Skrevet rundt 2003, før det ble vedtatt å samlokalisere på Vestbanetomten. Trolig innsendt til publisering i Morgenbladet, men ikke inntatt.
Nasjonalmuseets problemer synes å ha en felles underliggende årsak. Den er at verken departement, styre eller ledelse har en fast oppfatning av hva slags museum det skal bli. Museet har hittil vært ute av stand til å gjøre rede for hvilken hovedlinje det vil følge som et kombinert stormuseum for anvendt (arkitektur, design og kunsthåndverk) og fri visuell kunst. Det er ikke skapt et miljø innad som har kunnet formulere en invitasjon utad til åpne diskusjoner om sine oppgaver som nasjonalmuseum. Uten en avklaring gjennom åpne fagdebatter er det heller ikke grunnlag for å formulere et konkurranseoppdrag for utbyggingen på Tullinløkka. De eksterne fagmiljøer har, av mangel på signaler fra museet selv, reagert på dannelsen av museet med til dels ufruktbare angrep. Den eneste tanken som for tiden føres frem med noen tyngde, er en tilbakevending til situasjonen før sammenslåingen, eventuelt i form av en konsernmodell med delvis selvstendige enheter.
Slik blir premissene for diskusjonen om museets fremtid bundet opp i det samme kulturbyråkratiske paradigme som sammenslåingen ble gjennomført under – som et organisatorisk tiltak for å forenkle statens forvaltningsansvar, også kalt konsolidering. Derfor ligger ballen nå hos kulturministeren, som imidlertid ikke har noen annen faglig kyndighet å støtte seg til enn den som har hatt ansvaret for at problemene ble skapt.
Siden ministeren nå har nullstillet situasjonen, bør anledningen brukes til også å nullstille det kulturpolitiske premiss for sammenslåingen. I stedet for å ta utgangspunkt i de institusjonelle forutsetninger, med rasjonalisering gjennom sammenslåing av fem tidligere separate organisasjoner som mål, bør det nå tas utgangspunkt i museumsfaglige forutsetninger, med en samlet forvaltning og formidling av norsk kunsthistorie som mål. Hovedformålet med Nasjonalmuseet kan da formuleres slik: å forvalte statlige eide kunstsamlinger slik at de formidler et sammenhengende bilde av norsk kunsthistorie fra middelalderen og frem til vår egen tids samtidskunst, sett i lys av andre lands kunst fra samme perioder.
Nasjonalmuseets nåværende samlinger er ikke sammensatt for å ivareta et slikt museumsfaglig hovedformål. På den ene siden befinner viktige samlinger av norsk kunst seg utenfor museet. Det gjelder ikke minst den middelaldersamlingen av ypperste kvalitet som allerede befinner seg på Tullinløkka i Historisk Museums middelalderavdeling, og norsk malerkunst og kirkekunst fra 14- til 1700-tallet, som for eksempel befinner seg i Norsk Folkemuseum. Slike og andre tilsvarende samlinger, eller deler av dem, bør innlemmes i Nasjonalmuseet. På den andre siden synes det å ha en omfattende samling på arkitekturområdet som ikke er så sentral i forhold til hovedformålet, som nå har fått sitt eget bygg på Bankplassen, og som har en sterk arkitektstand bak seg som støttespiller. Det kan like gjerne skilles ut, og slås sammen med for eksempel Teknisk Museum, dersom det absolutt må konsolideres inn sammen med andre.
Kulturministeren bør nå bruke det kulturpolitiske pusterom han har skapt, til sammen med fagmiljøene og kunnskapsministeren (med ansvar for universitetsmuseene) å utvikle et museumsfaglig og kunsthistorisk mer tilfredsstillende utgangspunkt for den vanskelige organiseringen av Nasjonalmuseet. Uten et slikt faglig, i motsetning til institusjonelt konsolidert utgangspunkt synes heller ikke en arkitektkonkurranse for utvidelsen på Tullinløkka å ha noe fruktbart grunnlag å utlyses på.