Eva Harr – nordnorsk tristesse
Refleksjoner over Eva Harrs malerier. Sendt til kunstverket.no. Brukt i katalog over Eva Harrs utstilling.
« Du har trengt inn i tidens magasin og ser stabler av ubenyttede dager som jorden la på denne isen for årtusener siden.»
Walter Benjamin[1]
Walter Benjamin refleksjoner over sommernatten i Svolvær fra en hurtigrutereise i 1920-årene passer godt på temaet for Eva Harr’s malerier på denne utstillingen. Maleriene peker verken mot fortid, nåtid eller fremtid. Tiden står stille i en sakte strøm av evige øyeblikk. Døgnets lange veksling mellom natt og dag er redusert til et nesten umerkelig skifte fra daggry til skumring, fra skumring til daggry. Alt i bildene skjer i dette evige, lysmørke døgnet. Men det eneste som skjer, er bearbeidelse av minner. Minnene er av idag, fordi maleriene i sitt uttrykk er samtidige med vår egen tid, vår egen refleksjon over det de fremstiller.
Hva handler maleriene om? De fremstiller ikke skjønnheten i naturen, men er meditasjoner over skjønnheten. De demonstrerer ikke stolte eierinteresser i et landskap, men viser at landskapet unndrar seg slike interesser. De gjengir ikke en naturlikhet med steder kunstneren har vært, men er redigerte opptak av hennes ensomme og lavmælte samtaler med naturen. De har ikke andres kunst som forbilder, bare naturens egen atmosfære og stemme. Maleriene er sanne, men ikke fordi de er sannferdige. De er naturlige, men ikke fordi de gjengir naturen. De er vakre, men ikke fordi de gjengir det vakre. De er kunst, fordi de ikke er kunstferdige. De reflekterer ikke kunsthistorien, men skaper den.
Et kunstverk oppfattes som symbolistisk når betrakteren oppdager en indirekte betydning i bildet og innleder en tolkningsprosess.[2] Eva Harrs malerier er symbolistiske[3], når deres innhold er fremstilt slik at formen på en påfallende måte underbygger innholdet, og altså ikke er realistiske eller romantiske etterligninger. Men symbolistiske maleriers symboler er flertydige, ikke entydige som allegoriske figurer som operere med tegn med et konvensjonelt fastlagt meningsinnhold. En solnedgang kan være en solnedgang, men den kan også være et melankolsk bilde på døden, en markering av døgnets gang, en stemning eller et varsel om natten. Et hus kan være et hjem der du er innenfor, men det kan også holde deg utenfor. En vei er noen du kommer til langs, men også noe du reiser bort på; noe som fører deg inn i maleriet, men også ut av det. Et sjømerke kan være en hjelp for de sjøfarende, men også et symbol på ankomst eller avreise, eller av reisen i seg selv. Slik sett er det mye tvil og tvisyn i maleriene til Eva Harr.
Eva Harr bruker forsiktige, av og til nesten umerkelige, formelle virkemidler for å utnytte symbolismens mangetydighet. Hennes hus er litt stive, litt for lange, litt for ubebodde, litt for øde eller litt for symmetrisk plassert til at det helt naturlig. Hennes veier er som et matematisk sted for en vakker formel, virker mer som omveier enn som veier. Hennes sjømerker synes å være plassert mer av hensyn til maleriet enn til sikkerheten til sjøs. Hennes fjell har en litt overdreven form, og er litt for utskårne i profilen. Hennes farger er ikke naturens egne, men fra en palett, eller virker som de er blandet på en videomonitor. Malerens ståsted virker påfallende ubeskrevet, det kan noen ganger være litt hevet opp i luften. Alle disse kunstgrepene gjør disse maleriene til refleksjonsobjekter mer enn til beundringsobjekter.
Utstillingens malerier får et rikere tilfang av seeropplevelser om vi betrakter dem som symbolistiske. Kant sier at en estetisk ide er «en forestilling som stammer fra innbildningskraften, og som er opphav til mye tenkning, men uten at en eller annen bestemt tanke, dvs. et begrep, er istand til å være dekkende for den».[4] Denne tenkningen hos kunstneren er kanskje forankret i en tristesse, som pendler mellom optimisme og pessimisme, slik stemningen i maleriene ikke helt kan bestemme seg om de skal gjengi soloppgang eller solnedgang, morgen eller kveld. Den grunnleggende kunstneriske vanskelighet og tvil ligger trolig i balansen mellom det sette og det malte – hvor meget av naturen skal stå igjen når den reflekterende kunstner har vendt øyet bort fra naturen og går løs på lerretet. For denne betrakter fungerer maleriene best når det sette har veket for det malte, når kunstneren overvinner naturen til fordel for kunsten.
En god del av maleriene forstiller nordnorske ikoner, selve symbolene på det nordnorske i kunsten. Midnattsol, de syv søstre, Røst osv. De synes å være manndomsprøven for alle nordnorske landskapsmalere, også for de kvinnelige. Det er derfor umulig for enhver som har sett en del nordnorsk kunst gjennom årene ikke å se Eva Harrs løsninger i lys av deres. Dette vet også enhver kunstner, også Eva Harr. Hvorfor kommer de så tilbake til disse motivene? Er de å betrakte som kunstneriske utfordringer, i dette tilfelle endog også til egne søsken? Jeg liker å se det slik, fordi kunstnere ikke bare har naturen eller samfunnet som inspirasjonskilde, men kunsten selv – som trolig er den viktigste i mange tilfelle. Når det gjelder å utfordre dagens konvensjoner i kunsten er hun forøvrig i godt familieselskap.
Utfordringen virker desto sterkere fordi motivene er de samme. Etter min mening har hun med velberådd hu valgt to våpen, for å erobre egne territorier i kunstens rike: lyset i maleriene, og de symbolistiske formale løsninger. Det uvanlige ligger her i måten hun kombinerer disse to virkemidlene på. Mens lyset tenderer mot det naturalistiske (det føler man når man selv har opplevet det nordnorske lyset), leder det symbolistiske motsatt vei, mot det kunstige og kunstferdige. Lyset leder mot noe vi ikke reflekterer over, men beundrer og synes er vakkert; det symbolistiske leder mot noe vi tenker over, men egentlig ikke synes er vakkert. Slik sett tilbyr hun noe av det fineste malerkunsten kan gi: både skjønnhet og refleksjon.
[1] Walter Benjamin (1975) Kunstverket i reproduksjonsalderen, Gyldendal, Oslo. Sitatet er fra side 219.
[2] Øyvind Storm Bjerke (1995) Symbol og fantasi møtes i maleriet, i Tone Skedsmo (red.) Tradisjon og fornyelse, katalog til utstilling av samme navn, Nasjonalgalleriet
[3] Suffisme -isme betyr overbetoning av.
[4] Immanuel Kant (1995) Kritikk av dømmekraften, §49, Pax palimpsest.