforeningen funnet frem til den virksomhetsform den siden har vært kjent for. Den har i 2011 et samlet tilskudd fra andre på om lag 12 millioner kroner, over halvparten fra staten (6,3 mill.), ca. 3 millioner fra kommunen, og ca 1,3 millioner fra sponsorer og private. Det samlede budsjettet bikker 15 millioner. Foreningen har også egeninntekter på utleie (2,1 millioner) og salgsprovisjon (henimot 0,7 millioner). Medlemmene bidrar med 156 000 kroner i kontingent, eller bare ca 1 % av totalbudsjettet. Her bidrar det offentlige med storparten av kunsthallens utgifter, men allikevel blir den styrt av en privat forening som gir et forsvinnende lite økonomisk bidrag.

Bergen Kunsthall er en fremtredende arena for internasjonal samtidskunst, heter det i årsberetningen. Virksomheten er konsentrert om produksjon av utstillinger, samt teori og øvrig kunnskap om feltet. Det fokuseres på formidling og dialog, publikasjonsvirksomhet, foredrags- og konsertserier, samt å aktivt utfordre etablerte konvensjoner for kunstproduksjon.

Det samlede besøkstallet i 2011 var på 77 641 personer, noe som plasserer kunsthallen som en av de best besøkte kunstinstitusjonene i landet. Året har også i stor grad vært preget av samarbeidsprosjekter med toneangivende internasjonale kunstnere, institusjoner og gallerier, og slik har Bergen Kunsthalls prosjekter i 2011 blitt lagt merke til langt utenfor Norges grenser. Ved flere anledninger har Bergen Kunsthall fått omtale i store internasjonale magasiner og tidsskrifter som Artforum, Frieze, Flashart og Afterall.

Også Landmark, Bergen Kunsthalls visningsrom for sjangeroverskridende kunst, fylte 10 år i 2011. Landmark fungerer i dag som en integrert del av Kunsthallens programmering, der eksperimentelle prosjekter fra ulike felt blir presentert. I løpet av de siste 10 årene har vi i tillegg til egen programmering hatt et utstrakt samarbeid med eksterne aktører som med sine arrangementer har vært med på å bygge opp Landmark som en av de viktigste kulturscenene i landet. 10-års-jubileet ble derfor blant annet feiret, gjennom hele 2011, med kjærkomne gjensyn med arrangementer som har vært viktig siden oppstarten.

NO.5 Intimgalleriet til NO.5 markerte en ny profil for salgsgalleriet, som nå skulle presenterte større utstillinger som forholdt seg mer direkte til den øvrige utstillingsprofilen på huset. Dette aspektet ble kraftig understreket i 2011 gjennom tre omfattende gruppeutstillinger som ble vist i NO.5 gjennom høstsesongen. Styret og administrasjonen har også i 2011 videreført arbeidet med å sikre det økonomiske grunnlaget for det kunstneriske programmet og driften av organisasjonen. Noe som blant annet har resultert i at kunsthallen i 2011 oppnådde en betydelig økning i kommunal og statlig driftsstøtte for året 2012. Bergen kommune økte tilskuddet med kr. 250 000 (totalt tilskudd kr. 3 100 000) og Kulturdepartementet fulgte opp med en økning på hele kr. 1 847 000 (totalt tilskudd kr. 8 206 000). Dette er gledelig og et nødvendig steg i arbeidet for å oppnå et offentlig tilskuddsnivå som er forsvarlig i forhold til aktivitet, og som kan bidra til å sikre Bergen Kunsthall som en nasjonal institusjon for samtidskunst utenfor hovedstaden.

I løpet av de siste 10 årene har Bergen Kunsthall gjennomgått en oppsiktsvekkende utvikling, og etablert seg som en av de ledende kunstinstitusjonene i Norge. Som et resultat av dette har Bergen Kunsthall i dag nådd en kapasitetsgrense for hva som er mulig å gjennomførende innenfor de eksisterende fysiske arealene. Det arealet Kunsthallen i dag har tilgjengelig står ikke lenger i forhold til institusjonens aktiviteter og størrelsen på staben. Når behovet nå er prekært for en utvidelse av Bergen Kunsthalls arealer, har vi et svært gunstig utgangspunkt fordi det allerede finnes store arealer som kan frigjøres i egen bygning. I 2012 vil Bergen Kunsthall overta store arealer i Bergen kunsthalls 2. etasje som tidligere, av økonomiske grunner, har blitt leid ut. Samtidig finnes det uutnyttede områder i Kunsthallens kjeller som vil bli gravd ut til en fullskala kjelleretasje. I løpet av 2011 sikret Bergen Kunsthall midler til å finansiere store deler av den planlagte ombygningen av institusjonen, som vil finne sted høsten 2012. Kulturdepartementet bidrar med hele kr. 6 000 000., og Hordaland fylkeskommune bidrar med kr. 1 000 000. Gjennom frigjørelsen av disse arealene kan Bergen Kunsthall legge til rette for en langsiktig kunstnerisk strategi og nødvendig fleksibilitet slik at Bergen Kunsthalls totale virksomhet også vil kunne imøtekomme et stadig økende kunstinteressert publikum på best mulig måte de neste 10 årene, og videre inn i fremtiden.

UTSTILLINGER I 2011 presenterte Bergen Kunsthall totalt 12 utstillinger i egne lokaler. Samtlige var egne produksjoner eller samarbeidsproduksjoner. I utstillingsprogrammet finner man en balanse mellom større og mindre prosjekter og mellom det lokale, nasjonale og internasjonale kunstfeltet. Bergen Kunsthall fortsatte også i 2011 sitt samarbeid med ledende internasjonale kunstinstitusjoner, og hadde 2 utstillinger ute på turné. I tillegg ble verk produsert i forbindelse med Knut Åsdams Festspillutstilling fra 2010 vist ved flere kunstinstitusjoner.

LANDMARK Landmark er Bergen Kunsthalls visningsscene for nye medier og kulturelle uttrykk som går utover den tradisjonelle institusjonen og den hvite kubens visningsmuligheter. Med så godt som daglige arrangementer gjennom hele året, er Landmark et viktig møtested for byens skapende miljøer og en arena som tar pulsen på undertrykket i en utvidet kunstscene. Landmark er også kafé og bar med god atmosfære og matservering på dagtid. Bergen Kunsthall står for den kunstneriske aktiviteten og drifter selv kafeen gjennom aksjeselskapet Kunsthallens Kafedrift. I 2011 ble det gjennomført hele 240 arrangementer på Landmark.

UTMARK Med Utmark ønsker Bergen Kunsthall å ivareta musikkfeltet som en integrert del av institusjonen på et mer stabilt grunnlag enn det som har vært mulig tidligere. I 2011 presenterte Utmark 11 konsertkvelder, med over 40 artister fra inn- og utland. Utmark er Bergen Kunsthalls egen konsertserie, og markedsføres med en egen visuell profil. Vi anser det som svært viktig å ivareta en faglig fundert programmering av en konsertserie som fanger opp en bredde innenfor det alternative og eksperimenterende musikkmiljøet, og har med Utmark på kort tid skapt en ny arena i Norge for dette feltet.

PLATTFORM Serien Plattform byr på foredrag, debatter og kunstnerpresentasjoner, og er slik et viktig supplement til Bergen Kunsthalls utstillingsvirksomhet. Gjennom utstillingsvirksomheten intenderer kunsthallen å speile tendenser på den internasjonale samtidskunstscenen og samtidig delta aktivt på den samme scenen med egne produksjoner. Målsetningen med å satse på debatt og foredrag har vært å fokusere på de samme tendensene, men med vekt på teori og faglig diskurs.

PUBLIKASJONER Publikasjonsvirksomhet er et tidkrevende og kostbart arbeid som involverer mange ulike kompetanseområder, en praksis som Bergen Kunsthall har arbeidet lenge for å kunne integrere i sin daglige drift. Publikasjonene gir bredde til Bergen Kunsthalls utstillingsvirksomhet og vi ønsker med dette å åpne opp for en utvidet forsknings- og diskusjonsarena som gir rom for nærliggende og aktualiserende problemstillinger av samtidskunst, det være seg i lys av blant annet kunstteoretiske, litterære, historiske eller filosofiske refleksjoner og analyser. Bøkene våre skal ikke bare bidra til å synliggjøre og videreutvikle ulike kunstpraksiser, men fremfor alt også fremme flerstemte uttrykksformer som inngår i Bergen Kunsthalls kunstproduksjon og formidlingsoppdrag.

EKSTERNE AKTØRER Bergen Kunsthall har også i 2011 satset på et utstrakt samarbeid med eksterne aktører om programmet på Landmark. Bergen Kunsthall ønsker å arbeide for en åpenhet som bidrar til at institusjonen ikke lukkes, men beholder en dynamisk og fleksibel holdning ovenfor det uavhengige kunstfeltet. I 2011 har flere av de faste samarbeidsprosjektene blitt videreført, samtidig som nye har kommet til.

NETTBUTIKK I 2011 ble Bergen Kunsthalls websider også utvidet med en egen nettbutikk som nyopprettet del av virksomheten. 2011 har vært en etableringsfase for nettbutikken, hvor de ulike områdene gradvis har blitt gjort tilgjengelig. I løpet av året ble både publikasjoner, grafikk i kommisjon og street art gjort tilgjengelig for salg via nettbutikken.

FORMIDLING Bergen Kunsthall har videreført og utviklet sitt formidlingsprogram i 2011. Formidlingen har omfattet omvisninger for skoleklasser, barnefamilier, medlemmer og øvrig publikum. Formidling av utstillingene er et viktig satsingsområde for Bergen Kunsthall. En søndag i løpet av hver utstilling har Bergen Kunsthall tilbud om omvisninger inkludert i inngangsbilletten, fordelt på to grupper: Barnefamilier med barn fra 3 år og publikum generelt.

I hele 2011 har Bergen Kunsthall hatt kveldsåpne utstillinger på fredagskvelder, mellom 20.00 og 23.00, med gratis inngang for alle, og med gratis omvisninger annenhver uke. Bergen Kunsthall har også i 2011 søkt og mottatt midler fra Den kulturelle skolesekken. Gjennom formidling til skoleklasser, 155 grupper totalt, har vi gitt elevene mulighet til å nærme seg samtidskunsten på en måte som senker terskelen for forståelse og opplevelse av kunstverkene.

UTSMYKKING OG SALG Bergen Kunsthall tilbyr bedrifter og privatpersoner faglig rådgivning i forbindelse med utsmykningsprosjekter og innkjøp av kunst. Utsmykning utgjør en del av Bergen Kunsthalls virksomhet. Dette muliggjør formidling av norsk samtidskunst til et bredere publikum utenfor institusjonen, samtidig som det også bidrar til egeninntekt. Med hensyn til det siste er det viktig å understreke at Bergen Kunsthall er en ikke-kommersiell aktør, slik at alle inntekter fra salg og utsmykning går tilbake til kunstnerisk produksjon. Like fullt utgjør salg av kunst en viktig del av Bergen Kunsthalls omsetning, ved siden av offentlig støtte.

Bergen Kunsthall er ikke fullfinansiert fra det offentlige og er dermed avhengig av å skaffe egne inntekter, blant annet gjennom videreformidling og utsmykning. Vi ser det derfor som ønskelig å øke interessen for samtidskunst blant et kjøpesterkt publikum i byen.

MEDLEMMER Bergen Kunstforening har, pr. 1. januar 2012, 667 registrerte medlemmer. Medlemmene er, som de alltid har vært, en av foreningens viktigste resurser, og det arbeides kontinuerlig for å øke medlemsantallet gjennom utvikling av tilbud og ulike medlemstyper. Våre medlemmer kan benytte seg av en rekke fordeler som fri entré på alle utstillinger med ett følge, gratis inngang til konsertserien Utmark, 30% på egenproduserte kataloger, 10% rabatt ved kjøp av grafikk med mer. I forbindelse med alle våre utstillinger tilbyr vi våre medlemmer eksklusive forhåndsvisninger dagen før åpningen. Medlemmene deltar også automatisk i det årlige julelotteriet hvor de kan vinne gjeve kunstpremier, og de har også stemmerett ved generalforsamlingen. Pr i dag har vi følgende medlemskategorier for privatpersoner: ordinært medlemskap kr. 350,-, studentmedlemskap kr. 200,- og livsvarig medlemskap kr. 3.500,-. Ved innmelding får nye medlemmer to av våre egenproduserte kataloger som innmeldingsgave. Vårt medlemskapstilbud som er spesielt tilrettelagt for bedrifter ble videreført i 2011. Gjennom vårt bedriftsmedlemskap får lokale bedrifter og foreninger sjansen til å støtte Bergen Kunstforening, og samtidig gi et rimelig kulturtilbud til sine ansatte. Vi har to bedriftsmedlemskap, et ordinært og et utvidet. Det ordinære medlemskapet koster fra kroner 2000,- pr. år, og det utvidede medlemskapet koster kroner 10.000,- pr. år. Ved tegning av et utvidet bedriftsmedlemskap får bedriften kjøpe kunst for hele medlemskontingenten. I 2011 hadde vi fem bedriftsmedlemmer. Dette inkluderte i alt 226 privatpersoner. Legger man disse til de ordinære medlemmene blir totalt medlemsantall 893.

