Nøytral form, politisk innhold

Publisert i Morgenbladet 20.6.2008, med ingressen «Løken-rapporten er en fryd å lese, men den saklige fremstillingen bidrar til å skjule betydningen».

Historiske endringer: De skapende kunstartene var ikke representert i Løken-utvalget. Den skjeve sammensetningen i utvalget har gitt seg utslag i konklusjonene, skriver Dag Solhjell.

Løken-utvalgets sluttrapport er i formen et kunstpolitisk nøytralt fagdokument, med et mandat begrenset til en vurdering av fordelingsmekanismer, og altså ikke en vurdering av kunstfeltenes behov for tilskudd. Rapporten begrunner og foreslår en rekke tiltrengte og fornuftige forenklinger i den statlige tilskuddsforvaltningen. Som fagtekst er rapporten en fryd å lese, fri som den er for den ordflom av politisk korrekthet som ellers preger kulturpolitiske dokumenter. Innholdet, derimot, er ikke kunstpolitisk nøytralt, noe den saklige fremstillingen bidrar til å skjule. Rapporten forsterker kunstpolitiske kursendringer som lenge har vært merkbare, og styrker noen kunstfelt på bekostning av andre. Utvalget punkterer effektivt den populære forestillingen – også båret frem av kulturministeren selv – om at de statlige tilskuddsforvalterne er et kostbart byråkrati som sluker midler som skulle ha kommet kunsten til gode. Det er en svakhet ved mandatet at det ikke har gitt utvalget i oppdrag å se på samvirket mellom de statlige tilskudd og andre kilder – som vederlagsfond, private fond, og kommunale og fylkeskommunale tilskuddsordninger.

I et historisk perspektiv er det tre store endringer som nå foreslås gjennomført:

Det politisk mest radikale er forslaget om å frata Stortinget retten til å være representert i Norsk kulturråd. Her brytes en tradisjon helt tilbake fra 1863 for at Stortinget deltar i avgjørelser av stor betydning for hvilke kunstnere og hvilke kunstretninger som mottar statlig støtte. I 100 år, frem til 1963, avgjorde Stortinget hvem som skulle få kunstnerlønn, det som inntil da var statens viktigste kunstnerpolitiske støtteordning. Da ble ordningen nedlagt, og erstattet med arbeidstipendier. Men allerede etter to år, da Norsk kulturråd ble etablert i 1965, ønsket Stortinget at det fortsatt skulle ha en sterk folkelig innflytelse på kunstpolitikken, ved at det skulle utpeke fire av elleve representanter i rådet.

Nå foreslår Løken-utvalget at regjeringen, i realiteten kulturministeren, skal utnevne alle i et råd med færre medlemmer.

Den lange trenden som her forsterkes, er at Stortinget mister kunstpolitisk innflytelse, mens departementet øker sin, altså at de folkevalgte settes til side til fordel for partivalgte, og legfolk til fordel for spesialister.

Den andre historisk bemerkelsesverdige endringen er forslaget om å avslutte ordningen med garantiinntekter (GI). Da den ble innført i 1976, kom det etter krav fra kunstnerhold, særlig fra Forfatterforeningen, om å gjenreise den ordningen med livsvarig kunstnerlønn fra 1863 som hadde opphørt i 1963. GI-ordningen er en sosialdemokratisk, solidarisk versjon av kunstnerlønnen, et tiltak for å plassere velferdsstatens sikkerhetsnett også under de dristige og høytflygende kunstnere, der folketrygden skulle overta etter fylte 67 år. Det er overraskende at utvalget foreslår å fjerne et så sentralt både kunstpolitisk og velferdspolitisk tiltak for kunstnere, uten å vurdere andre løsninger. Tidsbegrensede stipendordninger, selv om tildelingene er kvalitetssikret gjennom komiteer med kunstnere, gir mindre kunstpolitisk frihet enn garantiinntekter og andre varianter av kunstnerlønn, fordi ordningene er under sterkere politiske føringer.

