| Til Kunstteori og utstillingsteori |
Program for museologistudier (UiO) i Nasjonalmuseet. Forelesningsnotat mandag 20.9.2015, Nasjonalmuset, KA 23.
1 Om utstillingsteori – finnes det en generell teori om kunst- og kulturhistoriske utstillinger? Spørsmålet er stilt av en forskergruppe som skal beskrive, analysere og sammenligne 12-15 basisutstillinger i norske kunst- og kunstindustrimuseer.
2 Om det komparative prosjektet – for å sammenligne må man ha felles analytiske begreper å beskrive med.
3 Spørsmål: finnes det i faglitteraturen tilgang på et eller flere teoribaserte analytiske verktøy som kan brukes som metode i beskrivelse, analyse og sammenligning.
For å finne ut det, har jeg gjennomgått, og til dels finlest ca 40 forskjellige forskningstekster, bøker og artikler, som alle har det til felles at de beskriver utstillinger, eller behandler noe som skjer i dem.
Gjennomgangen ga et overraskende resultat.
A Den enkelte forskningstekst viser ikke til en annen faglitteratur om metoder for å beskrive og sammenligne utstillinger – enten det er kunsthistoriske eller kulturhistoriske utstillinger, eller permanente eller temporære.
B: Det er i litteraturen ikke anvendt en felles eller ’standard’ typologi for å beskrive, analysere utstillinger, som brukes av flere forfattere.
C: Det er i faglitteraturen bare meget få eksempler på en drøfting av metoder for å beskrive, analysere og sammenligne utstillinger, før de gjør det, og ingen viser til hverandres drøftinger.
D: Det er i faglitteraturen bare få eksempler på at den metode som brukes er drøftet før den tas i anvendelse, eller at den gis en teoretisk begrunnelse.
E: Det i faglitteraturen ingen eksempler på en teoribasert metode for å beskrive, analysere, fortolke og sammenligne utstillinger som direkte kan tas i bruk i prosjektet om en komparativ analyse av basisutstillinger i kunstmuseer. Det er imidlertid mange man kan la seg inspirere av.
F: Det er i faglitteraturen bare noen eksempler på at det er utviklet en typologi av utstillinger i kunstmuseer. Eksemplene bygger mindre på komparative studier enn på personlige erfaringer. Det er også forskjell på typologier for egenskaper den enkelte utstilling kan ha flere av, og typologier som er gjensidig utelukkende.
- klassifiserende, kronologiserende, iscenesettende og komponerende (komposisjon)
- syn på publikum: borgeren, den indreorienterte, dn ytreorienterte, den utdannede konsument, turisten, den surfende betrakter
- estetiserende, karismatisk, formidlende, opplysende, pedagogisk, markesførende, miljøpåvirkende.
- Estetiske, evokative, didaktiske og underholdende (som går på skjønnhet, følelser, kunnskaper og det sosiale)
- Objektorientering og informasjonsorientering – en akse med to ytterligheter
Ellers forekommer det i litteraturen overgripende karakteristikker av utstillinger som ikke inngår i en samlet typologi, som narrativ, generisk, didaktisk, objektorientert (taksonomiske, metonymiske), konseptorienterte (tematiske, synekdokiske), og additiv og assosiativ og andre.
Hva er hovedkjennetegnene ved måten utstillinger beskrives på i faglitteraturen? Beskrivelsene er preget av bruk av hverdagsbegreper, at hver forfatter bruker hver sine begreper, at samme forfatter endog kan bruke ulike hverdagsbegreper om ulike utstillinger, at beskrivelsene ofte i realiteten er tolkinger av en empiri som ikke er beskrevet, og at beskrivelsene noen ganger like meget kan være beskrivelser av det som stilles ut som av det som stiller ut.
Hvorfor er det slik?
