Innovasjon og kulturelt entreprenørskap
Bokessay skrevet i 2009 – publisert?
To begreper som begge peker mot fremtiden, og som begge er blitt honnørord i den politiske retorikk, er behandlet i de to bøkene som dette bokessay skal handle om. Den ene utkom allerede i 2007, er skrevet av kunsthistorikeren Siri Meyer, og heter ”Det innovative mennesket”. Den andre er nettopp kommet fra trykkpressene, inneholder åtte artikler av fem samfunnsforskere (Louise Brunborg-Næss, Anne H. Lorentzen, Per Mangset, Sigrid Røyseng og Heidi Stavrum) og heter ”Kulturelt entreprenørskap”.[1] Fra titlene skulle man tro at Meyer skrev om det kreative mennesket, og de fem samfunnsforskerne om innovasjon og kreativitet. Men det er omvendt: Det er Meyer som behandler innovasjon som en latent egenskap ved mennesket, mens samfunnsforskerne skriver om innovative mennesker. Faglig sett er det ikke overraskende – Meyer skriver ut fra en humanistisk forståelse av hva det vil si å skape noe nytt, de fem skriver ut fra en samfunnsvitenskapelig forståelse av hva det vil si å være kulturentreprenør. Samfunnsforskerne studerer kulturelt entreprenørskap i fem kulturnære yrkesgrupper: tegneserieskapere, populærmusikalske artister, grafiske designere, kleskunstnere, filmskapere, og en mer kulturfjern gruppe – alternative helsearbeider.
Siri Meyer skriver ikke ut fra en fasttømret modell eller metode, men utvikler sitt tema gradvis gjennom hele boken på et 130-talls lettleste og velskrevne sider. Hun setter sine egne refleksjoner i sammenheng med det andre har skrevet, men slik at hennes egen utvikling av momentene i teksten holder spenningen ved like gjennom hele boken. Alle samfunnsforskerne holder seg til samme metode – som gjentas i alle artiklene unntatt Mangsets bredt anlagte innførende innledningskapittel og Røysengs mer forsiktige oppsummering – og til dels også samme tankemodell. Deres metode er intervjuer med ti-tolv yrkesutøvere i hver gruppe, med en overvekt av relativt unge i startfasen av sine karrierer; deres viktigste felles tenkemodell er hentet fra den bekjente franske sosiologen Pierre Bourdieu, og dreier seg om motsetningen mellom det ærefulle ved å høste faglig anerkjennelse for nyskapende produkter fra noen få i sitt eget yrke på og det nesten nedverdigende i å tilpasse sine produkter for å tjene penger på det markedet vil ha. Mens Siri Meyer undersøker hva det nyskapende menneske må overkomme av intellektuelle barrierer og begrensende kulturelle forståelsesrammer, undersøker samfunnsviterne sine intervjuobjekter ”meningsunivers” – deres egenbeskrivelse av sin selvskapte arbeidshverdag. I begge bøker mangler det håndfast empiri om de større sosiale og økonomiske systemer de innovative mennesker arbeider innenfor – det Bourdieu kaller ”felt”. Det skaper større problemer for tolkningen av samfunnsforskernes fremstilling enn for humanistens.
Begge bøkenes forfattere tar som foranledning for sitt arbeid den økende politiske aktualitet begreper om innovasjon og kulturelt entreprenørskap får. Sammenhengen mellom begrepene synes imidlertid noe assymetrisk: mens kulturelt entreprenørskap synes å ha innovasjon som en av sine forutsetninger, er innovasjon ikke avhengig av kulturelt entreprenørskap – det vil si at noen fører nye ideer ut i livet gjennom nyskapende kulturprodukter. Meyer skriver om de intellektuelle forutsetninger for utvikling av nye tanker, samfunnsviterne om entreprenørenes tanker om sitt forhold til utvikling, lansering og markedsføring av nye kulturprodukter. Vi skulle derfor tro at en studie av kulturelt entreprenørskap var interessert i fenomenet innovasjon, mens en studie av innovasjon var lite opptatt av kulturelt entreprenørskap. Imidlertid er forholdet også her omvendt: ingen av de fem samfunnsforskerne har referert verken til Meyers bok eller til annen litteratur om innovasjon og kreativitet, mens Meyer viser interesse for litteratur også om kulturelt entreprenørskap. Hennes lille bok dekker derfor et videre interessefelt enn de andres meget større forskningsrapport.
Boka om kulturentreprenørene undersøker en forestilling som synes å ha festet seg både blant forskere med tilknytning til BI, miljøer rundt kultursponsing, reiselivsmiljøer, byplankontorer, Innovasjon Norge, og departementer for kultur og næringsliv – at motsetningene mellom kulturliv og næringsliv er betydelig svekket de senere årene. Deres intervjuobjekter er, med unntak for de alternative helsearbeidere, hentet fra yrkesgrupper som oppfattes å være plassert mellom kultur og næringsliv, mellom kunst og underholdning. En rimelig forventning skulle være at det særlig i disse grenselandsyrker ville komme til uttrykk slike grenseoverskridende holdninger. Det gjør det ikke. Ikke bare er storparten av de intervjuede kulturentreprenører meget bevisste på å opprettholde grensene, de fleste av dem prioriterer de holdninger som ligger fjernest fra næringslivets økonomisme, og nærmest avantgardkunstnernes foraktfulle avvisning av økonomiske motiver for skapende virksomhet. De legger seg mye nærmere den type verdirasjonelle meningsunivers skapende kunstnere befinner seg i, enn det økonomiske målrasjonelle universet man finner i næringslivet. Dette er kanskje bokas viktigste kulturpolitiske funn, blant annet fordi det viser at kulturelt entreprenørskap i en startfase trolig må stimuleres med noen av de samme virkemidlene som skapende kunstnere, særlig flerårige arbeidsstipendier.
Det innovative mennesket, slik det presenteres av Siri Meyer, har imidlertid ingen grenser for sin virksomhet. Det er like virksomhet i næringsliv og i hverdagen, som i kunst og vitenskap. Dets fremste evne er å bedømme det enkeltstående fenomen på en reflekterende måte, i motsetning til på en bestemmende og regelfølgende måte. Denne forskjell er det interessant å registrere hos forfatterne av de to bøkene. Siri Meyer skriver reflekterende og innovativt, de fem samfunnsforskerne skriver bestemmende og regelfølgende. Den ene overskrider det vi allerede vet, de andre arbeider metodisk solid innenfor et etablert samfunnsvitenskapelig paradigme.
[1] Meyer, Siri (2007) Det innovative mennesket, Fagbokforlaget, 134 sider.
Mangset, Per og Sigrid Røyseng (red.) (2009) Kulturelt entreprenørskap, Fagbokforlaget, 244 sider.