Publikum og kunsten

| Hjem |

Presentasjon av min bok «Publikum og kunsten. Kunstforeningenes historie i Norge siden 1836»

Under årsmøtet og fagdager i Norske Kunstforeninger. Nasjonalmuseet 11. mai 2025.

Av Dag Solhjell.

Med min bakgrunn som styreleder og senere første intendant i Tromsø kunstforening 1973-1983 og den første daglige leder i Norske Kunstforeningers Landsforbund fra 1983 til 1989, var det naturlig for meg å gi meg selv det oppdrag å skrive kunstforeningenes historie. Arbeidet startet i 2019 i samarbeid med Oslo kunstforening med intendant Marianne Hultmann, og fra 2022 fortsatte det i samarbeid med Norske Kunstforeninger med direktør Susanne Svendseid. Hva er det som er så spesielt med kunstforeninger?

Kunstforeninger er den eneste type kunstinstitusjon som er stiftet, drevet og kunstnerisk styrt av sitt eget publikum.

De er gjerne betegnet som publikumsstyrte, frivillige og demokratiske. Siden den første ble stiftet i 1836 (samme år som Nasjonalgalleriet), har det eksistert over 250 kunstforeninger og kunstlag. Denne boken vil fortelle en samlet historie om deres fremvekst, arbeidsformer, organisering, konflikter, fremgang og motgang og om deres betydning for utviklingen av et norsk kunstliv med et kunstinteressert og kyndig publikum.

Fremstillingen vil ha et bestemt perspektiv:

Kunstforeninger er et uttrykk for at det kunstinteresserte publikum, i en demokratisk organisert form, gjør sine egne bedømmelser av kunstnerisk kvalitet gjeldende i det offentlige rom ved selv å arrangere kunstutstillinger, kjøpe inn kunst som fordeles blant medlemmene etter utlodning, omsette kunst for kunstnere og ofte også ved å etablere kunstsamlinger.

Det er like mye publikum som deres kunstforeninger som er denne historiens hovedaktører.

Boken vil vise hvordan kunstforeningene bidro til fremveksten av et norsk kunstfelt, og hvordan det feltet har påvirket foreningene. Den vil også vise hvordan de er påvirket av og har tilpasset seg krefter utenfor kunstfeltet, som statens kunstpolitikk; befolkningens økonomi, utdanning, arbeid og fritid; samfunnets sosiale og økonomiske struktur; og to verdenskriger.

Det går som en rød tråd gjennom deres historie at de er forsøkt styrt av hegemoniske krefter utenfra. Det har skapt store konflikter. En annen rød tråd er hvordan de fanges opp av flere typer motsetninger: mellom kunstnergenerasjoner, mellom sentrum og periferi, mellom kunstnere og kunstforeninger, mellom kunstverks markedsverdi og åndsverdi, mellom publikums smak og kunstkritikernes kvalitetsbedømmelser, mellom amatører og profesjonelle kunstnere og mellom det fagstyrte og publikumsstyrte. Slike motsetninger har skapt konflikter og dynamikk rundt og i kunstforeningene.

Hva er kunstforeninger

Kunstforeningene er gjennom årene blitt betegnet både som publikumsstyrte, frivillige, demokratiske, allmennyttige, ideelle, fellesskapelige, offentlige og autonome. De er publikumsstyrte i motsetning til offentlig styrt, privat styrt, kunstnerstyrt eller kuratorstyrt. De er frivillige fordi de ikke er pålagt sine oppgaver av andre, de tillitsvalgte ikke har honorar, mye av det praktiske arbeidet utføres av medlemmene uten lønn, og de ikke har fortjeneste som mål. De er demokratiske fordi alle medlemmer har samme rettigheter og viktige avgjørelser fattes og konflikter løses ved flertallsvedtak i henhold til demokratisk fastlagte vedtekter. De er allmennyttige fordi de ikke arbeider for noens særinteresser. De er ideelle fordi de ikke arbeider for egne økonomiske interesser, men har uselviske formål. De er fellesskapelige fordi de skaper sosiale fellesskap om kunst og mye av deres arbeid foregår kollektivt, som i styrer og arbeidsgrupper. De er offentlige fordi de driver sin virksomhet i offentlighetens lys, er åpne for alle og deres virksomhet kan kritiseres av enhver. De er autonome når deres valg av utstillere og annen kunstnerisk virksomhet ikke er bestemt eller begrenset utenfra, men av dem selv.

