Skrevet 24.3.2009, ikke publisert
Kunstkritikk skrives på mange måter, i ulike medier, og i mange sjangere med ulike tilnærminger til det som kritiseres. I dette notatet omhandles relativt korte kunstkritikker som publiseres i dags- eller ukepressen, eller i tidskrifter. Derfor vektlegges også deres grafiske fremtreden, særlig slik de vil se ut på en avisside.
Den definisjon av kritikk som er utgangspunktet, er at en kunstkritikk er en begrunnet bedømmelse av en utstillings kvalitet publisert i en dagsavis eller annet massemedium. En kunstkritiker er da en som regelmessig skriver slike kritikker og får dem publisert. Det er en normativ definisjon, som utsier noe om hva jeg mener kritikk bør være. Men det skrives ofte kritikker uten noen bedømmelser, uten begrunnelser for bedømmelsen, og kritikkens gjenstand kan både være de utstilte kunstverk, måten utstillingen er laget på, og utstillingens arrangør. Hva en kunstkritikks bestanddeler er, varier således fra kritiker til kritiker, og fra medium til medium. De bestanddeler som behandles her, er derfor en god del flere enn de mange kritikker vil ha. De som er tatt med, er en del av en deskriptiv definisjon av hva kunstkritikk er.
I fremstillingen er det tatt hensyn til at kritikken ikke er et engangstilfelle, men er skrevet av en kritiker som etter hvert etablerer sin egen stemme i et bestemt organ med en bestemt redaksjonell linje, en stemme som en del av leserne kjenner igjen og venter seg bestemte holdninger og vurderingsmåter fra.
1 Kritikkens sidetekster og typografiske ramme
Rundt det som er selve kritikkens tekst, er det også en rekke andre tekstelementer og typografiske elementer, såkalte ”paratekster”. Kritikker presenteres gjerne med en bestemt typografisk ramme, slik at en fast leser av mediet med en gang ser at det er en kritikk teksten dreier seg om, og ikke for eksempel en reportasje fra en utstilling. Slike paratekster er overskriften, kritikerens navn (evt. også fotografi), ordet ”kritikk” (dersom den ikke er publisert i en rubrikk eller en side som er markert som ”kritikk”), en kort beskrivelse av det som kritiseres: hva, hvor, hvem, gjerne i satt i en egen ramme eller med en annen font; en underoverskrift, en ingress, og dessuten ofte noen rent grafiske virkemidler som streker, rammer, fonter, gråtoning osv. Ofte kommer det også et fotografi – en reproduksjon eller et reportasjebilde, en billedtekst og fotografens navn. Om mediet har kultursider eller -bilag, er kritikken vanligvis plassert der. Det som kritikeren bør ha kontroll over, ut over den egentlige kritikken/teksten, er overskriften, evt. underoverskrift og/eller ingress, illustrasjonen(e) og billedteksten(e). Alle disse elementene er med på å angi tonen i kritikken, ofte også holdningen. De bør være samstemte, og ikke sprike.
2 Overskriften
En overskrift betyr mye for den oppmerksomhet som vekkes hos leseren. En ren beskrivende overskrift, av typen ”Per Olsen stiller ut”, ”Spennende utstilling i kunstforeningen” er lite interessevekkende. Overskriften bør heller gi en karakteristikk av utstillingen, et konsentrat av kritikken, eller en tolking av utstillingens innhold eller kunstnerens intensjoner.
3 Underoverskrift
Noen aviser praktiserer å gi en utfyllende versjon av overskriften i en underoverskrift. Den gir kritikeren ytterligere en anledning til å gi en oppsummerende karakteristikk av utstillingen, et konsentrat av kritikken eller en tolking. Både det å finne frem til en overskrift og en undertekst er en god øvelse for kritikeren i å presisere hva kritikeren mener om utstillingen, og hva det er lagt vekt på å få frem. Både overskrift og evt. underoverskrift skrives gjerne når selve den kritiske teksten er ferdig.