Organisatorisk praksis for en kunstforeningseid kunsthall

Hva slags vedtekter har en stor kunsthall som eies og drives av en (relativt) liten kunstforening? Bergen Kunsthall har ikke vedtekter, bare kunstforeningen har det. De gjeldende vedtekter for Bergens kunstforening vedtatt på generalforsamlingen 4. april 2018. Her gjengis utdrag av vedtektene, særlig fra de paragrafer som gjelder styringen av foreningen og forholdet mellom forening og kunsthall..

§ 1. Navn Foreningens navn er Bergens Kunstforening.

§ 2. Organisasjon og sete Foreningen er en frittstående juridisk enhet med upersonlig og begrenset ansvar for gjeld. Foreningen har sitt sete i Bergen.

§ 3. Formål Foreningens formål er å vekke sans for og kjærlighet til bildende kunst. Gjennom Bergen Kunsthalls virksomhet skal foreningen fremme forståelse og engasjement for nasjonal og internasjonal samtidskunst. Foreningen skal være en selvstendig nasjonal og internasjonal aktør.

§ 4. Hovedoppgaver 4.1. Foreningen skal formidle nasjonal og internasjonal samtidskunst. 4.2. Foreningen eier og forvalter Bergen Kunsthall, Rasmus Meyers allé 5.

§ 5. Medlemskap 5.6. Deler av medlemskontingenten[19] skal etter nærmere bestemmelse av styret, og etter innstilling fra kunstnerisk utvalg[20] anvendes til utstilling og/eller kjøp av kunstneriske arbeider. 5.7. De innkjøpte kunstverk, i h.h.t. § 5.6. utloddes årlig mellom foreningens ordinære medlemmer. Trekningen foregår i desember.

§ 6. Styre 6.3. Styrets medlemmer må ikke være i nær slekt, være gift med hverandre eller ha svogerskap- eller samboerforhold til hverandre. Videre må styremedlemmer fratre behandlingen av saker hvor de kan anses inhabile, eller når det foreligger andre særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten til vedkommendes upartiskhet. Med inhabilitet forstås blant annet at vedkommende eller vedkommendes nære slekt, ektefelle eller samboer eller annen nærstående er part i saken, eller kan bli berørt av denne i særlig grad, eller når vedkommende har ledende stilling i eller er medlem av styret i et selskap, forening eller stiftelse som selv er part i saken. Inhabilitetsspørsmålet avgjøres av styret uten at vedkommende selv deltar i avgjørelsen. Habilitetsreglene gjelder også for andre tillitsvalgte i foreningen.[21]

6.12. Den daglige ledelsen av foreningen utøves av den styret ansetter.

§ 7. Styrets oppgaver 7.1. Forvaltningen av foreningen hører under styret. Styret skal sørge for en forsvarlig organisering og drift av foreningens virksomhet, herunder foreningens eiendommer.

7.2. Styret fastsetter planer, budsjetter og retningslinjer for foreningen. Styret skal føre tilsyn med denne, og påse at regnskapsførsel og økonomi/formuesforvaltning samt daglig ledelse er betryggende ivaretatt.

7.3. Styret ansetter direktør. Direktør ansetter øvrig personale, samt fastsetter deres lønns- og arbeidsvilkår med styrets godkjenning.

§ 9. Signatur Foreningens signatur innehas av styrets leder og direktør i fellesskap.

 § 10. Råd 10.1. Av og blant foreningens medlemmer velges et råd bestående av 3 – tre – personer. Medlemmene må ha minimum 3 – tre – års medlemstid i foreningen, regnet fra den dato valg finner sted.

§ 11. Rådets oppgaver 11.1. Rådet skal orienteres ved ansettelse av direktør og valg av styreleder. 11.2. Rådet skal behandle og gi råd i saker vedrørende vedtektsendringer, samt oppløsning. Rådet skal ha tilsendt begrunnet forslag, slik at rådet avgir uttalelse i god tid før forslaget fremmes til generalforsamlingen. 11.3. I samråd med revisor fungerer Rådet som foreningens kontrollkomité på bakgrunn av fremlagt årsregnskap og beretning. Deretter avgir Rådet til generalforsamlingen en uttalelse som vedlegges sakspapirene, jfr. § 13.2 11.4. Ved behandling av spørsmål om salg av fast eiendom, større gaver, påføring av panteheftelser eller andre heftelser utover det som følger av foreningens normale drift, utvides styret med rådets medlemmer, og med full stemmerett for disse. 11.5. Rådet behandler ikke saker som angår foreningens daglige drift, eller foreningens kunstfaglige profil og utstillingspolitikk.

§ 13. Generalforsamling 13.1. Foreningens øverste organ er generalforsamlingen. (bestemmelsene er her ordinære, som for enhver forenings generalforsamling, unntatt for punkt 13.5. Salg av hele eller deler av foreningens faste eiendom, eller pantsettelse av denne ut over 70% av ordinær markedsverdi, krever generalforsamlingens samtykke. Forslag om salg eller pantsettelse i h.h.t. denne paragraf skal fremmes av styret.

Kunstforeningen som gjorde seg selv usynlig?

I 2020 er det som Bergens kunstforening har forsvunnet fra kunsthallens kommunikasjon om seg selv. Virksomheten fremtrer nå som Bergen kunsthall. I et dokument som heter «Bergen Kunsthall» er det en årsrapport for 2020. I årsrapporten på 32 sider, der bare 7 sider er tekster, nevnes hverken Bergens kunstforening eller dens styre med ett ord. Det er direktøren som avgir rapporten til generalforsamlingen, ikke det styret den har valgt og som har ansatt direktøren. I forhold til den store aktiviteten den rapporterer om, er den ganske summarisk og lite reflekterende, problematiserende og fremadskuende. Den har et preg av informasjonsbrosjyre. Det står i informasjonsmateriell fra Bergen Kunsthall at man kan bli medlem av kunsthallen.

Hvordan er forholdet mellom kunsthall og forening? Det er Bergens kunstforening som «gjennom Bergens Kunsthall» skal «fremme forståelse og engasjement for nasjonal og internasjonal samtidskunst. Foreningen skal være en selvstendig og internasjonal aktør». Foreningens formål er «å vekke sans og kjærlighet til bildende kunst» (fra § 3 i vedtektene). Det er også foreningen som «eier og forvalter Bergen Kunsthall, Rasmus Meyers allé 5» og det er foreningen som «skal formidle nasjonal og internasjonal samtidskunst» (i vedtektenes § 4). I § 13 heter det at «Foreningens øverste organ er generalforsamlingen», og det er generalforsamlingen som velger styret.

Frem til 2017 het årsberetningen «Styrets årsberetning», styrets leder presenterte beretningen, og det fremgikk på forsiden at det var Bergens kunstforenings og Bergen kunsthalls årsberetning. Siden er det som Bergen kunsthall opererer helt uavhengig av kunstforeningene, og at det er kunsthallen man blir medlem av, og ikke foreningen.

Vedtektenes § 7 gir styret en viss myndighet: «7.1. Forvaltningen av foreningen hører under styret. Styret skal sørge for en forsvarlig organisering og drift av foreningens virksomhet, herunder foreningens eiendommer. 7.2. Styret fastsetter planer, budsjetter og retningslinjer for foreningens. Styret skal føre tilsyn med denne, og påse at regnskapsførsel og økonomi/formuesforvaltning samt daglig ledelse er betryggende ivaretatt.» Denne paragrafen begrenser styrets myndighet til å gjelde selve forvaltningen av foreningens eiendom og formue, og til planer, budsjetter og retningslinjer «for foreningen.» Det er uklart om dette også gjelde Bergen Kunsthall.

Det er underlig at foreningens eierskap til Bergen kunsthall, både som institusjon og bygning, nå blir tildekket i Bergens kunsthalls egenpresentasjon.

Den samme tendens til å underspille foreningskarakteren bak kunsthallene ser vi også i Oslo, Tromsø, Stavanger, Kristiansand og Porsgrunn (Grenland), om enn ikke så tydelig som i Bergen. Foreningenes karakter av et organisert kollektivt ansvar for kunst og kunstformidling svinner hen, de blir i større grad venneforeninger for kunsthaller med ansatte daglige ledere.

Denne utviklingen er dels en konsekvens av det som kalles profesjonalisering. Mer og mer av ansvaret for foreningenes estetiske, sosiale og praksiser blir overtatt av ansatte med fagkompetanse tilpasset hver oppgave. Medlemmene og deres representanter får mindre og mindre innflytelse på praksisene. Det forenende i felles deltakelse i foreningenes ulike praksiser blir svekket eller helt borte. Denne utviklingen er dels også en følge av at en stadig høyere andel offentlig finansiering reduserer betydningen av medlemmenes bidrag til finansieringen.

Bergens kunstforenings vedtekter synes å gi kunsthallen et ferniss av foreningsdemokrati. Når det i en presentasjon av Bergen kunsthall står at «Bergen kunsthall ble etablert i 1838 som Bergens kunstforening», er det som kunsthallen forsøker å gi en lang historisk legitimering av sin helt nye sosiale og organisatoriske praksis.

Et »kunstkonsern» med stor dybde og bredde

Helt fra rundt 2000 har Bergens kunstforening/-hall utmerket seg med stor og økende bredde og dybde i sin estetiske og sosiale praksis. Dybden går på hvordan hver utstilling suppleres av tekster og arrangementer som utdyper deres verk og kunstnerskap. Bredden går på de mange typene virksomheter som trekkes inn.

Hver av dens store utstillinger, som dels er egenprodusert og dels samarbeidsprodusert med tilsvarende kunstinstitusjoner i andre land, blir fulgt opp både analogt og digitalt. Analogt gis det ut bøker, holdes omvisninger for alle aldersgrupper – for barn og klasser med etterfølgende verkstedarbeid, gis foredrag for ulike segmenter av publikum, og arrangeres konserter og diskusjoner. Digitalt blir det laget 360-visninger av utstillinger, billedmapper og videoopptak blir delt, analoge arrangementer blir strømmet.

Flere utstillinger, særlig Festpillutstillingen og masterutstillinger fra høyere kunstutdanning, knytter kunsthallen til større lokale kulturinstitusjoner.

I Landmark, som også er en kafé og bar, er det gjennom året et stort antall livearrangementer med eksterne grupper innenfor musikk, teater og annet. Der foregår også foredrag og debattmøter. Landmark har kanskje vært den mest nyskapende del av kunstforeningens virksomhet. I koronaåret 2020 ble noe av programmet overført til samarbeidspartneren Bergen Kjøtt, som hadde lokaler som var bedre tilpasset epidemiens stengningsbestemmelser.

Kunsthallen er også et forlag med bokutgivelse med internasjonal distribusjon. Den har (fra 2020) egen plateproduksjon, og setter ut bestillingsverk med utstillinger, publikasjoner, tekster, dans, foredrag, film og moter.

Stort internasjonalt nettverk er også et kjennetegn ved Bergen kunsthall, og det går ikke bare på det å ha kontakter, men særlig på å samarbeide om utstillinger, utgivelser og andre prosjekter.

Bergens kunstforening møter pandemien – utdrag fra årsrapporten om Bergen Kunsthall i 2020[22]

Den pågående pandemien har vært en dominerende faktor i samfunnet og hverdagen, også for oss som kunstinstitusjon. Vi har måttet revidere mange av planene våre og mye av programmet vårt har vært digitalt. Mens vi er glade for de få øyeblikkene vi kunne møtes fysisk, er vi også takknemlige for de nye digitale mulighetene for møter og dialog som har dukket opp under restriksjonene. Som en lokalt forankret institusjon med et internasjonalt nedslagsfelt, har deler av publikummet vårt, også før den nåværende krisen, ikke hatt mulighet til å besøke programmet fysisk. Dette har forberedt oss på denne nye måten å arbeide på. Uansett hvordan du tar del i eller møter programmet vårt, mener vi at det viktigste er at det åpner opp for diskusjoner og samtaler – at det tenner en gnist.

