Kunstnerorganisasjonenes æresretter i 1945
Kort artikkel i Riksarkivets tidsskrift
Landssvikoppgjøret etter frigjøringen i 1945 er velkjent.[1] Mindre kjent, og lite utforsket, er utrenskningene som foregikk i det sivile liv, ved siden av landssvikoppgjør i politi og rettsvesen. I kunstnerorganisasjonene fikk det sivile oppgjøret en spesiell form – de såkalte æresretter. Dette oppgjøret er kanskje enda mindre kjent. Få kunsthistorikere har noen gang hørt om det.
Undertegnede kom på sporet av æresrettenes arbeid i forbindelse med prosjektet ”Kunstpolitikkens historie 1814-2006”, da jeg også tok for meg kunstpolitikken under okkupasjonen.[2] Den vanlige holdningen blant forskere på kulturpolitikk hadde vært at det ikke var noen kulturpolitikk under okkupasjonen. Det var selvsagt ikke tilfelle, kulturpolitikken sto meget sentralt hos de nazistiske myndigheter, både de norske og tyske. De opprettet endog et Kultur- og folkeopplysningsdepartement, og en kulturpolitisk struktur for å styre kulturlivet i ønsket retning. En del norske kunstnere gikk inn i denne strukturen, eller lot sin kunstneriske virksomhet styre av den. Kunstnerorganisasjonenes æresretter tok for seg de svik de mente det var å akseptere denne nye strukturens politikk som retningsgivende for sitt arbeid.
Det prosjektet som skal omtales her, omfatter særlig æresrettenes arbeid i Forfatterforeningen, Bildende Kunstneres Styre, Komponistforeningen, Musikerforbundet og Skuespillerforbundet.[3] Det er selve oppgjøret etter frigjøringen som er hovedaken i prosjektet, men også kulturforholdene før og særlig under okkupasjonen blir omtalt. Arbeidet bygger i stor grad på arkivstudier, særlig i Riksarkivet og Nasjonalbiblioteket. Det har vært et problem at det i enkelte arkiver i ettertid trolig har foregått en ”utrenskning” av materiale som har kunnet dokumentere æresrettenes arbeid. Det forekommer også at arkivmateriale har vært deponert andre steder enn hos arkivskaperen.
Alle kunstnerorganisasjoner nedsatte i mai 1945 en særegen instans for å vurdere og dømme de av sine medlemmer som hadde ”sviktet den nasjonale sak”. Disse ble kalt æresretter. Det skjedde etter vedtak i Norges kunstnerråd, den felles organisasjon for kunstnerorganisasjonene som var blitt etablert kort tid etter okkupasjonen, nedlagt av de nye makthavere, men gjenetablert få dager etter frigjøringen. Norges kunstnerråd ble en apellinstans for de som ble dømt av æresretten i den enkelte medlemsorganisasjon. Som juridisk rådgiver for kunstnerrådet oppnevnte Justisdepartementet en gruppe på tre fremtredende jurister, med Erik Solem som leder.
Kunstneres forhold under okkupasjonen ble behandlet på tre ulike måter. For det første i regi av landssvikoppgjøret. Der ble bare behandlet kunstnere som hadde vært medlem av NS. Slike kunstneres sak ble behandlet i æresrettene ved at de i løpet av kort tid etter frigjøringen ble ekskludert, stort sett før deres sak var behandlet i rettsvesenet, og uten at de fikk anledning til å forsvare seg. Et konstatert medlemskap var nok. Noen få kunstnere ble ekskludert direkte dersom de hadde innehatt sentrale stillinger i det nazistiske kulturpolitiske regime, selv om de ikke hadde vært medlem av NS.
For det andre kom behandlingen i æresrettene av kunstnere som ikke hadde vist nødvendig motstand mot nazisifiseringen av kulturlivet. Det kunne være at de hadde søkt stipendier fra NS-kontrollerte stipendordninger, utgitt eller oversatt bøker på NS-styrte forlag, opptrådt på NS-styrte kulturarrangementer, mottatt oppgaver på NS-styrte teatre, opptrådt i det NS-ledede NRK, sittet i NS-oppnevnte komiteer eller råd, stilt ut på NS-kontrollerte utstillinger, og/eller ikke minst latt være å følge de paroler på kulturområdet som ble utstedt av Hjemmefronten og Regjeringen i London. For slike overtredelser kunne straffene variere fra eksklusjon (i noen få tilfelle), suspensjon for et bestemt antall år, fratakelse av tillitsverv eller forbud mot å kunne ta tillitsverv i en viss periode, forbud mot å utgi bøker eller få opppført komposisjoner, forbud mot å søke stipendier, forbud mot å stille ut eller ha roller på teater osv. Det var også vanlig at æresretten uttalte misbilligelse av ulik styrke. Disse straffene var ment å skulle være tidsbegrensede.
