Til: Sune Nordgren, NMK
Fra: Dag Solhjell
09.09.05
Noen synspunkter og forslag vedrørende
Nasjonalmuseet for billedkunst, kunsthåndverk, arkitektur og design (nedenfor NMK) som motor i et landsdekkende nettverk, tuftet på likeverd i samhandlingsmønsteret
Sune Nordgren var direktør for Nasjonalmuseet 2003-2006.
Kommentarer på grunnlag av ”Handlingsplan for landsdekkende formidling av billedkunst, kunsthåndverk, arkitektur og design”, fremlagt av et utvalg 30. juni 2005
Det vises til samtale med direktør Sune Nordgren 7. september 2005, der han ba meg om å sette ned på papiret noen tanker i tilknytning til den fremlagte handlingsplanen for landsdekkende formidling. Det vises også til samtaler med Frithjof Bringaker og Harald Solberg om samme tema, samme dag.
Allmenne synspunkter
1 NMK er i seg selv en så ny og sammensatt institusjon at det også må bruke krefter på intern integrasjon, internt nettverk. Dersom det skal delta i et eksternt nettverk må det selv ha et godt fungerende internt nettverk. Det gjelder særlig når det skal være en drivkraft i nettverket.
Det bør prioritere tiltak det iverksetter for det landsomfattende nettverket som også stimulerer det interne nettverk. Godt samarbeid med eksterne partnere krever også godt internt samarbeid.
2 Som drivkraft i det nasjonale nettverket bør NMK legge vekt på å etablere grensesnitt (organisert kontaktflate) mellom seg selv og de ulike eksterne brukergrupper som ikke bare virker nettverksskapende, men som også bygger de øvrige aktørene i nettverket. NMKs oppgave som drivkraft i nettverket er å gjøre de øvrige aktørene bedre.
Det fordrer at NMK må ha en serviceholdning til en del av de partnere som skal inngå i nettverket.
Forslag
Forslagene dekker områdene utstillingsproduksjon, utdanning, forskning, nasjonalkulturelle markeringer, og skoletjeneste (”den kulturelle skolesekken”). De konkrete forslagene er:
1 Utstillingsverksted. Forslaget innebærer at NMK etablerer et verksted i Oslo der representanter for aktører i det landsdekkende nettverket kan realisere egne utstillingsideer med bistand fra museet.
2 Høyere utdanning i kunstformidling. Forslaget inviterer NMK til å gå inn som medansvarlig arrangør av det deltidstudium i kunstformidling som Høgskolen i Telemark, Bø i samarbeid med Norske Kunstforeninger (tidligere NKLF) startet opp høsten 2004.
3 Kunsthistorisk utdanning. NMK inviterer det kunsthistoriske fagmiljøet ved Universitetet i Oslo til samarbeid om et kunsthistorisk studietilbud som skjer i forbindelse med NMKs samlinger, utstillinger, forskning og bibliotek.
4 Kunstnerutdanning. NMK inviterer Kunsthøgskolen i Oslo til et samarbeid om de deler av studiet, lagt til museets samlinger, utstillinger og programmer.
5 Forskning. NMK deltar sammen med Kunsthøgskolen i Oslo, og de kunsthistoriske fagmiljøene ved universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø i et forskningsprogram om den norske kunstinstitusjonens historie, og de kunstteoretiske og museale problemstillinger som er relevante for dagens kunstproduksjon og kunstformidling i Norge.
6 Nasjonalkulturelle markeringer. NMK inviterer andre norske kunstsamlinger til et langsiktig program for markering av sentrale norske kunstneres jubileer, og for kunstmuseenes bidrag til nasjonale jubileer (2005, 2014, 2030 etc.).
7 Den kulturelle skolesekken. NMK tar initiativ til en fullstendig regionalisering av arbeidet med ”den kulturelle skolesekken” når det gjelder billedkunst, kunsthåndverk, arkitektur og design, slik at hvert knutepunktmuseum tar fullstendig ansvar i sitt distrikt., og intet museum har et landsomfattende ansvar.
