| Til Kunst- og kulturpolitikk |
Er kritikk uønsket i den statlige kulturpolitikken?
Til: Ida (Habberstad) fra: Dag, 9.4.13
Nedenstående er et utkast til et debattinnlegg i en eller flere passende medier, fra Norsk kritikerlag. Synes du vi burde gå ut nå, foran Kritikersalongen 23. april?
Et utvalg ledet av fylkesmannen i Østfold, Anne Enger, leverte før påske en kulturpolitisk utredning, NOU 2013:4 Kulturutredningen 2014. Der utredes og evalueres Kulturløftets mål, virkemidler, arbeidsformer og resultater, altså den statlige kulturpolitikken siden 2005. Et sentralt begrep i utredningen er ”kunstneriske kvalitetsvurderinger”, altså det som kritikere av kunst, litteratur, musikk, teater, dans og film bedriver hver dag. Det er da ganske forbløffende å se at deres kritiske virksomhet ikke er nevnt med ett ord i den 350 sider lange utredningen. Hvordan har utvalget tenkt seg at kunstnerisk kvalitet kan vurderes uten at også kritikernes arbeid og kompetanse tas i betraktning?
Mangelen på henvisninger til kritikk er desto mer påfallende siden det i utvalget har sittet kulturpersonligheter som forlagssjef Geir Berdal i Forlaget Oktober, dansekunstneren Corinne Lyche Campos, dekan Kjell Magne Mælen ved Det kunstfaglige fakultet ved Universitetet i Tromsø, og direktør Ingrid Røynesdal ved Edvard Grieg Museum Troldhaugen, og hussjef Martin Eia-Revheim ved Sparebankstiftelsen DNB. Hvor har de, utvalgsleder Anne Enger og de åtte andre medlemmene av utvalget vært når kritikerrollen ikke trer frem for dem når de drøfter metoder for ”kunstneriske kvalitetsvurderinger”?
På side 49 presterer utvalget å skrive at når unntas bevilgninger fra Norsk kulturfond ”fantes det ingen mekanisme eller systemer for ekstern kvalitetsvurdering av kulturvirksomhet” for statlige tildelinger til kulturfeltet. Driver ikke Norsk kritikerlags om lag 400 medlemmer med ekstern kvalitetsvurdering, og har ikke kritikk vært en essensiell del av norsk kulturliv siden tidlig på 1800-tallet? Utvalget skriver på side 60 at ”kvalitetsvurderinger av kunst og kultur bør få en viktigere plass i kulturpolitikken enn det har hatt til nå”. Det er vi helt enige i, og vi mener at uavhengig kritikk formidlet i det offentlige rom er den beste måten å formidle kvalitetsvurderinger av kunst og kultur på.
Fra Kulturdepartementet har vi de senere årene fått tydelige signaler om at det vil vektlegge kritikk som et viktig element i kulturpolitikken. Vi regner derfor med at departementet, til tross for Kulturutredningen 2014, vil fortsette å støtte utviklingen av en livskraftig kritikk, til beste for kvalitetssikringen av norsk kunst og kultur.