Vi (DS: som altså er kunsthallen) så et dramatisk fall i antall besøkende i 2020, der 21 000 besøkte utstillingene (2019: 39 000), 6 100 besøkte arrangementene (2019: 35 000) og 1 600 deltok på formidlingsprogrammet vårt (2019: 5 400). Samtidig så vi en tilsvarende økning i seere på våre digitale arrangementer med 37 000 (2019: 4 500). Tross utfordringene knyttet til planlegging av større arrangementer klarte vi å tilpasse den planlagte produksjonen og åpne utstillinger når vi kunne, og vi åpnet seks utstillinger dette året. Festspillutstillingen med Joar Nango ble en av de mest omtalte utstillingene dette året og ble nevnt i både nasjonal og internasjonal presse. NRK beskrev den som «en milepæl i norsk kunsthistorie», Artforum utpekte den som en av årets beste utstillinger og den ble nominert til årets Kunstkritikerpris.

På arrangementsfronten fulgte vi tre strategier som ga fleksible muligheter: Et samarbeid med Bergen Kjøtt om å etablere en midlertidig live plattform med større kapasitet og trygg avstand, for live arrangementer når mulig og ellers innspilling av strømmede arrangementer. Digitale formater med profesjonell produksjonsstandard, inkludert live-strømmete arrangementer, podcasts, videoomvisninger og digital tekstpublisering. Langvarige arrangementer med fleksible åpningstider.

Bergen Kunsthall produserte 101 arrangementer i 2020, mot 226 året før. 38 av arrangementene var strømmet og 27 av disse var kun tilgjengelig digitalt.

Formidlingsprogrammet ble også hardt rammet av restriksjonene, men var så aktivt og åpent som vi klarte. Vi tilbød omvisninger for mindre grupper og skoleklasser når restriksjonsnivåene tillot det. I tillegg produserte vi populære oppgavehefter som familier med barn selv kunne bruke i utstillingene, og videoomvisninger i utstillingene for mennesker som ikke kunne oppsøke oss.

Ved utgangen av 2020 hadde Bergen Kunsthall 644 medlemmer.[23] Pandemien til tross så har også dette siste året hatt et fantastisk program med entusiastiske tilbakemeldinger – med minneverdige utstillinger, spennende live-arrangementer, økt digital aktivitet, og mange pågående og nye samarbeid som vi ikke for noe ville gått glipp av. Takk til alle dere som ble med oss og støttet Bergen Kunsthall. Vi gleder oss til å se deg igjen! – Axel Wieder, direktør Bergen Kunsthall.

Nettverk

Nettverk Bergen Kunsthalls program initieres og produseres i stor grad av Kunsthallen selv. Samtidig er det et resultat av omfattende samarbeid med institusjoner og aktører lokalt og internasjonalt. Dette nettverket er nødvendig for å utvide både våre produksjonsmuligheter og finansiering av nye produksjoner. Selv om planlegging og arbeid med programmet ble komplisert av endrede restriksjoner og uforutsigbare forhold under pandemien, forble samarbeid et viktig arbeidsprinsipp i mange prosjekter.

Sandra Mujingas utstilling turnerte til Vleeshal, Middelburg i Nederland og kunne åpne for publikum der mot slutten av 2020. En del av utstillingen i Bergen ble også presentert som del av gruppeutstillingen «Beyond the Black Atlantic» på Kunstverein Hannover i februar 2020. Bergen Kunsthall publiserte kunstnerens første monografi sammen med Vleeshal og det Berlin-baserte forlaget BOM DIA BOA TARDE BOA NOITE.

Simone Fattals utstilling ble produsert sammen med kunstnerens tre gallerier – Balice Hertling i Paris, Karma i Zürich og Kaufmann Repetto i Milan og New York. Et sentralt verk fra utstillingen ble kjøpt inn av Nasjonalmuseet.

For (festspill)utstillingen med Joar Nango samarbeidet Kunsthallen med et bredt spekter av kunstnere og håndverkere på Vestlandet og i Finnmark. Denne utstillingen er også presentert i partnerskap med Festspillene i Bergen. Carte Blanche produserte en ny performance i respons til utstillingen som ble fremført i utstillingssalene. Verk fra utstillingen ble kjøpt inn til samlingene til KODE, Sametinget, og Astrup Fearnley Museum. En del av utstillingen vil reise til La Loge i Brüssel i desember 2021. En bok knyttet til utstillingen blir publisert av Bergen Kunsthall i 2021 i samarbeid med Sternberg Publishers og La Loge.

Utstillingen til Jef Geys er et samarbeid med Kunsthalle Bern, hvor en versjon av utstillingen vil bli vist i mai 2021. En bok om kunstneren utgis i samarbeid med Koenig Books. Nikima Jagudajevs prosjekt «Basically» er et samarbeidsprosjekt utviklet med internasjonale og bergensbaserte dansere og musikere. Prosjektet ble utviklet i samarbeid med Oktoberdans, BIT Teatergarasjen og deler av det vil blir presentert i samarbeid med Borealis – en festival for eksperimentell musikk i mars 2021. En ny versjon av prosjektet blir presentert på Shedhalle, Zürich.

En utstrakt bruk av samarbeid og nettverk som strategi ligger til grunn for utviklingen og gjennomføringen av vårt arrangementsprogram. Arbeidet med å styrke byens uavhengige arrangører og festivaler fortsatte gjennom både digitale og fysiske samarbeid med Bergen Art Book Fair, Transgender Awareness Week, Borealis – en festival for eksperimentell musikk, Bergen Internasjonale Filmfestival, Jungelen, LEKK, Aurakia og mange andre.

Et vellykket digitalt samarbeid var podcasten What’s Love Got To Do With It? av Beatrice Gibson, produsert av Bergen Kunsthall i samarbeid med KW Institute for Contemporary Art i Berlin, Camden Arts Centre i London og Mercer Union i Toronto. Re-Imagine Europe gikk inn i sitt tredje år og er et samarbeid med ti ledende europeiske institusjoner om å produsere nye bestillingsverk, gjesteopphold og workshoper med internasjonale kunstnere. Delfinansiert av EU-programmet Kreativt Europa, i samarbeid med Paradiso (NL), Sonic Acts (NL), Elevate Festival (AT), Lighthouse (UK), INA GRM (FR), Kontejner (HR), A4 (SK), Disruption Network Lab (DE) og Ràdio Web MACBA (ES).

Merknad: Ingen norske kunstinstitusjoner nevnes i nettverket. Bergen Kunsthall er ikke medlem av det norske nettverket av kunsthaller.

Digital tilgjengelighet

Bergen Kunsthall ønsker gjennom økt fokus på digital formidling av kunst å nå ut til alle befolkningsgrupper og aldre og å bidra til en demokratisk tilgjengelighet til våre utstillinger og arrangementer. 2020 bidro sterkt til en utvikling av dette fokuset, hos oss som hos mange andre.

Vi har dette året tilgjengeliggjort eksisterende materiale gjennom deling av bildemapper og 360-visninger av utstillingene, strømmet foredrag, konserter og filmvisninger og hatt en kraftig økning i bruk av sosiale medier for deling av bilde- og videomateriale fra utstillinger og arrangementer.

Det er også signert en samarbeidsavtale med Google Arts & Culture om å samle inn og dele materiale fra utstillingene via deres plattformer. Kunsthallen er også en av samarbeidspartnerne til Contemporary Art Library (USA) i et prosjekt som starter opp i 2021.

Med lang erfaring, kompetanse og utstyr for strømming kunne Kunsthallen raskt snu seg da pandemien kom. Live-programmet vårt måtte stenges ned i flere måneder, men vi var raske til å dreie programmet mot digitale plattformer. Totalt har Kunsthallen hatt 38 digitale arrangementer i 2020 med 37 000 views. 27 av disse var rene online-arrangementer.

Gjennom vårt samarbeid med Bergen Kjøtt, som stilte sine lokaler til disposisjon for Kunsthallens utstyr og kompetanse, har vi også kunne legge til rette for at andre har kunnet produsere et trygt online-program. I tillegg til vårt eget program muliggjorde denne satellitten at andre institusjoner og utøvere i Bergen kunne gjennomføre 12 online arrangementer ved hjelp av vårt personale og utstyr. Kunsthallen og teknisk produsent Jonas Skarmark holdt også en serie med strømme-kurs for andre organisasjoner som ønsker å utvikle og produsere sitt eget online program under restriksjonen som følger med pandemien.

I september i forbindelse med utgivelsen av publikasjonen Deux Soeurs produserte den britiske kunstneren Beatrice Gibson en tredelt podcastserie: What’s Love Got To Do With It? Serien var bestilt av Bergen Kunsthall, Camden Art Centre, London, KW Institute for Contemporary Art, Berlin, og Mercer Union, a centre for contemporary art, Toronto. De tre episodene er lastet ned 4 000 ganger.

Dette året så også utgivelsen av Bergen Kunsthall sine to første plateproduksjoner. MÆKUR (Maia Urstad, Eva Rowson og Anton Kats) sitt debut album CONDITIONS : 1218- 0719 ble gitt ut i samarbeid med Re-Imagine Europe og institusjonene Sonic Acts (NL) og Lighthouse (GB). En ny vinylplate med tittelen An Architecture Celebrating The Failure Of Capitalism ble sluppet i anledning utstillingen «FFB – Fellesskapsprosjektet å fortette byen». Platen inneholder mange av FFBs samarbeidsprosjekter med lydkunstnere, skuespillere og musikere, og gjenspeiler gruppens langvarige interesse for lyd som et arkitektonisk materiale.

Økonomi

                                                           2020                                   2019

Diverse tilskudd                              17 505 104                        15 824 674

Andre driftsinntekter                     2 413 397                          3 660 127

Sum driftsinntekter                       19 918 501                        19 484 801

Derav:

Det kongelige kulturdep               9 990 000                         9 730 000

Bergen kommune                          4 896 875                        3 915 060

I perioden 2011-2013 ble det gjort store investeringer i bygget:

Sum investeringstilskudd 9 900 000, derav 6 000 000 fra Kulturdepartementet.

(Kontingentinntekter synliggjøres ikke i regnskapet, men hører vel inn under «Andre driftsinntekter».

Bergen Kunsthall er trolig den mest internasjonalt orienterte av alle norske kunstinstitusjoner, samtidig som den har en sterk lokal forankring. Kanskje er den organisatoriske og sosiale praksis som kjennetegner kunstforeninger ikke forenlig med en slik orientering i vår tid.

en 17.06.2021 13:07, skrev Hilde Marie Pedersen:

Hei,

og beklager sen tilbakemelding her,

men har du boken vi gav ut – I perspektiv 2001 – 2013?

I denne gir Solveig Øvstebø en begrunnelse på navnebytte.

Vi er ennå en medlemsforening under navnet Bergens Kunstforening, 

og et «hus» som produserer kunstutstillinger mm under navnet Bergen Kunsthall.

Fra 2018 trengte vi ikke lenger sende inn beretning til Brønnøysundreg., og vi gikk derfor over til rapport, et mer skrytealbum over det vi har gjort i løpet av året.

Vi hadde et kunstnerisk råd!

Det kunstneriske rådet forsvant rolig og tydeligvis veldig stille ut av styret uten at dette er videre poengtert noen steder. Jeg har ikke funnet det nevnt noen steder.

Snakket med Karen Kipphoff, som satt i det kunstneriske rådet, og hun mente at det forsvant under Solveig sin tid, eller gikk over til å bli mer og mer et råd som ble orientert i stedet for å være medbestemmende eller del av en konsultasjon. Muligens forsvant det formelt sett i overgangen mellom Clark og Wieder, uten at verken jeg eller Karen kan huske det. Beklager, melder deg hvis jeg finner noe mer håndfast.

Ifølge vedtekter i Bergens Kunstforening er ikke arbeidsinstruksene annet enn følgende:

jfr paragraf 7.3: Styret ansetter direktør. Direktør ansetter øvrig personale, samt

fastsetter deres lønns- og arbeidsvilkår med styrets godkjenning.

Hilsen Hilde

I’m sorry for my late response, I was eager to collect some information and discuss also with my colleagues and Julie, since these are interesting questions. 

Concerning your first question:

What intrigues me, is the relationship between Bergen Kunsthall and Bergens Kunstforening. Bergens kunstforening «owns» Bergen Kunsthall. 

