| Til Kunst- og kulturpolitikk |
Dag Solhjell
Førsteamanuensis, kunstsosiolog
Til Kultur- og kirkedepartementet
v/ prosjektdirektør Magne Velure
med kopi til avdelingsdirektør Stein Sægrov
Fossum, 30. september 2004
Riksutstillinger – en evaluering
Som deltaker på evalueringsseminaret om Riksutstillinger har jeg lyst til å formidle til departementet noen synspunkter på evalueringen, og på Riksutstillinger og dets fremtid
1 Evalueringsrapporten holder ikke faglige mål. Verken mandatet, mandatets tolkning og valg av perspektiv, teoriunderlag, metode, empiri, bruk av empiri, eller tolkninger holder den standard som Norsk kulturråds utredningsavdeling krever som oppdragsgiver for evalueringer. Denne avdelingen har gjennom ti år utviklet en høy evalueringskompetanse på kulturområdet, og det er overraskende at den ikke ble trukket inn i dette arbeidet.
2 Dette er desto mer beklagelig siden RU selv
– ikke tok ansvar for å få sin historie skrevet til sitt 50-års jubileum i 2002, til tross for flere henvendelser flere år i forveien
– ikke selv, så vidt jeg vet, siden det ikke er referert til i evalueringsrapporten, har utredet sin virksomhet, eller laget noe underlag for den eksterne evaluering.
3 Det foreligger således et svakt underlag for beslutninger om RU’s fremtid. Allikevel mener jeg at det er et kunstpolitisk vedtak som skal fattes, og at det er lett å se at Riksutstillinger er meget langt fra å være et hensiktsmessig virkemiddel til å nå de kunstpolitiske mål som er satt opp. Til det trengs det ikke flere evalueringer.
4 Det interessentperspektivet som evalueringen ble utført etter resulterte naturlig nok i at seminaret ble preget av konflikter, særlig langs dimensjonene
– sentrum/periferi
– historisk kunst/samtidskunst
En statlig kunstpolitikk bør overskride slike konflikter, ved å tenke kunst-Norge
- som regioner som hver har et ”komplett” sett med kunstinstitusjoner, og som er noder i et system av likeverdige parter, og der Oslo også er en slik node, og der hver node også kan ha en utenrikskulturell virksomhet
- med statlige sentralinstitusjoner hvis oppgave det er å betjene nodene, foruten selv å være en slik node, slik Nasjonalmuseet for kunst nå synes å legge opp til
I dag fungerer RU stikk motsatt: den setter regionene i et avhengighetsforhold til en sentralinstitusjon, og hemmer deres egenutvikling. En slik ”hjelpekorpsrolle” ble kulturpolitisk foreldet på 1970-tallet. Den ble forsøkt avviklet av ”Gjørvutvalget” tidlig på 1980-tallet (jeg satt selv i utvalget), men Riksgalleriet overlevde, fordi de regionale kunstsamlingene fortsatt ble holdt utenfor den statlige kunstpolitikken og ikke kunne overta det fleste av dets funksjoner. Den ble forsøkt avviklet gjennom inkorporeringen i Museet for samtidskunst i 1988, men ble gjenopplivet med 90-tallets kulturmelding som ledd i planene om knutepunktinstitusjoner, som RU (forgjeves, viste det seg) ble forsøkt gjort til en slags koordinerende instans for (som de verken kunne eller ville være, jfr. Pkt. 4.1 i Nasjonal plan, 5. strekpunkt), med ansvar for historiske utstillinger (et ansvar RU har neglisjert, jfr. Pkt. 4.1 i Nasjonal plan, 1. strekpunkt) og for opplæring i kunstformidling (et ansvar RU også har neglisjert, jfr. Pkt. 7.1 i Nasjonal plan, 1. strekpunkt, ).
5 I Pkt. 4.1. i Nasjonal plan, 5. strekpunkt heter det at ”Det forutsettes at et flertall av formidlingsprosjektene utvikles av andre eller i samarbeid med andre institusjoner, og at Riksutstillinger selv kun utvikler de utstillingsprosjekter det ikke er naturlig at andre utfører”. Riksgalleriet arbeider, slik evalueringen gir opplysninger om for å kunne konkludere, helt i strid med dette meget sentrale punktet.