Utdyping av forslagene
Ikke alle forslagene er like gjennomarbeidet.
1 Utstillingsverksted
Handlingsplanen forutsetter at NMK skal tilby nettverket minst en utstilling basert på museets samlinger, og delta i minst en samproduksjon som drives frem av en annen institusjon i nettverket. Dette er meget beskjedent, for å si det mildt, og det ligger langt under det antall utstillinger som NMK har ressurser til å bidra med.
Jeg foreslår at man snur på problemstillingen. I stedet for å tenke seg at NMK lager ferdige utstillinger og sender ut til institusjonene, bør institusjonene sende sine medarbeidere til NMK for der å lage utstillinger, ledsagende materiale og pedagogiske opplegg i samarbeid med og med bistand og råd fra NMKs personale. Derved oppnås flere formål på en gang: det skjer en opplæring og kompetanseoverføring – noen ganger begge veier; det skapes nettverk gjennom personlige forbindelser – ikke bare som avsendere og mottakere av utstillinger; utstillingsideer kommer i større grad fra nettverket, ikke bare fra NMK; det blir lettere å utnytte NMKs ulike samlinger på samme utstilling; utstillinger sees som helheter, der mange faglige elementer skal spille sammen – konservering, kuratorisk arbeid, det pedagogiske , det utstillingsscenografiske, og logistikk – noe som bidrar til bedre samarbeid innad i NMK om det som skal leveres utad; og en høyere intensitet i utnyttelsen av samlingene, noe som har stor politisk bevåkenhet.
Ideene bør komme fra nettverket, og NMK bør vurdere å prioritere mellom de utstillingsideer som kommer inn. Det kan for eksempel kreve at utstillingene dekker alle museets samlingsområder, kan vandre (evt. med vedkommende institusjon som ansvarlig for vandringen), kan gå inn den kulturelle skolesekken, har bestemte størrelser etc. Jeg ser for meg at de fleste utstillingene har begrenset format.
Hva krever dette? Det krever et verksted for utstillingsproduksjon, som også har arbeidsrom og utstillingsarealer. Det krever en liten stab som planlegger og styrer bruken av verkstedet. NMK har ellers nødvendige fasiliteter: samlinger, magasiner og samlingsforvaltning; bibliotek, dokumentasjon og tilhørende arbeidslokaler; godt utstyrte arbeidsplasser for gjestende kuratorer og andre; konserveringsatelierer; verksteder for eventuell produksjon av monteringselementer og emballasje; undervisningsavdeling; intern transport etc. Ulike enheter i museet må ha plikt og muligheter for å bidra med utstillingsproduksjonen, dette krever en smidig prosjektorganisering der alle funksjoner er med fra starten. Denne modellen fordrer ledelsen av verkstedet må ha en forankring høyt oppe i museets egen ledelse, på samme nivå som det fattes vedtak om museets egne utstillinger. Det krever også en serviceholdning fra museets personales side – de skal ”serve” andre aktører i nettverket.
Utstillingsarealet bør også være et sted der det kan demonstreres, eksperimenteres med og undervises i utstillingsteknikk: belysning, monteringselementer, farger, sikkerhetsutstyr etc.
Finansieringen av utstillingene byr selvsagt på fordelingsproblemer. I utgangspunktet bør NMK stille sine ressurser til disposisjon vederlagsfritt, inklusive de økonomiske ressurser som det tidligere Riksutstillinger hadde til å produsere og drifte sine vandreutstillinger. De samarbeidende institusjoner må selv holde sitt eget personale, og ta ansvar for å drifte utstillingene.
Dette ”utstillingsverkstedet” kan også sees i sammenheng med mitt andre forslag, som gjelder museets deltakelse i et studium i kunstformidling.
