Kronikk sendt til Morgenbladet 19-26. november 2010, ikke publisert.
Diskusjonen om hvor Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design skal ha sine lokaler har trengt til side det enda viktigere spørsmålet om hva det vil i disse lokalene. Museets ledelse ønsker at hele museet[1] skal flytte inn i et nytt bygg på Vestbanetomten, men forteller ikke hva slags kunstmuseum det vil drive der. Forventer det at Stortinget skal bevilge milliardbeløp til et nytt bygg uten å fortelle annet enn at museet trenger et nytt bygg? Skal Nasjonalmuseet der fremtre som tre eller fire ulike museer med kontorfellesskap i samme bygg, eller skal det fungere som ett museum? Hvilken kunst fra hvilke perioder og kulturer skal det fremstå som representativt for?
Taushet om Nasjonalmuseets innhold, og om hva det skal representere og hvordan, har fulgt museet siden Nasjonalgalleriet (NG), Kunstindustrimuseet (KIM), Museet for samtidskunst (MSK), Arkitekturmuseet (AM) og Riksutstillinger (RU) etter departementalt påtrykk ble konsolidert i 2003 og 2004. Tausheten ble ikke brutt da departementet over hodet på museet siden bestemte at det skulle flyttes til Vestbanen. Heller ikke den nye ledelse har skapt noen klarhet i museets linje. Taushet synes å være den taktikk som skal sikre at et nytt bygg blir reist uten for mange spørsmål om det museale innhold. Det er som et lydløst ekko av departementets manglende interesse for å høre andres meninger om museets konsolidering og lokalisering. Museets styre og ledelse forsømmer seg grovt hvis det nå ikke forteller norsk offentlighet hva det vil med museet, uavhengig av hvor det blir lokalisert.
Det går to kraftige delelinjer gjennom det konsoliderte Nasjonalmuseet. Den ene går mellom dets tidligere uavhengige samlingsområder. Den andre går mellom samtidskunsten og den historiske kunsten. De store konfliktene både innenfor og utenfor museet har sine røtter i disse delelinjene. De er også understrømmer i debatten om lokalisering. Jeg tror ikke at Nasjonalmuseet kan fungere godt, verken innad eller utad, før det har bygget bro over dem. Alt musealt arbeid, som innkjøp, samlingsforvaltning, utstilling, teksting og forholdet til publikum, vil påvirkes av hvordan de løses. Jeg forstår ikke hvordan det kan planlegges noe nytt museumsbygg på Vestbanen før disse motsetningene er gitt en løsning som gjør at Nasjonalmuseet fremstår som ett helhetlig kunstmuseum.
La meg først minne om hvilke museale tradisjoner de tidligere selvstendige enhetene i Nasjonalmuseet sto for. Den eldste tradisjonen er det universelle kunnskapsmuseet, som var representert i NG, etablert i 1836, og i KIM etablert i 1876. Begge museene så det som sin oppgave å formidle kunsthistorien langt tilbake i tid, for NG tilbake til antikken, for KIM til norsk middelalder. Samtidig var de også museer for samtidskunst, og så ikke noen motsetning i det. De var også forbildemuseer som forbandt det historiske med det samtidige. De så det slik at fortidens kunst kunne være forbilder for den nye, ikke som eksempler som skulle kopieres, men som en plattform å bygge den nye kunstens kvalitet og utvikling på. I vår tid betoner museer også det motsatte perspektiv, ved å se den gamle kunsten i lys av den nye. Da AM ble etablert i 1975 ble det også et forbildemuseum, med samlinger tilbake til begynnelsen av 1800-tallet. NG brøt i 1988 med sin funksjon som forbildemuseum da dets samlinger etter 1945 ble overført til det nye Museet for samtidskunst (MSK), og svekket derfor også sin rolle som universelt kunnskapsmuseum. Det så vi et uttrykk for i 2005, da nesten all kunst fra før ca 1800 forsvant fra publikums blikk i Nasjonalgalleriets faste utstillinger. KIM har holdt stand mot denne utviklingen, og kan endog fremvise kunst fra ikke-europeiske kulturer.
Nasjonalmuseet fremstår i dag som et lappeteppe av forskjellige museale tradisjoner og prinsipper for hva det skal representere. Hver tradisjon og hvert samlingsområde synes å ha sine tilhengere og motstandere både i museet og utenfor. Skal man tolke signalene fra den nye organisasjonsplanen, og fra romprogrammet for nybygget på Vestbanetomen, er det et slikt lappeteppe som skal bres ut over milliardbygget. Det er forståelig at mange ser det som mest fornuftig å la museet fortsette i de bygninger det nå har.