Det er egentlig forbløffende at RU nesten uten kritikk har kunnet unnlate å ta fatt på så mange av de mest sentrale av de oppgaver de er blitt pålagt fra sin oppdragsgiver. RU driver sin virksomhet omtrent slik Riksgalleriet gjorde, bare med mye større ressurser, og – det må sies, også fordi det heller ikke kommer frem i evalueringen – med bedre utstillingskonsepter. Det siste er allikevel ikke noe særlig å legge vekt på, en rekke kunstinstitusjoner kunne gjort det samme med tilsvarende ressurser, og med bedre effekt for det norske formidlingssystemet.
6 Det er en kjent sak at jeg i en årrekke, helt siden før arbeidet i Gjørvutvalget, har ment og sagt at Riksgalleriet/Riksutstillinger bør nedlegges. Mine argumenter for det er primært kunstpolitiske, som jeg kort har gjort rede for ovenfor. Men selv den overfladiske evalueringen bringer frem i lyset iallfall noen forhold av meget kritisk art (som ingen på seminaret trakk frem)
a) dets utstillinger i tradisjonelle utstillingssteder har et oppsiktsvekkende lavt publikumstall. Det er her RU har sin hovedarena, og resultatet her er mildest talt elendig, og antyder nærmest en krise i forholdet mellom RU og regionale og lokale utstillingsarrangører. Det dreier seg kanskje om 1-2 % av det samlede årlige publikumstall på kunstutstillinger i Norge. Det er dyre besøkstall! Her er det åpenbart at det er mulig både å øke publikumstallet, og få større dybde i det pedagogiske arbeidet ved tiltak som er rettet direkte mot disse utstillingsstedene.
b) det har omtrent halvparten av sitt publikum i såkalte ”vrimlerom” (hvordan de nå måler det), altså en meget svak formidlingsform, som neppe kan sies å bidra særlig til økt interesse og forståelse for kunst. Det er iallfall en formidlingsform som bør ivaretas av kunstinstitusjoner i vrimlerommenes nærområde, og ikke fjernstyres.
c) de bruker et stort antall eksterne kuratorer, og det er ikke negativt i seg selv. Det overraskende er at disse kuratorene vesentlig er kunstnere, noe som betyr at RUs kunstfaglige samarbeid med andre kunstinstitusjoner er svakt – stikk i strid med de politiske føringer som er lagt. Som påvist er det direkte i strid med Nasjonal plan, Pkt. 4.1, 5. strekpunkt, som sitert ovenfor under pkt. 5.
7 Riksgalleriets neglisjering av den historiske sammenheng samtidskunsten står i, bidrar til å svekke interessen og forståelse for samtidskunsten. Den historiske konteksten er kanskje kunstforståelsens viktigste sammenheng, og sterkt vektlagt i L97. Det er derfor alle regionale kunstsamlinger arbeider både med samtidskunst og historisk kunst – denne kombinasjonen bør være et prioritert område i norsk kunstpolitikk. Institusjoner som både har historiske samlinger og en aktiv virksomhet med samtidskunst er bedre egent til å ”skape interesse og forståelse” for kunst.
8 Siden formålet med den statlige innsatsen er å arbeide for økt interesse og forståelse for kunst, og Riksutstillinger etter nesten enhver målestokk er et lite hensiktsmessig virkemiddel for dette, bør departementet legge om bruken av statlige midler på dette området. Nedenfor vil jeg antyde noen veier å gå, som er et alternativ til det foreldede, ineffektive og sentraliserende Riksutstillinger.