I had a look in our vedtekter. The name Bergen Kunsthall is mentioned twice, once in the way that you mention, describing an «ownership». This relates in my understanding to the property, the building, since it names the physical address: «Foreningen eier og forvalter Bergen Kunsthall, Rasmus Meyers allé 5.» The second time, Bergen Kunsthall is mentioned in a much broader sense in the formål: «Foreningens formål er å vekke sans for og kjærlighet til bildende kunst. Gjennom Bergen Kunsthalls virksomhet skal foreningen fremme forståelse og engasjement for nasjonal og internasjonal samtidskunst.» I understand the name Bergen Kunsthall as what is called a «business name» in English, a name under which an organisation or company operates, which might be different to the legal name (which is Bergens Kunstforening). Bergen Kunsthall is not a separate organisation, it is not registered separately. In practice, the name Bergen Kunsthall was used since the year 2000 to describe the output and the organisation.

I take your points of uncertainty as a point to discuss with the board and to see if it might be good to clarify in the vedtekter.

Most importantly, though, as a result of what I describe above, Bergen Kunsthall is a membership organisation, and the membership – the support through members and our activities for members, such as Julelotteriet, previews for members etc., are really important parts of the work of the organisation. I would be very interested to hear your opinion in this respect, and what has changed in your opinion. 

Concerning the responsibility of the board:   

What is now the role of the board in the running of Bergen kunsthall? Who is responsible towards the General Assembly, and delivers the annual report and economic statement? I would be pleased if you could send med the minutes from the last three general assemblies in Bergens kunstforening – for the years 2018, 2019 and 2020. 

As you describe, per our statutes the board is responsible to the General Assembly, and the board signs the economic statement presented at the general assembly. We are not obliged anymore to make an annual report in the formal setup of a «styrets årsberetning». Due to a change in laws in 2018 we are, as a «små foretak», released of the duty to submit an annual report to Brønnøysund. We make our own annual report instead in a more comprehensive format that the board has wished for, which is presenting statistics and a programme overview to our members, funders and partners. The administration – I and the team of Kunsthallen – are preparing this annual report as delegated from and on behalf of the board.  

In addition to the board, we also have Rådet, which oversees and controls the work of the board. Rådet presents a report during the General Assembly.

I am from Germany and very familiar with the history of the German Kunstvereine, and it is interesting for me to see how the Norwegian model differentiates, even though I’m aware of the historical connections. 

I would be happy to continue our conversation over the phone or in person, this week for example if you should have time.

With best wishes, 

Axel Wieder
Direktør / Director

axel@kunsthall.no
+47 940 15079

BERGEN KUNSTHALL

Rasmus Meyers alle 5
N-5015 Bergen
Norway
www.kunsthall.no

On 22 Oct 2021, at 10:02, Dag Solhjell <dsolhjel@online.no> wrote:

Thank you for your kind attention, Axel Wieder!

In my study of the history of the art associations (kunstforeninger, Kunstvereine, art societies) in Norway since 1836, I now consentrate on the last periode, 1990-2020. The most radical change among the around 200 associations has occured with the gradual change of Bergens kunstforening to Bergen Kunsthall, starting in 2000. I have read much of the available material, among others the publication «I perspektiv», covering in utmost detail the period 2001-2013.

Traditionally, it is the elected board of directors who is responsible for any aspect of the activity of the «kunstforening». It may delegate some of the responsibility to hired persons (like you), but it cannot delegate all the responsibility it has towards the highest body of the association, the General Assembly (generalforsamling, årsmøte). 

What intrigues me, is the relationship between Bergen Kunsthall and Bergens Kunstforening. Bergens kunstforening «owns» Bergen Kunsthall. Normally, in any association of this kind, the board elected by the General assembly, delivers an annual report, inclusive the economic annual statement, to the General assembly. The board is responsible to the assembly, and the assembly accepts (or does not accept) its report.

Now, it seems to me that is is you who deliver this report and not the elected board. If this is the case, the normal pattern of responsibility in an association is not longer present in Bergens kunstforening. 

This is what I tried to talk to Julie Andersland about, but as a new member of the board, and not familiar with the traditional patterns of responsibility, she did not understand my question (may be it was my fault). 

Now I put this question to you. What is now the role of the board in the running of Bergen kunsthall? Who is responsible towards the General Assembly, and delivers the annual report and economic statement? I would be pleased if you could send med the minutes from the last three general assemblies in Bergens kunstforening – for the years 2018, 2019 and 2020. 

In the last few years, in the communications from Bergen Kunsthall, Bergens kunstforening has become more and more invisible (for me). It is as you now are a member of the kunsthall, and not the association. Is that intended?

With friendly greetings, and lots of respect for the achievements of Bergen Kunsthall, 

Dag Solhjell

You may communicate this message to anyone you want.

Den 22.10.2021 07:59, skrev Axel Wieder:

Dear Dag Solhjell

The chair of our board, Julie Andersland, has mentioned your conversation about the history of Bergens Kunstforening, as part of your research on the history of Kunstforeninger in Norway. She wasn’t sure if she could provide all the information you need, since she’s working with us only since a few years. 

I am happy to meet and continue the conversation if helpful, since your research sounds important and interesting. In addition, our longest-standing member on the current board, Karen Kipphoff, could be further helpful for questions regarding the history. 

Looking forward to hearing from you, with kind regards, 

Axel Wieder

Axel Wieder
Direktør / Director

axel@kunsthall.no
+47 940 15079

BERGEN KUNSTHALL

Rasmus Meyers alle 5
N-5015 Bergen
Norway
www.kunsthall.no

Fra Bergens kunstforening til Bergen Kunsthall – fra medlemsstyrt til kuratorstyrt

På slutten av 1990-tallet begynte den utviklingen som omdannet kunstforeningen til kunsthall, til «Bergens Kunstforening – Bergen Kunsthall». Omdannelsen skjer på alle tre praksisområdene: Den estetiske praksis blir internasjonalisert, diversifisert og utøves på flere visningsområder og -flater. Den sosiale praksis blir på den ene siden innskrenket ved at ansvaret for den estetiske praksis blir overført fra styret til en ansatt direktør, og utvidet ved at flere sosiale og kulturelle grupper trekkes inn som publikum, kjøpere og deltakere. Den organisatoriske praksis med forening som eierform består, men med et tilbakelent styre, med uvanlige og strenge regler for habilitet i styre og andre tillitsverv, med et råd som fungerer som kontrollkomité, og med en nesten total offentlig finansiering fristilt fra større egeninntekter og markedshensyn.

Foreningen får en økende selvbevissthet. I årsberetningen for 2004 heter det at «Bergens kunstforening eier Bergen Kunsthall som er et av landets viktigste visningssteder for samtidskunst.» I årsberetningen for 2012 heter det at «Bergen Kunsthall er Norges viktigste arena for norsk og internasjonal samtidskunst.» I årsrapporten for 2018 heter det at «Institusjonen regnes som en av Nordens ledende og er en sentral aktør i det internasjonale samtidskunstfeltet, …». I 2019 står det i årsrapporten: «Som Norges største kunsthall er vi plassert blant de ledende europeiske samtidskunstinstitusjonene, …».

Foreningens utvikling speiler også et generelt trekk ved de foreningseide kunsthallene: den estetiske praksis er ikke lenger styrt av en allianse mellom medlemmenes tillitsvalgte og kunstnere, men er kuratorstyrt. Kunstnere gis ikke lenger noen privilegert posisjon i styringen av kunsthallenes estetiske praksis.

Åshild Grana var intendant da Bergens kunstforening startet sin utvikling mot Bergen kunsthall. Hun har gitt en beskrivelse av situasjonen frem til hun gikk av i november 2000.[24]

Helt frem til midten av 1990-tallet ble Bergens Kunstforening drevet etter innarbeidede prinsipper for en kunstforening. Institusjonen ble drevet på et dramatisk lavt budsjett. Det offentlige tilskuddet besto i 1995 av ca. 225 000 kroner fra Bergen kommune og 77 000 kroner fra Hordaland fylkeskommune. Provisjonsinntektene fra salg var på 944 000 kroner, og fra utleie av lokaler til nattklubben Amorini i første etasje og til Bergen kunstmuseum som hadde sine kontorlokaler i 2. etasje ble det tatt inn 835 000 kroner. Et svært reklameskilt på taket for PHILLIPS ga også inntekter, til et samlet driftsbudsjett på rundt 2,9 millioner kroner. Det faste offentlige tilskuddet utgjorde bare rundt 10 % av totalbudsjettet.

Leieinntektene og den offentlige støtten var forutsigbare, så det var kunstsalget som kunne vippe institusjonen over eller under den røde streken. Det såkalte Intimgalleriet hadde kunstsalg som sin primære oppgave. Der var det to ansatte i 50% stilling som klarte å dekke sin lønn gjennom salget fra Intimgalleriet. I tillegg hadde de oppgaven å organisere salget fra hovedsalene. Kunstsalg var et stadig og vedvarende tema. En utstilling i Bergens Kunstforening burde resultere i salg. Hver utstilling burde ha et visst salgspotensial, og kunne derfor ikke henge lenger enn 3 uker.

Festspillutstillingen hadde en særlig posisjon. Den var åpen fra mai til august, og salget herfra kunne gi store inntekter til institusjonen.

På 1990-tallet hadde Bergens kunstforening til sammen faste 4,5 stillinger: 1 intendant, 1 økonomiansvarlig og to 50% i Intimgalleriet. Resten av timeressursene ble fordelt på resepsjonspersonale, utstillingsmontører og renhold. Publikum var hovedsakelig det tradisjonelle ‘kunstforeningspublikummet’, kunstelskere som også var potensielle kjøpere av kunst, altså byens borgerskap. Dette avspeilet også institusjonens åpningstider: Tirsdag til søndag fra 12.00 – 16.00. Utstillingsåpningene var lagt til torsdager 18.00 – 20.00 for å passe til torsdagskonserten i Harmonien.

Når Kunstforeningen lukket sine dører, åpnet nattklubben Amorini sine og holdt det gående til den lyse morgen. Amorinis publikum hadde selvsagt ingenting til felles med kunstforeningens.

I kunstfeltet skjedde det mye utover på 1990-tallet. Den nye samtidskunsten ble mer diskursiv og anti-kommersiell og begynte mer og mer å appellere til et yngre publikum. De store internasjonale biennalene med sterke kuratorer og tydelige profiler ga viktige og sterke impulser. Rundt den unge kunsten etablerte det seg også en ny sosial kultur – der både diskusjoner, debatter, musikk, film, og ‘party’ inngikk i en helhet.

Den gamle måten å drive institusjonen på kjentes nokså utdatert: kunstnere sendte inn søknader om utstillingsplass, tre ukers utstillingsperioder med håp om salg ­– fra både kunstner og institusjon – så ny utstilling i nye tre uker. Men foreningen hadde erfaring med større og langsiktige prosjekt, nemlig gjennom Festspillutstillingen.

En mer offensiv kunstnerisk profil på huset var ønsket. Ledelsen ville invitere kunstnere og bidra både økonomisk og praktisk til produksjon av større og helhetlige prosjekt. Hver utstilling skulle kontekstualiseres gjennom publikasjoner, debatter, og kunstnersamtaler. Hele huset skulle leve hele dagen med et aktivt, kunstinteressert publikum. Internt og uoffisielt begynte man å omtale seg selv som Bergen Kunsthall for å identifisere den endringen vi søkte. Og Bergens kunstforening satt med et hus som opprinnelig var rigget for et slikt konsept. Problemet var likevel økonomien. Gjentatte søknader til det offentlige (Bergen kommune og Hordaland Fylkeskommune) om øket støtte ga ingen resultat.

Styret og ledelsen bestemte seg likevel for å sette i gang. Det første grepet var å ta hånd om lokalene som var utleid til Amorini, vel vitende om at det ville redusere inntektene betraktelig. Internt snakket man om heller kjøre institusjonen mot det økonomiske stupet og tvinge frem en løsning med det offentlige – stat, kommune, fylke.

Den gamle Kafé Permanenten hadde nettopp vært et slikt møtested for kunstnere og kunstrelaterte aktiviteter. Det ble en langvarig og svært krevende juridisk øvelse å løse forening fra leiekontrakten med Amorini. Men målet var klart: Kunstforeningen vil ha tilbake lokalene til eget bruk. 

Lokalene ble første gang tatt i bruk i forbindelse med Festspillutstillingen i 1999. Da var det et strippet svart og rått lokale – men det var kunstforeningens! Det var stinn brakke og seierstemning da Inghild Karlsen gjennomførte performancen «Festspill-lotteriet»! Siden ble lokalene pusset opp og ble det som i dag er Landmark – svært viktig for kunsthallens helhet.

Det er viktig å understreke at denne endringsprosessen pågikk parallelt med den ordinære driften. Styreleder Johan Fredrik Kroepelien og hans styre var en uvurderlig støtte, og satt med både kompetanse, nettverk og mot som var helt avgjørende. Da jeg sluttet i desember 2000 var prosessen så vidt i gang, men langt fra implementert.

