Skrevet 23.11.2003 som innlegg i Morgenbladet, trolig ikke publisert.
I Morgenbladet nr 47 lanseres den tese at kunstkritikken i dagspressen lider en stille død, fordi kulturredaktørene er tekstorienterte og ikke forstår billedkunsten, og kunstkritikerne ikke skriver pedagogisk og journalistisk. Dette er å forveksle symptom og årsak, og kan bare forklares med at Morgenbladet selv er en del av krisen, med sin egen sterke prioritering av det tekstorienterte. Kunstkritikkens hendøen er imidlertid en realitet, men årsakene ligger helt andre steder enn i dagspressen. Jeg vil på peke på noen årsaker.
Kunstverk presenteres i et tekstrom som aldri har vært større og tettere møblert enn idag, i form av kunsthistorier, kunstteorier, monografier, kataloger, lærebøker, kunsttidsskrifter, avhandlinger, pressemeldinger, omvisninger, seminarer, artist talks etc. Kunstverk taler mindre for seg selv enn noen gang. Fra dette tekstrommet presses kunstkritikken ut.. Denne formidlende tekstmassen rundt kunstverk produseres av et voksende kuratoriat med stadig bedre akademiske, faglitterære og pedagogiske kvalifikasjoner. Den rommer elementer av alle vanskelighetsgrader og faglitterære sjangre, også journalistiske. Mye av den er både velskrevet, lettlest og faglig oppdatert. Den skulle derfor være interessant for de litteraturorienterte og påstått kunstvegrende kulturredaktørene. Det er den i praksis ikke.
Den kunstformidlende tekstmassen har fire i denne sammenheng interessante trekk. For det første er den stort sett skrevet av forfattere som har slik tekstproduksjon som del av sin stilling i formidlingsapparat eller akademia. Det betyr at produksjonen av tekstene er finansiert med offentlige midler. Mens det bevilges stor offentlig støtte til produksjon og distribusjon av de kunstformidlende tekster, støttes produksjonen av kunstkritikk omtrent ikke.
For det andre blir denne tekstmassen selv sjelden gjenstand for kritikk, selv om mye av den er både litterær, tekstbasert og lett tilgjengelig, og altså skulle passe godt inn hos kulturredaktørene. Kulturredaktørenes påståtte kunstvegring må derfor ha andre årsaker enn deres kunstfremmedhet.
For det tredje kvalifiserer den kunstformidlende tekstproduksjon for medlemskap i Norsk Faglitterær Forfatter- og oversetterforening, fordi dens tekster som regel overstiger 5 sider pr. tekst, og den nedre grense på til sammen 100 sider er ganske lett å oppnå. Det gjør deres forfattere kvalifisert til de stipendier som tildeles fra foreningen, og som i stor grad finansieres av kopivederlag. Kunstkritikk derimot, er sjelden på over 5 sider, og kan derfor ikke brukes til å bygge opp en tekstmasse som kvalifiserer for medlemskap i NFF og dets reise- og arbeidsstipendier, selv om også den kopieres og har en sekundærbruk i det offentlige rom.
For det fjerde skrives den for det meste i anbefalende og innførende øyemed, for å bidra til et positivt syn på den kunst, de kunstnere, de formidlere og de kuratorer som tekstene er skrevet om, for og av. Kritikerstandens største problem er at den ikke skiller klart mellom det å skrive kunstformidlende tekster og det å skrive kunstkritikk. Storparten av medlemmene av kunstkritikernes avdeling av Norsk kritikerlag, som teller om lag 80 (!) personer, lever av å skrive slike formidlende tekster, de fleste av dem i fast stilling på det statlige lønnsregulativ i akademia eller i offentlige kunstinstitusjoner. Det gjør dem lett inhabile som kritikere. De har allikevel i mange år hatt makten i kunstkritikernes organisasjon, og det er deres interesser som er blitt ivaretatt. Den lille autonome kunstkritikken som produseres, sliter med en byrde av inhabilitet som kritikerlaget kaster over på den.
Det kritiske ved kunstkritikkens situasjon ligger ikke kulturredaktørenes kunstvegring, men i at det meste av den norske produksjon av kunst og kunstformidlende tekster, i stor grad finansiert som ledd i norsk kunstpolitikk, ikke utsettes for autonom og troverdig kunstkritikk, og derfor selv mister troverdighet. Kunstkritikken er den minste komponenten i norsk kunstliv, og den eneste som ikke er innlemmet i norsk kunstpolitikk gjennom positive virkemidler. Det er vanskelig å tro at dette ikke er bevisst politikk, og at det ikke også har støtte i store deler av det kunstpolitisk prioriterte kunstlivet. Det er etter mitt syn her det kritiske moment for kunstkritikkens svake situasjon ligger, og som Morgenbladet i kunstens og sine leseres interesse bør ta opp.
| tMisforstått om kunstkritikkens vilkår i mediene
Skrevet 23.11.2003 som innlegg i Morgenbladet, trolig ikke publisert.
