Dag Solhjell
Syd-Fossum 55
1359 Eiksmarka
Fossum, 22. juli 2011
Til Riksantikvaren
Høringsuttalelse vedr. forskrift om fredning av Nasjonalgalleriet, Deres ref. 08/01396.
Som forslagsstiller om fredning av Nasjonalgalleriet er jeg meget fornøyd med at Riksantikvaren nå fremmer forskrift om fredning. Jeg er i det alt vesentligste også enig med den foreslåtte forskriftens bestemmelser, idet jeg mener at det ivaretar det primære anliggende i mitt forslag: å hindre bruksendring og å bevare Nasjonalgalleriet som det utstillingsbygg som det er bygget som. Jeg har imidlertid noen kommentarer, som fremsettes i punktene nedenfor.
1 Forskriftens fremstilling av Nasjonalgalleriet som kulturminne.
Forskriftens vedlegg om Nasjonalgalleriet som kulturminne legger nesten ensidig vekten på det bygningshistoriske. Nasjonalgalleriet er imidlertid et kulturminne av flere grunner enn de bygningshistoriske, som det er viktig å få med når den videre bruk skal rammes inn av fredningsforskrift.
2 Nasjonalgalleriet representerer en unik utstillingsarkitektur. Det kan betraktes som en fullbyrdelse og rendyrking av den museumsarkitektur som europeiske kunstmuseer søkte seg frem mot på andre del av 1800-tallet. Det er neppe noe annet kunstmuseum i Europa fra den tiden som så enhetlig, klart og entydig binder sammen arkitektur, kunsthistorie og kunstpedagogikk for både skulptur og malerier.
3 Den bærende kunstpolitiske idé er at bygningen kombinerer glyptotek (utstillingsrom for tredimensjonal skulptur) med pinakotek (utstillingsrom for malerier), noe som i andre land (som Danmark) fikk forskjellige bygg.
4 Midtpartiet er glyptoteket, der det kunstpedagogiske prinsipp er at publikum skal bevege seg forbi skulpturer, for å se dem fra forskjellige synsvinkler. Det uttrykkes i trappehallen med sine postamenter for skulpturer, de langstrakte rommene, og overlys i deler av arealet.
5 Sidefløyene er pinakoteket, der det kunstpedagogiske prinsipp er at publikum skal stå stille foran malerier, som er belyst med høyt sidelys. Her er rommene mer kvadratiske, og de fleste er små og ligger mot bygningens ytterside.
6 Særlig i trappehallen og bygningens annen etasje ser vi et tredje kunstpedagogisk prinsipp komme til uttrykk i arkitekturen. Det er at publikum, ved å gå fra rom til rom til slik planløsningen krever, skal gå gjennom kunsthistorien. Det ligger altså innebygget et krav til kronologisk montering. Fravik av denne, slik det kan være aktuelt og slik det har vært aktuelt, får da en særlig meningsdimensjon som det ikke er mulig å oppnå i nye utstillingsbygg.
7 Et fjerde prinsipp ligger i selve romløsningene. Det er at når utstillingen skal endres, gjøres det ved å flytte på kunstverk, og ikke å bygge om, flytte på vegger, bygge rom i rom, sette inn store montre eller foreta andre bygningsmessige og arkitektoniske inngrep (slik det må gjøres i Kunstindustrimuseet). Bygningsarkitektur, utstillingsarkitektur og utstillingsteknikk går sømløst opp i hverandre.
8 En forutsetning av stor betydning for både ytre og indre arkitektur er at all kunst skal kunne betraktes i dagslys – det tok mange år før det ble etablert elektrisk lys i Nasjonalgalleriet. Det er en kvalitet som ikke bør umuliggjøres, slik det i dag er tendenser til (sørligste kabinetter i 2. etasje).
9 Det ganske enestående ved denne kunstpedagogiske arkitekturen er at den er fullt ut aktuell også i dag. Bygningens arkitektur er altså ikke foreldet, dens planløsning trenger stort sett ingen tilpasning til dagens forhold. Så lenge det finnes en europeisk kunsthistorie, som fortelles fra antikken til moderne tid, er Nasjonalgalleriet særdeles velegnet som utstillingsbygg.
10 Den beste fredning av Nasjonalgalleriet er å fortsette å bruke det til det formål det er bygget for, innenfor de kunstpedagogiske føringer som arkitekturen er det fysiske uttrykk for. Denne bruken er også innarbeidet i samtidens minne. Det er altså ikke bare forhistoriens fysiske avtrykk som bør bevares i fredning av Nasjonalgalleriet. Det er også et samtidsminne, som stadig levendegjøres for nye generasjoner, som med fullt utbytte kan bruke bygget til akkurat samme formål som byggets første brukere. Fredning og aktualisering er her ett og det samme.
11 Forskriften synes særlig tilrettelagt for å frede det bygningshistoriske, noe som forsterkes av det historiserende vedlegget. I punkt 1 har jeg argumentert for at det utstillingshistoriske og det ”kunstpedagogiskhistoriske” også er av viktighet. De bør derfor fremheves som selvstendige fredningsformål, med sin egen begrunnelse.
12 Det er et godt trekk ved forskriften at den unngår enhver tendens til å ville frede bestemte utstillinger eller binde bestemte kunstverk til bygningen, for eksempel å ”frede” Munch-rommet.
13 Å frede Nasjonalgalleriet kan sammenlignes med å frede et stort fartøy. Fredning kan skje ved å sette fartøyet på land, eller ved til en hver tid å sørge for at det er i bruk på sjøen. Som sjøgående fartøy må det hele tiden vedlikeholdes, noe som krever at også kompetansen i vedlikehold og bruk av fartøyet må holdes ved like. Men i tillegg må det også moderniseres, blant annet for å tilfredsstille nye krav til sikkerhet, til passasjerkomfort, til navigeringsutstyr etc. Det må også tillates å finne nye ruter og passasjerunderlag.