Så langt Ashild Grana.

To kritiske år – 1999 og 2000[25]

Styret konstaterer i 1999 at mange års manglende vedlikehold av bygningen og små offentlige bevilgninger (fra Bergen kommune 250 000 kroner og Hordaland fylkeskommune 85 000 kroner i ordinær driftsstøtte) og minimale leieinntekter har skapt en uholdbar økonomisk situasjon. Egenkapitalen er nesten tapt. Imidlertid har virksomheten vært høy. Kunstomsetningen har vært på 3 millioner kroner, foreningen har avsluttet det tre-årige statsstøttede formidlingsprosjektet mot barn – «den utfordrende samtidskunsten», medlemsbladet KUNSTforeningen er utkommet med to nummer, det har vært en medlemstur til Roma, det har vært 22 500 besøkende, det er 1211 personlige medlemmer, det er oppdaterte instrukser og reglementer og arbeidsavtale for hele personalet, og et nytt lysanlegg til 1,2 millioner er finansiert med støtte fra Bergen kommune (800’), Norsk kulturråd (310’) og Kavlifondet (100’). 22 lavprisede kunstverk ble loddet ut blant medlemmene.

I 2000 gjør styret et viktig vedtak. Det har «besluttet at betegnelsen Bergen Kunsthall passer godt for vår internasjonale virksomhet. Det offisielle navnet er i dag: Bergens Kunstforening – Bergen Kunsthall, og endringen er registrert i Brønnøysundregistrene.»

Det inngås det en ny leieavtale for 2. etasje for 10 + 5 år som vil finansiere den rehabilitering av bygningen som ventes avsluttet i 2002. Den kommunale driftsstøtte økes fra 250 000 til 600 000 kroner, den fylkeskommunale til 100 000. De tidligere restaurantlokale brukes nå under navnet Landmark[26] til egne formål. Intimgalleriet døpes om til NO5,[27] og skal utvide virksomheten med flere salgsutstillinger på høyt nasjonalt og internasjonalt nivå, drive rådgivning om utsmykking og ha omvisninger.

De neste årene

Dermed trer det de neste årene frem en kunstforening med en markert tredelt virksomhet i hver sin del av bygningens 1. etasje: Selve kunsthallen med store vekslende og stort sett egenproduserte utstillinger med færre terminer enn før; NO5 som er salgsorientert som om det var et privat galleri; og Landmark med sin kafé og svært varierte kulturelle virksomhet i nærkontakt og samarbeid med lokale kulturgrupper. Slik henvender foreningen seg til tre ulike segmenter av publikum: det som ønsker å oppleve det nyeste i norsk og internasjonal samtidskunst, det som vil kjøpe kunst til sine hjem og arbeidsplasser, og det ungdommelige miljøet orientert mot nyere kunstformer innenfor populærmusikk, performance, teater og debatter. Landmark blir tilrettelagt for video, elektronisk kunst, konserter, dj’s, film, forelesninger og prosjektbasert kunst, og kommer snart opp i over 200 arrangementer årlig, mange av dem i regi av andre eller i samarbeid med dem. Foreningen overtar også ansvaret for kafédriften i Landmark. 

Samtidig skjer det en bevisst internasjonal satsing, som etter noen år gjør Bergens Kunstforening – Bergen Kunsthall, senere kalt Bergen Kunsthall – Bergens Kunstforening, og senere bare kjent som Bergen kunsthall, til en viktig norsk og internasjonal aktør. Det er lett å glemme at det fortsatt er en kunstforening som eier og driver Bergen kunsthall.

Selvtilliten øker i takt med at en større og større del av den økende virksomhet blir offentlig finansiert. Et økonomisk gjennombrudd kommer i 2005, da foreningen kommer som egen post på statsbudsjettet, riktignok bare med 300 000 kroner. Men kommunens tilskudd er økt til 1,15 millioner, og de samlede offentlige tilskuddene til drift og prosjekter er økt til nær 4 millioner, en god del mer enn egeninntektene på rundt 3,2 millioner. Egenkapitalen er sterkt negativ, men et stort lån betjenes med leieinntekter.

Men medlemstallet synker i foreningen synker. På 1990-tallet var det rundt 1500, på 2000-taller er det nede i halvparten.

Fra årsberetningen for 2011 – noen utdrag

Først noen tall: Omkring 2010 har kunstforeningen funnet frem til den virksomhetsform den siden har vært kjent for. Den har i 2011 et samlet tilskudd fra andre på om lag 12 millioner kroner, over halvparten fra staten (6,3 mill.), ca. 3 millioner fra kommunen, og ca 1,3 millioner fra sponsorer og private. Det samlede budsjettet bikker 15 millioner. Foreningen har også egeninntekter på utleie (2,1 millioner) og salgsprovisjon (henimot 0,7 millioner). Medlemmene bidrar med 156 000 kroner i kontingent, eller bare ca 1 % av totalbudsjettet. Her bidrar det offentlige med storparten av kunsthallens utgifter, men allikevel blir den styrt av en privat forening som gir et forsvinnende lite økonomisk bidrag.

Bergen Kunsthall er en fremtredende arena for internasjonal samtidskunst, heter det i årsberetningen. Virksomheten er konsentrert om produksjon av utstillinger, samt teori og øvrig kunnskap om feltet. Det fokuseres på formidling og dialog, publikasjonsvirksomhet, foredrags- og konsertserier, samt å aktivt utfordre etablerte konvensjoner for kunstproduksjon.

Det samlede besøkstallet i 2011 var på 77 641 personer, noe som plasserer kunsthallen som en av de best besøkte kunstinstitusjonene i landet. Året har også i stor grad vært preget av samarbeidsprosjekter med toneangivende internasjonale kunstnere, institusjoner og gallerier, og slik har Bergen Kunsthalls prosjekter i 2011 blitt lagt merke til langt utenfor Norges grenser. Ved flere anledninger har Bergen Kunsthall fått omtale i store internasjonale magasiner og tidsskrifter som Artforum, Frieze, Flashart og Afterall.

Også Landmark, Bergen Kunsthalls visningsrom for sjangeroverskridende kunst, fylte 10 år i 2011. Landmark fungerer i dag som en integrert del av Kunsthallens programmering, der eksperimentelle prosjekter fra ulike felt blir presentert. I løpet av de siste 10 årene har vi i tillegg til egen programmering hatt et utstrakt samarbeid med eksterne aktører som med sine arrangementer har vært med på å bygge opp Landmark som en av de viktigste kulturscenene i landet. 10-års-jubileet ble derfor blant annet feiret, gjennom hele 2011, med kjærkomne gjensyn med arrangementer som har vært viktig siden oppstarten.

NO.5 Intimgalleriet til NO.5 markerte en ny profil for salgsgalleriet, som nå skulle presenterte større utstillinger som forholdt seg mer direkte til den øvrige utstillingsprofilen på huset. Dette aspektet ble kraftig understreket i 2011 gjennom tre omfattende gruppeutstillinger som ble vist i NO.5 gjennom høstsesongen. Styret og administrasjonen har også i 2011 videreført arbeidet med å sikre det økonomiske grunnlaget for det kunstneriske programmet og driften av organisasjonen. Noe som blant annet har resultert i at kunsthallen i 2011 oppnådde en betydelig økning i kommunal og statlig driftsstøtte for året 2012. Bergen kommune økte tilskuddet med kr. 250 000 (totalt tilskudd kr. 3 100 000) og Kulturdepartementet fulgte opp med en økning på hele kr. 1 847 000 (totalt tilskudd kr. 8 206 000). Dette er gledelig og et nødvendig steg i arbeidet for å oppnå et offentlig tilskuddsnivå som er forsvarlig i forhold til aktivitet, og som kan bidra til å sikre Bergen Kunsthall som en nasjonal institusjon for samtidskunst utenfor hovedstaden.

I løpet av de siste 10 årene har Bergen Kunsthall gjennomgått en oppsiktsvekkende utvikling, og etablert seg som en av de ledende kunstinstitusjonene i Norge. Som et resultat av dette har Bergen Kunsthall i dag nådd en kapasitetsgrense for hva som er mulig å gjennomførende innenfor de eksisterende fysiske arealene. Det arealet Kunsthallen i dag har tilgjengelig står ikke lenger i forhold til institusjonens aktiviteter og størrelsen på staben. Når behovet nå er prekært for en utvidelse av Bergen Kunsthalls arealer, har vi et svært gunstig utgangspunkt fordi det allerede finnes store arealer som kan frigjøres i egen bygning. I 2012 vil Bergen Kunsthall overta store arealer i Bergen kunsthalls 2. etasje som tidligere, av økonomiske grunner, har blitt leid ut. Samtidig finnes det uutnyttede områder i Kunsthallens kjeller som vil bli gravd ut til en fullskala kjelleretasje. I løpet av 2011 sikret Bergen Kunsthall midler til å finansiere store deler av den planlagte ombygningen av institusjonen, som vil finne sted høsten 2012. Kulturdepartementet bidrar med hele kr. 6 000 000., og Hordaland fylkeskommune bidrar med kr. 1 000 000. Gjennom frigjørelsen av disse arealene kan Bergen Kunsthall legge til rette for en langsiktig kunstnerisk strategi og nødvendig fleksibilitet slik at Bergen Kunsthalls totale virksomhet også vil kunne imøtekomme et stadig økende kunstinteressert publikum på best mulig måte de neste 10 årene, og videre inn i fremtiden.

UTSTILLINGER I 2011 presenterte Bergen Kunsthall totalt 12 utstillinger i egne lokaler. Samtlige var egne produksjoner eller samarbeidsproduksjoner. I utstillingsprogrammet finner man en balanse mellom større og mindre prosjekter og mellom det lokale, nasjonale og internasjonale kunstfeltet. Bergen Kunsthall fortsatte også i 2011 sitt samarbeid med ledende internasjonale kunstinstitusjoner, og hadde 2 utstillinger ute på turné. I tillegg ble verk produsert i forbindelse med Knut Åsdams Festspillutstilling fra 2010 vist ved flere kunstinstitusjoner.

LANDMARK Landmark er Bergen Kunsthalls visningsscene for nye medier og kulturelle uttrykk som går utover den tradisjonelle institusjonen og den hvite kubens visningsmuligheter. Med så godt som daglige arrangementer gjennom hele året, er Landmark et viktig møtested for byens skapende miljøer og en arena som tar pulsen på undertrykket i en utvidet kunstscene. Landmark er også kafé og bar med god atmosfære og matservering på dagtid. Bergen Kunsthall står for den kunstneriske aktiviteten og drifter selv kafeen gjennom aksjeselskapet Kunsthallens Kafedrift. I 2011 ble det gjennomført hele 240 arrangementer på Landmark.

UTMARK Med Utmark ønsker Bergen Kunsthall å ivareta musikkfeltet som en integrert del av institusjonen på et mer stabilt grunnlag enn det som har vært mulig tidligere. I 2011 presenterte Utmark 11 konsertkvelder, med over 40 artister fra inn- og utland. Utmark er Bergen Kunsthalls egen konsertserie, og markedsføres med en egen visuell profil. Vi anser det som svært viktig å ivareta en faglig fundert programmering av en konsertserie som fanger opp en bredde innenfor det alternative og eksperimenterende musikkmiljøet, og har med Utmark på kort tid skapt en ny arena i Norge for dette feltet.

PLATTFORM Serien Plattform byr på foredrag, debatter og kunstnerpresentasjoner, og er slik et viktig supplement til Bergen Kunsthalls utstillingsvirksomhet. Gjennom utstillingsvirksomheten intenderer kunsthallen å speile tendenser på den internasjonale samtidskunstscenen og samtidig delta aktivt på den samme scenen med egne produksjoner. Målsetningen med å satse på debatt og foredrag har vært å fokusere på de samme tendensene, men med vekt på teori og faglig diskurs.

PUBLIKASJONER Publikasjonsvirksomhet er et tidkrevende og kostbart arbeid som involverer mange ulike kompetanseområder, en praksis som Bergen Kunsthall har arbeidet lenge for å kunne integrere i sin daglige drift. Publikasjonene gir bredde til Bergen Kunsthalls utstillingsvirksomhet og vi ønsker med dette å åpne opp for en utvidet forsknings- og diskusjonsarena som gir rom for nærliggende og aktualiserende problemstillinger av samtidskunst, det være seg i lys av blant annet kunstteoretiske, litterære, historiske eller filosofiske refleksjoner og analyser. Bøkene våre skal ikke bare bidra til å synliggjøre og videreutvikle ulike kunstpraksiser, men fremfor alt også fremme flerstemte uttrykksformer som inngår i Bergen Kunsthalls kunstproduksjon og formidlingsoppdrag.

