|Til Kunst- og kulturpolitikk |
Et opprop til forsvar for norske kunsthaller
Dette skrev jeg 11. juni 2010 til følgende norske kunsthaller:
Tromsø Kunstforening
Ålesund kunstforening
Bergen Kunsthall
Stavanger Kunstforening
Hå gamle prestegård
Christianssands Kunstforening
Bomuldsfabriken Kunsthall
Skiens kunstforening
Telemarksgalleriet
Vestfossen kunstlaboratorium
Kunstbanken
Galleri F 15/Punkt Ø
Kunstnernes Hus
Oslo Kunstforening
Dette oppropet er skrevet for å gjøre oppmerksomhet på behovet for å finne varige økonomiske finansieringsordninger for en type kunstinstitusjoner med en særdeles viktig funksjon i norsk kunstliv – kunsthallene. Dere har meget forskjellig eierskap, styringsform og finansiering. Flere av dere er truet av nedleggelse på grunn av sviktende økonomi, noen er allerede nedlagt. Notatet munner ut i en oppfordring om at dere må komme sammen, på tvers av deres forskjelligheter, og etablere en interesseorganisasjon som dere alle ser seg tjent med å delta i og støtte, så ulike dere enn er.
Hva er en kunsthall og hvilke er de?
En kunsthall er i første rekke ethvert utstillingssted med god plass til større vekslende utstillinger gjennom alle eller de fleste av årets måneder. Den har utstillinger med samtidskunst av høy kunstnerisk kvalitet på et nasjonalt nivå med et visst innslag av internasjonal kunst. Enkelte ganger kan den ha den utstillinger med historisk karakter, minneutstillinger og retrospektive utstillinger. Dens utstillingsprogram må bestemmes og gjennomføres av et uavhengig og profesjonelt kuratoriat. Innenfor denne vide definisjon kjennetegnes dagens norsk kunsthaller av at de fungerer under et mangfold av navn og et mangfold av eierskap.
Tradisjonelt har de fleste vært kunstforeninger, og flere av dem er det også i dag. Det gjelder for eksempel Tromsø Kunstforening, Bergens kunstforening (i dag under navnet Bergens Kunsthall), Stavanger Kunstforening og Christianssands kunstforening. Tidligere fungerte også Trondheims kunstforening og Drammens kunstforening som kunsthaller, noe som opphørte da deres samlinger ble overført til kunstmuseer og de mistet sine lokaler. Drammens kunstforening eksisterer nå best som venneforening til Drammens museum . Aalesund kunstforening og Skiens kunstforening har lokaler som en kunsthall, men har ennå ikke verken profesjonelt nok kuratoriat eller et utstillingsprogram som gjør dem fullt ut til kunsthaller. Oslo kunstforening blir drevet som en kunsthall, men har ikke store eller gode nok lokaler til fullt ut å fungere som det.
Ved siden av Bergens Kunsthall betegner også Bomuldsfabrikken i Arendal seg som kunsthall. Andre kunsthaller går under ulike betegnelser. Trondheim kunstmuseum fungerer som kunsthall i lokaler det overtok fra Trondheim kunstforening. Telemarksgalleriet på Notodden har lokaler som en kunsthall, men har ennå et for svakt kuratoriat og for begrenset utstillingsprogram. Kunstbanken på Hamar, som også er et kunstnersenter, er en kunsthall – det eneste kunstnersenter som fungerer som det. Galleri F15 på Moss er en kunsthall, en funksjon som er blitt styrket gjennom etableringen av punkt Ø, der også de store lokalene til Momentum inngår. Vestfossen Kunstlaboratorium kan sies å være en kunsthall, det samme kan Hå gamle prestegård på Jæren. Den mest kjente kunsthallen i Norge er Kunstnernes Hus.
Flere kunstmuseer fungerer også som kunsthaller, i kraft av en program med ganske hyppig skiftende utstillinger av samtidskunst: Trondheims Kunstmuseum, Stenersenmuseet i Oslo, Lillehammer Kunstmuseum, Haugar Vestfold kunstmuseum, Museet for samtidskunst, Henie-Onstad Kunstsenter og Astrup Fearnley museet for moderne kunst. I Oslo fungerer også Stenersenmuseet i stor grad som kunsthall, med et visst innslag av samlingsbaserte men samtidsorienterte utstillinger. I de første årene etter åpningen i 1991 ble Museet for samtidskunst drevet som en kunsthall. Utstillingshallen på Tullinløkka er bare et utstillingslokale, ingen selvstendig kunsthall.
