Personlig notat, ca 2010
Ethvert kunstsystem har sitt kuratoriat – en krets av instanser som gjennom sin makt til å velge kunstverk til utstillinger, bidrar til kunstsystemets rangering av kunstnere. Kunstsystemet rangerer også rangererne, og utpeker på den måten et storkuratoriat som er kunstsystemets ledende instans. Det er til stor nytte for en stat som bevilger penger til kunstsystemet.
For å fungere som nasjonalt storkuratoriat må det både ha stor kunstnerisk tiltro i kunstsystemet og stor politisk tiltro i det politiske systemet. Når det gjensidige tillitsforhold opphører, utvikles det et nytt storkuratoriat. Storkuratoriatets hovedoppgave for staten er å foreta slike kunstneriske valg som gjør at landet får en elite av kunstnere som kan representere både kunstsystemet og staten utad.
Historisk sett har det norske kunstsystemet hatt fire typer storkuratoriat, tre av dem av akademikarakter. Den første var styret i statlige ”Den Kongelige Tegne- og Kunstskolen i Christiania”, opprettet midlertidig i 1818, fast i 1822. Dette storkuratoriatet var organisert som et akademi med medlemmer som underviste ved skolen, stort sett kunstnere, og som selv valgte inn nye medlemmer. Det fungerte etter vanlig europeisk mønster der kunstakademiene, og særlig deres årlige «salonger», hadde all symbolsk makt i kunstens verden. Tegneskoleakademiet bidro i vesentlig grad til den første fasen i utviklingen av et norsk kunstfelt.
Det varte frem til 1869, da det oppsto en mer uklar mellomfase med mer direkte departemental styring, før det på 1880-tallet fremsto oppsto et nytt storkuratoriat i statlig regi. Det var Bildende Kunstneres Styre (BKS), som gjennom sin kontroll over Statens Kunstutstilling fra 1884 (bedre kjent som Høstutstillingen) og regelen om fem gangers deltakelse der for å få stemmerett og kunstnerstatus, også fungerte som landets storkuratoriat. Siden BKS selv kontrollerte hvem som fikk stemmeret fikk det også akademikarakter. Dette akademiee også kontroll over offentlige kunstmuseer, med sin rett til å utpeke medlemmer av styrer og innkjøpskomiteer. Ved etableringen av Riksgalleriet i 1952 fikk det nasjonale BKS-kuratoriatet sin landsomfattende institusjon for å formidle sine egne kunstnere.
På 1970-tallet ble BKS etter et kupp fra yngre kunstnere til et fagforbund av et tyvetalls lokale og andre kunstnerorganisasjoner – representanter for desentraliserte småkuratoriat. Høstutstillingen mistet raskt sin oppgave som storkuratoriat for det norske kunstsystemet.
Dette så staten, som måtte finne seg et nytt storkuratoriat. Den opprettet i 1988 det fjerde norske nasjonale storkuratoriat for samtidskunst – Museet for samtidskunst. Det var et ledd i statens politikk for å sikre seg at det norske kunstsystemets storkuratoriat er statlig og underlagt et departement. Men det ikke lang tid før også dette storkuratoriatet ble svekket, men nå uten å bli erstattet av et annet. Det skjedde tydeligst med konsolideringen av Museet for samtidskunst inn i Nasjonalmuseet som også skulle være kuratoriat for arkitektur, kunsthåndverk og design. Det utvannet det nasjonale kuratoriat som Museet for samtidskunst forvaltet. Samtidig mistet organisasjonsoppnevnte kunstnere sin innflytelse både i styrer og innkjøpskomiteer i alle statlige eller statlig støttede kunstmuseer. Styrene ble nærmest tømt for kunstfaglig kvalifiserte representanter fra kunstfeltet, mens kunstmuseenes konservatorer og kunsthistorikere tok plassen i innkjøpskomiteene og fikk alle kuratorisk makt. Den samme statlige konsolideringspolitikken førte også regionale kunstmuseer inn i sammenhenger med mindre tydelig kuratorisk profil på kunstfeltet.
Hele den over 200 år gamle politikken med et statlig bestemt storkuratoriat har gradvis fått økende konkurranse fra kunstinstitusjoner og andre typer interesser utenfor statens kunstpolitiske rekkevidde. Store samlinger av nyere kunst ble bygget opp av private samlere, og private kunstmuseer utenfor det statlige budsjettområde og departemental styring sto sterkere frem, som Henie-Onstad museet og Astrup-Fearnley museet. Rundt 1995 bestemte staten at de fem største kunstforeningseide kunstsamlingene skulle overføres til offentlige museer, med hver sine kuratoriat, og med funksjon og gjerne også med navn av kunsthaller. Etter 2005 ble det for første gang bevilget statlig driftsstøtte til fem store kunstforeninger. Betingelsen var at de ble kuratorstyrt, uten eller nesten uten innflytelse på de valgte styrene på den kunstneriske profil (i Tromsø, Bergen, Starvanger, Kristiansand og Oslo). Flere andre lokale kunstinstitusjoner, konsentrert om Oslo og Bergen, har også fått status av statlig finansierte og kuratorstyrte kunsthaller.
For første gang siden 1818 har det norske kunstsystemet ikke noe statlig tilknyttet storkuratoriat, som skaper troverdighet både nasjonalt og internasjonalt om en elite blant samtidens norske kunstnere. I stedet har vi en rekke små og mellomstore kuratoriat av ulike karakter og eierskap som konkurrerer med hverandre, der flere opptrer mer på den internasjonale kunstscenen enn på den norske.
Konklusjonen gjelder fortsatt, i 2025.