EKSTERNE AKTØRER Bergen Kunsthall har også i 2011 satset på et utstrakt samarbeid med eksterne aktører om programmet på Landmark. Bergen Kunsthall ønsker å arbeide for en åpenhet som bidrar til at institusjonen ikke lukkes, men beholder en dynamisk og fleksibel holdning ovenfor det uavhengige kunstfeltet. I 2011 har flere av de faste samarbeidsprosjektene blitt videreført, samtidig som nye har kommet til.

NETTBUTIKK I 2011 ble Bergen Kunsthalls websider også utvidet med en egen nettbutikk som nyopprettet del av virksomheten. 2011 har vært en etableringsfase for nettbutikken, hvor de ulike områdene gradvis har blitt gjort tilgjengelig. I løpet av året ble både publikasjoner, grafikk i kommisjon og street art gjort tilgjengelig for salg via nettbutikken.

FORMIDLING Bergen Kunsthall har videreført og utviklet sitt formidlingsprogram i 2011. Formidlingen har omfattet omvisninger for skoleklasser, barnefamilier, medlemmer og øvrig publikum. Formidling av utstillingene er et viktig satsingsområde for Bergen Kunsthall. En søndag i løpet av hver utstilling har Bergen Kunsthall tilbud om omvisninger inkludert i inngangsbilletten, fordelt på to grupper: Barnefamilier med barn fra 3 år og publikum generelt.

I hele 2011 har Bergen Kunsthall hatt kveldsåpne utstillinger på fredagskvelder, mellom 20.00 og 23.00, med gratis inngang for alle, og med gratis omvisninger annenhver uke. Bergen Kunsthall har også i 2011 søkt og mottatt midler fra Den kulturelle skolesekken. Gjennom formidling til skoleklasser, 155 grupper totalt, har vi gitt elevene mulighet til å nærme seg samtidskunsten på en måte som senker terskelen for forståelse og opplevelse av kunstverkene.

UTSMYKKING OG SALG Bergen Kunsthall tilbyr bedrifter og privatpersoner faglig rådgivning i forbindelse med utsmykningsprosjekter og innkjøp av kunst. Utsmykning utgjør en del av Bergen Kunsthalls virksomhet. Dette muliggjør formidling av norsk samtidskunst til et bredere publikum utenfor institusjonen, samtidig som det også bidrar til egeninntekt. Med hensyn til det siste er det viktig å understreke at Bergen Kunsthall er en ikke-kommersiell aktør, slik at alle inntekter fra salg og utsmykning går tilbake til kunstnerisk produksjon. Like fullt utgjør salg av kunst en viktig del av Bergen Kunsthalls omsetning, ved siden av offentlig støtte.

Bergen Kunsthall er ikke fullfinansiert fra det offentlige og er dermed avhengig av å skaffe egne inntekter, blant annet gjennom videreformidling og utsmykning. Vi ser det derfor som ønskelig å øke interessen for samtidskunst blant et kjøpesterkt publikum i byen.

MEDLEMMER Bergen Kunstforening har, pr. 1. januar 2012, 667 registrerte medlemmer. Medlemmene er, som de alltid har vært, en av foreningens viktigste resurser, og det arbeides kontinuerlig for å øke medlemsantallet gjennom utvikling av tilbud og ulike medlemstyper. Våre medlemmer kan benytte seg av en rekke fordeler som fri entré på alle utstillinger med ett følge, gratis inngang til konsertserien Utmark, 30% på egenproduserte kataloger, 10% rabatt ved kjøp av grafikk med mer. I forbindelse med alle våre utstillinger tilbyr vi våre medlemmer eksklusive forhåndsvisninger dagen før åpningen. Medlemmene deltar også automatisk i det årlige julelotteriet hvor de kan vinne gjeve kunstpremier, og de har også stemmerett ved generalforsamlingen. Pr i dag har vi følgende medlemskategorier for privatpersoner: ordinært medlemskap kr. 350,-, studentmedlemskap kr. 200,- og livsvarig medlemskap kr. 3.500,-. Ved innmelding får nye medlemmer to av våre egenproduserte kataloger som innmeldingsgave. Vårt medlemskapstilbud som er spesielt tilrettelagt for bedrifter ble videreført i 2011. Gjennom vårt bedriftsmedlemskap får lokale bedrifter og foreninger sjansen til å støtte Bergen Kunstforening, og samtidig gi et rimelig kulturtilbud til sine ansatte. Vi har to bedriftsmedlemskap, et ordinært og et utvidet. Det ordinære medlemskapet koster fra kroner 2000,- pr. år, og det utvidede medlemskapet koster kroner 10.000,- pr. år. Ved tegning av et utvidet bedriftsmedlemskap får bedriften kjøpe kunst for hele medlemskontingenten. I 2011 hadde vi fem bedriftsmedlemmer. Dette inkluderte i alt 226 privatpersoner. Legger man disse til de ordinære medlemmene blir totalt medlemsantall 893.

Organisatorisk praksis for en kunstforeningseid kunsthall

Hva slags vedtekter har en stor kunsthall som eies og drives av en (relativt) liten kunstforening? Bergen Kunsthall har ikke vedtekter, bare kunstforeningen har det. De gjeldende vedtekter for Bergens kunstforening vedtatt på generalforsamlingen 4. april 2018. Her gjengis utdrag av vedtektene, særlig fra de paragrafer som gjelder styringen av foreningen og forholdet mellom forening og kunsthall..

§ 1. Navn Foreningens navn er Bergens Kunstforening.

§ 2. Organisasjon og sete Foreningen er en frittstående juridisk enhet med upersonlig og begrenset ansvar for gjeld. Foreningen har sitt sete i Bergen.

§ 3. Formål Foreningens formål er å vekke sans for og kjærlighet til bildende kunst. Gjennom Bergen Kunsthalls virksomhet skal foreningen fremme forståelse og engasjement for nasjonal og internasjonal samtidskunst. Foreningen skal være en selvstendig nasjonal og internasjonal aktør.

§ 4. Hovedoppgaver 4.1. Foreningen skal formidle nasjonal og internasjonal samtidskunst. 4.2. Foreningen eier og forvalter Bergen Kunsthall, Rasmus Meyers allé 5.

§ 5. Medlemskap 5.6. Deler av medlemskontingenten[28] skal etter nærmere bestemmelse av styret, og etter innstilling fra kunstnerisk utvalg[29] anvendes til utstilling og/eller kjøp av kunstneriske arbeider. 5.7. De innkjøpte kunstverk, i h.h.t. § 5.6. utloddes årlig mellom foreningens ordinære medlemmer. Trekningen foregår i desember.

§ 6. Styre 6.3. Styrets medlemmer må ikke være i nær slekt, være gift med hverandre eller ha svogerskap- eller samboerforhold til hverandre. Videre må styremedlemmer fratre behandlingen av saker hvor de kan anses inhabile, eller når det foreligger andre særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten til vedkommendes upartiskhet. Med inhabilitet forstås blant annet at vedkommende eller vedkommendes nære slekt, ektefelle eller samboer eller annen nærstående er part i saken, eller kan bli berørt av denne i særlig grad, eller når vedkommende har ledende stilling i eller er medlem av styret i et selskap, forening eller stiftelse som selv er part i saken. Inhabilitetsspørsmålet avgjøres av styret uten at vedkommende selv deltar i avgjørelsen. Habilitetsreglene gjelder også for andre tillitsvalgte i foreningen.[30]

6.12. Den daglige ledelsen av foreningen utøves av den styret ansetter.

§ 7. Styrets oppgaver 7.1. Forvaltningen av foreningen hører under styret. Styret skal sørge for en forsvarlig organisering og drift av foreningens virksomhet, herunder foreningens eiendommer.

7.2. Styret fastsetter planer, budsjetter og retningslinjer for foreningen. Styret skal føre tilsyn med denne, og påse at regnskapsførsel og økonomi/formuesforvaltning samt daglig ledelse er betryggende ivaretatt.

7.3. Styret ansetter direktør. Direktør ansetter øvrig personale, samt fastsetter deres lønns- og arbeidsvilkår med styrets godkjenning.

§ 9. Signatur Foreningens signatur innehas av styrets leder og direktør i fellesskap.

 § 10. Råd 10.1. Av og blant foreningens medlemmer velges et råd bestående av 3 – tre – personer. Medlemmene må ha minimum 3 – tre – års medlemstid i foreningen, regnet fra den dato valg finner sted.

§ 11. Rådets oppgaver 11.1. Rådet skal orienteres ved ansettelse av direktør og valg av styreleder. 11.2. Rådet skal behandle og gi råd i saker vedrørende vedtektsendringer, samt oppløsning. Rådet skal ha tilsendt begrunnet forslag, slik at rådet avgir uttalelse i god tid før forslaget fremmes til generalforsamlingen. 11.3. I samråd med revisor fungerer Rådet som foreningens kontrollkomité på bakgrunn av fremlagt årsregnskap og beretning. Deretter avgir Rådet til generalforsamlingen en uttalelse som vedlegges sakspapirene, jfr. § 13.2 11.4. Ved behandling av spørsmål om salg av fast eiendom, større gaver, påføring av panteheftelser eller andre heftelser utover det som følger av foreningens normale drift, utvides styret med rådets medlemmer, og med full stemmerett for disse. 11.5. Rådet behandler ikke saker som angår foreningens daglige drift, eller foreningens kunstfaglige profil og utstillingspolitikk.

§ 13. Generalforsamling 13.1. Foreningens øverste organ er generalforsamlingen. (bestemmelsene er her ordinære, som for enhver forenings generalforsamling, unntatt for punkt 13.5. Salg av hele eller deler av foreningens faste eiendom, eller pantsettelse av denne ut over 70% av ordinær markedsverdi, krever generalforsamlingens samtykke. Forslag om salg eller pantsettelse i h.h.t. denne paragraf skal fremmes av styret.

Kunstforeningen som gjorde seg selv usynlig?

I 2020 er det som Bergens kunstforening har forsvunnet fra kunsthallens kommunikasjon om seg selv. Virksomheten fremtrer nå som Bergen kunsthall. I et dokument som heter «Bergen Kunsthall» er det en årsrapport for 2020. I årsrapporten på 32 sider, der bare 7 sider er tekster, nevnes hverken Bergens kunstforening eller dens styre med ett ord. Det er direktøren som avgir rapporten til generalforsamlingen, ikke det styret den har valgt og som har ansatt direktøren. I forhold til den store aktiviteten den rapporterer om, er den ganske summarisk og lite reflekterende, problematiserende og fremadskuende. Den har et preg av informasjonsbrosjyre. Det står i informasjonsmateriell fra Bergen Kunsthall at man kan bli medlem av kunsthallen.

Hvordan er forholdet mellom kunsthall og forening? Det er Bergens kunstforening som «gjennom Bergens Kunsthall» skal «fremme forståelse og engasjement for nasjonal og internasjonal samtidskunst. Foreningen skal være en selvstendig og internasjonal aktør». Foreningens formål er «å vekke sans og kjærlighet til bildende kunst» (fra § 3 i vedtektene). Det er også foreningen som «eier og forvalter Bergen Kunsthall, Rasmus Meyers allé 5» og det er foreningen som «skal formidle nasjonal og internasjonal samtidskunst» (i vedtektenes § 4). I § 13 heter det at «Foreningens øverste organ er generalforsamlingen», og det er generalforsamlingen som velger styret.

Frem til 2017 het årsberetningen «Styrets årsberetning», styrets leder presenterte beretningen, og det fremgikk på forsiden at det var Bergens kunstforenings og Bergen kunsthalls årsberetning. Siden er det som Bergen kunsthall opererer helt uavhengig av kunstforeningene, og at det er kunsthallen man blir medlem av, og ikke foreningen.

Vedtektenes § 7 gir styret en viss myndighet: «7.1. Forvaltningen av foreningen hører under styret. Styret skal sørge for en forsvarlig organisering og drift av foreningens virksomhet, herunder foreningens eiendommer. 7.2. Styret fastsetter planer, budsjetter og retningslinjer for foreningens. Styret skal føre tilsyn med denne, og påse at regnskapsførsel og økonomi/formuesforvaltning samt daglig ledelse er betryggende ivaretatt.» Denne paragrafen begrenser styrets myndighet til å gjelde selve forvaltningen av foreningens eiendom og formue, og til planer, budsjetter og retningslinjer «for foreningen.» Det er uklart om dette også gjelde Bergen Kunsthall.

Det er underlig at foreningens eierskap til Bergen kunsthall, både som institusjon og bygning, nå blir tildekket i Bergens kunsthalls egenpresentasjon.

