Kunstkritikk som prøvingsrett for kunstnere og veiledningsrett for publikum?
Skrevet 3.4.2010, ikke publisert.
Uavhengig kunstkritikk anses i denne artikkelen som den beste felles garanti som kunstnere, formidlere, publikum og kulturpolitikere har for at det de lager, formidler, betrakter, støtter og kjøper har kunstnerisk kvalitet. Her drøftes om de juridiske begrepene prøvingsrett og veiledningsrett kan overføres på kunstfeltet, og brukes som argumenter for en betydelig økt statlig støtte til uavhengig kunstkritikk.
Når kunstnere søker om stipend, om prosjektstøtte, og økonomisk støtte i andre sammenhenger får de en kritisk vurdering av sin kunstneriske virksomhet. Her bestemmer vurderingene primært fordelingen av økonomiske goder. De får også en kritisk vurdering når de søker om utstillingsplass eller det blir vurdert innkjøp av offentlige eller private samlinger. I slike sammenhenger skjer det en fordeling primært av symbolske goder. I noen grad skjer det også en kritisk vurdering når en redaksjon bestemmer om det skal prioriteres spalteplass til kritikk av en utstilling.
Felles for slike kritiske vurderinger er at det som regel ikke gis noen begrunnelse for en positiv vurdering og aldri for en negativ, og at eventuelle begrunnelser eller vurderinger ikke er offentlig tilgjengelig for publikum – bare resultatet. Kriteriet for kvalitet blir det at den positive vurderingen er gjort – for eksempel innkjøp til et kunstmuseum eller tildelingen av et stipend.
Mange vurderende instanser er ikke uavhengige i den forstand at de ikke har økonomiske, kunstneriske eller andre konkrete interesser i de vurderinger som gjøres. Det gjelder for eksempel vurderinger som gjøres av kuratorer, konservatorer i samlinger, private samlere og gallerier, og i noen grad også vurderinger som gjøres av instanser med et flertall av kunstnere – som for eksempel stipendiekomiteer.
De får imidlertid en indirekte betydning som veiledning for publikum, ved at kunstnere i sine CV-er oppgir hvilke vurderende instanser som har gitt dem en positiv vurdering – de som kunstsosiologer gjerne kaller portvakter. For at dette skal fungere som veiledning fordrer det at de som leser CV-er har en oppfatning av hvilken vurderende evne den enkelte portvakt har, og hvor strenge de er.
Det som da blir kvalitetskriteriet, er ikke kvaliteten på kunsten, men hvem som har bedømt den og funnet den god nok til økonomiske og symbolske belønninger. Det alt vesentlige av vurderinger av kunstnerisk kvalitet blir i dag formidlet på denne indirekte måten, som forutsetter en betydelig institusjonell innsikt hos den som skal bruke den. Få har denne innsikten, og det brede publikum har den bare i liten grad.
Denne indirekte måten bygger opp under den institusjonelle kunstteorien i dens mer banale tolkning – at det er kunst, det som blir stilt ut og derved gis godkjennelse som kunst av de som har med slike godkjennelser å gjøre. Det gir stor makt til formidlere og andre portvakter, og liten til kunstnere og publikum. Det er vanskelig å mobilisere motmakt til dette maktapparatet, særlig når store deler av det er offentlig finansiert eller på andre måter inngår i det hegemoniske kunstpolitiske regime.
I disse vurderinger står det altså på spill noe som ikke har med kunstnerisk kvalitet å gjøre, nemlig kunstneres økonomiske interesser eller formidleres symbolske makt – ofte begge samtidig. Omstendighetene rundt slike kvalitetsvurderinger har derfor en tendens til å bli forskjønnet (eufemisert), naturalisert og derfor hevet over kritisk blikk, eller tildekket fordi åpenhet er ubehagelig – særlig når vurderingen er negativ (for eksempel refusjon) eller den er forbundet med inhabilitet.
