Skrevet i 2003, trolig publisert?
(Ingress)
Informasjonsleder ved Museet for samtidskunst, Nina Frang Høyum, anklager kritikken for å svikte samtidskunsten. Det er å snu saken fullstendig på hodet. Det er samtidskunsten som svikter kritikken.
Se nå bare:
I løpet av de siste 10 årene har antallet norske billedkunstnere som hvert år mottar en eller annen form for stipendium eller offentlig vederlag steget med 400, i gjennomsnitt 40 nye per år. I samme periode har norske kunstkritikere ikke mottatt et eneste nytt stipend. I 2003 mottar om lag 1500 norske billedkunstnere en eller annen form for stipend eller vederlag, til en samlet sum av rundt 100 millioner kroner, eller ca 65 000 kroner i gjennomsnitt. I 2003 er det bare tilgjengelig ett eneste stipendium for en kunstkritiker, et reisestipend på 15 000 kroner.
For 2003 er den statlige bevilgningen til billedkunstfeltet over Kultur- og kirkedepartementets budsjett på om lag 212 millioner kroner. Til driften av Nasjonalgalleriet, Museet for Samtidskunst og Riksutstillinger er avsatt ca 106 millioner, til utstyr 12,5 millioner, og til de såkalte knutepunktinstitusjoner (kunstmuseene i Tromsø, Trondheim, Bergen, Stavanger, Kristiansand, Lillehammer, og Nordnorsk kunstnersenter og Galleri F15) er avsatt over 30 millioner kroner.
Landets 14 kunstnersentra koster årlig antakelig rundt 20 millioner kroner i drift, finansiert av offentlige budsjetter.
Landets 200 kunstforeninger og rundt regnet 400 gallerier, kunstmuseer og kunstnersentra arrangerer årlig rundt regnet 3000 kunstutstillinger, nesten alle med direkte eller iallfall indirekte offentlig støtte. Disse utstillingene koster gjennomsnittlig 20 000 kroner, eller minst 60 millioner kroner, trolig alt for lavt regnet, selv om vi holder museene og kunstnersentraene utenfor.
De 600 utstillingsarrangører har minst 1,5 million besøkende i året.
Til å se kritisk på kvaliteten av dette arbeidet bidrar staten og det offentlige for øvrig med 15 000 kroner i året. Til én enslig kunstkritiker. Og så får vi høre at kritikken svikter samtidskunsten. Det er omvendt – det er samtidskunsten som svikter kritikken.
Dette skjeve forholdet er ikke viet ett eneste ord i den siste kulturmeldingen. Det går endog forlydender om at dette ene stipendiet vil forsvinne. Kravet fra hele det norsk kunstliv – fra samtidskunsten, fra kunstnerne, fra kunstmuseene, fra kunstnersentraene, fra utstillingsarrangørene, fra publikum, og fra Museet for samtidskunst – burde være at det fra 2004 ble opprettet minimum 10 flerårige arbeidsstipendier for kunstkritikere, og en innkjøpsordning for kunstkritikk med samme økonomiske ramme.