9 Utgangspunktet er at RU skulle ha vært et virkemiddel for en landsomfattende kunstformidling. Det er virkemidler i regionene (og i denne sammenheng er også Oslo en region) som er langt mer egnet enn RU. Da tenker jeg på det ”cluster” av institusjoner som i dag finnes, om ikke i all fylker, så i hvert fall i alle regioner og i de fleste større byer:
– kunstmuseer/kunstsamlinger (noen av dem knutepunktinstitusjoner) med samlinger og utstillinger av historisk og samtidskunst: Tromsø, Namsos, Trondheim, Ålesund, Førde, Bergen, Haugesund, Stavanger, Kristiansand, Tønsberg, Drammen, Bærum, Oslo, Moss, Lillehammer
– kunsthaller, i betydningen utstillingsarrangører med store lokaler for skiftende utstillinger, en del av dem kunstforeninger: Tromsø, Svolvær, Bodø, Namsos, Trondheim, Ålesund, Førde, Bergen, Haugesund, Stavanger, Klepp, Hå prestegård, Kristiansand, Arendal, Risør, Tønsberg, Drammen, Vestfossen, Bærum, Oslo, Moss, Hamar, Lillehammer – og sikkert noen jeg har oversett
– kunstnersentra, med utstillinger, sekretariat for utsmykkingsordninger, vandreutstillinger: Karasjok, Svolvær, Trondheim, Molde, Førde, Bergen, Stavanger, Kristiansand, Tønsberg, Drammen, Lillestrøm, Fredrikstad, Lillehammer, Oslo
Dette er et landsomfattende system av profesjonelle formidlingsinstitusjoner, med et stort potensiale både aktivitetsmessig og faglig, som kan stimuleres både til samarbeid og konkurranse.
Det er min overbevisning at det er gjennom stimulanser til dette systemet at staten best kan bidra til å oppfylle målene om å skape interesse og forståelse for billedkunst, kunsthåndverk fotografi og andre visuelle kunstarter. Dette kan – og bør – ta flere former, og det bør selvfølgelig basere seg på aktiv økonomisk medvirkning fra kommuner og fylker.
10 Den store utfordringen nå er Den kulturelle skolesekken. Den utfordringen vil aldri bli møtt uten gjennom mobilisering av hele det systemet som er skissert ovenfor, som igjen må trekke med seg mer lokalt baserte ressurser. Forestillingen om en sentral styrende instans for dette, slik RU fremstiller seg selv, er helt dødfødt. Det kan bare gå galt.
Mitt forslag er altså at dette ansvaret bør desentraliseres, enda mer enn det er i dag, ned til fylkesnivå, og at hovedansvaret i hvert fylke legges til en kompetent kunstinstitusjon – fortrinnsvis en som også forvalter historiske samlinger. RU blir her bare en flaskehals.
Den kulturelle skolesekken bør ikke betraktes som noe ekstraordinært, men som en helt naturlig del av enhver offentlig støttet kunstinstitusjons ansvar, som har vært forsømt. Denne oppgaven vil løfte, ikke bare den skolerettede virksomhet, men hele kunstfeltets tenkning om sitt forhold til publikum. Kunstinstitusjonene rundt om, og det kulturpolitiske miljø rundt dem, trenger å ta dette ansvaret selv, og ikke basere seg på ”gratis” hjelp fra RU.
11 Mitt syn er, nå som før, at Riksutstillinger bør nedlegges. Institusjonens fremtid er nå på spill, og anledningen bør brukes til å dele ut kortene på en måte som er i tråd både med dagens og faktisk også gårsdagens kulturpolitikk.
a) Deler av ressursene, inntil 1/3, bør brukes til å styrke Nasjonalmuseets fagavdeling for skolerettet virksomhet, for vandreutstillinger og for undervisning i kunstformidlingsfaget. Det bør samtidig sikres at ansvaret for den publikumsrettede del av virksomheten blir ledet av en toppkvalifisert person, med stilling i museets lederteam. Om det skal være noe kompetansesenter i kunstformidling bør denne statsinstitusjonen være det.
b) Andre deler av ressursene, og minst 2/3, bør brukes slik at de forutsetter minst like stor medvirkning fra kommunalt/fylkeskommunalt hold, og det til tre hovedformål:
- styrking av det økonomiske driftsgrunnlaget for det jeg har kalt kunsthaller, som er spydspissser for formidling av samtidskunst både ut over landet og i hovedstaden, de beste stedene for visning av vandreutstillinger av historisk karakter (noen av disse kunsthallene er også kunstmuseer), og som sammen med de regionale kunstmuseene kan putte den mest verdifulle kunstpakken ned i den kulturelle skolesekken
- styrking av de pedagogiske avdelingene ved de regionale kunstmuseene, og deres pedagogiske vandreutstillinger
- økonomisk stimulans til samarbeid om vandreutstillinger, både store og små
Det var i korthet mitt syn på Riksutstillinger – det har for lengst utspilt sin rolle, som nå kan spilles langt bedre av kunstinstitusjoner i de miljøer denne statsinstitusjonen opprinnelig ble satt til å betjene.
Vennlig hilsen
Dag Solhjell