Skrevet 22.11.2005, ikke publisert
Aldri noen gang tidligere har forvaltningen av en så stor del av norsk kulturarv, og samtidig så stor definisjonsmakt over norsk samtidskunst vært samlet på de samme få hender, som etter etableringen av Nasjonalmuseet for kunst, design og arkitektur. Det er uten tvil det viktigste kunstpolitiske prosjekt som drives frem i Norge i dag. Mange har vært kritiske til museet, få har trukket frem dets gode sider. Her vil jeg prøve å gjøre begge deler.
1 Samtidig som kunstens verden stadig overskrider de tradisjonelle grenser kunstverk har vært delt opp i, er det positivt at vi har fått et museum som kan reflektere denne overskridelse.
Det negative er at NMK ennå ikke har klart å få ro omkring sin interne organisering, og at det utad hersker stor uklarhet om hva museet vil med sin konsoliderte tverrfaglighet.
2 Det er positivt at Museet med prosjektet ”Kyss frosken” erobret Tullinløkka for kunsten, at det har fått etablert en halvpermanent paviljong som en stadig påminnelse om det midlertidige ved dagens situasjon, og at det skal utlyses en arkitektkonkurranse om utbyggingen på Tullinløkka.
Det er negativt at det ennå ikke har ytret seg om premissene for konkurransen eller invitert til en seriøs diskusjon om dem. Jeg spør: hva slags museum ønsker museet å bli?
3. Museet har fått en fremragende basisutstilling i kunstindustrimuseet, som viser norsk kunst, design og kunsthåndverk fra middelalderen frem til i dag. Kunstindustrimuseets samlinger er brukt på en fin måte i Louise Lawler-utstillingen på Bankplassen.
Det ser imidlertid ikke ut som det har klart å holde oppe sin tidligere aktivitet med gode vekslende utstillinger med design og kunsthåndverk.
4. Det har tatt et modig og helhetlig grep på basisutstillingen av maleri og skulptur i Nasjonalgalleriet, og avløst et tidligere lappeteppe av utstillinger. Det har skapt en kjærkommen offentlig oppmerksomhet om basisutstillinger, og bidratt til at andre kunstmuseers basisutstillinger blir betraktet med større kritisk interesse.
Det er imidlertid kritikkverdig at billedkunsthistorien før ca 1800 er borte. Basisutstillingens scenografi og regi er skuffende dårlig, og få kunstverk kommer til sin rett. Museet har vært svak i sin faglige argumentasjon. Den naturlige interne uenighet kunne med fordel ha vært ført frem i offentlighetens lys – nå er inntrykket at den ble undertrykket.
5 Det er positivt at museet har etablert ett stort felles og lett tilgjengelig bibliotek i tiltrekkende lokaler. Det er negativt at det bare har åpent fire dager i uken, og stengt på mandager.
6 Arkitekturdelen av museet får tilhold i et bygg tegnet av norsk arkitekturhistories mest lysende navn, og det får et påbygg signert samtidens mest fremtredende norske arkitekt – og det endog gratis. Arkitekturmuseets nydelige historiske utstillingen er dessverre demontert, men en ny og større utstillingen er trolig under planlegging?
Arkitekturen har vært lite synlig i Nasjonalmuseets første år, og det er negativt at det nå reises spørsmål om arkitekturhistoriens fremtidige plass i museet.
7 Det er positivt at det tidligere Riksutstillinger er innlemmet i Nasjonalmuseet. Med sin ”hjelpesendingsholdning” til kunstformidling ut over landet var den en kulturpolitisk anakronisme i over 30 år, og det var på høy tid det ble nedlagt.
Det er negativt at det ennå ikke er kommet klare signaler fra museet om hvordan det vil forholde seg til Kulturdepartementets pålegg om at det skal bli en motor i et landsomfattende nettverk av likeverdige samarbeidspartnere, eller, som det vises til i enkelte dokumenter det har offentliggjort, skal være et nav i et hjul som alle andres virksomhet dreier seg om.
8 Det er positivt at det legges større vekt på mottakelsen av publikum, både gjennom bruksvennlige kataloger, skoletjeneste, omvisninger og det generelle ansikt utad. Særlig er det grunn til å fremheve systemet med museumsverter, som har gitt alle museets avdelinger en både profesjonell og vennlig kontaktflate med publikum. I samme positive retning går det engasjement som museet allerede viser for å bidra til en høyere utdannelse av kuratorer og formidlere som hele landet vil få glede av. En ekstra blomst til barnekunstverkstedet på Bankplassen, som forhåpentligvis vil få enda bedre arbeidsvilkår i fremtiden.
Det er negativt at det pedagogiske aspektet ikke synes godt nok ivaretatt fra første stund i de to basisutstillingene ”Kunst 1” i Nasjonalgalleriet og (særlig) ”Kunst 2” i Museet for samtidskunst.
9 Av museets temporære utstillinger er det grunn til å fremheve den med Louise Lawler i Museet for samtidskunst. Her er museets tverrfaglige karakter og store samlinger utnyttet på en intelligent og interessevekkende måte. Utstillingen demonstrerer det positive potensiale som ligger i den store konsoliderte enheten. Mens vektleggingen av tematisering i andre deler av museets utstillinger kan synes både umotivert og mekanisk, er den her godt forankret i hovedutstillerens egen kunst. Her ser vi virkelig verdien av at museet har dyktige spesialister som samarbeider tverrfaglig.
Det er negativt at vi ikke har fått se flere midlertidige store og små spesialutstillinger som utnytter museets egne samlinger og den forskningskompetanse mange av dets ansatte har. Generelt er det negativt at så mange av museets utstillinger ikke synes forskningsbasert, og at museet tilsynelatende ikke har noen forskningspolitikk. Det vil trolig blir rettet opp gjennom den stillingen som forskningsdirektør som er under opprettelse.
10 Museet skal ha ros for sin vilje til bringe sammen samtidskunst og eldre kunst i felles utstillingskonsepter, og at vi ikke lenger har noe separat ”Museum for samtidskunst” – et skille som ikke har røtter lenger tilbake enn til 1988.
Det er kritikkverdig at det kunsthistoriske perspektiv på billedkunstfeltet synes nesten fortrengt. Det er en påfallende mangel på kunsthistorikere med tung kompetanse på norsk kunsthistorie både i styre og i museets ledende skikt. Langgaardsamlingen med arbeider fra 1600- og 1700-tallet er borte, likeså gipssamlingen som ga en unik innsikt i røttene for den europeiske kunst. Man kan frykte at den veldrevne kobberstikkavdelingen går samme vei. Basisutstillingenes påtakelige historiske ufølsomhet er ytterligere et negativt signal.
Debatten om basisutstillingen i Nasjonalgalleriet demonstrerer et forhold Nasjonalmuseets styre og ledelse ikke synes å ha tatt inn over seg. Det er at museet, dets samlinger og utstillinger, tilhører offentligheten. Derfor bør det stadig være i offentlighetens kritiske søkelys. Museets største svikt hittil er at det ikke selv fremtrer i dette søkelyset, med egne synspunkter på hvordan det vil forvalte sin andel av norsk kulturarv og hvilken rolle det vil spille i norsk samtidskunst.