Den samme tendens til å underspille foreningskarakteren bak kunsthallene ser vi også i Oslo, Tromsø, Stavanger, Kristiansand og Porsgrunn (Grenland), om enn ikke så tydelig som i Bergen. Foreningenes karakter av et organisert kollektivt ansvar for kunst og kunstformidling svinner hen, de blir i større grad venneforeninger for kunsthaller med ansatte daglige ledere.

Denne utviklingen er dels en konsekvens av det som kalles profesjonalisering. Mer og mer av ansvaret for foreningenes estetiske, sosiale og praksiser blir overtatt av ansatte med fagkompetanse tilpasset hver oppgave. Medlemmene og deres representanter får mindre og mindre innflytelse på praksisene. Det forenende i felles deltakelse i foreningenes ulike praksiser blir svekket eller helt borte. Denne utviklingen er dels også en følge av at en stadig høyere andel offentlig finansiering reduserer betydningen av medlemmenes bidrag til finansieringen.

Bergens kunstforenings vedtekter synes å gi kunsthallen et ferniss av foreningsdemokrati. Når det i en presentasjon av Bergen kunsthall står at «Bergen kunsthall ble etablert i 1838 som Bergens kunstforening», er det som kunsthallen forsøker å gi en lang historisk legitimering av sin helt nye sosiale og organisatoriske praksis.

Et »kunstkonsern» med stor dybde og bredde

Helt fra rundt 2000 har Bergens kunstforening/-hall utmerket seg med stor og økende bredde og dybde i sin estetiske og sosiale praksis. Dybden går på hvordan hver utstilling suppleres av tekster og arrangementer som utdyper deres verk og kunstnerskap. Bredden går på de mange typene virksomheter som trekkes inn.

Hver av dens store utstillinger, som dels er egenprodusert og dels samarbeidsprodusert med tilsvarende kunstinstitusjoner i andre land, blir fulgt opp både analogt og digitalt. Analogt gis det ut bøker, holdes omvisninger for alle aldersgrupper – for barn og klasser med etterfølgende verkstedarbeid, gis foredrag for ulike segmenter av publikum, og arrangeres konserter og diskusjoner. Digitalt blir det laget 360-visninger av utstillinger, billedmapper og videoopptak blir delt, analoge arrangementer blir strømmet.

Flere utstillinger, særlig Festpillutstillingen og masterutstillinger fra høyere kunstutdanning, knytter kunsthallen til større lokale kulturinstitusjoner.

I Landmark, som også er en kafé og bar, er det gjennom året et stort antall livearrangementer med eksterne grupper innenfor musikk, teater og annet. Der foregår også foredrag og debattmøter. Landmark har kanskje vært den mest nyskapende del av kunstforeningens virksomhet. I koronaåret 2020 ble noe av programmet overført til samarbeidspartneren Bergen Kjøtt, som hadde lokaler som var bedre tilpasset epidemiens stengningsbestemmelser.

Kunsthallen er også et forlag med bokutgivelse med internasjonal distribusjon. Den har (fra 2020) egen plateproduksjon, og setter ut bestillingsverk med utstillinger, publikasjoner, tekster, dans, foredrag, film og moter.

Stort internasjonalt nettverk er også et kjennetegn ved Bergen kunsthall, og det går ikke bare på det å ha kontakter, men særlig på å samarbeide om utstillinger, utgivelser og andre prosjekter.

Bergens kunstforening møter pandemien – utdrag fra årsrapporten om Bergen Kunsthall i 2020[31]

Den pågående pandemien har vært en dominerende faktor i samfunnet og hverdagen, også for oss som kunstinstitusjon. Vi har måttet revidere mange av planene våre og mye av programmet vårt har vært digitalt. Mens vi er glade for de få øyeblikkene vi kunne møtes fysisk, er vi også takknemlige for de nye digitale mulighetene for møter og dialog som har dukket opp under restriksjonene. Som en lokalt forankret institusjon med et internasjonalt nedslagsfelt, har deler av publikummet vårt, også før den nåværende krisen, ikke hatt mulighet til å besøke programmet fysisk. Dette har forberedt oss på denne nye måten å arbeide på. Uansett hvordan du tar del i eller møter programmet vårt, mener vi at det viktigste er at det åpner opp for diskusjoner og samtaler – at det tenner en gnist.

Vi (DS: som altså er kunsthallen) så et dramatisk fall i antall besøkende i 2020, der 21 000 besøkte utstillingene (2019: 39 000), 6 100 besøkte arrangementene (2019: 35 000) og 1 600 deltok på formidlingsprogrammet vårt (2019: 5 400). Samtidig så vi en tilsvarende økning i seere på våre digitale arrangementer med 37 000 (2019: 4 500). Tross utfordringene knyttet til planlegging av større arrangementer klarte vi å tilpasse den planlagte produksjonen og åpne utstillinger når vi kunne, og vi åpnet seks utstillinger dette året. Festspillutstillingen med Joar Nango ble en av de mest omtalte utstillingene dette året og ble nevnt i både nasjonal og internasjonal presse. NRK beskrev den som «en milepæl i norsk kunsthistorie», Artforum utpekte den som en av årets beste utstillinger og den ble nominert til årets Kunstkritikerpris.

På arrangementsfronten fulgte vi tre strategier som ga fleksible muligheter: Et samarbeid med Bergen Kjøtt om å etablere en midlertidig live plattform med større kapasitet og trygg avstand, for live arrangementer når mulig og ellers innspilling av strømmede arrangementer. Digitale formater med profesjonell produksjonsstandard, inkludert live-strømmete arrangementer, podcasts, videoomvisninger og digital tekstpublisering. Langvarige arrangementer med fleksible åpningstider.

Bergen Kunsthall produserte 101 arrangementer i 2020, mot 226 året før. 38 av arrangementene var strømmet og 27 av disse var kun tilgjengelig digitalt.

Formidlingsprogrammet ble også hardt rammet av restriksjonene, men var så aktivt og åpent som vi klarte. Vi tilbød omvisninger for mindre grupper og skoleklasser når restriksjonsnivåene tillot det. I tillegg produserte vi populære oppgavehefter som familier med barn selv kunne bruke i utstillingene, og videoomvisninger i utstillingene for mennesker som ikke kunne oppsøke oss.

Ved utgangen av 2020 hadde Bergen Kunsthall 644 medlemmer.[32] Pandemien til tross så har også dette siste året hatt et fantastisk program med entusiastiske tilbakemeldinger – med minneverdige utstillinger, spennende live-arrangementer, økt digital aktivitet, og mange pågående og nye samarbeid som vi ikke for noe ville gått glipp av. Takk til alle dere som ble med oss og støttet Bergen Kunsthall. Vi gleder oss til å se deg igjen! – Axel Wieder, direktør Bergen Kunsthall.

Nettverk

Nettverk Bergen Kunsthalls program initieres og produseres i stor grad av Kunsthallen selv. Samtidig er det et resultat av omfattende samarbeid med institusjoner og aktører lokalt og internasjonalt. Dette nettverket er nødvendig for å utvide både våre produksjonsmuligheter og finansiering av nye produksjoner. Selv om planlegging og arbeid med programmet ble komplisert av endrede restriksjoner og uforutsigbare forhold under pandemien, forble samarbeid et viktig arbeidsprinsipp i mange prosjekter.

Sandra Mujingas utstilling turnerte til Vleeshal, Middelburg i Nederland og kunne åpne for publikum der mot slutten av 2020. En del av utstillingen i Bergen ble også presentert som del av gruppeutstillingen «Beyond the Black Atlantic» på Kunstverein Hannover i februar 2020. Bergen Kunsthall publiserte kunstnerens første monografi sammen med Vleeshal og det Berlin-baserte forlaget BOM DIA BOA TARDE BOA NOITE.

Simone Fattals utstilling ble produsert sammen med kunstnerens tre gallerier – Balice Hertling i Paris, Karma i Zürich og Kaufmann Repetto i Milan og New York. Et sentralt verk fra utstillingen ble kjøpt inn av Nasjonalmuseet.

For (festspill)utstillingen med Joar Nango samarbeidet Kunsthallen med et bredt spekter av kunstnere og håndverkere på Vestlandet og i Finnmark. Denne utstillingen er også presentert i partnerskap med Festspillene i Bergen. Carte Blanche produserte en ny performance i respons til utstillingen som ble fremført i utstillingssalene. Verk fra utstillingen ble kjøpt inn til samlingene til KODE, Sametinget, og Astrup Fearnley Museum. En del av utstillingen vil reise til La Loge i Brüssel i desember 2021. En bok knyttet til utstillingen blir publisert av Bergen Kunsthall i 2021 i samarbeid med Sternberg Publishers og La Loge.

Utstillingen til Jef Geys er et samarbeid med Kunsthalle Bern, hvor en versjon av utstillingen vil bli vist i mai 2021. En bok om kunstneren utgis i samarbeid med Koenig Books. Nikima Jagudajevs prosjekt «Basically» er et samarbeidsprosjekt utviklet med internasjonale og bergensbaserte dansere og musikere. Prosjektet ble utviklet i samarbeid med Oktoberdans, BIT Teatergarasjen og deler av det vil blir presentert i samarbeid med Borealis – en festival for eksperimentell musikk i mars 2021. En ny versjon av prosjektet blir presentert på Shedhalle, Zürich.

En utstrakt bruk av samarbeid og nettverk som strategi ligger til grunn for utviklingen og gjennomføringen av vårt arrangementsprogram. Arbeidet med å styrke byens uavhengige arrangører og festivaler fortsatte gjennom både digitale og fysiske samarbeid med Bergen Art Book Fair, Transgender Awareness Week, Borealis – en festival for eksperimentell musikk, Bergen Internasjonale Filmfestival, Jungelen, LEKK, Aurakia og mange andre.

Et vellykket digitalt samarbeid var podcasten What’s Love Got To Do With It? av Beatrice Gibson, produsert av Bergen Kunsthall i samarbeid med KW Institute for Contemporary Art i Berlin, Camden Arts Centre i London og Mercer Union i Toronto. Re-Imagine Europe gikk inn i sitt tredje år og er et samarbeid med ti ledende europeiske institusjoner om å produsere nye bestillingsverk, gjesteopphold og workshoper med internasjonale kunstnere. Delfinansiert av EU-programmet Kreativt Europa, i samarbeid med Paradiso (NL), Sonic Acts (NL), Elevate Festival (AT), Lighthouse (UK), INA GRM (FR), Kontejner (HR), A4 (SK), Disruption Network Lab (DE) og Ràdio Web MACBA (ES).

Merknad: Ingen norske kunstinstitusjoner nevnes i nettverket. Bergen Kunsthall er ikke medlem av det norske nettverket av kunsthaller.

Digital tilgjengelighet

Bergen Kunsthall ønsker gjennom økt fokus på digital formidling av kunst å nå ut til alle befolkningsgrupper og aldre og å bidra til en demokratisk tilgjengelighet til våre utstillinger og arrangementer. 2020 bidro sterkt til en utvikling av dette fokuset, hos oss som hos mange andre.

Vi har dette året tilgjengeliggjort eksisterende materiale gjennom deling av bildemapper og 360-visninger av utstillingene, strømmet foredrag, konserter og filmvisninger og hatt en kraftig økning i bruk av sosiale medier for deling av bilde- og videomateriale fra utstillinger og arrangementer.

Det er også signert en samarbeidsavtale med Google Arts & Culture om å samle inn og dele materiale fra utstillingene via deres plattformer. Kunsthallen er også en av samarbeidspartnerne til Contemporary Art Library (USA) i et prosjekt som starter opp i 2021.

Med lang erfaring, kompetanse og utstyr for strømming kunne Kunsthallen raskt snu seg da pandemien kom. Live-programmet vårt måtte stenges ned i flere måneder, men vi var raske til å dreie programmet mot digitale plattformer. Totalt har Kunsthallen hatt 38 digitale arrangementer i 2020 med 37 000 views. 27 av disse var rene online-arrangementer.

Gjennom vårt samarbeid med Bergen Kjøtt, som stilte sine lokaler til disposisjon for Kunsthallens utstyr og kompetanse, har vi også kunne legge til rette for at andre har kunnet produsere et trygt online-program. I tillegg til vårt eget program muliggjorde denne satellitten at andre institusjoner og utøvere i Bergen kunne gjennomføre 12 online arrangementer ved hjelp av vårt personale og utstyr. Kunsthallen og teknisk produsent Jonas Skarmark holdt også en serie med strømme-kurs for andre organisasjoner som ønsker å utvikle og produsere sitt eget online program under restriksjonen som følger med pandemien.

