Et svar til Karsten Alnæs i Aftenposten i november 2011, trolig ikke inntatt. Alnæs’s synspunkter viser hvor lava bevisstheten er om Nasjonalgalleriets særegne kvaliteter, og det som er fredningsverdig.
I sitt forsvar for fredning av Nasjonalgalleriet i Aftenposten 4.12 viser Karsten Alnæs til forbilder i Europa, blant annet til Rouen i Frankrike. Der valgte de ifølge Alnæs ”den kloke løsningen” å skape ”et nytt funksjonelt interiør i det gamle bygget” og det ”uten at det ytre historiske miljøet ble ødelagt”. Det vil være ødeleggende for Nasjonalgalleriet om en slik tenkning vant frem.
Den bærende kunstpolitiske idé i Nasjonalgalleriets arkitektur er at bygningen kombinerer glyptotek (utstillingsrom for tredimensjonal skulptur) med pinakotek (utstillingsrom for malerier). Midtpartiet er glyptoteket, der det kunstpedagogiske prinsipp er at publikum skal bevege seg forbi skulpturer, for å se dem fra forskjellige synsvinkler. Det uttrykkes i trappehallen med sine postamenter for skulpturer, de langstrakte rommene, og overlys i deler av arealet.
Sidefløyene er pinakoteket, der det kunstpedagogiske prinsipp er at publikum skal stå stille foran malerier. Her er rommene mer kvadratiske, som for å stoppe publikums bevegelser. De fleste er små og ligger mot bygningens ytterside med sine store og høyt plasserte vinduer som gir godt sidelys. I fire store kvadratiske saler i bygningens indre er det et naturlig overlys.
I trappehallen og bygningens annen etasje ser vi et tredje kunstpedagogisk prinsipp komme til uttrykk i arkitekturen. Det er at publikum, ved å gå fra rom til rom til slik planløsningen krever, skal kunne gå gjennom kunsthistorien, slik den nåværende og forrige basisutstillingen så dyktig utnytter.
Et fjerde prinsipp ligger i romløsningen. Det er at når utstillinger skal endres, gjøres det ved å flytte på kunstverk, og ikke å bygge om, flytte på vegger, bygge rom i rom, sette inn store montre eller foreta andre bygningsmessige og arkitektoniske inngrep. I Nasjonalgalleriet går bygningsarkitektur, utstillingsarkitektur og utstillingsteknikk sømløst opp i hverandre. Det er en også en økonomisk gunstig løsning.
Betydningen av dagslyset er også et kunstpedagogisk prinsipp. Alle utstillingsrom har dagslys, enten fra taket eller fra store høytsittende vinduer, på måter som hindrer direkte sollys på kunstverkene. Dagslysets naturlige skiftinger gir ytterligere liv til kunstverkene.
Det enestående ved denne kunstpedagogiske arkitekturen er at den for eldre kunst er aktuell også i dag. Så lenge det finnes en europeisk kunsthistorie, som fortelles fra antikken til moderne tid, er Nasjonalgalleriet særdeles velegnet som utstillingsbygg, og et glimrende anneks for Nasjonalmuseet på Vestbanetomten. Alnæs omsorg fra Nasjonalgalleriet er godt ment, men misforstått.