La oss lære av den vellykkede Ulltveit-Moe paviljongen
Skrevet 27.5.2018. Neppe publisert
Gaute Brochmann mener i Morgenbladet 25.-31. mai at Ulltveit-Moe paviljongen på Arkitekturmuseet er et dårlig egnet utstillingsrom. Det er jeg helt uenig i. Den åpne paviljongen er en type utstillingsrom der det ikke hersker et forutbestemt forhold mellom rommet og det utstilte. Paviljongen krever at både regi og scenografi rundt det utstilte bygges opp på nytt for hver utstilling. Med sitt ene rom kan utstillingens arkitekt ikke lage en historie som fortelles gjennom flere rom, veggtekster er overflødige. Helheten rom/utstilling må derfor for hver utstilling skapes som om det var et nytt bygg med en ny arkitekt. Paviljongens arkitekt Sverre Fehn krever av utstillingenes arkitekter at de tenker som arkitekter, men ikke som ham. Noe bedre utstillingsrom for arkitektur kan neppe tenkes. En rekke av arkitekturmuseets utstilling har med slike kriterier for øyet hatt meget høy kvalitet.
Det nye nasjonalmuseet synes å få tre typer utstillingsrom – det historisk/museale rommet, den hvite kuben og den store utstillingshallen. Den historisk/museale romtypen har likeartede rom som ligger på rekke og rad langs akser. I hvert rom peker rommet mot verkene og verkene mot rommet. Ved at de inngår i rekker av rom pekes mot den dominerende kunsthistoriske kontekst de skal forstås i, slik det gjør i dagens Nasjonalgalleri. Utstillingens fortelling endres i hovedsak ved at kunstverk flyttes på slik at den rekkefølgen de er montert i endres, men uten at rommene endres. Det utstilte blir historiske objekter. Utstillingsarkitekturen er i store trekk for all tid bestemt av bygningens første arkitekt. Samtidens kuratorer kan gi det tidskoloritt gjennom endringer av enkeltroms veggfarger og stoff, gulvets materiale, himlingens utforming og belysningens karakter, for å få rom og verk til å tale bedre sammen.
I den hvite kuben peker rommet mot det utstilte som estetiske objekter her og nå. Det samtidiggjør alt utstilt til først og fremst enkeltstående kunstverk, uavhengig av deres alder og form. Rommet er gitt en gang for alle, og alle rom har samme hvite vegger, nøytrale gulv, og en himling som domineres av lysarmatur. Dens motsvarighet overfor kunstverk som selv avgir lys eller lyd er den svarte boksen. Arkitekturen i den hvite kuben og den svarte boksen er universelle konstanter, lik i alle land, uavhengig av endringer over tid i kunstverkenes form og materialer. Kunstverkene kan ikke gi noe tilbake til rommet og rommet intet til verkene annet enn at de er kunstverk.
Den store hallen i Nasjonalmuseet vil stille store krav til sine utstillingsarkitekter, fordi dets indre arkitektur blir så inngripende i kraft av sin størrelse og materialitet. De må, tror jeg, gripe inn med motarkitektoniske virkemidler for å nedskalere sitt roms enorme volum og tilpasse sin materialitet til de verks dimensjoner og karakter som skal stilles ut og de relasjoner som eventuelt ønskes påvist mellom verkene. Utstillingsrommet kan lett komme til å dominere over verkene. Rommet vil trolig fungere best når de utstillende kunstnere selv er utstillingens arkitekter.
For Nasjonalmuseets arkitekturutstillinger vil Ulltveit-Moe paviljongen være god å ha, fordi den er som en åpen tomt med stor frihet for arkitekter til å utnytte den. Derfor står den arkitekturfaget nærmere enn de romtyper som er under realisering på Vestbanetomten.