Pæren som falt langt fra stammen
Forleden var mange mennesker samlet i Astrup-Fearnley Museet for Moderne Kunst for å høre Daniel Birnbaum forelese rundt temaet ”Bortom museet: alternativa utställningsmodeller”. Skrevet 22.11.2004. Ikke publisert.
Men her må man si at pæren falt langt fra stammen. I stedet for å holde seg til temaet, presenterte den unge svensken sin illustrerte CV (på svensk: skrytlistan) som utstillingskurator. Det virket som han la frem en søknad om en ledende stilling i norsk kunstliv. Det får han sikkert, for i den elegante invitasjonen ble han presentert som en ”ung gjesteforeleser med internasjonal anerkjennelse og stor betydning for den kunstteoretiske utviklingen i samtidskunsten”. Slike kapasiteter utvikler vi ikke i Norge, blant annet på grunn av mange år med såkalt kunstnerstyrte institusjoner uten kunstfaglig ledelse, og fordi store institusjoner som Henie-Onstad Kunstsenter og Kunstnernes Hus de senere årene ikke har hatt kunstneriske ledere som har kunne bruke sine stillinger som springbrett til internasjonal anerkjennelse. Derfor forblir våre teoretikere teoretikere og våre praktikere praktikere. Vi leser videre i invitasjonen: ”For Art Lectures har som målsetting å bidra til at nytt forskningsmateriale innen internasjonal samtidskunst blir presentert og publisert for et kunstinteressert publikum i Norge”. Det kunstinteresserte publikum var der, men hvor var det nye forskningsmateriale?
Birnbaum presenterte en rekke utstillingskonsepter og utfordringer av den hvite kuben som ikke er mer interessante, verken teoretisk eller kuratorisk, enn de som mange norske kunstgallerier til stadighet presenterer over hele landet. Til enhver tid er det i Norge utstillinger som burde berømmes (og derfor også kritisk bedømmes) for sin scenografi og regi, og sin utfordring av både den hvite kuben og andre typer utstillingsrom. Tove Tømmerberg har nettopp tatt ned sitt problematiske tapetserte rom i Oslo Kunstforening – en utstilling vel verdt en teoretisk refleksjon over sammenhengen mellom kunstverk og det rom det befinner seg i. Hanne Kristoffersen har på Akershus Kunstnersenter på Lillestrøm – et ufortjent oversett utstillingssted 11 minutter fra Oslo – utnyttet den hvite kuben til det ytterste, og presset sine kunstverk mot dens uttrykk, og derigjennom transformert en utstilling av tegninger til en dramatisk historie om kjærlighet og konflikt mellom mann og kvinne. Samme sted har nn og nn en utstilling som på samme tid forkaster og underkaster seg den hvite kuben. Omtrent hver eneste utstilling i Galleri RAM er et bevisst tilrettelagt møte mellom rom og kunstverk. På Henie-Onstad Kunstsenter har vi kunnet både høre, se og føle (dersom man la seg på ryggen på gulvet) en sterk lydinstallasjon. I mange år har Kunstnerforbundet eksperimentert med utstillinger av kunsthåndverk. Hilde Mortvedt i Riksutstillinger har laget en godt tenkt mobil hvit kube for bruk i klasserom, og hennes Grosch-utstilling er også vel verdt å nevne. Det er vel knapt en utstilling i UKS som ikke har en interessant scenografisk løsning.
Oslo-området er ikke alene om dette. I Hedmark og Oppland har det i mange år vært eksperimentert med utstillingsmediet. På Blåfargeverket er Ida Lorentzens romparafraser en utfordring, på Vestlandske Kunstindustrimuseum laget Harald Solberg en utrolig installasjon av Bente Sætrangs tekstiler. I Bø Studentgalleri (det nye studentdrevne kunstgalleri ved Høgskolen i Telemark) hadde Torgeir Husevaag i vår en pokerperformance i skolens kantine. Slik kunne jeg fortsatt nesten landet rundt, og jeg gjør mange urett ved ikke å nevne flere. I vårt Oslo-fikserte kunstliv er det som om det som skjer i distriktene bare skjer på papiret, fordi det ikke blir skrevet noe om det, men bare skjer i virkeligheten. I Oslo, derimot, skjer tingene i virkeligheten, fordi det registreres på papiret.
Om ikke annet, burde Birnbaums ”forelesning”, blottet for teori og modelltenkning som den var, iallfall ha skjerpet den kritiske offentlighet rundt den mangfoldige bruk og misbruk av utstillingsmediet i Norge.