I Morgenbladet nr 47 lanseres den tese at kunstkritikken i dagspressen lider en stille død, fordi kulturredaktørene er tekstorienterte og ikke forstår billedkunsten, og kunstkritikerne ikke skriver pedagogisk og journalistisk. Dette er å forveksle symptom og årsak, og kan bare forklares med at Morgenbladet selv er en del av krisen, med sin egen sterke prioritering av det tekstorienterte. Kunstkritikkens hendøen er imidlertid en realitet, men årsakene ligger helt andre steder enn i dagspressen. Jeg vil på peke på noen årsaker.
Kunstverk presenteres i et tekstrom som aldri har vært større og tettere møblert enn idag, i form av kunsthistorier, kunstteorier, monografier, kataloger, lærebøker, kunsttidsskrifter, avhandlinger, pressemeldinger, omvisninger, seminarer, artist talks etc. Kunstverk taler mindre for seg selv enn noen gang. Fra dette tekstrommet presses kunstkritikken ut.. Denne formidlende tekstmassen rundt kunstverk produseres av et voksende kuratoriat med stadig bedre akademiske, faglitterære og pedagogiske kvalifikasjoner. Den rommer elementer av alle vanskelighetsgrader og faglitterære sjangre, også journalistiske. Mye av den er både velskrevet, lettlest og faglig oppdatert. Den skulle derfor være interessant for de litteraturorienterte og påstått kunstvegrende kulturredaktørene. Det er den i praksis ikke.
Den kunstformidlende tekstmassen har fire i denne sammenheng interessante trekk. For det første er den stort sett skrevet av forfattere som har slik tekstproduksjon som del av sin stilling i formidlingsapparat eller akademia. Det betyr at produksjonen av tekstene er finansiert med offentlige midler. Mens det bevilges stor offentlig støtte til produksjon og distribusjon av de kunstformidlende tekster, støttes produksjonen av kunstkritikk omtrent ikke.
For det andre blir denne tekstmassen selv sjelden gjenstand for kritikk, selv om mye av den er både litterær, tekstbasert og lett tilgjengelig, og altså skulle passe godt inn hos kulturredaktørene. Kulturredaktørenes påståtte kunstvegring må derfor ha andre årsaker enn deres kunstfremmedhet.
For det tredje kvalifiserer den kunstformidlende tekstproduksjon for medlemskap i Norsk Faglitterær Forfatter- og oversetterforening, fordi dens tekster som regel overstiger 5 sider pr. tekst, og den nedre grense på til sammen 100 sider er ganske lett å oppnå. Det gjør deres forfattere kvalifisert til de stipendier som tildeles fra foreningen, og som i stor grad finansieres av kopivederlag. Kunstkritikk derimot, er sjelden på over 5 sider, og kan derfor ikke brukes til å bygge opp en tekstmasse som kvalifiserer for medlemskap i NFF og dets reise- og arbeidsstipendier, selv om også den kopieres og har en sekundærbruk i det offentlige rom.
For det fjerde skrives den for det meste i anbefalende og innførende øyemed, for å bidra til et positivt syn på den kunst, de kunstnere, de formidlere og de kuratorer som tekstene er skrevet om, for og av. Kritikerstandens største problem er at den ikke skiller klart mellom det å skrive kunstformidlende tekster og det å skrive kunstkritikk. Storparten av medlemmene av kunstkritikernes avdeling av Norsk kritikerlag, som teller om lag 80 (!) personer, lever av å skrive slike formidlende tekster, de fleste av dem i fast stilling på det statlige lønnsregulativ i akademia eller i offentlige kunstinstitusjoner. Det gjør dem lett inhabile som kritikere. De har allikevel i mange år hatt makten i kunstkritikernes organisasjon, og det er deres interesser som er blitt ivaretatt. Den lille autonome kunstkritikken som produseres, sliter med en byrde av inhabilitet som kritikerlaget kaster over på den.
Det kritiske ved kunstkritikkens situasjon ligger ikke kulturredaktørenes kunstvegring, men i at det meste av den norske produksjon av kunst og kunstformidlende tekster, i stor grad finansiert som ledd i norsk kunstpolitikk, ikke utsettes for autonom og troverdig kunstkritikk, og derfor selv mister troverdighet. Kunstkritikken er den minste komponenten i norsk kunstliv, og den eneste som ikke er innlemmet i norsk kunstpolitikk gjennom positive virkemidler. Det er vanskelig å tro at dette ikke er bevisst politikk, og at det ikke også har støtte i store deler av det kunstpolitisk prioriterte kunstlivet. Det er etter mitt syn her det kritiske moment for kunstkritikkens svake situasjon ligger, og som Morgenbladet i kunstens og sine leseres interesse bør ta opp.