Kulturmeldingen i 2004

En kommentar til St.meld. nr. 48 (2002-2003) Kulturpolitikk fram mot 2014, ikke publisert.

I St. meld. nr. 48 (2002-2003) Kulturpolitikk fram mot 2014 tar staten sterkere styring over norsk kunstliv enn noen gang siden 1814. Ordet kunstkritikk er ikke brukt – kritikere har dette statlige kunstregimet ikke bruk for.

Norsk kunstpolitikk startet i 1818, med bevilgningen til den midlertidige Tegneskolen, en institusjon som fortsatt lever, nå under navnet Statens Håndverks- og Kunstindustriskole som en del av den statlige Kunsthøgskolen i Oslo. Tegneskolen var organisert som et elitært akademi, en konstruksjon som sikret en armlengdes avstand mellom staten og kunsten. Siden har ulike former for elitære akademiregimer opprettholdt denne avstanden, helt frem til 1970-årene. For hver kulturmelding er avstanden siden blitt mindre. Samtidig med den første kulturmeldingen tidlig på 70-tallet ble akademiregimet omdannet til et demokratisk fagforeningsregime, et regime som ble bestyrket av den neste meldingen tidlig på 1980-tallet. Dette åpnet for den instrumentaliseringen av kunstpolitikken som var hovedlinjen i kulturmeldingen tidlig på 1990-tallet. Med det inneværende ti-årets melding er den tidligere armlengdes avstand skrumpet inn til en håndsbredd.

Det er for øvrig ikke i kulturmeldingene at de viktigste endringer i kunstpolitikken blir varslet eller gjennomført. De fleste innføres mellom kulturmeldingene, i spesialiserte meldinger som kunstnermeldinger eller museumsmeldinger, eller i budsjettproposisjoner. Kulturmeldingene gir imidlertid god oversikt, best om det som har skjedd, men også om påtenkte endringer. Kunstpolitikken lar seg avlese av dem – ikke minst mellom linjene og i hva de ikke tar opp.

St.meld. nr. 48 skal ha ros for å være oversiktlig, velskrevet og åpen. Faglige og administrative argumenter får dominere fremfor politiske. Kunstnerisk kvalitet vies større oppmerksomhet enn politisk nytte. Kunstens og kulturvernets egenverdi er satt foran dens eventuelle nytt for helse og næringsliv. Den demonstrerer god forståelse i beskrivelser av samtidskunsten og kunstnernes situasjon (men forholdene for formidlingen og for publikum er neglisjert). Den er det beste faglitterære produkt hittil blant kulturmeldingene.

I likhet med kulturmeldingene på 1980- og 90 tallet har også denne hovedvekten på kunst- og kulturvern. Det er bare i det første sett med meldinger fra 1972-73 med sitt såkalte ”utvidede kulturbegrep” at kunst og kulturvern nesten var fraværende, til fordel for mer generelle kulturdemokratiske spørsmål.

Min påstand om den sterkere statlige styring av kunstfeltet belegger jeg med henvisning til tre hovedpunkter i meldingen: Etableringen av Nasjonalmuseet for kunst; opprettelsen av den såkalte ABM-utvikling – nærmest et direktorat for arkiv, bibliotek og museum; og kunstnerpolitikken. De to første punktene er allerede vedtatt. Det er bare endringene i kunstnerpolitikken som ennå ikke er gjennomført.

Nasjonalmuseet for kunst

Det består nå av Nasjonalgalleriet, Museet for samtidskunst (som ble skilt ut fra Nasjonalgalleriet i 1988), Kunstindustrimuseet i Oslo og Norsk Arkitekturmuseum. Det er meningen at også Riksutstillinger (skilt ut fra Museet for samtidskunst i 1995) og Henie-Onstad Kunstsenter skal integreres i den statlige kunstgiganten. Med unntak av Henie-Onstad Kunstsenter og arkitekturmuseet skal alle disse etter hvert samles i Tullinløkka-området. Hit skal også Utsmykkingsfondet for offentlige bygg og ABM-utvikling, i kontorfellesskap med Nasjonalmuseet. Gjennomføringen av sammenslåingen og de bygningsmessige løsninger er den dominerende oppgaven på kunstområdet i tiden frem til neste melding.

