En anmeldelse av Gunnar Danbolt: Fra modernisme til det kontemporære. Tendenser i norsk samtidskunst etter 1990.
Publisert i Minerva
Redningsmannen
Samtidskunsten er kommentaravhengig sier Gunnar Danbolt i sin bok om norsk kunst etter 1990. Han er selv dens fremste kommentator – trolig den viktigste norsk kunst noen gang har hatt. Hans tilnærming til kunsten er preget av en uforbeholden og beundringsverdig vilje til forståelse av det nye og vanskelige, selv når den er morbid og frastøtende. Det er ikke med ham som med kunstsamleren og mesenen Rolf Stenersen, som skal ha sagt at jo mindre han forstår kunsten, jo mer tiltrekker den ham. Det er heller omvendt for Danbolt – jo større utfordringen er, jo viktigere er det å få satt kunstverk på begrep. Han demonstrerer et viktig poeng i Bergensskolen i kunstteori – å se noe er å se det som noe. Kunstverk må sees som noe, og da som noe mer enn kunst. Det er dette mer, dette utenfor kunsten, som Danbolt søker å begrepsliggjøre.
Metoden er fortolkning, og boken er en oppvisning i engasjert fortolkningsarbeid. Det skjer med en språklig letthet som virker teorifri, men som allikevel er grundig fundert i internasjonal kunstteori, der norske bidrag for øvrig nesten ikke er til stede. Når Danbolt ser kunstverk han blir utfordret av, og som synes å representere noe nytt, søker han etter en teori som kan redde dem ut fra et uforståelig mørke og inn i forklarelsens lys. Forståelsen av kunstverk skjer ikke slik Thomas av Aquinas skrev om underet med vin og brød som i nadverden blir til Kristi blod og kjød: ”Ei forstanden det utgrunder, troen alene ser det under”. Da passer bedre de ord på Danbolt som Denis Diderot hentet fra Horats for å karakterisere sin forlegger Grimm: ”Hans hensikt er ikke å hente røk fra flammene, men lys fra røken”.
Boken inngår i det som i mange år synes å ha vært Danbolts livsprosjekt – å drive opplysning om kunst gjennom å gi folk redskaper til å tenke selv og mot til å finne sine egne forklaringer på det tilsynelatende uforklarlige. Det står i motsetning til mye av det som går under navnet kunstformidling, og som ofte ytrer seg gjennom uforståelig tale og tekst foran og rundt kunsten, der bevaring av troen på kunsten synes å være viktigere enn forståelsen. ”Alle har rett til kunst” er det kulturpolitiske slagord for tiden, men det gjelder bare den kunsten som er avhengig av kommentarer for at folk flest skal forstå, og som de fleste derfor ikke er interessert i. Da går de heller til kunstmarkedet, som uten pekefinger kan tilfredsstille enhver smak hos ”alle”, og gi enhver kunstner et visningssted, uansett tendens. Danbolt, som alle kunsthistorikere og kritikere, holder seg trygt innenfor det øvre skikt av kunstfeltets eksklusive kretsløp, det som er kunsten.
Danbolt skriver rett ut at samtidens kunst er kommentaravhengig. Det fører han tilbake til modernismen, som han betrakter som en kunstens tilbaketrekning til seg selv og sine virkemidler. Den kontemporære kunsten har imidlertid brutt med modernismens isolasjonen av kunsten innenfor en formal ramme, og vender seg ut mot verden. Samtidig forlater den imidlertid også kunstneren, i den forstand at kunstnere ikke lenger setter et så varig personlig preg på sine verk at de kan gi navn til posisjoner i kunsten. Unntaket er selvsagt Odd Nerdrum, som er den eneste norske kunstner som har dannet skole, og som vies stor interesse i boken.
Det er derfor ikke kunstnere eller miljøer av kunstnere som er grunnlaget for bokens inndeling i tendenser, eller strømdrag som er Danbolts foretrukne begrep om klassifisering av den nyere kunsten i likheter og forskjeller, det er verkene. En rekke kjente kunstnernavn på dagens kunstscene faller av den grunn utenfor bokens interessefelt. Det er ikke overraskende. Selv om Danbolt understreker at det ikke er en kunsthistorie han skriver, følger han kunshistorieskrivingens tradisjon for bare å skrive om nye tendenser i en periode. Også her er Nerdrum unntaket.
Her kan vi kanskje finne en mulig forklaring på Danbolts valg av verk til boken, og derfor også av kunstnere: han kan ha en forkjærlighet for kunstnere hvis verk egner seg godt for kunstteoretisk og kunsthistorisk behandling, og som det finnes en tilgjengelig teoretisk tilnærming eller en kunsthistorisk referanse for. Så vidt jeg har registrert, fremhever han ikke noe sted at kunstverk er vakre, er godt laget eller gir en god fremstilling av noe som er sett i virkeligheten. Portretter er ikke omtalt, heller ikke landskaper. Billedkunst er bilder på noe, ikke av noe.