2 Høyere utdanning i kunstformidling
Ved Høyskolen i Telemark, avdeling Bø, har det i 30 år vært tilbudt et fordypningsemne i kunstformidling, tilsvarende ¼ årsenhet, eller 15 studiepoeng. Bl.a. har NMKs Frithjof Bringaker hatt ansvar for dette studiet. For 7 år siden ble det i tillegg startet opp et deltidsstudium i kunstformidling, svarende til 1/1 årshenhet, altså tilsvarende et ”gammeldags” grunnfag, eller i dag en enhet på 60 studiepoeng. I 2004 inngikk Høyskolen i Telemark en samarbeidsavtale med Norske Kunstforeninger (tidligere Norske Kunstforeningers Landsforbund) om dette studiet. I år, 2005, har Kultur- og kirkedepartementet bevilget 250 000 kroner i støtte til Norske Kunstforeninger som bidrag til studiet.
Som et bidrag til å realisere det punkt i handlingsplanen der det heter at ”Nasjonalmuseet bistår og utvikler kompetanse i kunstformidling i samarbeid med høyskoler og universiteter” foreslår jeg at NMK trer inn som ansvarlig partner i planlegging, markedsføring og gjennomføring av studiet, sammen med Norske kunstforeninger og Høgskolen i Telemark, avd. Bø.
NMK, ved kommunikasjonsavdelingen, er allerede involvert i planlegging og gjennomføring av betydelige deler av de to neste samlingene, den femte og sjette samlingen av i alt 10. Under den første samlingen hadde det tidligere Riksutstillinger ansvaret for en dag. NMK var trukket inn under en dag under den tredje samlingen, som foregikk i Bergen. Det er gledelig å merke at interessen og viljen for å samarbeide om dette studieopplegget allerede er godt forankret i museet. Det er derfor naturlig for meg som førsteamanuensis i faget kunstformidling ved Høgskolen i Telemark, og som fagansvarlig for studiet, å trekke NMK enda nærmere inn som medansvarlig for studiet.
Det nåværende studieopplegget har følgende hovedtrekk:
- det er et deltidsstudium over to år, med til sammen 10 samlinger, med en studiebelastning til svarende ett års heltidsstudium. Det gir full uttelling på universitets- og høyskolenivå, og kan brukes som ledd i en bachelorgrad. Det er også mulig å bygge det ut for å tilpasses et masterstudium. Det er godt egnet for å kombineres med fag som kunsthistorie og kulturstudier.
- studiet er delt opp i fire hovedemner, og hvert hovedemne i to eller tre delemner. Studenter kan følge enkelte hovedemner, bare ta delemner, og det er også lagt opp til at enkelte dager under samlingene kan ha andre deltakere – for eksempel i form av kompakte kurs, seminarer eller konferanser
- studiet kombinerer teori og praksis, ved at hver student må ha en praksisplass, og ved at en del av hjemmeoppgavene, som gis etter hver samling, skal utføres som oppgaver i praksisgalleriet. Det fjerde delemnet er dominert av en prosjektoppgave, som skal gjennomføres i praksisgalleriet. Dette kan lett sees i sammenheng med det foreslåtte utstillingsverkstedet.
- samlingene foregår ulike steder i landet, i nært samarbeid med stedets kunstinstitusjoner
- studiet er nettverksbyggende, både studentene i mellom, og mellom studentene og de institusjoner de kommer i kontakt med i studiet, både praksisgalleriet og andre. Det er derfor også et godt instrument for nettverksbygging i regi av NMK.
Ved å gå inn som medansvarlig for dette studiet kan NMK bidra bedre både til kompetansebygging i det nasjonale nettverket, og til intern opplæring. NMKs bidrag vil i første rekke være å delta i den videre utvikling og planlegging av studiet, og å stille ressurser til rådighet under samlingene, særlig i form av faglig kompetanse på ulike områder, men også i form av lokaler (når det er samlinger i Oslo). Men det kan også gi viktige bidrag i markedsføring og som praksisplass. NMK kan både utnytte deler av studiet for egne ansatte og for sitt nettverk, og bidra til at studiet kan utvides, både i faglig dekning og i tid.
