| Til Kunstkritikk og utstillingsomtaler |
Klassekampen, 11.10.2018
Olav Gjestland spør i Klassekampen tirsdag 16.10 om Marianne Heskes løa, den såkalte «Gjerdeløa»: «Kan noen forklare meg hvorfor dette er kunst?» Jeg skal prøve, Olav. Den var selvsagt ikke et kunstverk der den opprinnelig sto, høyt oppe i Tafjord. Da Marianne demonterte, transporterte og remontert den i Pompidou-senteret for samtidskunst i Paris ble den betraktet som kunst der. Der hadde ingen sett et slikt byggverk før, de visste ikke hva en løe var og kunne derfor snakke om dens kunstneriske kvaliteter, siden det er det man snakker om ved det som er stilt ut på kunstmuseer. Du og jeg vet at den er en løe, og vi kan se den som en løe, både når den står der den opprinnelig sto, og når den er utstilt som et kunstverk. Du har rett, Gjerdeløa er en løe. Men vi kan, hvis vi vil, også se den som et eksempel på gammeldags lafteteknikk, som arkitektur, og endog som et stykke norsk arkitekturhistorie. Om den var plassert på et bygdemuseum kunne vi betrakte den som et stykke kulturhistorie. Marianne satte faktisk løa tilbake der hun opprinnelig hadde funnet den. Da kunne vi igjen se den som en løe, men også et kulturminne i kraft av dens internasjonale karriere som kunst. Det Marianne demonstrerer med Gjerdeløa, er at hva vi ser som noe, avhenger av hvor vi ser det og hvordan det brukes. Det gjelder det meste av det vi omgir oss med, og derfor også det vi kaller kunst.
Gjerdeløa er ikke det første gamle objektet som er blitt til kunst ved å bli flyttet til et kunstmuseum. Du har sikkert sett krusifikser fra middelalderen på kunstmuseer. De ble ikke laget for å være «gotisk» eller «romansk», men for å knele foran og be til Ham som ble korsfestet. Du har kanskje lagt merke til at det ikke henger noen krusifikser i Nasjonalgalleriet. Det gjør det derimot i Historisk museum, tvers over Tulllinløkka. Der henger de hverken som tilbedelsesobjekt eller kunst, men som kulturhistorie. Det er bare å flytte dem over til Nasjonalgalleriet, så blir de til kunst. Eller til en kirke, så blir de til et hellig objekt. I Nasjonalgalleriet har de gamle kristne ikoner, som det har gjort til kunst.
Som kunstverk kalles gjerne Gjerdeløa konseptkunst, eller på norsk begrepskunst. Her er det «kunst» som er begrepet, fordi vi ved å stille den ut som kunst også begriper det som kunst. Vi kan også begripe det som løe, byggverk, arkitektur, kulturminne, kulturhistorisk objekt. Konseptkunst hører hjemme i kunsthistorien, derfor hører Gjerdeløa også hjemme der.
Det er ikke hva som helst som kan fungere så godt som konseptkunst som Gjerdeløa. Den har en stor begrepsmessig fylde i seg, fordi den som objekt både kan betegnes som kunst og være så mye forskjellig. Nasjonalmuseet gjør den store feil å betrakte den bare som kunst, som konseptkunst, og at det er nok å ha noen fotografier av den. Det er særlig overraskende siden museet ikke bare har billedkunst som sitt arbeidsfelt, men også arkitektur, design, kulturhistoriske objekter, altså mye av det som Gjerdeløa også er. Det Nasjonalmuseet gjør, er som å tømme Gjerdeløa for dens mangfold. Det er omtrent det samme som å si at den bare er en løe.