4 Ingress
Verken overskrift eller underoverskrift er en del av den kritiske teksten. De er ”sidetekster” eller ”paratekster”. En ingress er en innledende oppsummering av artikkelens innhold, formet slik at man ved å lese ingressen, får et inntrykk av hele innholdet. Den skal som regel svare på spørsmålene som hva, hvem, hvor, når og hvordan. Ingressen er en del av artikkelen.
Også kritikker kan ha en ingress. Kritikker er imidlertid en tekstsjanger som åpner for friere behandling og friere valgte litterære virkemidler, for eksempel som reaksjon på uvanlige kunst- og utstillingsformer. En innledende ingress kan bryte med en mer fritt utformet kritikken. Det viktige er at kritikkens samlede oppsett, også dens paratekster, gir beskjed om hva, hvem, hvor, hvordan og evt. også når. Det skylder man både kunstnerne og utstillingsarrangørene at kommer frem, og det er en del av mediets informasjonsplikt.
Fyldige paratekster kan avlaste tekstens ansvar for å gi disse opplysningene, noe som åpner for flere muligheter for den kritiske tekstens utforming.
5 Inngang til teksten
Kritikkens kanskje viktigste setning er den første. Den slår an tonen, og er særlig viktig for å skape interesse hos leseren til å lese mer. Det er en av grunnene til at en tradisjonell ingress kan være lite ønsket som del av den kritiske teksten, fordi den lett får noe oppramsende og lite inspirerende ved seg.
Den første setningen kan ha flere tilknytninger til den kritiserte utstillingen. Den kan kontekstualisere den, eller den kan angi den forståelsesrammen kritikerne vil anvende. Den kan problematisere utstillingen, men også kritikken selv. Den kan angi utstillingens tema, eller tematisere kritikken. Den kan også aktualisere utstillingen ved å knytte den til debatterte eller omtalte spørsmål eller saker i tiden. Den kan også mer direkte trekke kritikerens egen person inn i teksten, eventuelt også leseren.
Mens de ovenstående bestanddelene er nødvendige bestanddeler i kritikken slik den fremstår på en avis-, tidsskrift- eller hjemmeside, er de neste ikke det. Noen av dem må være med, ellers ville det ikke være en kritikk, men ikke alle. Det er faktisk sjelden at alle er med.
6 Beskrivelse
De fleste kritikker har bestanddeler som beskriver for leseren det kritikeren ser på utstillingen. Det vanligste er beskrivelse av ett eller flere enkeltverk, av materiale, teknikk, form og/eller motiv. I tillegg kan det være beskrivelser av utstilingen som medium (som teksting eller belysning), av lokalene, av åpningsarrangementet, av publikum. En hovedregel synes å være at det som blir kontekstualisert eller kvalitetsbedømt også blir beskrevet.
Det eller de kunstverk som velges ut for beskrivelse vil gjerne være de som er representative eller typiske for utstillingen som helhet, som på en særlig klar måte forteller om den utstilte kunsten.
Det er i dag ikke uvanlig å se kritikker som bare eller vesentlig består av beskrivelse. Beskrivelsen kan være av utvalgte enkeltverk, av utstillingen som helhet, og av omstendigheter rundt utstillingen – for eksempel hvordan den er kommet i stand. Avhengig av den terminologi som brukes, kan beskrivende elementer i kritikken også være kontekstualiserende, når kritikeren for eksempel betegner noe som ekspresjonistisk eller relasjonelt.
7 Referanser og kontekstualisering
Kontekstualisering i form av referanser er også vanlig i kritikker. Det skjer som oftest ved at utstillingens kunstverk sammenlignes med andre kunstners kunstverk, og da nesten alltid med kunstnere som er mer kjent og dermed også regnet som bedre kunstnere. Særlig er det kunsthistoriens kjente navn og verk, både den eldre og samtidens, som blir trukket frem som referanseramme. Slike kontekster bidrar til beskrivelsen, fordi kritikerne med få ord og med henvisning til få navn kan få sagt mye om hvordan kunstverkene ser ut. Kontekstene kan hentes fra eldre og nyere kunsthistorie, men kan også hentes fra samtidens kunstscene.
