Bruk og fredning av Nasjonalgalleriet
Notat 27. mars 2015
Den ideelle fredning av bygg som Nasjonalgalleriet er å bruke dem til det samme formålet de var bygget for. Da forteller bygningen og dens brukere historien om seg selv. Samtidig er det billigst, både i investering og bruk.
Nasjonalgalleriet har som utstillingsbygning noen særlig bevaringsverdig trekk. Midtpartiet er bygget for utstilling av skulptur. Der er det langstrakte rom, fordi skulpturer skal sees fra flere sider mens publikum går forbi. De to sidefløyene er bygget for utstilling av malerier. Der er rommene tilnærmet kvadratiske, fordi publikum skal stå stille mens de betrakter dem. Rommene i alle tre bygningsdelene, henger sammen på en slik måte at de skaper én stor rundgang gjennom alle rom. Ved at hvert rom representerer en tidsepoke i kunsten, går publikum gjennom kunsthistorien ved å gå fra rom til rom – en fabelaktig pedagogisk arkitektur der formidling, bruk og læring får de best tenkelige vilkår. Denne rundgangsarkitekturen er helt bevart i 2. etasje, og lar seg lett reetablere i det meste av 1. etasje.
Nasjonalgalleriet ble bygget for å se kunstverk i dagslys som selv var skapt i dagslys, fordi elektrisk lys ennå ikke var oppfunnet. Nasjonalgalleriet gir med sine overlystak og høye sidevinduer det ideelle lys for opplevelse av kunst som selv er skapt i dagslysforhold, det vil i praksis si nesten all kunst før 1960.
Det strømmer på med forslag til en annen bruk av Nasjonalgalleriet enn å vise billedkunst. De bryter alle med fredningsformålet, og er kostbare å realisere. Bygningen får det best om den forvaltes som del av Nasjonalmuseet, som også har behov for utstillingsarealene.