Ingen forening er underlagt andre, eller noe regionalt eller nasjonalt sentralledd. Som publikums representanter har de frihet til å stille ut, kjøpe inn, lodde ut og samle på kunstverk på det kunstneriske nivå og med de uttrykksformer de selv bestemmer. I kunstforeninger kan publikum på en organisert måte utøve sin ytringsfrihet, ved at de gjennom sine utstillinger forteller hvilken kunst og hvilke kunstnere de mener er verdifulle for dem og deres lokalmiljø. Samtidig gir de ytringsfrihet for kunstnere som kanskje ellers ikke fikk komme til orde.

Bokens inndeling

Fremstillingen er inndelt i fem perioder etter større endringer som er skjedd i, blant og rundt kunstforeningene i hver periode. Hver periode innledes med en generell oversikt over perioden, deretter følger en rekke eksempler. I alt 69 kunstforeninger blir omtalt, kort eller langt, i en eller flere perioder. De 69 er, med sidetall der de er omtalt, oppført allerede på side 6 og 7 i boken. De fletste flere kunstforeninger kunne ha vært presentert som eksempler, men plassen har ikke strukket til.

De fem periodene er:

Periode 1 1836–1885: Et kunstens publikum blir til

De 16 første kunstforeninger oppstår, med hovedoppgave innkjøp av kunst som først stilles ut bare for medlemmene, og så fordeles blant medlemmene etter loddtrekning. Kontingenter er den eneste inntektskilde, det gjør at de innkjøpt verk må tilfredsstille medlemmenes smak siden de skal henges opp i deres hjem, ellers ville de melde seg ut, og foreningen tape penger. De måtte derfor være forsiktige med å kjøpe inn det nye i kunsten. Dermed starter den tradisjon de fleste kunstforeninger alltid har hatt, med å være konservative i sin kunstsmak. Det har skaffet dem mye kritikk særlig fra kunstnerhold, men oppslutning fra publikum. Foreningene er i denne perioden som klubber for borgerskapets familier.

Etter en voldsom konflikt mellom Christiania kunstforening og yngre kunstnere rundt 1880, blir det etablert en nasjonal kunstnerorganisasjon på 1880-tallet som i 90 år kommer til å få stor indirekte innflytelse på alle landets kunstforeninger. Den kjennes best som Bildende Kunstneres Styre – BKS. Et utfall av konflikten var den første Høstutstillingen i 1882, som i 1888 fikk det offisielle navnet Statens Kunstutstillingen. Konflikten er omtalt i kapittel 5.

Periode 2: 1885–1945

I 1945 er antallet foreninger økt til rundt 40. Separatutstillinger blir innført på 1890-tallet, og blir viktigere for medlemmene enn innkjøp av kunst til utlodning. En sterk økning i salget under 1. verdenskrig gjør at salgsprovisjon blir innført og blir viktigere inntektskilde enn kontingentinntekter. Etter det har salgsprovisjon vært en dominerende inntektskilde for alle foreninger, med unntak for noen få av dem etter 2005. Publikums smak blir økonomisk viktigere enn medlemmenes, og foreningene kan fortsatt kritiseres for å ta hensyn publikums smak. Flere kjøper inn kunst til egne samlinger, og fem foreninger blir også til kunstmuseer: i Trondheim, Haugesund, Stavanger, Kristiansand og Drammen. Noen får egne spesialtegnede bygg, i Trondheim, Bergen og Stavanger. Det første Norske Kunstforeningers Landsforbund stiftes i 1933, og sender ut vandreutstillinger til foreningene fra sentrale kunstinstitusjoner. De største foreningene får intendanter, i første omgang kunstnere, senere kunsthistorikere. Det etableres kunstforeninger i bygder, og lokale og regionale kunstnere blir viktigere for foreningene enn de nasjonale berømtheter som har kvalifisert seg gjennom flere gangers deltakelse på Høstutstillingen. Under 2. verdenskrig øker igjen kunstsalget sterkt. Foreningenes rolle under 2. verdenskrig er ikke mye å være stolt av, dessverre.