I valget av referanserammer angis også hvilken kvalitetsmålestokk man anvender, særlig når kontekstene hentes fra samtidens kunstscene. Om referansene hentes fra den regionale, nasjonale eller internasjonale kunstscene forteller også hvilket kvalitetsnivå kritikeren henter sine kvalitetskriterier fra. Det forteller imidlertid også hvor orientert kritikkens lesere antas å være, hvor langt deres interessehorisont strekke seg. Det vil i stor grad avhenge av det medium kritikken publiseres i. Et medium med begrenset nedslagsfelt geografisk kan vanskelig holde seg med en kritiker som har nasjonale eller internasjonale navn som referanser. En kritikk i et medium med et smalt elitepublikum kan ha et omfattende register av kontekster, men får tilgjengjeld ikke en stor leserkrets. En kritikk i et nasjonalt medium, må bruke referanser som er allment kjent, og vil kanskje oftere hente dem fra kunsthistorien eller fra samtidens avantgarde-scene, selv om det er en utstilling på denne scenen kritikken gjelder.
8 Tolking og forståelsesrammer
Det er i dag en utbredt forståelse, ikke minst blant kritikere, for at kunstverk kan ha flere meningsinnhold, avhengig av den forståelsesramme som anlegges på det. Kritikken kan derfor fremlegge den eller de forståelsesrammer som kritikeren anvender for sin fortolkning, som for å begrunne sin tilnærming. Referanser til andre kunstnere og kunstverk kan fungere fortolkende i seg selv. Andre forståelsesrammer kan hentes fra kunsten selv – kunstneriske tekniske, kunstpolitiske eller kunstteoretiske problemstillinger er ikke uvanlige. Like vanlig er det at kritikeren introduserer forståelsesrammer eller kontekster som ikke er hentet fra kunsten, men for eksempel fra politikkens ulike områder – som feminisme, nykolonialisme, miljøvern, kulturelt mangfold etc. Konteksten gir seg selv når utstillingen mer eller mindre eksplisitt uttrykker en bestemt forståelsesramme, men den vil vanligvis også bli omtalt i kritikken, og da helst i tittel, undertittel eller ingress.
Valget av forståelsesrammer er også i noen grad begrenset av mediets leserkrets. Bare i begrenset grad kan kritikeren introdusere forståelsesrammer som er ukjente for de fleste lesere, og da helst når kritikken brukes som anledning til å introdusere en forståelsesramme som er ny for leserne. Her kan en kritikerstemme som leserne er blitt fortrolig med over tid ha større spillerom enn en ny kritiker eller en engangskritiker.
En kritikk kan tolke enkeltverk, men den kan også tolke en hel utstilling. Det er ikke uvanlig at kritikker unnlater å fortolke. Om kritikken har fortolkende bestanddeler, er det gjerne slik at utstillingen som helhet fortolkes ut fra en fortolkning av representative enkeltverk. Det er derfor en nær sammenheng mellom valg av representative verk, og beskrivelse av dem – beskrivelsen skal underbygge forståelsesrammen og fortolkningen, og må derfor ha med de elementer som gjør kritikerens tolkning rimelig å akseptere for leseren.
I likhet med referanserammer kan også forståelsesrammer gi grunnlag for kvalitetsbedømmelser.
9 Bedømmelseskriterier
Det er i dag vanlig at kritikker ikke bedømmer kvalitet på kunst eller kunstutstillinger. Dermed har kritikken heller ikke behov for å fremlegge sine kvalitetskriterier. I noen grad kan referanserammer og forståelsesrammer fungere som bedømmelseskriterier – men da mer indirekte og avhengig av leserens fortolkning av kritikken.
Selv i kritikker som fremstiller seg selv som ikke kvalitetsbedømmende, kan det ofte være innslag av ord og vendinger som allikevel viser hvilke kriterier kritikeren anvender. Det kan være ord som ”ny”, ”overskride”, ”for sent”, ”samtidig”, ”anerkjent”, ”svikte”, ”oppfylle”, ”vakkert”, ”stimulerende”. Kritikker der kritikeren setter seg selv som opplevende betrakter i sentrum, kan vise til kroppslige reaksjoner som kvalitetskriterium, ”glad”, ”trist”, sitrende”, ”kroppslig ubehag” etc. Kritikeren bør se kritisk på slik indirekte kriteriesettende formuleringer, særlig når kritikken angivelig ikke bedømmer kvalitet.
