Skrevet 1.2.2019, ikke publisert
Om vi tenker på Nasjonalmuseets virksomhet de siste årene, må vi se lyst på dets fremtid i nybygget på Rådhusplassen. På Nasjonalgalleriet har det vært vist en serie med fremragende spesialutstillinger og en flott bokhandel i 1. etasje, i 2. etasje har det vært vist stor evne til å vise en lang sammenhengende kunsthistorie og til å fornye montering og utstyr i kjente saler (en spesiell honnør for Munch 150). Museet for samtidskunst har vist enkeltmønstringer av høy kunstnerisk og scenografisk kvalitet. Kunstindustrimuseet har utmerket seg både ved interessante spesialutstillinger og en vakker og kunsthistorisk meget gjennomarbeidet permanent utstilling – særlig i dens yngre del. I Ulltveit-Moe paviljongen på Arkitekturmuseet, som i halvannet år fremover vil være Nasjonalmuseets eneste eget utstillingsrom, er det vist stor kreativitet i utnyttelsen av et tomt rom som i sin arkitektur ikke har gitt noen støtte til utstillingsformen.
Når disse gode kreftene nå skal forene sine evner i samme bygning er det all grunn til å forvente et resultat for utstillingene som overgår summen av det beste vi har kunnet glede oss over de senere årene. En så lang planleggingstid, uten belastning med løpende utstillingsarbeid, som Nasjonalmuseet har gitt de fleste av sine kunstfaglige medarbeidere, burde tilsi et fremragende resultat. Jeg ser frem til at det åpnes!
Tre forhold gir allikevel grunn til bekymring. Det ene er den uforståelige og uakseptabelt lange utstillingspausen Nasjonalmuseet har fått lov til (eller er departementalt pålagt?) å ha før innflyttingen på Rådhusplassen. Det er en neglisjering av det publikum som både symbolsk og politisk er museets eiere, som ikke lover godt for fremtiden. Inntrykket forsterkes av det svake alternative programmet som museet presenterer på sine hjemmesider.
Det andre er den kunsthistoriske neglisjering av Nasjonalgalleriet som Nasjonalmuseet har demonstrert i en årrekke. Både kunsthistorisk og arkitekturhistorisk burde Nasjonalgalleriet vært et objekt som Nasjonalmuseet skulle ha følt et særlig stort ansvar for, og fått fredet og innlemmet som et arkitekturverk i sine samlinger. Det gjorde ikke noe. Det lover ikke godt at Norges største kunst- og arkitekturhistoriske miljø har vendt Nasjonalgalleriet ryggen, overlatt ansvaret for det til en egenorganisert venneforening, og outsourcet utredningen av dets fremtidige bruk.
Det tredje er den taushet og mangel på debatt som omgir de fremtidige basisutstillinger på Rådhusplassen. Hvilken kunsthistorie skal Nasjonalmuseet fortelle der? Kommer det til å se ut som flere tidligere kunstmuseer har flyttet inn med sine utstillinger i hver sin del av bygget? Får vi se en sammenhengende og integrert norsk kunsthistorie slik museets navn lover oss? Får vi lære hva som er kunst og hva kunst er?
Mangelen på debatt speiler også mangel på redaksjonell interesse i kulturredaksjonene.