Polemisk!
Av Dag Solhjell og Hans Fredrik Dahl
Publisert, trolig i Klassekampen.
Man må beundre trekløveret Tore Rem, Espen Sørbye og Kjartan Fløgstad: Deres bok ”På æren løs” er på mange måter et førsteklasses arbeid, så kilderikt og grundig som man bare kan vente når det gjelder behandlingen av visse sider ved nazismen, okkupasjonen og det norske litterære system 1940-45. Fremtidig forskning vil ha mye å øse av her, hvilket vi alle må takke de tre forfatterne for.
Men dessverre skjemmes fremstillingen av et polemisk siktemål, som gir leseren et skjevt inntrykk av feltet hittil. Det er jo ikke slik at alle andre er tåpelige, trekløveret alene berettiget til å mene noe om dette. Forskningen er sjelden slik. Når det gjelde vår bok ”Men viktigst er æren” fra 2013, bruker forfatterne mye trykksverte på å distansere seg fra den – i ren polemisk hensikt. De ønsker å ramme Forfatterforeningens beklagelse til de 17 æresdømte og hva som kan nevnes i den forbindelse, og blir da lite lydhøre for hva andre egentlig har sagt.
De tror for eksempel at vår bok omhandler litteraturens innhold, og synes derfor ikke at den tar tilstrekkelig avstand fra nazismen. Dette gjentas og gjentas. I virkeligheten gjelder vår undersøkelse kunsten i sin alminnelighet (litteraturen fyller bare 35-40 sider) og samfunnets behov for å utdele ære, en spesiell gunstbevisning som etter vår mening strekker seg langt tilbake i tid i norsk kulturpolitikks historie (jfr begrepet ’æreslønn’, ’stipend’ etc.), men som altså kom i så sørgelig miskreditt ved at enkelte kunstnere gjorde seg ufortjent til den under krigen. Hvordan disse kunstnerne skulle behandles etter 1945 for å gjenreise den kollektive æren, etter hvilke regler og prosedyrer, det er hva vår bok handler om.
Trekløveret, derimot, er ute etter å vise at enkelte forfattere var verre nazister enn antatt, og at de ikke fortjener noen slags oppreising i det hele tatt.
Videre: Når vi spør om hvordan æresoppgjøret etter 1945 ble gjennomført, finner vi at det straffet på en spesiell, utenomrettslig måte – dvs. uten de vanlige regler om at de tiltalte selv fikk fremlegge sitt syn osv. Dette blir misforstått av de tre. Gjentagne ganger harsellerer de over at Solhjell og Dahl tar de æresdømtes egen forklaring som sannhetsfakta, noe så naivt! Men det gjør vi jo ikke. Vi tar i motsetning til dem ikke stilling til brøde eller dom. Men vi gir de tiltalte ordet for å vise hva den spesielle æres-behandlingen innebar, og hva den ikke innebar. Og da i lys av kunsten i sin helhet, med malere, musikere, skuespillere, komponister og alle – og ikke bare de to-tre utvalgte og særdeles blamerte forfattere som her. Vi kan selvfølgelig ta feil i enkeltheter, og anser ikke vår undersøkelse som endelig. Men vi må avvise angrep som ikke tar hensyn til problemstillingen. Dette er jo elementært!
Hvor ulike våre tilnærminger er, vises ikke minst i tilfellet Alf Larsen. Med avsløringen i Ebbestad Hansens bok fra 2018 er det klart at Larsens grunnleggende antisemittisme kvalifiserer til en fordømmelse i trekløverets favør, absolutt. Men dette var jo ikke kjent i 1945, og det ble slett ikke trukket inn av æresretten, som mere bedømte Larsens stripete holdning til okkupasjonsmakten. Det kan nok være at vår lesning av ”Janus” i så måte kan diskuteres; absolutt igjen. Men da uten at diskusjonen om hva som hendte 1945 får den etterpåkloke holdning som avsløringen av 2018 medfører. (Se for øvrig HFDs anm. av Ebbestad Hansens bok i SEGL samme år, som de tre unngår).
Mens vi er opptatt av æresbegrepet og hvordan det håndteres prosessuelt, er trekløveret altså bare ute etter resultatet – hvem som fortjener straff, og hvorfor. Det holder vi oss langt unna. Vi er opptatt av prosedyren, som etter det vi har funnet medførte en viss svikt i rettssikkerheten. Men å si at vi derfor ”unnskylder” de tiltalte, eller skriver ”revisjonistisk” om dem, er å ofre sak for polemikk. De tre lukker jo øynene for hva som egentlig skjedde. De tror for eksempel at ved å henvise til tjenestemannsanordningen (en lov gitt i London) så holdt æresretten seg på lovens side. Da overser de at anordningen krever domstolsbehandling, altså en rettslig prosess. Æresretten kunne ikke gi den samme rettsikkerheten som Tjenestemannsanordningen, det er jo selve poenget her. At de tre ikke ser dette, og overhodet ignorerer æresrettens arbeidsform, dens saksbehandling, gjør at grunnlaget for flere andre påstander i boka faller bort. Det kan synes overraskende, for forfatterne har hatt adgang til det klausulerte arkivet i Nasjonalbiblioteket, der alle sakene ligger.
Kildekritiske mangler på denne som på andre områder bidrar også til at forfatterne på side 357 noe overilet påstår at Forfatterforeningen 15. november 2018 opphevet Æresretten. Vi kan ikke se at den gjorde det. Den ba om unnskyldning for svakheter ved dens arbeid.
Dag Solhjell, kunstsosiolog dr. philos Hans Fredrik Dahl, professor em uio.
Vi utga boken «Men viktigst er æren. Oppgjøret blant kunstnerne etter 1945», på Pax forlag i 2013. Den omhandler arbeidet i de største kunstnerorganisasjonenes æresretter i 1945.