Prøvingsrett og veiledningsrett
For å utfordre denne problematikken, og fremme andre vurderinger en kunstinstitusjonens, stilles det her spørsmål om en sterk kunstkritikk kan fylle denne rolle som korrektiv. Her må det legges til at enkelte kritikker heller ikke inneholder verken kritiske vurderinger eller noen begrunnelse – da blir kritikeren bare en portvakt som alle de andre.
For å sette kunstkritikken i en posisjon som er eventuell motvekt stilles det her spørsmål om det kan være fruktbart å se kunstkritikk som en rettighet kunstnere har for å få en uavhengig bedømmelse av kvaliteten på sin kunstneriske produksjon – her kalt kunstkritikk som prøvingsrett, eller kunstnerisk prøvingsrett.
Begrepet ”prøvingsrett” er hentet fra juridisk terminologi. Det anvendes om den rett enkeltmennesker har til å få prøvet lovligheten av politiske vedtak for en domstol. Norske borger har for eksempel rett til å innklage norske domstolers vedtak for Den Europeiske Menneskerettsdomstol for å få prøvd sine menneskerettigheter. Kunstkritikk kan analogt betraktes som en uavhengig domstol som kunstnere kan bringe inn indirekte kvalitetsdommer i kunstsystemet for.
Spørsmålet leder til et annet, nemlig om det også er fruktbart å se adgang til kunstkritikk som en rett publikum har til å få en uavhengig bedømmelse av kvaliteten på den utstillingen de vil besøke eller på den kunsten de vil kjøpe. Denne retten kan kalles kunstkritikk som” veiledningsrett”. De to spørsmålene henger sammen. Om det innføres en kunstnerisk prøvingsrett, vil den samtidig kunne innfri større eller mindre deler av en eventuell veiledningsrett. Om det ble innført en veiledningsrett, vil den samtidig kunne innfri større eller mindre deler av en prøvingsrett. Det kan også reise seg et spørsmål om to slike formål krever hver sin sjanger i kritikken, men blir ikke drøftet her.
Det ligger i begge spørsmålene en erkjennelse av at enhver kunstkritikk av en utstilling eller en kunstnerisk utsmykking også i dag innfrir både en tenkt prøvingsrett for vedkommende kunstner(e) og en tenkt veiledningsrett for publikum. Det ligger også i spørsmålene en antakelse om at begge rettene bør realiseres gjennom den statlige kunstpolitikken, slik de fleste andre indirekte vurderende instanser blir det. Det reiser problemet om kunstkritikkens uavhengighet av de statlige kunstpolitiske instrumenter og de aktører som forvalter dem.
Her drøftes bare prøvingsrett og veiledningsrett på billedkunstfeltet. Om de tilsvarende resonnementer også kan og bør gjelde andre kunstområder, som teater, film, musikk, litteratur etc. får andre vurdere.
Kunstkritikk som prøvingsrett
Har kunstnere behov for en kvalitetsvurderende instans som står utenfor portvaktsystemet? Har de behov for en vurdering i sammenhenger der det bare er kvaliteten på deres kunstneriske produksjon som står på spill? Har de et så stort behov for en uavhengig kvalitetsvurdering at behovet bør anses som en rett de har – omtrent som den rett de har (selv om den ikke er formalisert) ikke bare til å søke, men for de flestes tilfelle også til å få stipend, utstillingsvederlag eller utstillingsplass?
En kunstkritikk inneholder som regel en kvalitetsvurdering som i prinsippet verken skal være forskjønnende, unndratt fra et kritisk blikk på sine premisser, forbundet med inhabilitet, eller skjules når vurderingen er negativ. Den har dessuten en form som fremføres offentlig i et åpent tilgjengelig medium, noe som gjør at den også henvender seg til publikum. En slik kunstkritikk kan også ha en begrunnelse og en kvalitetsdom, enten direkte eller indirekte – og da ser jeg bort fra den kvalitetsvurdering som bare ligger i det forhold at kritikeren har valgt ut en kunstner eller utstilling for kritikk.
En åpenbar funksjon den offentlige kunstkritikken har, er å supplere og endog sette et kritisk lys på de kvalitetsvurderinger som gjøres av kunstsystemets portvakter. Kunstkritikk dreier seg altså ikke bare om kritikk av kunstnerisk kvalitet, men også av portvaktenes kvalitetsvurderinger og dermed også av deres makt.