Kritikere anvender mange typer kvalitetskriterier, og helst da slike som er relevante for det utstillingen selv har som mål. Det kan være håndverksmessig utførelse, mediemessig renhet eller hybriditet, originalitet og aktualitet, personlighet og følsomhet, utvikling eller stagnasjon, trofasthet og utdyping, samtidighet eller retrogarde osv. Kritikeren kan også vise til sin egen personlige smak, følelsesreaksjoner og kroppslige reaksjoner.
Det er i prinsippet to steder kritikeren henter sin bedømmelseskriterier fra. Enten gjør kritikeren seg til en objektiv dommer som avsier sin dom på vegne av en objektiv instans som ligger utenfor kritikeren selv. Eller kritikeren tar utgangspunkt i seg selv og sin egen smak og egne preferanser. Men også den subjektive tilnærmingen kan objektiveres gjennom en fremleggelse av sine bedømmelseskriterier. Vi kan da snakke om en objektivering av det subjektive blikk.
10 Kunstnerisk bedømmelse
Kunstnerisk bedømmelse – avsigelsen av en kvalitetsdom – er ofte fraværende i dagens kritikk. Noen kritikker går ikke lenger enn til en beskrivelse og en forsiktig referanse.
Der kan avsies kunstneriske kvalitetsdommer av både av enkeltverk og av utstillingen som helhet. Den modernistiske kritiker gikk fra kunstverk til kunstverk, beskrev dem og avsa sin dom over hvert enkelt, og da helst som en objektiv dommer på vegne av ”den gode smak”. Den postmoderne kritiker bedømmer enkelte utvalgte verk, men tar også for seg utstillingen som et helhetlig kunstnerisk uttrykk, og er mer subjektiv i sin fremstilling.
Kritikerens viktigste måte å uttrykke sin bedømmelse på er om en utstilling får kritikk eller ikke. Utstillinger som ikke får kritikk, blir bedømt som mindre interessante enn de som får det. Utstillingssteder som ikke får sine utstillinger anmeldt, blir ansett som mindre interessante enn de som får det. Det ikke å få kritikk blir av kunstnere og utstillingsarrangører i det elitære segmentet i kunsten, i det ”eksklusive kretsløpet”, oppfattet som en negativ kritikk.
11 Kuratorisk bedømmelse
Tendensen til å beskrive, tolke og bedømme utstillingen som helhet har ledet til at det også kuratoriske arbeidet bak utstillingen kan bli gjenstand for kritikerens bedømmelse. Kritikeren stiller spørsmål ved utvalget av verks, utstillingens elementer, tekstingen i utstillingen, kuratorens presentasjon i katalog, pressemelding etc. Det er mer vanlig at kritikker av kuratoriatet vekker debatter, enn kritikker av kunstneren.
Punktene 6-11 er ikke forslag til en disposisjon for kritikken, men en oversikt over mulige bestanddeler og momenter i den. De som er med blir i praksis fritt ordnet innenfor tekstens format.
12 Avslutning
Som kritikken må ha en start, må den også ha en avslutning. Avslutningen skrives vanligvis slik at den bidrar til tekstens enhet, slik at den får et hode og en hale. Den kan være en feiende finale med en fyndig domsavsigelse, den kan gi en oppsummerende og velformulert fortolkning av utstillingen som helhet, den kan oppfordre til å se eller ikke seg utstilingen, eller den kan på andre måter gi leseren noe å tenke på. Men avslutningen kan også være utydelig, nøytral, forsiktig, nølende. Den kan også ta preg av en personlig bekjennelse av sitt forhold til utstillingen eller til tidens kunst i sin alminnelighet. Iallfall bør den gi leseren lyst til å lese den neste kritikken fra kritikerens penn.
Noen problemstilinger rundt det å skrive kunstkritikker
Hvem skriver kritikeren for? I første instans skriver kritikeren for redaksjonen i det organ kritikken publiseres i. Det er redaksjonen som avgjør om kritikerens tilnærming og valg av utstilling er relevant for mediets lesere. Mediets redaksjonelle innretning er derfor det som sterkest påvirker kritikkens form og innhold.