At staten samler sine kunstmuseer under ett tak og én forvaltning virker forståelig, men det har i seg selv økt statlig styring som konsekvens. At også Henie-Onstad Kunstsenter skal inn i dette konsernet, er urovekkende. Da HOK åpnet i 1968 betød det at en helt ny kunstnerisk posisjon ble representert på et høyt nivå i et norsk kunstliv som var hegemonisk dominert av BKS-regimet og dets nasjonale bindinger. Oslo-området trenger mer enn noen gang et slagkraftig og ressurssterkt selvstendig alternativ til den sterke statlig dominansen på kunstområdet, et sted fritt for den kunstpolitiske korrekthet som uunngåelig blir krevet av statlige kunstinstitusjoner. En god kunstpolitikk ville være at staten sikret det økonomiske grunnlaget for en sterk opponent til sitt eget kunstkonserns kunstneriske posisjoner. Av samme grunn trenger norsk kunstliv fritt tenkende kunstmuseer i andre deler av landet, Hvordan skal staten ellers få målt den kunstneriske verdien av Nasjonalmuseet for kunst?

Intensjonene med Nasjonalmuseet for kunst stopper ikke ved en intern effektivisering, hele Kunst-Norge skal effektiviseres. Nasjonalmuseet skal være ”faglig nav i eit mangeslunge nettverk av store og små aktørar”(:12), ”ei kunst- og museumsfaglig sterkare plattform” (:12) og ”ei drivkraft i ein landsomfattande innsats”. De regionale kunstmuseene kan nå utvikle ”samlinger og utstillingsprosjekt i sine respektive område av landet” (:155), ”samhandla med éin institusjon” (:154), ha ”eit nasjonalt delansvar (:155)”, utvikle ”samlingar med ein regional profil” (:155) ha ”fullgode sambandsliner” (:155) til Nasjonalmuseet for kunst, ha ansvaret for ”det operative arbeidet” (:156) for Riksutstillingers samordnende oppgaver. Det konsoliderte nasjonalmuseet for kunst skal som en dirigent lede landets museale kunstliv, de øvrige skal fungere som lokale orkestermedlemmer med partitur utdelt fra nasjonalmuseet. Meldingen skriver ”nettverk”, men tenker ”sentrum-periferi”.

Om kunstforeningene får vi vite at de har ”ei særleg viktig rolle i område med stor avstand til næraste kunstmuseum eller andre arenaer for formidling” (:156) – hva med de store kunstforeningene i Tromsø, Trondheim, Ålesund, Bergen, Haugesund, Stavanger, Kristiansand, Risør Drammen, Oslo?

Her råder en sentralistisk, hegemonisk tankegang med 120 år gamle tradisjoner i norsk kunstpolitikk. Resultatet har vært at det beste som kan sies om en regional kunstsamling er at den er ”som et lite Nasjonalgalleri”, ikke at den har en selvstendig oppfatning av norsk kunsthistorie. Denne meldingen fører videre det verste i Nasjonal plan for kunstformidling – dens sentralisme. Vi får høre at det med Nasjonalmuseet for kunst som sentrum skal bygges ”eit samordna nettverk på landsbasis der aktørane utfyller og ikkje overlapper kvarandre” (:156). Er det noe kunstinstitusjoner nettopp skal gjøre, er det jo å overlappe hverandre – hvordan skal vi ellers kunne sette ulike kunstsyn, ulike kunstneriske posisjoner og ulike tendenser opp mot hverandre?