Nasjonalgalleriet må ikke ”settes på land”. Det fredes best ved å brukes, og ved at bruken tilfredsstiller de krav som tiden setter til sikkerhet, komfort, formidlingsteknologi etc. Det må også legge til rette for nye formidlingsformer og nye publikumsgrupper. Det må altså også stilles kompetansekrav til eventuelt ny driftsansvarlig.
Nasjonalgalleriets rom
Helt motsatt er det i Nasjonalgalleriet. Her hersker det en nødvendig forbindelse mellom arkitektur, kunst og scenografi. Bygningens arkitektur er identisk med en bestemt scenografi for en bestemt regi – en opplysende regi. Intet rom må tilpasses eller bygges om for å romme den type kunst det er bestemt for. Både med sitt palasspregede ytre og sin indre struktur av rom, peker alle deler av Nasjonalgalleriets tydelig mot kunsten. Den indre og ytre arkitektur skal formidle det opphøyde både ved kunstverkene og betraktningen av dem. Det har en romtype vi kan kalle ”salongen”, som minner om slottsværelser fratatt alt opprinnelige løst interiør. Rommenes rekkefølge, særlig i de mange kabinetter langs ytterveggene, uttrykker kronologien i kunstens utvikling. Rommenes størrelse uttrykker kunstens kvalitet – jo større rom jo større er kunsten i dem. Rommenes lokalisering i bygget uttrykker kunstens betydning – jo mer sentrale rommene er jo mer sentral er kunsten i dem. Rommenes farge uttrykker betydningen av maleriers koloristiske kvaliteter og deres dybdeperspektiv – mens hvite vegger fortsetter bak maleriene og betoner deres flathet, betoner grønne og røde vegger maleriene deres illusjon av å fortsette bak veggen. Jo høyere det naturlige lyset kommer fra, jo mer uttrykker rommet kunstens nærhet til det hellige. Vektleggingen av naturlig lys, både overlys og sidelys, skaper liv både til malerier og skulpturer når dagslyset endrer seg. I og rundt trappehallen er det arkitektoniske elementer som fungerer som postamenter for skulpturer, hvis tredimensjonalitet understrekes ved at man går forbi dem. Bygningens lokalisering, som en forlengelse av Universitetet, nærhet til og likhet med Slottet, og samlokaliseringen med Kulturhistorisk museum, understreker kunstens nasjonale betydning.
Nasjonalgalleriets arkitektur er skapt for publikums betraktning av innrammede malerier på veggene og for skulpturer på sokler, altså for førmodernistisk kunst og et førmodernistisk utstillingssyn. Dets ytre arkitektur og inngangsparti skal innstille i betrakteren både en universell estetisk-historisk innsikt og en nasjonal og moralsk bevissthet. Bygningen er skapt før den hvite kubens fremkomst som det hegemoniske utstillingsrom, for fremstillingen av en historisk-kronologisk kunsthistorie som vektla stilistiske kriterier. Det er – også i internasjonal sammenheng – det perfekte utstillingsbygg for den kunst og den kunsthistorie det er bygget for. Det er i europeisk sammenheng også et tidlig bygg i sin sjanger. Nasjonalgalleriet er særdeles godt egnet som formidlingsrom for europeisk og norsk kunsthistorie, fordi kunsthistorien her nærmest forteller seg selv, når utstillingsrommene blir brukt både av museets kuratorer og publikum på den måte som arkitekturen fordrer.
Nasjonalgalleriet har ikke stått uten forandringer siden midtbygningen ble åpnet i 1881 og de to sidefløyene ble ferdig. Ikke alle endringer har vist respekt for de spesielle kvaliteter dets utstillingsrom har. Det gjelder for eksempel den kunstige belysningen, som i dag fungerer nærmest ødeleggende for både malerier og skulpturer. For eksempel skaper høytplasserte lysarmaturer lange slagskygger fra rammene ned i malerienes øverste deler. Flatt lys svekker inntrykket av det tredimensjonale i skulpturer. Det bør gjennomføres en restaurering av bygningen som gjenvinner de scenografiske kvaliteter det opprinnelig har hatt. Så bør den brukes til utstilling av de typer kunstverk som bygningen er skreddersydd for. Nasjonalmuseet har store samlinger av slike kunstverk, til disse må også regnes gipsavstøpningene.
Moderne kunst i Nasjonalgalleriet?
Av samme grunner som Nasjonalgalleriet er godt egnet for utstilling av førmoderne kunst, er det dårlig egnet for utstilling av modernistisk kunst og samtidskunst kunst, fordi de krever en scenografi som bryter med bygningens arkitektur. Det samme gjelder for utstilling av kunstindustri, design og arkitektur. Slike kunstarter krever romtyper som har evne til å tilpasse seg skiftende kunst- og utstillingsformer, både i samlingsbaserte basisutstillinger og vekslende utstillinger.
Byggets scenografiske arkitektur gjør at heller ikke det som i dag er museets fremste attraksjon, Munch-rommet, har sin naturlige plass her. Munchs malerier, med sin flathet og mangel på utpenslede detaljer, passer ikke inn i Nasjonalgalleriets salonger. De hører modernismen til, både kunstnerisk og arkitektonisk, selv om de i sin tid ble presentert i salongpregede montasjer. Da var det ikke annet tilgjengelig, og publikums blikk var trenet til å se malerier i slike sammenhenger.