For det tredje kom imidlertid en straff som ikke var vedtatt i æresrettene, og som det ikke var noen tidsbegrensning for. Selv en mild straff i æresretten kunne ha vidtrekkende konsekvenser i kunstlivet. Den kom i form av boikott fra publikum og arrangører. Æresdømte forfattere fikk ikke utgitt bøker og deres tidligere bøker ble ikke lest, komponister fikk ikke sin musikk oppført og tapte derfor inntekter fra TONO, musikere og dirigenter fikk ikke oppdrag, billedkunstnere fikk ikke utstille og deres arbeider ikke solgt, skuespillere fikk ikke opptre. Denne formen for uformell straff fikk meget ulike virkning for forskjellige kunstnere, og ble oppfattet som meget urettferdig – fordi den ikke var idømt.
Den verste straffen for de fleste var imidlertid tap av ære, en straff som de dømte selv følte som både nedverdigende og ofte meget urettferdig. Prosjektet viser at slike æresdommer kunne gå svært sterkt inn på den enkelte kunstner, selv om straffen i seg selv var ubetydelig. En æresdom svir, fordi den går på selvfølelsen løs, noe som trolig teller mer for kunstnere enn de fleste andre grupper i samfunnet.
Jo større en kunstner var, jo større var ærestapet ved å ha sviktet den nasjonale sak. Jo større en kunstner var, jo større nasjonalt ansvar ble en kunstner ansett å ha for kulturfrontene, og jo strengere burde straffen være, mente mange. I Dagbladet skrev redaktøren Einar Skavlan etter at komponisten David Monrad Johansen var blitt dømt til 5 års straffarbeid: ”Kultursvikeren er blant de farligste og forakteligste av landssvikerne, og det er riktig å slå fast deres skjerpede ansvar.” Det var nok en holdning som ble delt av mange.
Hvordan kom kunstnerne ut av etterkrigsoppgjøret? Kunstnerne var som mange andre yrkesgrupper, ved at flertallet holdt stand mens et mindretall på 6-7 prosent gikk okkupasjonsmaktens og NS’ ærend. Rundt 165 kunstnere i de kategorier som omfattes av denne undersøkelsen, sluttet seg aktivt eller passivt til det nazisistiske kulturregimet. Av disse ble over 110 landssvikdømt ved domstolene som partimedlemmer, og rundt 55 ble på annet grunnlag ekskludert fra eller æresdømt i sine organisasjoner. Det gir en ”NS-prosent” som svarer til den i de fleste andre profesjonsrupper, som leger, advokater og byråkrater. Allikevel er den langt høyere enn det en velvillig og patriotisk historieskriving har gitt uttrykk for.
De aller fleste landssvikdømte ble gjeninntatt i sine organisasjoner etter at de hadde sonet sin dom. I dag er det stort sett gått i glemmeboken hvilke kunstnere som ble dømt for landssvik. Æresrettenes eksistens og arbeidsform er nesten ukjent. Bare når de dømte kunstnernes jubileer feires, og det gjøres jo bare for de store navn, kan det bli trukket frem, og da gjerne til manges overraskelse. Selv en Hamsun, som ble ansett som den største landssvikeren av dem alle fordi han også var den som forvaltet den største nasjonale ære i utlandet, blir i dag lest uten at noen lar seg forstyrre av hans støtte til nazismen både i Tyskland og Norge. Prosjektet viser også at det ikke gis noen tydelig sammenheng mellom kunstneres politiske holdninger og det kunstneriske innhold i deres verk. Kunstnere som sto på samme kunstneriske plattform kunne komme ut med helt ulike politiske holdninger både før og under okkupasjonen. Kunstnere som ideologisk kunne stå nazismen nær før okkupasjonen, kunne under okkupasjonen høre til de som sterkest forsøkte å motarbeide det nazistiske kulturpolitiske regime.
[1] Se for eksempel Dahl, Hans Fredrik og Sørensen, Øystein (red.) (2004) Et rettferdig oppgjør? Rettsoppgjøret i Norge etter 1945, Pax.
[2] Solhjell, Dag (2004-2006) Akademiregime og Kunstinstitusjon (frem til 1850), Fra embetsmannsregime til nytt akademiregime (1850-1940), Fra akademiregime til fagforeningsregime (1940-1980) og Kuratorene kommer (1980-2006). Unipub.
[3] Solhjell, Dag og Dahl, Hans Fredrik (2013) ”… men viktigst er æren.” Oppgjøret blant kunstnerne i 1945, Pax.