ABM-utvikling

Utenfor kunstområdet foreslås det ingen tilsvarende konstruksjon med en sentral statlig museumsgigant, som Nasjonalmuseet for kunst. Det får allikevel sitt statlige sentralledd med omfattende styringsmandat, i form av ABM-utvikling – Statens senter for arkiv, bibliotek og museum, som ble formelt etablert 1. januar 2003. Det er ikke presisert i meldingen om kunstmuseene utenom Nasjonalmuseet skal holdes utenfor ABM-systemet, så jeg tar det som gitt at de samme føringene som her legges opp for museer generelt, også skal gjelde kunstmuseer.

Et nøkkelbegrep i ABM-ideologien er ”institusjonell konsolidering på regionalt nivå” (:180). Det betyr sammenslåing av museer til faglig funksjonelle enheter. Den bør helst skje på geografisk grunnlag, ikke tematisk. Det betyr at ”tematisk ulike museum bør inngå i den same konsoliderte eininga” (:180). Dermed kan også kunstsamlinger komme til å blir slått sammen med en større museumsinstitusjon. Det skjedde for et par år siden i Drammen, der Drammens kunstforening gikk opp i Drammens museum. Kunstforeningen med sin samling er for tiden stengt på grunn av ressursmangel. Denne stengningen gir meldingen ideologisk støtte til – som kunstforening har den jo ikke ”ei særleg viktig rolle” fordi avstanden til andre kunstmuseer er liten.

Fra 2004 vil alle statlige museumstilskudd bli kanalisert direkte til enkeltinstitusjoner. Ordningen med fylkeskommunal prioritering av bruk av statlige tillskuddsmidler vil altså opphøre. Nå vil departementet selv fordele disse midlene til ”konsoliderte institusjoner i fylka” – de ikke-konsoliderte får altså ikke noe. Det virker sannsynlig at det er ABM-systemet som vil innstille på denne fordelingen. Slår en regional kunstsamling seg ikke sammen med andre museumsenheter, forsvinner den statlige støtten.

Kunstnerpolitikken

Kunstnerpolitikken dreier seg om stipendie-, vederlags og støtteordninger for kunstnere. Her finner vi en klar formulering: ”Det kan ikkje lenger vera eit mål at den statlege innsatsen på feltet skal kunne innehalda ein automatisk økonomisk vokster etter kor stor tilvoksteren av kunstnarar er” (:211). Staten har gitt opp å kontrollere veksten i antallet kunstnere gjennom medlemsskap etter strenge kvalitetskriterier eller sterkere styring av utdanningsinstitusjonene. Nå er det stipendieordningene som skal begrense antallet. De foreslås nå strømlinjeformet på flere måter.

Det bør være et grunnprinsipp at ordningene for tilgangen på ”kunstnarpolitiske ressursar … fremjar kunstnarleg produksjon med høg kvalitet” (:211). Det er nok noe av bakgrunnen for at meldingen foreslår en avvikling av ordningen med garantiinntekter til fordel for arbeidsstipendier, slik at ”kvar garantinntekt skal erstattas av to arbeidsstipend”. Det kan f.eks. skje ved at to kunstnere får 5 års arbeidsstipend hver, i stedet for at en av dem får en like stor garantinntekt i 10 år. For arbeidsstipend gjelder ingen avkorting mot egeninntekter.

Meldingen varsler også om bortfall av stipendier øremerket for dekning av bestemte kostnadsarter: reise- eller studiestipend, vikarstipend, etableringsstipend og materialstipend. De skal erstattes av frie arbeidsstipend. Utvist kunstnerisk kvalitet vil telle mer enn alder og økonomisk situasjon.

Kulturministeren foreslår også at man forlater ordningen med et stort antall fagspesifikke stipendkomiteer, og erstatter dem av noen få. I så fall vil billedkunstfeltet bare få en, felles med også kunsthåndverk, design, arkitektur og fotografi. Komiteenes størrelse skal økes noe, og det skal også gjøres plass for ”kunstvitarar og kunstekspertar” i komiteene, som fortsatt skal ha kunstnerflertall. Komiteeordningen kommer til å ligne den faglige profilen for Nasjonalmuseet for kunst.

