Hustavle for direktører i regionale kunstmuseer
Det er bedre å ha egne innkjøpsmidler enn å få tildelt kunstverk andre har kjøpt inn. Det er bedre å kuratere egne utstillinger enn å få utstillinger tilsendt som andre har kuratert. Det er bedre å lede sin egen institusjon enn å være avdelingsdirektør i en større.
En kritiker fra Oslo teller mer enn tusen andre besøkende. Du vet det er provinsielt å tenke slik, men du kan ikke la være.
Jo flere regionale kunstnere som fornærmes ved ikke å få stille ut og ikke bli innkjøpt, jo bedre blir museets kunstsamling og ditt nasjonale faglige renommé, men jo mer misfornøyd blir den regionale kunstnerorganisasjonen, fylkeskultursjefen og fylkets politikere. De vil at museet skal ”komme på kartet”, men vil helst tegne det selv.
Det museum du helst ønsker å lage er ikke det som de regionale kunstnere og politikere ønsker. Det museum de ønsker du skal lage, gir deg ikke kvalifikasjoner som gjør deg aktuell som leder av internasjonalt orienterte norske kunstinstitusjoner og slett ikke av kunstinstitusjoner i andre land.
Som direktør for et regionalt kunstmuseum er du ditt museums samling og de utstillinger det kuraterer. Det som gjør ditt kunstmuseum viktig og deg selv til en viktig museumsdirektør, er at dets samling har arbeider som andre og større kunstmuseer gjerne vil låne til sine egne utstillinger, og som du bidrar med katalogtekster til. Du gjør selv andre kunstmuseer viktige ved å låne deres arbeider til ditt eget museums egne utstillinger og be dem bidra med katalogtekster til.
Jo lenger ut i verden ditt museums utlån og innlån skjer, jo viktigere er ditt museum, jo viktigere er du som museumsdirektør og jo bedre får du utviklet dine medarbeidere. Slik gjensidighet skaper det museale nettverk som er ditt museums viktigste kapital, og som er din og dine medarbeideres viktigste personlige kvalifikasjon når dere søker større stillinger.
Du vet at dine utstillinger er blant landets mest interessante, men du vinner liten anerkjennelse for det hos kolleger i Oslo. Du besøker deres utstillinger, de besøker ikke dine. Du leser deres kataloger, de leser ikke dine. Det er lenger fra Oslo til din by enn det er fra din by til Oslo.
Ingen kan gi andre en kunstnerisk anerkjennelse som er større enn den man selv har. Ditt museums evne til å gi kunstnerisk anerkjennelse er like stor som den anerkjennelse du selv har som direktør. Det er din evne til å gi kunstnerisk anerkjennelse gjennom innkjøp og utstilling som bestemmer hvor ditt kunstmuseum er ”på kartet”.
Din anerkjennelse vokser med ditt museums voksende innkjøpsbudsjett og selvstendige innkjøp. Din anerkjennelse øker med økende selvstendighet i valg av utstillingsprogram. Din anerkjennelse vokser jo mindre din basisutstilling ligner Nasjonalgalleriets. Å være ”som et lite Nasjonalgalleri” er å underkaste seg andres kvalitetsnormer. Dine kollegers anerkjennelse kommer til uttrykk ved at de gjerne vil produsere utstillinger sammen med ditt museum.
Du trenger ikke å formulere noen kriterier eller begrunnelser for ditt museums innkjøp, for det er innkjøpene som er kriteriet, og de begrunner seg selv.
Denne hustavle er skrevet for ekte museumsdirektører. Bare ekte museumsdirektører er museumsdirektører.