Konkret anbefales at det inngås en intensjonsavtale om et slikt samarbeid, med sikte på at museet deltar for fullt i planleggingen og gjennomføringen av neste kull med studenter, som skal tas begynne høste 2006, med søknadsfrist allerede i midten av april. Intensjonavtalen bør inngås i løpet av høsten, med sikte på at endelig kan inngås tidlig i 2005. Da vil mer av de økonomiske rammene være kjent, og det er tid nok til at avtalen kan ha sin innvirkning både på rekruttering av studenter og på det faglige innhold og opplegg.
3 Kunsthistorisk utdanning
Med sine konsoliderte samlinger og store stab av kunsthistorisk og kunstteoretisk kvalifisert personale burde NMK ta initiativ overfor Universitetet i Oslo til å redusere den store avstand det i Norge tradisjonelt har vært mellom miljøene for kunsthistorisk utdanning og forskning på universitetene, og de miljøer som forvalter det kunsthistoriske materiale. Det er også ønskelig å gjøre deler av den kunsthistoriske utdanningen mer praktisk orientert, både i retning av tradisjonelle konservatorvirksomhet, kuratorvirksomhet og kunstpedagogisk virksomhet.
En langt større del av den kunsthistoriske utdanning ved Universitetet i Oslo bør foregå i direkte kontakt med det kunsthistoriske materiale og den museale praksis ved NMK. Masteroppgaver bør i større grad utføres i tilknytning til museet, og resultater kunne presenteres i form av utstillinger, omvisninger, foredrag etc.
Det ligger også her en mulighet for å utvide anvendelsen av de opprinnelig mer pedagogisk begrunnede deler av NMKs samlinger, som kobberstikksamlingen, avstøpningssamlingen, og mønstersamlingene ved kunstindustrimuseet. Her ligger det også tilknytningspunkter til andre deler av universitetet, som for eksempel studier av antikkens kultur og norsk folkekultur.
På samme måte bør det tenkes også i Bergen, Trondheim og Tromsø.
4 Kunstnerutdanning. Tradisjonelt var det et nært samarbeid mellom kunstner-, håndverker- og arkitektutdanningen og kunst- og kunstindustrimuseene. Grunnlaget for dette samarbeidet kan ikke gjenskapes, men det kan anta nye former på nye områder. Det kan gjelde utveksling av lærerkrefter, seminarer, eksperimentering med utstillingsformer og –steder osv. Med de nye oppleggene med stipendiater, avhandlinger og doktorgrader ved institusjonene for kunstnerutdanning åpner det seg nå helt nye muligheter for samarbeid.
5 Forskning. Det er store ”hvite flekker” på kartet når det gjelder forskning på den norske kunstinstitusjonens historie: Det mangler eller er behov for nyere historisk forskning iallfall på følgende institusjoner eller institusjonstyper
- Tegneskolens historie, via Kunst- og håndverksskolen til Statens Håndverks- og kunstindustriskole (aldri skrevet med vitenskapelige pretensjoner)
- Nasjonalgalleriet (sist skrevet i 1936)
- De tre kunstindustrimuseene
- Riksgalleriet/Riksutstillinger (en svak hovedfagsoppgave foreligger)
- De norske kunstmuseers og –samlingers historie
- Kunsthåndverkskolen i Bergen
- Statens Kunstakademi og annen høyere kunstnerutdanning
- Private tegne- og malerskoler
- Kunstforeningene (enkelte jubileumsberetninger foreligger)
- Kunstnerorganisasjonene, særlig Bildende Kunstneres Styre
- De private galleriene
- Andre gallerier, som Galleri F15.
- Kunst i Skolen og Kunst på Arbeidsplassen
- Bildende Kunstneres Styre og andre kunstnerorganisasjoner
- Statens Kunstutstilling/Høstutstillingen
- Kunsthistoriefagets utvikling – utdanning og forskning
Det er også ønskelig med biografier om personer som har stått sentralt i utbyggingen av norske kunstinstitusjoner, bl.a.