Kunstkritikk er den eneste form for vurdering av kunstnerisk kvalitet som har denne doble kritiske funksjonen. Derfor er kunstkritikkens habilitet – som i denne sammenheng betyr uavhengighet av portvaktsystemet – avgjørende for dens troverdighet. Poenget, som ikke alle ønsker å forstå, er at kunstkritikerne ikke må bli en del av kunstens øvrige maktapparat.
Hvordan kan en prøvingsrett realiseres?
I dag ligger det økonomiske og redaksjonelle ansvaret for kunstkritikken hovedsakelig på de mediene som publiserer dem. Skal en tenkt prøvingsrett realiseres, må det antakelig bety at det må finnes en kunstpolitisk løsning på finansieringen av kritikken, som harmonerer med den gjeldende mediepolitikk, men som ikke rokker ved medienes redaksjonelle frihet.
Det er i dag tilgjengelig to typer medier hvor mediepolitikk og kunstpolitikk lett kan forenes for å bidra til en realisering av en prøvingsrett. Det er kunsttidsskrifter (som Billedkunst og Kunstforum) og nettmedier for kunstkritikk (som kunstkritikk.no, trondheimkunsthall.com og kunstforum.as).
Både tidsskrifter og nettsteder kan ha både regionale og nasjonale redaksjoner, noe som øker den redaksjonelle uavhengigheten av portvaktsystemet. Samtidig vil det skape den nærhet mellom kritiker og kunstsystem som er en forutsetning for en innsiktsfull og saklig kritikk. Den formen dette kan få, er driftsstøtte til slike medier, eventuelt øremerket til kunstkritikk.
Det vil også bety mye om kunstkritikere ble likestilt med kunstnere når det gjaldt adgangen til garantiinntekt, flerårige arbeidsstipendier, etableringsstipend etc. Slike støtteordninger vil også være en indirekte bistand til kunstkritikk i ordinære medier, for eksempel dagsaviser, slik kunstnerstipend er en indirekte støtte til utstillingsarrangører som lar kunstnerne dekke deler av kostnadene ved å avholde utstillinger.
En annen tilnærming kan være at prøvingsretten gis til den utstillende kunstneren, som kan utbe seg minimum en kritikk av en uavhengig kritiker, valgt ut blant medlemmer av Norsk kritikerlag. Her oppstår det et problem med publisering, som må løses uten at dette begrenser publiseringsmediets redaksjonelle uavhengighet.
Det oppstår også et problem med hensyn til hvilke kunstnere som skal gis denne retten. Den kan for eksempel tildeles på samme måte som statlige stipendier, eller som utstillingsstøtte. Problemet blir da at kunstneren forblir avhengig av vurderinger av de portvakter som prøvingsretten også skal være en kontroll av.
Et prinsipielt kunstpolitisk mål kan for eksempel være at enhver utstilling som direkte eller indirekte har offentlig støtte bør få kunstkritikk, helst av minimum to kritikere, publisert i hvert sitt medium.
Kunstkritikk som veiledningsrett
En annen tilnærming til kunstkritikk som en rettighet, er å betrakte den som en forbrukerveiledning for publikum. Forbrukerveiledning er et kjent begrep, forbrukere har rettigheter, produkter skal ha varedeklarasjoner som skal veilede publikum som kjøpere, det er lover som regulerer hva forhandlere har rett til å bruke som salgsargumenter, og det finnes et Forbrukerombud og et Forbrukerråd med kontorer i alle fylker som forbrukere kan klage til om de ikke er fornøyd.
Det finnes også instanser som tester kvaliteter på produkter, og som kontrollerer standarden på offentlige tjenester. Om vi betrakter kunstkritikk som en type kvalitetssikring, både av kunstens utøvere og kunstsystemets aktører, er det ikke urimelig å hevde at staten har et ansvar for å sørge for en kunstkritikk som publikum kan bruke som veiledning. Denne funksjonen har kunstkritikk allerede i dag, men i et omfang som er alt for lite til å dekke behovet.