Et museum som er engasjert i samtidens kunst griper direkte inn i kunstlivets prosesser for kunstnerisk anerkjennelse og rangering. Det gjør det som regel ved å fungere som en kunsthall, med store og vekslende nasjonale og internasjonale utstillinger, slik MSK har gjort. Det påvirker både kunstnernes anerkjennelse og inntekter, og private galleriers og samleres økonomiske interesser.[2] Den nye ledelsen i Nasjonalmuseet fremstår som en motvillig og distansert aktør i samtidens levende kunstverden, mens forventningene i kunstlivet er at det skal gå inn i den som aktiv deltaker.
Spørsmålet om samtidskunst og fortidskunst skal leve side om side i Nasjonalmuseet, eller med respektfull avstand fra hverandre, har vært reist i lokaliseringsdebatten. For mange har svaret vært avgjørende for deres standpunkt. Med ønsket om ett felles bygg på Vestbanen skulle man tro at museets linje var å knytte det samtidige og fortidige sammen. Jeg etterlyser museets klargjøring av hva det vil med samtidskunsten.
NG og KIM hadde også som samfunnsoppdrag å fungere som forvaltere av norsk identitet, som også preget det unge AM. De skulle være nasjonale identitetsmuseer som fremmet det norske både hjemme og ute. Når kultiverte turister kom til Norge, skulle de se at norsk kunst og kultur ikke bare var på høyde med europeisk kunst, men også hadde et norsk særpreg. Det norske i kunsten skulle fungere som et bolverk mot uheldig innflytelse utenfra, fordi det var godt i seg selv. Først med MSK i 1988 ble et statlig museum orientert like meget mot internasjonale som norske forhold, men begrenset til euroamerikansk kunst.
Det nasjonale og norske er noe annet i dag enn det var, og det internasjonale er blitt globalt. Hvordan skal Nasjonalmuseet forholde seg til det nasjonale, i en tid da det nasjonale oppfattes bare å være en sosial konstruksjon? Skal noen av de ikke-europeiske kulturer som i økende grad blir representert blant det nye publikum museet ønsker seg, også bli representert i museet med sin kunst? Er det slik at vi gjerne vil ha dem som publikum, men ikke som del av det Norge og det internasjonale som er representert i Nasjonalmuseet?
Nybygg for kunstmuseer ser ikke ut som kunstmuseer. De ser mer ut som iøynefallende kulisser rundt spektakulære eventer. På Vestbanen, symbolsk plassert mellom børs og rådhus, mellom kapital og politikk, kan Nasjonalmuseet lett komme til å bli tildelt rollen som eventmaker og showroom. Nasjonalmuseet synes allerede å ha en tendens til å aktualisere samtidskunsten mot det som er på den korrekte politiske dagsorden. Innmonteringen av et maleri fra Sparebankstiftelsen DnB NORs samling i Nasjonalgalleriets basisutstilling kan være et tegn på at profilering av næringslivet er akseptert som en oppgave for Nasjonalmuseet.[3] Politiske og økonomiske hensyn synes å sige sterkere inn over Nasjonalmuseet enn før, mens engasjementet i samtidskunsten svekkes. Her er det behov for en avklaring fra museets ledelse.
Nasjonalmuseets forhold til sitt publikum er mildt sagt uklart. For den som ikke vet bedre, virker det i dag mer som Nasjonalmuseet er drevet av et vaktselskap enn av forskende kunsthistorikere og formidlende pedagoger. Nedleggelsen av museets sentrale formidlingsavdeling, omdannelsen av et team av kunnskapsrike museumsverter til en uniformert og kunnskapsløs (men vennlig) vaktstyrke, og fagpersonalets isolasjon fra utstillinger og publikum i et fjerntliggende kontorfelleskap har skapt større avstand mellom museum og publikum enn noen av dets enheter noen gang har hatt.
Et museums formidlingsideologi kan enkelt deles i tre typiske retninger: kunnskapsrettet og monologisk, karismatisk og taust, og læringsrettet og dialogisk. Det kunnskapsrettede og monologiske kunstmuseum ser på seg selv som en skole, der en viss mengde kunnskaper det selv besitter skal overføres til publikum. Det karismatiske og tause kunstmuseum anser at kunstverkene i kraft av seg selv og måten de er utstilt på skal nå frem til et interessert publikum om det bare har et åpent blikk. Det læringsrettede og dialogiske museum inviterer publikum til samtaler om kunsten, der publikum også tar i bruk sine egne interesser og ressurser.
Nasjonalmuseets forhold til publikum har i løpet av kort tid tatt en brå dreining fra en læringsrettet og pedagogisk ideologi, med begynnende innslag av en dialogisk, mot den karismatiske, inneforståtte og tause. Publikum er i økende grad blitt overlatt til seg selv, under en kulturpolitikk hvis viktigste slagord er at ”alle skal med”. Til tross for den vennlighet og høflighet jeg blir møtt med av vaktene har jeg aldri følt meg så lite ønsket velkommen som publikum som nå. Det er all grunn til å spørre: hvordan vil Nasjonalmuseet ta i mot sitt publikum?