Jo større økonomisk usikkerhet kunstnere lever under, jo færre er det som våger å ta den risiko det er å gå utenom den kunstneriske mainstream. Trolig er utvalgets tanke at de som allikevel våger det må gis en ekstra belønning.

Den tredje historisk interessante endringen er det indirekte formulerte forslaget om å avvikle ordningen med livsvarig støtte til eldre fortjente kunstnere (her er det litt uklart hva utvalget mener). Den ble innført i 1912, og må betraktes som en behovsprøvet «liten kunstnerlønn» for dem som ikke ble tilgodesett av Stortinget med den store, altså som et velferdsgode. Selv om realverdien av støtten etter 1960-tallet er blitt mindre og mindre, må den betraktes som en kompensasjon fra statens side for at kunstneres inntektsforhold har gitt dem svakere underlag for å opparbeide rettigheter til trygd og avsetning til private pensjonsordninger.

Sett i et 40-årig perspektiv legger utvalget mindre vekt på velferdsordninger, økonomisk trygghet, solidaritet og kollektive tilskuddsordninger, og mer vekt på konkurranse, subjektive ordninger og omstillingsevne. I en situasjon med en mangedoblet kunstnerpopulasjon og en mer enn tilsvarende større kunstnerisk virksomhet, økende internasjonalisering, større markedsinntekter, bedre subjektive vederlagsordninger og bedre utbygde generelle velferdsordninger, kan en slik dreining ha noe for seg, om målet er å heve det kunstneriske kvalitetsnivået i den beste fjerdedelen av norsk kunst. Det er en mangel ved utvalgets forslag at den ikke tar opp spørsmålet om det sikkerhetsnett som er nødvendig for at denne eliten skal kunne ta de sjanser som den oppfordres til.

Et påfallende trekk ved Løken-utvalgets sammensetning var fraværet av representanter for de store grupper individuelt skapende kunstnere, særlig billedkunstnere, kunsthåndverkere, fotografer, samiske kunstnere og forfattere, men også komponister og koreografer. Kunstnerne i utvalget, og flere av de øvrige, representerte de utøvende kunstarter (musikk, dans, opera og teater), altså kunstfelt med ensembler som økonomiske enheter og tidsbegrensede prosjekter som en vanlig organisasjonsform. Den frykt man kunne ha for at denne skjeve sammensetningen ville gi seg uttrykk i utvalgets forslag, viser seg helt berettiget. Også utvalgets forserte arbeid med delutredningen om det rytmiske musikkområdet har trolig bidratt til at dets sluttrapport har en terminologi, tenkning og eksempler mer preget av hensynet til finansiering av ensembler av utøvende kunstnere enn av de skapende kunstneres situasjon.

De endringer i tilskuddsforvaltningen som foreslås synes derfor særlig godt tilpasset ensembler i de utøvende kunstarter, og mindre godt skapende kunstnere og det formidlingsapparat de er avhengig av for å nå frem til sitt publikum. Her må det tas forbehold om noen uklarheter i utvalgets forslag.

Forslaget om bortfallet av garantiinntekt kunne neppe ha vært fremmet enstemmig med en sammensetning av utvalget som var mer representativ for mottagersiden av de statlige tilskuddsordninger. De største gruppene mottagere av GI, de skapende kunstnere som var ordningens særlig prioriterte gruppe, hadde ingen representanter i utvalget.

Rapporten viser til de svakheter som gjeldende ordning med garantiinntekt vitterlig har, blant annet at den skaper en «fattigdomsfelle». Men utvalget har åpenbart ikke gjort noen særlige anstrengelser for å forstå den særlig utsatte og kompliserte økonomiske posisjon de skapende kunstnere er i, der næringsøkonomi og privatøkonomi ikke kan skilles fra hverandre, og der næringsøkonomien alltid vil bli prioritert foran privatøkonomien.

Her burde utvalget ha tatt et større ansvar, og vurdert også flere alternativer til GI enn flerårige arbeidstipendier.