Skrevet 2. april 2015, trolig tatt inn i Aftenposten like senere.
I et innlegg i Aftenposten 1. april skriver Arnfinn Moland at «Dahl-narrativet som forventet har fått gjennomslag» i den rapporten som et utvalg nylig har avgitt til Den norske Forfatterforening. For det tilfelle at han her sikter til at rapportens sterkt kritiske vurdering av DnFs æresrett i store trekk faller sammen med fremstillingen i Solhjell & Dahl «Men viktigst er æren», Pax 2013, må jeg bemerke følgende: Æresrettenes arbeid ble første gang presentert av meg i boken «Fra akademiregime til fagforeningsregime. Kunstpolitikk 1940-1980», utgitt på unipub as i 2005. En konklusjon der var at «rettsgrunnlaget for æresrettoppgjøret var tynt og behandlingen ga de «tiltalte» få av de rettigheter som rettsapparatet tross alt ga» (s.52). Min selvvalgte prøveforelesning til graden dr. philos i 2007 hadde tittelen «Æresrettene i norske kunstnerorganisasjoner i 1945». Det «narrativet» som Moland tillegger Dahl er altså også mitt, og jeg var den som først brakte det frem i lyset. Jeg har aldri samarbeidet faglig med historikeren Guri Hjeltnes eller noen andre i utvalget. Når det antydes at Dahls tidligere samarbeid med Hjeltnes har gjort utvalgets arbeid mindre uavhengig, er det en urimelig anklage både mot utvalget, Hjeltnes og Dahl.