Periode 3: 1945–1965

I 1965 er det om lag 60 kunstforeninger. En ny selvbevissthet om egne oppgaver og folkeopplysende rolle i samfunnet melder seg. Flere foreninger stiftes, det skapes nye foreningstyper, landsforbundet dør snart hen og dets oppgave med vandreutstillinger overtas i 1952 av det statlige og sentralistisk orienterte Riksgalleriet. I sitt stiftelsesår i 1946 starter Bodø kunstforening vandreutstillingen Den Nordnorske Kunstutstillingen, landsdelsutstillingen som går til et stadig økende antall kunstforeninger i Nord-Norge og skaper et unikt samarbeid mellom dem.

Periode 4 1965–1990: Det skjer en eksplosiv vekst i antall kunstforeninger

I denne perioden stiftes det om lag 150 nye kunstforening, en nesten uforståelig vekst. Det skyldes mest at en ny, og for kunstforeningene meget gunstig statlig kunstpolitikk, vokser frem med Norsk kulturråd i 1965 og de to første statlige kulturmeldinger tidlig på 1970-tallet. Kunstforeninger kan nå anses som samfunnsnyttige i en kulturpolitikk som vektlegger desentralisering, egenaktivitet og demokrati. Den nye kulturpolitikken er som skapt for kunstforeninger, fordi både kommuner og fylkeskommuner kan bruke dem i sine nye kulturplaner og støtte dem praktisk og økonomisk.

Formidling av kunst til alle blir hovedoppgaven, mange kjøper inn kunst til egne kunstsamlinger. De nordnorske kunstforeningene stifter i 1976 i Bodø sin egen interesseorganisasjon, et slags landsdelsforbund. Et nytt Norske Kunstforeningers Landsforbund stiftes to år senere, med opplæring av tillitsvalgte og utgivelse av et eget kunsttidsskrift som hovedoppgaver. Nye konflikter melder seg med nye regionale kunstnerorganisasjoner og deres kunstnersentra, og med landsforbundets fylkeslag.

Periode 5: 1990–2024

Antallet aktive kunstforeninger får sin topp rundt år 2000, med om lag 215 samtidig aktive foreninger og over 200 medlemmer av landsforbundet. Profesjonalisering, sterkere politisk styring og byråkratisering er deler av en kunstpolitikk som kommer til å påvirke både kunstfeltet og kunstforeningene. De publikumsstyrte, frivillige og demokratiske kunstforeningene svekkes kunstpolitisk, til tross for et styrket landsforbund. De foreningseide kunstmuseene forsvinner, de øvrige foreningene mister stimulanser for å bygge opp egne samlinger – kunstforeningene blir for første gang historieløse. Kunstmarkedet svikter, det nedlegges flere kunstforeninger enn det stiftes nye, og det blir vanskeligere å rekruttere tillitsvalgte. En ny type ekspertstyrte og statlig støttede foreninger vokser frem etter 2005, betegnet av meg som kuratorstyrte kunstforeningshaller. For tiden er det slike statsstøttede kunstforeningshaller i Tromsø, Bergen, Stavanger, Kristiansand og Oslo. Den nordnorske interesseorganisasjonen og dens tidsskrift nedlegges. Landsforbundet oppgir utgivelsen av sitt kunsttidsskrift som hadde over 10 000 abonnenter, de fleste som del av sin medlemskontingent.

En illustrasjon av statens kunstpolitiske nedprioritering av kunstforeningene er, at mens landsforbundet Norske Kunstforeninger i år bare kan støtte sine 139 medlemsforeninger med rundt 1 million kroner til utstillinger, prosjekter og utstyr, mottar de fem kunstforeningshallene om lag 20 millioner kroner i statlig driftsstøtte.

For meg synes fremtiden for de publikumstyrte, frivillige og demokratiske foreningene usikker. Landsforbundet, det vil si dere, står foran en stor oppgave i å snu utviklingen, og i å overbevise staten om at støtte til kunstforeninger er den beste form for publikumsutvikling – et publikum som selv tar ansvar.

Analytiske begreper for å finne en vei gjennom foreningenes historie

Noen tema eller problemstillinger går igjen i alle fem periodene boken behandler. Det sentrale og vanskeligste å finne ut, i en historisk fremstilling av 250 kunstforeningers historie over 189 år, er hvordan de endrer seg over tid, og hvordan det kan skilles mellom ulike typer foreninger.