Hvordan forklare det store mangfold av analytisk verktøy i analysen av utstillinger? Litteraturgjennomgangen viser at utstillinger lignes med fenomener som ikke er utstilinger, men som er noe annet, altså med begreper hentet fra andre steder. Det skrives, mer eller mindre rett ut, for eksempel at utstillingen er en tekst. Tekst blir en allegori (et sted man henter metaforer). Selv bruker jeg begrepene tekst, paratekst og kontekst, og bruker retorikken for å se kritisk på det som kommuniseres i utstilinger. Andre tar i bruk begreper som grammatikk og syntaks. Det vitenskapelige studiet av hver av disse allegorier for en utstilling har et allerede etablert teoretisk fundert analytisk verktøy, som så tas i bruk i forskningen på utstillingene.
I litteraturen er det også eksempler på tekster om formidling i utstillinger, for eksempel studier på det pedagogiske fagområde, som ikke en gang beskriver utstillingene der læring skjer.
Utstillingsforskningens allegorier – utstillingen som noe annet enn en utstilling
Det er mange allegorier for utstillinger. De kan grovt deles i tre grupper:
- de som leder oppmerksomheten mot utstillingens produsent, altså i vårt tilfelle museet eller kuratoren
- de som leder interessen mot utstillingens publikum
- de som betrakter utstillingen som en bro mellom kurator og publikum, der begge parter er med i forskningens analytiske verktøy, i utstillingen
Kuratororienterte allegorier
Utstillingen er (som) et språk – grammatikk og syntaks
Utstillingen er (som) tale – retorikk, utstillingen som et overbevisningsmiddel
Utstillinger er (som) et maktspråk – som taler på vegne av et bestemt kjønn, rase, eller klasse
Utstillingen er (som) en gest – pragmatiske språkfilosofi, man gjør noe med ord i kombinasjon med handlinger – ”dette er”
Utstillingen er (som) en diskursiv formasjon – et felt for et mangfold av interesser
Utstillingen er (som) en fortelling – narrativitet
Utstillingen er (som) et teaterstykke – med scenografi og regi
Utstillingen er (som) et medium – med modeller fra kommunikasjonsteori
Utstillingen er (som) som en film – en rekke bilder ruller forbi i et bestemt mønster som gir en bestemt handling
Utstillinger er (som) en avbildning – teorier om representasjon
Utstillinger er (som) kunstverk – tolkningsteori
Utstillingen er (som) et system av tegn – semiotikk, utstillingen som et mangfold av semiotiske ressurser
Utstillingen er som et bysamfunn – byplantenkning
Utstillingen er som en tekst – der vekten legges på utstillingen som et utsagn fra kuratoren
Publikumsorienterte allegorier
Utstillingen er (som) en skole, en læringsarena med læringsressurser – pedagogisk og didaktisk teori, der det sosiale i læringssitasjonen synes å bli mer og mer vektlagt
Utstillinger er (som) et miljø, et samfunn
Brobyggende allegorier
Utstillingen som en tekst – som både har en forfatter og en leser
Utstillingen er som et skript – et mønster for handling der publikum bidrar til å fylle ut skriptet
Utstillingen er (som) en design – der publikum bidrar ved selv å designe sitt besøk.
Eva Insulander, en grundig studie av hvordan publikum designer sitt besøk på to arkeologiske utstillinger – 16 mennesker hadde sett 16 forskjellige utstillinger.
Utstillingen er (som) en tekst – forfatter, tekst, leser
Utstillingen sett som tekst synes å være den vanligste i faglitteraturen. Den åpner for både kuratororienterte, publikumsorienterte og brobyggende tilnærminger, men er i praksis nesten bare i bruk i kuratororienterte. Det interessante er at det i det fleste tilfelle er forskerne som stiller seg i publikums sted, og leser utstillingene som forskere med sitt vitenskapelige apparat, og ikke som publikum. Tekstallegorien gjør museet til en forfatter eller forteller som påvirker konteksten (forståelsesrammen) gjennom paratekster.
Det er et problem med de brobyggende allegorier, sett fra et kunstsosiologisk ståsted, at de viser liten interesse for hvem publikum er, og hvordan ulike typer publikum bruker utstillingen.