Det overordnede kunstpolitiske mål i Norge har siden 1970-tallet vært at ”Alle har rett til kunst”, for tiden med formelen ”alle skal med”. Det kunne etableres som et tilsvarende kunstpolitisk prinsipp, at publikum har rett, ikke bare til kunst, men også til å få adgang til uavhengige kritikker av alle utstillinger de besøker. ”Alle har rett til kunstkritikk” kunne være et korresponderende kunstpolitisk mål.
Hvordan kan en veiledningsrett realiseres?
Det synes mer problematisk å få realisert en veiledningsrett enn en prøvingsrett, med bibehold av et fritt og ubyråkratisk forhold mellom kritiker, portvaktsystemet og det politiske system.
Det er vanskelig å tenke seg etablert en type ”inspektorat” med kritikerkontorer over hele landet, som sendte sine kritikere rundt og avga rapporter om kunstutstillingers kvalitet. Men går det an å tenke seg at landets forbrukerkontorer hadde en budsjettpost for kunstkritikk, med en plikt til å engasjere en kunstkritiker til å skrive en kritikk av enhver kunstutstilling og enhver kunstnerisk utsmykking i sine distrikter?
En slik plikt måtte vel motsvares av en tilsvarende plikt for vedkommende galleri eller utsmykkingseier til å gjøre kritikken tilgjengelig for sitt publikum og sine brukere. Det kunne også tenkes en noe løsere plikt, ved at det var kritikere som hadde rett til å få honorar og dekning av utgifter fra forbrukerkontorets kritikerbudsjett til å skrive en kritikk.
Tenker man seg pengene lagt nærmere kunstsystemet, kunne kanskje slike veiledningsrettbegrunnede kritikerbudsjetter legges til den fylkeskommunale kulturforvaltning, finansiert ved øremerkede midler fra det statlige kulturbudsjettet.
En slik ganske automatisk virkende kritikkvirksomhet vil stille store krav til at de kritikere som får sin virksomhet finansiert på denne måten holder en viss standard og er uavhengige av portvaktsystemet. Det måtte vel være en oppgave for kunstseksjonen i Norsk Kritikerlag.
Prøvingsrett og veiledningsrett – en samlet vurdering
En tilnærming til kunstkritikk både som en prøvingsrett og en veiledningsrett er forbundet med utfordringer når det skal søkes etter praktiske løsninger på hvordan de skal ivaretas. Enten man velger å prioritere den eller den andre rettighetene, vil den man velger også være et bidrag til å realisere den andre.
Begge tilnærminger har begrunnelser som tydelig peker på kunstkritikk som et kunstpolitisk ansvar. Bakgrunnen for det er selvsagt den sterke avhengighet det norske kunstsystemet står i til den statlige kunstpolitikken. Kunstsystemet, slik det fremstår i dag, har en påfallende mangel på kritiske instanser som ikke selv er en del av systemet. Det er kanskje her det største problemet ligger – å innlemme støtte til kunstkritikk i det kunstpolitiske virkemiddelapparatet uten at den selv blir en del av det politisk avhengige kunstsystemet.
Et slikt resonnement har imidlertid ikke hindret statlig støtte til kunstnerisk produksjon – en tradisjon som i Norge går helt tilbake til 1839, da de første stipendier ble tildelt. Man skulle tro at når man anser en sterkt statlig subsidiert kunstnerisk produksjon som uproblematisk, burde også en statlig støttet kunstkritikk kunne aksepteres som forenlig med politisk uavhengighet.
Det er klart for de fleste at støtte til en mer omfattende kunstkritikk ikke har vært kunstpolitisk prioritert, verken nå eller noen gang tidligere i den norske kunstpolitikkens historie. Kanskje ligger noe av forklaringen i at det har manglet en politisk akseptabel formel som har legitimert politiske tiltak. Kan begrepene om prøvingsrett og veiledningsrett gå inn i en slik formel? At det er behov for en kvalitetssikring i kunstlivet, er neppe omtvistet. Eller er det det?