Kunstsosiolog dr. philos.

Kunstkritikkens styrke er dens subjektivitet

| Til Om kunstkritikk |

Trolig et refusert innlegg i en avis

Kunstkritikk er uten forbehold å utøve et personlig og subjektivt begrunnet skjønn på kunstnerisk kvalitet av et eller flere utstilte kunstverk, og regelmessig å publisere det for allmennheten uten å ha egne interesser i bedømmelsen.

Andre enn kritikere utøver også et subjektivt skjønn på kunstnerisk kvalitet. Publikum gjør det, men de publiserer det ikke, står ikke ansvarlig for noen og trenger ikke begrunne det. Stipendiekomiteer gjør det, men de begrunner og publiserer det ikke, for det er stipendietildelingen som er kvalitetskriteriet. Fagutvalg i Norsk kulturråd gjør det, men de begrunner ikke sine bedømmelser – også her er det tildelingen som er kvalitetskriteriet. Kunstmuseenes innkjøpskomiteer gjør det, men de begrunner det ikke for det er anerkjent at det er innkjøpet som er kvalitetskriteriet. Stipendiekomiteer gjør det, men de begrunner det ikke annet ved å begrunne det med kunstnerisk kvalitet. Juryer gjør det, men de begrunner ikke, fordi bedømmelsen ligger i juryeringens resultat. Gallerier og kuratorer gjør det når de velger ut kunstnere og kunstverk til utstillinger, men deres begrunnelser skjer gjennom sympatiske tekster, altså tekster som er skrevet med det forbehold at de skal være positive og ikke kritiske. De kan også ha egne interesser i begrunnelsene.

All bedømmelse av kunstnerisk kvalitet er subjektiv, men bare få bedømmelsesformer er kritikk. Det er to hovedformer for subjektive, men ikke kritiske kvalitetsbedømmelser i det offentlige rom. De fleste skjer gjennom en objektivering av den subjektive bedømmelse. Objektiveringen oppnås ved av bedømmelsen skjer i lukkede fora som ikke begrunner sine resultater, slik det foregår i stipendiekomiteer, kulturrådsutvalg, innkjøpskomiteer, juryer, gallerier og andre. Den andre skjer gjennom katalogforord, pressemeldinger, åpningstaler – tekster som er åpenbart sympatiske.

Kunstkritikeren er den eneste som ikke kan dekke seg bak noen objektivering av sin subjektive kvalitetsbedømmelse, og den eneste som ikke kan ha egne interesser i bedømmelsen. Kritikerens subjektivitet og uavhengighet er en garanti for dens oppriktighet, ikke for dens riktighet.

| Til toppen |