Fellesnevneren

Staten foretar på alle tre områder en forenkling, resultatorientering og fagliggjøring. Fellesnevnerne er sammenslåing, nærmere tilknytning til statsforvaltningen, og sterkere politisk innflytelse på fordelingsordninger i kunstlivet. Meldingen er uten selvrefleksjon når det gjelder mulige negative konsekvenser av økt statlige sentralstyring i kunst- og kulturpolitikken. Det demokratiserende, desentraliserende, folkelige og kulturåpne ved de første bejublede kulturmeldingene fra 1970-tallet synes helt borte.

Norsk kulturråd

Den viktigste testen på om armlengdesavstanden mellom stat og kunst øker eller minsker kan utføres ved å se på om kompetanseforholdet mellom Storting, departement og Norsk kulturråd blir endret. Meldingen har en utførlig drøfting av dette, særlig når det gjelder hvilken instruksjonsrett departementet og Stortinget har overfor Norsk kulturråd. Fremstillingens hensikt er å drøfte ”mogelege brigde i arbeidsmåten og oppgåven for Norsk kulturrråd” (:79). Norsk kulturråd forvalter fordelingen av de midler som staten bevilger til Norsk kulturfond.

I meldingens del om ”Verkemiddel i kulturpolitikken” er Norsk kulturråd behandlet under kapitlet ”Organisatoriske verkemiddel”. Her slås det fast at ”direktørstillinga ikkje er ei daglig leiarstilling i høve til det kollegiale organet Kulturrådet” (:79), men bare en daglig leder av de ansatte i Kulturrådet, og som sådan underordnet Kulturrådet.

Når det gjelder Stortingets instruksjonsmyndighet, slår meldingen fast at Stortinget står fritt til å fastsette omfangen av bevilgningen til Norsk kulturfond, at det kan vedta generelle instrukser for bruken av Norsk kulturfond, og at det også kan vedta individuelle instrukser – det vil si vedta at et bestemt formål skal tilgodeses med midler fra Norsk kulturfond (:225). Stortinget kan altså binde Norsk kulturråd.

Kan også Kultur- og kirkedepartementet instruere Norsk kulturråd om bruken av Norsk kulturfonds midler til enkeltformål? Meldingens konklusjon er at det kan departementet ikke med de regler som gjelder idag (:226). Men departementet har rett til å gi generelle instrukser, og dagens regler kan forandres.

Nå er det imidlertid slik at ikke alle midler som Norsk kulturråd skal fordele kommer fra Norsk kulturfond. Det bevilges også midler direkte til Norsk kulturråd under Kap. 320 post 74 på statsbudsjettet. Her finner vi midler som etter hvert er blitt overført til Kulturrådet fra andre organer. For disse midlene har både Storting og departement instruksjonsrett, både gjennom ”særskilde instruksjonar og i samband med budsjettvedtak” (:226). Jo større andel slike midler utgjør av Norsk kulturråds samlede budsjett, jo større blir Stortingets og departementets instruksjonsrett, og kanskje også -lyst.

Meldingen avslutter denne drøftingen slik: ”Samla sett taler mange tilhøve for at Kulturrådet bør ha ei uavhengig stilling i høve til Stortinget og regjeringa, i alle for ein del av dei midlane det disponerer” (:227). For øvrig varsles det en gjennomgang av regelverket for Norsk kulturråd. Det foreslås at Norsk kulturråds virksomhet reguleres i en lov, som hjemler særlig forskrifter om fordelingsordninger etc. ”Omfanget av styringsrett for overordna organ er uklårt utforma. Styringsgrunnlaget bør difor reviderast” (:229).

Meldingens signaler om sterkere statlig styring varsler ikke godt for Norsk kulturråd som breddeholder mellom staten og kunstlivet.

| Til toppen |