Navnet ”Nasjonalmuseet” peker mot et landsomfattende ansvar, det er ikke bare en honorær tittel. Det gir uttrykk for et samfunnsoppdrag gitt det av Staten. NG har lange tradisjoner for å se seg selv som det sentrum for norsk kunsthistorie som alt annet dreide seg rundt, som et nav. I 1952 fikk det Riksgalleriet som sitt reisegalleri som innprentet den provinsielle underdanighet til alle landsdeler, den som fikk et barn på en slik utstilling til å forklare at et maleri var ”noe som hang på veggen og var laget i Oslo”. Gallerier i distriktene ble sett som landingsplasser for hjelpesendinger fra hovedstaden. Den samme nedlatende holdning preget Riksgalleriets arvtaker Riksutstillinger frem til det i 2004 ble konsolidert inn i Nasjonalmuseet. Det provinsielle hadde befestet seg så sterkt i provinsens egen tankegang, at kunstmuseer rosende kunne omtale seg selv ”som et lite Nasjonalgalleri”, og i forestillingen om at deres utstillinger egentlig ikke var sett dersom de ikke var sett av kritikere fra hovedstadsavisene. Det kan lett kan bli virkningen også av Nasjonalmuseets såkalt ”landsdekkende program”.
Kunstindustrimuseene unngikk provinsialiseringen, fordi de i over 100 år har vært tre likeverdige, selvstendige og statsstøttede museer. De dannet et nettverk med likeverdige deltakere, og hadde ikke behov for noe nav.
Nasjonalmuseet er ikke tydelig på hvilken rolle det vil spille som nasjonal institusjon, og om det vil se på andre norske kunstmuseer som likeverdige eller som sin provins. Noen ganger presenterer det seg som et nav, andre ganger som ”motor” i et nettverk av likeverdige deltakere. Andre ganger får man inntrykk at det helst vil være seg selv nok. Hva vil Nasjonalmuseet som samarbeidspartner med kunstmuseer i andre deler av landet?
På det faglige nivå Nasjonalmuseet og andre større museer forventes å være, skal de på sine hovedområder arbeider forskningsbasert. Det vil for det første si at hele deres praksis er forankret i oppdaterte kunnskaper og innsikter som bygger på forskning. De må være forskningsorienterte. For det andre må musealt arbeid organiseres slik at det genererer kvalitetssikrede data som kan inngå i forskningsprosjekter, men uten selv å være forskning. De må være forskningsforberedende. For det tredje bør museene selv være engasjert i forskningsprosjekter i og utenfor museet, og da i særlig grad prosjekter som angår egen samling og formidling og som resulterer i forskningsbaserte utstillinger. De må være forskende.
Nasjonalmuseet er mer forskningsorientert, forskningsforberedende og forskende enn andre norske kunstmuseer. Allikevel er dets forskningsengasjement langt under det som forventes av akademiske kunnskapsinstitusjoner. Kravene til forskningskompetanse ved nytilsettinger i ledende og faglige stillinger virker for lavt satt til at de peker fremover mot et kunstmuseum som arbeider forskningsbasert i alle ledd. Hva vil Nasjonalmuseet som forskningsinstitusjon?
En mesen spør hva hun kan gjøre for kunsten. En sponsor spør hva kunsten kan gjøre for henne. Å ha staten som sponsor er ikke lett. Den nesten påtvungne konsolideringen i 2003 og departementets ordre om å forlate alt og flytte til Vestbanen i 2008 er trolig det største politiske overgrep mot noen norsk kulturinstitusjon noen gang. Det kan virke som overgrepene har gjort Nasjonalmuseet ute av stand til å innta egne standpunkter i viktige museumspolitiske spørsmål. Det er allikevel grunn til å forvente svar på spørsmålet: hva slags kunstmuseum skal Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og kunst være for Norge og sitt publikum? Svar utbes fra Nasjonalmuseet, ikke fra departementet.
[1] Med unntak av Arkitekturmuseet, som skal forbli på Bankplassen, men kunne ha store utstillinger på Vestbanen.
[2] På designområdet er det andre instanser som har denne funksjonen.
[3] Maleriet fra 1912 kostet 2,2 millioner dollar, flere millioner kroner mer enn det Nasjonalmuseets kjøpte kunst for i 2009. Nasjonalmuseets styreleder, Svein Aaser, er tidligere konserndirektør i DnB NOR. Pressen ble invitert til ”avduking” av maleriet i september 2010.