I neste instans skrives kritikken for leserne (eller lytterne) av det medium kritikeren skriver for. Kritikkens stil og språk, terminologibruk, og dens akademiske og intellektuelle ambisjonsnivå, vil korrespondere med forventninger og forutsetninger hos så store lesergrupper i mediet, at redaksjonen finner det viktig å prioritere dette stoffet på denne måten. Siden kunstkritikk i seg selv er noe relativt få mennesker er interessert i, har det som konsekvens at de fleste dagsaviser overhodet ikke bringer kunstkritikk.
En kritiker må derfor skrive for det publikum redaksjonen vil prioritere. Disse lesernes kulturelle forutsetninger og referanseramme setter grenser for hva kritikeren kan forutsette kjent. Forskjeller i stil kritikere i mellom er derfor mer et utslag av forskjeller mellom de medier de skriver for, enn av personlige preferanser. De personlige preferansene kommer mer til uttrykk i valg av det medium de skriver for (i den grad de kan velge) – vi kan si at en kritiker velger sine lesere, men også at lesere velger sine kritikere.
Hvem er den som skriver?
De fleste kritikere, i likhet med andre faglitterære forfattere, reflekterer kanskje ikke over hvem de er som skribent – det vil si, hvilken posisjon de skriver ut fra, og hvordan de med sin tekst forteller andre om sin posisjon. Med posisjon tenkes her på hvilken type autoritet kritikeren direkte eller indirekte påberoper seg, men særlig viktig er hvilket kunstsyn og hvilken smak kritikeren står for, og hvilket kulturelt og sosialt segment man forsvarer interessene til. Leserne vil alltid forstå det, også de som ikke leser kritikker. En kritiker bør derfor bedrive en selvanalyse, for å forstå seg selv utenfra. En redaksjon forstår dette, og velger kritikere som skriver ut fra en posisjon leserne vil ha forståelse for og sympati med, også når de ikke er enige i kritikken.
Hvor henter kritikeren sitt materiale fra?
Først og frem henter kritikeren sitt materiale fra kunstverkene – ikke alltid, men som hovedregel. Det skrives også verkfjerne kritikker, der annet enn kunstverkene står i fokus – som kritikeren selv, kuratorens innsats, kunsthistorien, dagens kunstscene etc.
Selv i verknære kritikker er det allikevel sjelden at kunstverkene alene bidrar med det materiale kritikken behandler, om det overhodet er mulig. Til kritikeroppdraget bringer kritikeren med seg hele sin bakgrunnskunnskap – som kunsthistorie, tidligere møter med annen eller endog samme kunst, og tidligere kritikker, altså hele sin sakkunnskap. Om det brukes ubevisst kan det bringe med seg fordommer, men det kan også være en fordel noen ganger bevisst søke å eliminere forkunnskapene – særlig i møte med noe radikalt nytt.
En aktuell kilde er alle de kuratoriske, og derfor også sympatiske tekster som omgir kunstverkene – kataloger, pressemeldinger, uttalelser fra kunstnere, intervjuer o.l. En av deres funksjoner er å sette de utstilte kunstverk og deres kunstnere i et lys som er flatterende både for kunstnerne, kuratorene og utstillingsstedene. Slike sympatiske tekster kan gi viktige innganger også for kritikeren, men de bør leses med kritisk blikk, og kanskje også selv gjøres til gjenstand for kritikken. Lest og formidle ukritisk, blir kritikeren mer et talerør for galleriet enn en troverdig veileder for sine lesere.
En kritiker som holder på noen år, opparbeider seg også et arkiv av egne kritikker, kataloger og generell litteratur om kunst. Et slikt arkiv kan for kritikere være en uunnværlig kilde til bakgrunnsdokumentasjon. I nyere tid er Internett blitt et viktig verktøy for mange.
Til syvende og sist henter også kritikeren med seg materiale fra sin egen smak og det sosio-kulturelle segment kritikeren representerer. Det vil alltid være et svakere eller sterkere preg av ”klasse” over en kritikk, som er umerkelig for de som tilhører samme segment, men som er lett å se for alle som står utenfor.