- Hans Ditlef Linstow (slottets arkitekt og Tegneskolens sekretær i 22 år fra 1818)
- Lorentz Dietrichson (Norges første professor i kunsthistorie fra 1876, en avhandling er under arbeid)
- kunsthistorikeren og kritikeren Andreas Aubert
- Jens Thiis, Nasjonalgalleriets første direktør
- Knut Berg (mangeårig direktør ved Nasjonalgalleriet, og medlem av Norsk kulturråd og en rekke utvalg)
- Ulrik Hendriksen, fikk bl.a. fikk etablert Bildende Kunstners Hjelpefond i 1948
Flere kunstpolitiske ordninger bør gjøres til gjenstand for nærmere undersøkelser, bl.a.:
- stipendier og stipendiordninger siden 1839
- kunstnerlønner (bare kunstnerlønner til forfattere er beskrevet)
- norske kunstneres deltakelse på internasjonale utstillinger etter 1851
- kunstnerrepresentasjon i museers og utstillingers styrer, juryer og innkjøpskomiteer
- Bildende Kunstneres Hjelpefond
- Norsk kulturråds støtte til billedkunst siden 1965
- Brennevinssamlagenes støtte til kunstformål ca 1880-1920
- Sparebankenes støtte til kunstformål
- Åndsverkslovens betydning for norske kunstneres inntektsforhold
Sammen med bl.a. Kunsthøgskolen i Oslo bør NMK stille seg i spissen for et flerårig tverrfaglig forskningsprogram, finansiert av Norges Forskningsråd, på dette området.
6 Nasjonalkulturelle markeringer
Det reiser seg regelmessig to kulturpolitiske krav til kunstmuseer: å markere store kunstneres, designeres og arkitekters jubileer, og å bidra til store nasjonale markeringer. Her handler det også om å tilfredsstille ønsker fra det kunstpolitiske miljøet, altså fra de bevilgende myndigheter. Disse oppgavene bør sees som et felles ansvar for det landsomfattende nettverket, og ikke bare som en oppgave for NMK alene.
Fordelen med slike oppgaver er at de kan planlegges lang tid i forveien, og at de kan søkes finansiert ved ekstraordinære midler. NMK bør derfor invitere andre norske kunstmuseer og kunsthistoriske fagmiljøer til et langsiktig program for markering av sentrale norske kunstneres jubileer (Werenskiold, Dahl, Munch, Krohg etc.), og for kunstmuseenes bidrag til nasjonale jubileer (2005, 2014, 2030 etc.).
7 Den kulturelle skolesekken
NMK bør frasi seg et sentralt ansvar for å serve hele landet med utstillinger innenfor programmet med den kulturelle skolesekken. Det bør ikke ha avtaler med alle landets fylkeskommuner om dette. Ansvaret bør deles mellom de regionale kunstsamlingene (noen av dem er såkalte ”knutepunktinstitusjoner”, og avtaler inngås mellom hver enkelt av dem og de nærmeste fylkeskommuner. Hvert større museum bør ta fullstendig ansvar i sitt distrikt, og intet museum ha et landsomfattende ansvar. Så kan det gjennom nettverkssamarbeid museene i mellom utveksles ressurser, etter avtaler.
NMK må ha ansvaret for Oslo sammen med Oslo Kommunes Kunstsamlinger, og kan samarbeide med Henie-Onstad Kunstsenter, Drammen Museum, Lillehammer Kunstmuseum., Kunstbanken på Hamar og Haugar Vestfold Kunstmuseum om deres ansvar for skoletjenester i sine fylker fylker.
Dette innebærer at forestillingen om et ”Riksutstillinger” som etter avtale med fylkeskommunene skal betjene hele landet med sentralt produserte utstillinger bør forlates helt. Det er nettverket som bør overta rollen som et ”Riksgalleri” eller som ”Riksutstillinger”. En god del av NMKs forpliktelser vil skje gjennom ordinært samarbeid om utstillinger med aktører i nettverket, det foreslåtte ”utstillingsverkstedet” og deltakelse i utdanning i kunstformidling.