1.6.2003, sendt til krit.sirkelen
I krit.sirkelen nr. 22 lanserer redaktørene Leif Høghaug og Jon Refsdal Moe et manifest om kritikkens modernisme. Det kan leses som en liste med krav til kritikken som må oppfylles om den skal etableres som en autonom diskurs.
Det tok dette kritikerlaget nesten 60 år før det i år vedtok sin interne kritikerplakat – ”fem bud for kritikerens troverdighet og integritet”. Fortsatt er det mulig for notorisk inhabile personer å være medlemmer av kritikerlaget, selv om deres adgang til å inneha tillitsverv er begrenset. Dette makrosubjektet ”kritikken” har ennå et langt stykke å gå før det kan tilfredsstille det mest basale krav til autonomi og modernitet – nemlig troverdighet og integritet. Manifestet synes skrevet innenfor en kritikerkultur som er blind for egen iboende heteronomi.
Manifestet synes også skrevet innenfor et ikke utsagt paradigme for hvordan kunstverk manifesterer seg – det at det ikke eksisterer noen formidlende instans mellom kunsten/kunstneren/kunstverket på den ene siden, og kritikeren/publikum på den annen. Dette bidrar til at kritikeren setter seg selv utenfor konstitueringen og endringen av kunstbegrepet. Manifestet bygger på en institusjonell kunstteori uten å ha noen teori om kunstinstitusjonen og dens innvirkning på forholdet mellom kunstverk og betrakter. Det er også denne forestillingen om kunstverkets evige og umiddelbare eksistens som kjennetegner modernismen, der den hvite kuben er en symbolsk form for objektivering av det estetiske, det vil si subjektive blikk.
Jeg vil prøve å skrive et alternativt manifest om autonom kunstkritikk, som bringer inn mere post-moderne perspektiver.
1 Kritikeren er både publikum og formidler. Kritikeren er et profesjonelt medlem av et elitepublikum, og har sin primære lojalitet som publikummer. Kritikeren er som journalist også formidler, hvis tekster plasserer seg mellom publikum og kunstverkene.
2 Den publiserte kritikk er ledd i en formidling, som bryter forbindelsen mellom kunstverk og publikum ned i ulike kategorier av forståelse, slik et prisme bryter strålene fra en lyskilde ned i ulike egenskaper. Publikum ser ikke kunstverket, bare prismets egenskaper. Men for publikum er det som prismet ikke er der. Den autonome kritiker ser forskjellen mellom kunstverket og formidlingen av det, og forstår også begrensningene i sin egen funksjon som formidler.
3 Kritikkens objekt er de formidlede kunstverk, en formidling som kritikeren selv ikke må stå bak, men fritt må kunne kritisere. Kritikeren må nettopp IKKE innta hverken kunstnerens eller formidlerens posisjon – det er autonomiens forutsetning.
3 Kritikk produserer forståelsesrammer – kontekster – for kunst, ikke kunst.
4 Det er formidlingen, ikke kunstneren, som gjør kunstnerens materiale tilgjengelig for en estetisk, kunstnerisk vurdering, til materiale for kritikk.
5 Kritikk er ikke oversettelse, fordi kunstverk ikke kan oversettes til et ikke-estetisk språk, bare bedømmes og kritiseres. Kritikk er ingen gjentakelse av kunstverk i et annet medium. Kritikk er ikke kunstverk, men en egen tekst som forholder seg til kunstverkets tekst – en paratekst.
6 Kritikeren samtaler aldri med kunstverk alene, verkenes formidler (regissør, dirigent, kurator, redaktør, scenograf e.l) er alltid med i samtalen. Kritikerens samtale med verket er derfor en trialog, ikke en dialog.
7 Kritikeren må stole like meget på formidleren som på kunstneren/kunstverkene, og mistenke begge like meget. Kritikken er like meget en kritikk av formidleren som av kunstneren/kunstverkene – derfor er habilitet så viktig.
8 Kritikk er ikke essayistikk, men journalistikk på samme høye intellektuelle nivå som de kunstverk og den formidling som kritiseres, og er tabloidformatets manglende troverdighet fremmed.
9 Uten kritikerens subjektive innlevelse både av kunstverk og formidling er anvendelse av fagkunnskap og kritisk analyse en død demonstrasjon av formal kompetanse.
10 Kunsten er ikke det offentliges, men kunstnernes og formidlernes ansvar. Kritikken er ikke det offentliges, men kritikernes og medienes ansvar. Det offentliges ansvar er en kunstpolitikk, der kritikere får arbeidsvilkår som svarer til det behov det offentlige har for en troverdig og inhabil kritikk av kvaliteten på den kunst denne kunstpolitikken gir grunnlag for produksjonen og formidlingen av. Det behovet synes i dag minimalt. Man kan mistenke det offentlige for selv å ville beskytte sin kunstpolitikk mot kritikk.