Her har jeg tatt i bruk fire analytiske begreper: Estetisk praksis, sosial praksis, organisatorisk praksis og kontekst.

Estetisk praksis viser hvordan kunstforeninger behandler kunstverk, særlig deres utstillings- og innkjøpspolitikk.

Sosial praksis betegner hvem som styrer og utøver den estetiske praksis, for eksempel om det er det årsmøtevalgte styret, et kunstnerisk råd, eller en ansatt kunstfaglig ekspert som daglig leder. I de aller fleste foreninger utøves den estetiske praksis kollektivt av medlemmer.

Organisatorisk praksis er hvordan foreningene er organisert og finansiert. Den demokratiske foreningsformen der alle medlemmer har samme rettigheter, er en organisatorisk praksis som i kunstlivet er særegen for kunstforeningene.

Begrepet Kontekst viser til de omgivelser som påvirker kunstforeningene utenfra. Det er som nevnt et av hovedfunnene i boken at kunstforeninger gjennom hele sin historie endres ved at de tilpasser sine praksiser til endringene i sine kontekster. Det er et sentralt tema i boken, og det som gjør den til en historiebok.

Andre temaene som behandles i alle periodene er:

hvordan det oppstår et publikum, og hvordan deres kunstforståelse påvirkes av endringer i foreningenes estetiske praksis;

hvordan utstillingslokaler og utstillingsformer endrer seg. Gjennom nesten 60 illustrasjoner viser jeg hvordan de har endret seg siden 1836 – jeg har selv vært bokens billedredaktør. Det er første gang en slik historie beskrives for norske forhold. Egnede lokaler har vært foreningenes største problem siden 1836, og er det ennå.

hvordan stridigheter og motstand oppstår rundt publikums selvorganiserte estetiske praksis, og hvordan konflikter mellom generasjoner av kunstnere forplanter seg som konflikter i og rundt kunstforeningene; hvordan ytre faktorer har forsøkt å overstyre foreningenes estetiske og sosiale praksis;

hvordan foreningenes økonomi er avhengig av medlemmenes frivillige arbeid og hvordan foreningene fungerer som læringsarenaer for publikum – intet tiltak i norsk kunstliv har vært mer publikumsutviklende enn kunstforeningene;

hvordan kunstforeninger samarbeider både formelt og uformelt – blant annet med dannelse av landsforbund, fylkeslag, regionale utstillinger og samarbeid om vandreutstillinger, som Romeriksutstillingen og Ryfylkeutstillingen.

Boken har dessuten et vedlegg med en oversikt over samtlige 250 kunstforeninger som har eksistert; en liste over rundt 100 jubileumsberetninger, og en ordliste.

Hele mitt arbeid er utført nesten uten økonomisk støtte fra noe hold, bortsett fra 3 måneders arbeidsstipend fra Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening for arbeid med illustrasjonene, og et lite reisestipend fra Norske Kunstforeninger til tre byer og deres foreningers arkiver.

Jeg benytte denne særlige anledningen få takke styret i Norske Kunstforeninger og direktør Susanne Svenseid og hennes medarbeidere Hanne, Anne-Grethe, Sten og Christian for deres helhjertede innsats for å få boken finansiert og utgitt. Jeg takker dem også for inspirerende innspill og diskusjoner underveis om bokas innhold. Uten denne støtten fra Norske Kunstforeninger kunne boken vanskelig ha kommet ut. Mange, mange takk! Takk også til Forlaget Press, som med sin store rutine i utgivelse av bøker om kunst blant annet har gitt boken et tiltalende grafisk design, en bok som er godt å holde i og å lese.

Jeg vil også benytte denne anledningen til å takke de svært mange kunstforeninger som har bidratt med materiale til boken, og for de mange hyggelige telefonsamtalene jeg har hatt i den anledning.

Innkjøp av boken til foreningenes medlemsutlodninger

Så til slutt; en oppfordring til kunstforeningene: Denne boken er en hyllest til kunstforeningene, deres tillitsvalgte, medlemmer og publikum. Den vil egne seg godt i de eldste av kunstforeningenes tradisjoner: som innkjøp av kunst og bøker som ledd en årlig utlodning fordeles blant medlemmene, en tradisjon mange foreninger fortsatt har.

Med denne oppfordringen takker jeg for meg, og håper at mange får glede av boken.

Dag

|Til toppen |