I september i forbindelse med utgivelsen av publikasjonen Deux Soeurs produserte den britiske kunstneren Beatrice Gibson en tredelt podcastserie: What’s Love Got To Do With It? Serien var bestilt av Bergen Kunsthall, Camden Art Centre, London, KW Institute for Contemporary Art, Berlin, og Mercer Union, a centre for contemporary art, Toronto. De tre episodene er lastet ned 4 000 ganger.

Dette året så også utgivelsen av Bergen Kunsthall sine to første plateproduksjoner. MÆKUR (Maia Urstad, Eva Rowson og Anton Kats) sitt debut album CONDITIONS : 1218- 0719 ble gitt ut i samarbeid med Re-Imagine Europe og institusjonene Sonic Acts (NL) og Lighthouse (GB). En ny vinylplate med tittelen An Architecture Celebrating The Failure Of Capitalism ble sluppet i anledning utstillingen «FFB – Fellesskapsprosjektet å fortette byen». Platen inneholder mange av FFBs samarbeidsprosjekter med lydkunstnere, skuespillere og musikere, og gjenspeiler gruppens langvarige interesse for lyd som et arkitektonisk materiale.

Økonomi

                                                           2020                                   2019

Diverse tilskudd                              17 505 104                        15 824 674

Andre driftsinntekter                     2 413 397                          3 660 127

Sum driftsinntekter                       19 918 501                        19 484 801

Derav:

Det kongelige kulturdept.            9 990 000                         9 730 000

Bergen kommune                          4 896 875                        3 915 060

I perioden 2011-2013 ble det gjort store investeringer i bygget:

Sum investeringstilskudd 9 900 000, derav 6 000 000 fra Kulturdepartementet.

(Kontingentinntekter synliggjøres ikke i regnskapet, men hører vel inn under «Andre driftsinntekter».

Bergen Kunsthall er trolig den mest internasjonalt orienterte av alle norske kunstinstitusjoner, samtidig som den har en sterk lokal forankring. Kanskje er den organisatoriske og sosiale praksis som kjennetegner kunstforeninger ikke forenlig med en slik orientering i vår tid.

Dette er svaret jeg fikk på spørsmål om medlemskap:

Hei again

Concerning the membership, it is technically a membership at Bergens kunstforening, but we communicate and operate as Bergen Kunsthall. In that sense, I see Bergen Kunsthall  as a forening. I do not think that we stopped working as a foreign. I would be curious how you define the concept, or where you see the limits. Please give me a call if you have time to discuss further: 940 15079-

Looking forward, Axel Wieder

On 8 Nov 2021, at 10:48, Dag Solhjell <dsolhjel@online.no> wrote:

Good Monday morning, Axel Wieder!

Thank you for the answer, which is to the point of my questions. And thanks for the invitation for a talk. I have one more question: I see in the communication from Bergen Kunsthall that it invites people to become members of Bergen Kunsthall. Is that correct – as I understand it, it is Bergens Kunstforening that has members, not Bergen Kunsthall?  

My job, writing Kunstforeningenes historie i Norge siden 1836, is, among others, to distinguish between different types of kunstforeninger, and between art institutions that are foreninger and not. I am wondering if Bergens Kunstforening is on the verge of fallling outside the concept of kunstforening. If it does so, it may be because of its sucess as an art institution.

May be Bergens Kunstforening – Bergen Kunsthall could invite me to give a lecture with the topic: «Har Bergens Kunstforening – Bergen Kunsthall opphørt å være en kunstforening – en vurdering i lys av kunstforeningenes historie i Norge siden 1836 og Bergens Kunstforenings historie siden 1838». 

In a couple of months, I hope that the history of Bergens Kunstforening, as it vil be told within the larger national history, will be finished as a draft. I will send it to Bergens Kunstforening for comments. 

With best wishes from

Dag Solhjell

Den 08.11.2021 09:49, skrev Axel Wieder:

Hello again Dag Solhjell, I’m sorry for my late response, I was eager to collect some information and discuss also with my colleagues and Julie, since these are interesting questions. 

Concerning your first question:

What intrigues me, is the relationship between Bergen Kunsthall and Bergens Kunstforening. Bergens kunstforening «owns» Bergen Kunsthall. 

I had a look in our vedtekter. The name Bergen Kunsthall is mentioned twice, once in the way that you mention, describing an «ownership». This relates in my understanding to the property, the building, since it names the physical address: «Foreningen eier og forvalter Bergen Kunsthall, Rasmus Meyers allé 5.» The second time, Bergen Kunsthall is mentioned in a much broader sense in the formål: «Foreningens formål er å vekke sans for og kjærlighet til bildende kunst. Gjennom Bergen Kunsthalls virksomhet skal foreningen fremme forståelse og engasjement for nasjonal og internasjonal samtidskunst.» I understand the name Bergen Kunsthall as what is called a «business name» in English, a name under which an organisation or company operates, which might be different to the legal name (which is Bergens Kunstforening). Bergen Kunsthall is not a separate organisation, it is not registered separately. In practice, the name Bergen Kunsthall was used since the year 2000 to describe the output and the organisation.

I take your points of uncertainty as a point to discuss with the board and to see if it might be good to clarify in the vedtekter.

Most importantly, though, as a result of what I describe above, Bergen Kunsthall is a membership organisation, and the membership – the support through members and our activities for members, such as Julelotteriet, previews for members etc., are really important parts of the work of the organisation. I would be very interested to hear your opinion in this respect, and what has changed in your opinion. 

Concerning the responsibility of the board:   

What is now the role of the board in the running of Bergen kunsthall? Who is responsible towards the General Assembly, and delivers the annual report and economic statement? I would be pleased if you could send med the minutes from the last three general assemblies in Bergens kunstforening – for the years 2018, 2019 and 2020. 

As you describe, per our statutes the board is responsible to the General Assembly, and the board signs the economic statement presented at the general assembly. We are not obliged anymore to make an annual report in the formal setup of a «styrets årsberetning». Due to a change in laws in 2018 we are, as a «små foretak», released of the duty to submit an annual report to Brønnøysund. We make our own annual report instead in a more comprehensive format that the board has wished for, which is presenting statistics and a programme overview to our members, funders and partners. The administration – I and the team of Kunsthallen – are preparing this annual report as delegated from and on behalf of the board.  

In addition to the board, we also have Rådet, which oversees and controls the work of the board. Rådet presents a report during the General Assembly.

 I am from Germany and very familiar with the history of the German Kunstvereine, and it is interesting for me to see how the Norwegian model differentiates, even though I’m aware of the historical connections. I would be happy to continue our conversation over the phone or in person, this week for example if you should have time.

 With best wishes, 

Axel Wieder
Direktør / Director

On 22 Oct 2021, at 10:02, Dag Solhjell <dsolhjel@online.no> wrote:

Thank you for your kind attention, Axel Wieder!

In my study of the history of the art associations (kunstforeninger, Kunstvereine, art societies) in Norway since 1836, I now consentrate on the last periode, 1990-2020. The most radical change among the around 200 associations has occured with the gradual change of Bergens kunstforening to Bergen Kunsthall, starting in 2000. I have read much of the available material, among others the publication «I perspektiv», covering in utmost detail the period 2001-2013.

Traditionally, it is the elected board of directors who is responsible for any aspect of the activity of the «kunstforening». It may delegate some of the responsibility to hired persons (like you), but it cannot delegate all the responsibility it has towards the highest body of the association, the General Assembly (generalforsamling, årsmøte). 

What intrigues me, is the relationship between Bergen Kunsthall and Bergens Kunstforening. Bergens kunstforening «owns» Bergen Kunsthall. Normally, in any association of this kind, the board elected by the General assembly, delivers an annual report, inclusive the economic annual statement, to the General assembly. The board is responsible to the assembly, and the assembly accepts (or does not accept) its report.

Now, it seems to me that is is you who deliver this report and not the elected board. If this is the case, the normal pattern of responsibility in an association is not longer present in Bergens kunstforening. 

This is what I tried to talk to Julie Andersland about, but as a new member of the board, and not familiar with the traditional patterns of responsibility, she did not understand my question (may be it was my fault). 

Now I put this question to you. What is now the role of the board in the running of Bergen kunsthall? Who is responsible towards the General Assembly, and delivers the annual report and economic statement? I would be pleased if you could send med the minutes from the last three general assemblies in Bergens kunstforening – for the years 2018, 2019 and 2020. 

In the last few years, in the communications from Bergen Kunsthall, Bergens kunstforening has become more and more invisible (for me). It is as you now are a member of the kunsthall, and not the association. Is that intended?

With friendly greetings, and lots of respect for the achievements of Bergen Kunsthall, 

Dag Solhjell

You may communicate this message to anyone you want.

Den 22.10.2021 07:59, skrev Axel Wieder:

Dear Dag Solhjell

The chair of our board, Julie Andersland, has mentioned your conversation about the history of Bergens Kunstforening, as part of your research on the history of Kunstforeninger in Norway. She wasn’t sure if she could provide all the information you need, since she’s working with us only since a few years. 

I am happy to meet and continue the conversation if helpful, since your research sounds important and interesting. In addition, our longest-standing member on the current board, Karen Kipphoff, could be further helpful for questions regarding the history. 

Looking forward to hearing from you, with kind regards, 

Axel Wieder
Direktør / Director

---

[1] Fremstillingen av Bergens Kunstforenings historie bygger i det alt vesentlige på Kloster (1938).

[2] Om Tegneskolen, se Solhjell 2005.

[3] Bergens Tidende 22.12.188, tilføyet opplysninger hentet fra Norsk kunstnerleksikon, Weilbach kunstnerleksikon, og Kloster 1936.

[4] Bergen var den gang et eget fylke.

[5] Her følger jeg stort sett Johannesen 1968.

[6] Her bygger fremstillingen på Storaas (1988).

[7] Fremstillingen følger Brun 1988.

[8] Vedlegg til e-post 1. juni 2021. Tallene er hentet fra årsberetningen for 1995.

[9] Fra årsberetninger for 1999 og 2000

[10] Etter bygningens arkitekt Ole Landmark, som for øvrig noe tidligere hadde tegnet nabobygningene Rasmus Meyers Samlinger.

[11] Den senere intendant Solveig Øvstebø ble ansatt der fra 1. september 2000. No5 er gatenummeret, Rasmus Meyers Allé 5.

[12] Merk at det er midler fra medlemskontingenten som er øremerket til utlodningsinnkjøp.

[13] Det er ingen bestemmelser i vedtektene om et kunstnerisk utvalg.

[14] Det er ikke registrert at noen annen forening har bestemmelser om inhabilitet.

[15] Vedlegg til e-post 1. juni 2021. Tallene er hentet fra årsberetningen for 1995.

[16] Fra årsberetninger for 1999 og 2000

[17] Etter bygningens arkitekt Ole Landmark, som noen år tidligere hadde tegnet nabobygningene Rasmus Meyers Samlinger.

[18] Den senere intendant Solveig Øvstebø ble ansatt der fra 1. september 2000. No5 er gatenummeret, Rasmus Meyers Allé 5.

[19] Merk at det er midler fra medlemskontingenten som er øremerket til utlodningsinnkjøp.

[20] Det er ingen bestemmelser i vedtektene om et kunstnerisk utvalg.

[21] Det er ikke registrert at noen annen forening har bestemmelser om inhabilitet.

[22] Det er gjengitt så mye fra denne årsrapporten for å gi et inntrykk av den store bredde og dybde i dens estetiske og sosiale praksis, og dens særlige evne til å tilpasse seg de begrensnsinger corona-pandemien skapte fra 12. mars.

[23] Formelt er det vel foreningen som har medlemmer?

[24] Vedlegg til e-post 1. juni 2021. Tallene er hentet fra årsberetningen for 1995.

[25] Fra årsberetninger for 1999 og 2000

[26] Etter bygningens arkitekt Ole Landmark, som noen år tidligere hadde tegnet nabobygningene Rasmus Meyers Samlinger.

[27] Den senere intendant Solveig Øvstebø ble ansatt der fra 1. september 2000. No5 er gatenummeret, Rasmus Meyers Allé 5.

[28] Merk at det er midler fra medlemskontingenten som er øremerket til utlodningsinnkjøp.

[29] Det er ingen bestemmelser i vedtektene om et kunstnerisk utvalg.

[30] Det er ikke registrert at noen annen forening har bestemmelser om inhabilitet.

[31] Det er gjengitt så mye fra denne årsrapporten for å gi et inntrykk av den store bredde og dybde i dens estetiske og sosiale praksis, og dens særlige evne til å tilpasse seg de begrensnsinger corona-pandemien skapte fra 12. mars.

[32] Formelt er det vel foreningen som har medlemmer?

| Til toppen |