Bare sjelden antydes kvalitative vurderinger, og da bare indirekte. Den reelle kvalitative vurderingen ligger i utvalget av verk og deres kunstnere. Danbolt skriver at han vil nevne relativt få kunstnere, men navngir allikevel over 250 nålevende norske kunstnere. Vi får også vite at 69 % av kunstnerne i Norge er kvinner. Av de over 250 som nevnes i boken, er imidlertid bare 24 % kvinner. Fire kunstnere får betydelig større plass enn de øvrige: Mathias Faldbakken, Gardar Eide Einarsson, Bjarne Melgaard og – overraskende – Odd Nerdrum. I den gruppen på 14 som er nest mest nevnt er det 3 kvinner: Anne Katrine Dolven, Jeannette Christensen og Mari Slåttelid. Det er mannlige kunstneres verk som dominerer de nye tendensene som er bokens tema. Da vil de rimeligvis også komme til å dominere kunsthistorien og kanskje også kunstmuseenes innkjøp. Trenger kvinnelige kunstnere andre kriterier for å få bedømt sin kvalitet og betydning? Danbolt nevner ikke at hele det norske kunstliv er kvantitativt sett totalt dominert av kvinner. Det gjelder også i kunstmuseenes fagavdelinger, med sine kuratorer og kunstpedagoger. Hvordan vil de forholde seg til den mannsdominansen vi ser i Danbolts bok?
Et av kjennetegnene ved Bergensskolen i kunstteori, som Danbolt sammen med filosofene Kjell S. Johannessen og Tore Nordenstam utviklet på slutten av 1970-tallet, er vektlegging av kunstens kontekster og verkenes bruk – den estetiske praksis. En slik kontekst er Kunstinstitusjonen, med sin moderne opprinnelse i Europa på 1700-tallet. Danbolt legger stor vekt på fremstillingen av den, både historisk og i dag. Historisk, fordi det forklarer både fremveksten av det kunstbegrep vi bruker nå, hvordan vi projiserer dette kunstbegrepet tilbake på verk som i sin tid ikke kunne betraktes eller behandles som kunst i vår forstand, og at nye kunstretninger alltid vil påvirke vårt syn på tidligere kunst. Samtidig, fordi det kaster lys over dagens estetiske praksis, som kan brukes til både å identifisere nye og ulike strømdrag i kunsten og til å bringe frem nye perspektiver på eldre kunst. Uten å si det direkte, gir Danbolt her et sterkt forsvar for studier av samtidskunst som nyttig og kanskje også nødvendig for kunsthistorisk forskning og undervisning på eldre kunst, og omvendt – fra det historiske til det kontemporære. Begge sammenhenger drøftes i boken, noe som kan peke fremover mot en ny måte å skrive kunsthistoriske oversiktsverk på.
Et sentralt syn er at det ikke lenger er så interessant å definere hva kunst er. Det er lett å forstå, når omtrent alt kan behandles som kunst. Det viktige er å undersøke hva kunsten gjør, og da særlig hva den gjør med oss og hva vi gjør med kunsten. I sine historiske tilbakeblikk får Danbolt frem at måten kunstverk er blitt brukt på har endret seg meget. Ikke bare kunstinstitusjonen har sin historie, det har også det estetiske blikk. Det bringer betrakterens perspektiv sterkt inn i bedømmelsen av hva som er nye tendenser i kunsten. Hvordan ser vi at noe er nytt og representerer en ny tendens? Nye tendenser kan bli identifisert når det etableres nye relasjoner mellom betrakter og kunstverk. Det er helt åpenbart når det gjelder relasjonell kunst, tidsbasert kunst, performans og konseptkunst, og nesten all kunst som benytter seg av digitale medier og internett. I noen gjelder dette også kunst som kan sies å ville tale på vegne av det som Danbolt kaller marginaliserte grupper: samene, de homofile, kvinnene og de ikke-etnisk norske.
Et begrep som understreker betrakterens styrkede rolle er perspektiv. Det brukes en rekke steder for å fortelle at kunstverk kan betraktes fra flere perspektiver, og derfor gis ulike betydninger eller tolkninger. Noen verk blir behandlet under ulike tendenser for å eksemplifisere kunstverkenes mangetydige muligheter, avhengig av det perspektiv betrakteren tar i bruk. Danbolt er fjernt fra å være en smaksdommer eller bedreviter, han er mer en som åpner opp enn som lukker inne. Han snakker med autoritet uten å være autoritær, men fullt vitende om at den kunsten han trekker frem som eksempler uten å gjøre dem eksemplariske, er uten interesse for folk flest. Et unntak, også her, er Nerdrum og Nerdrumskolen, som er manges favorittkunstner.
Et storverk i formulert kunstforståelse, den tilbyr et begrepsapparat for det tilsynelatende ubegripelige. Danbolts grenseløse overbevisning om den kontemporære kunstens meningsbærende karakter er overbevisende.
| Til toppen |