Denne gjennomgangen viser at det å være en kunsthall er en funksjon som en kunstinstitusjon har, og ikke det å ha et bestemt navn. Funksjonen er også meget gammel, selv om navnet er kommet i bruk i Norge første de senere år. I Sverige og Tyskland har det i mange år vært kunsthaller, med den funksjonen som er beskrevet.
Kunsthallenes bidrag det norske kunstsystemet
Kunsthallene representerer kvaliteter og egenskaper i kunstsystemet som for det første er nødvendige for at det skal fungere som helhet, for det andre bidrar med noe ingen andre kan ivareta, og for det tredje representerer noe som alle andre deler av kunstsystemet trenger for selv å fungere godt.
Kunstnere trenger kunsthaller. Der kan de vise sine arbeider på den best mulige måte i stor bredde og dybde, når de er på høyden av sin skaperkraft. Der blir de assistert av et innsikts- og forståelsesfullt kuratoriat, som presenter kunstneren og utstillingen på en måte som både er kunstfaglig tilfredsstillende og som vekker interesse ut over kunsthallens lokale miljø. I kunsthallen kan kunstnere møte sine kritikere på best mulig måte. Det er i kunsthaller de kan vise retrospektive utstillinger, og det er der de kan oppnå minneutstillinger etter sin død. Det er i kunsthaller samarbeidende grupper av kunstnere kan vise sine arbeider samtidig, som parallelle små separatutstillinger i en gruppeutstilling.
Kritikere trenger kunsthaller. Kritikere trenger kunsthaller, fordi det er der den kunsten vanligvis vises som etablerer de kvalitetsstandarder som de bruker ellers i sin kritikkvirksomhet. Det er her de stilles overfor de største utfordringer som kritikere, og det skal være her forholdene skal være best tilrettelagt for deres arbeid. I kunsthaller får kritikere anledning til å møte i stor bredde og dybde de kunstnere som etableres som referanser i den offentlige samtalen om kunst som kritikerne selv gir særlig viktige bidrag til.
Kuratorer trenger kunsthaller. Kuratorer trenger kunsthaller for det er i kunsthaller de kan få de største utfordringer kuratorer kan få, og som gjør at de kan kvalifisere seg til ledende stillinger i norsk kunstliv forøvrig. De får store utfordringer både når det gjelder å lede en institusjon, utvikle en utstillingsstrategi og forme et utstillingsprogram, og å planlegge og gjennomføre store utstillinger på høyt faglig nivå. Det er i kunsthaller de skaper seg varige nettverk, også internasjonalt, med andre kuratorer, kunsthaller og med kunstnere.
Publikum trenger kunsthaller. Det er i kunsthaller publikum møter den krevende og store kunsten, under de best mulige omstendigheter. Det er i kunsthaller de får best innsikt i sin tids etablerte og kjente kunstnernavn, og i de yngre kunstnere som kjemper for å bli det.
Skoler trenger kunsthaller. Det er i kunsthaller elever og lærere kan møte den kunsten som i kraft av seg selv og måten den er presentert på gjør det dypeste og varigste inntrykk, selv uten hjelp av pedagoger.
Kunstlivet i regionene trenger kunsthaller. En region trenger en kunsthall som kan forbinde regionens kunstliv med kunstlivet i andre regioner. En kunstregion er ikke fullstendig uten en kunsthall, det blir noe halvt og uferdig uten, og det svekker de øvrige aktørene i regionens kunstliv. Uten en kunsthall vil en region leve utenfor det nasjonale kunstlivets levende arena, utenfor den nasjonale samtalen om kunst. En region uten en kunsthall mangler et fyrtårn for sitt kunstliv, en institusjon som stråler ut over regionens grenser, og som kan bringe regionens egne kunstnere ut av den egne regionens lukkede rom.
Det nasjonale kunstliv trenger kunsthaller. Det er gjennom et landsdekkende nettverk av kunsthaller at Norge kan gjøres til én kunstregion med en høy grad av felles kunstoffentlighet. Mer enn andre typer formidlingsinstitusjoner er kunsthaller egnet som noder i et aktivt samarbeidende nettverk. Ikke minst kan de ta i mot de største spesialutstillinger som sendes ut fra de sentrale institusjoner i det nasjonale museumsnettverket.
Politikere og kulturbyråkrater trenger kunsthaller. Politikere og kulturbyråkrater trenger kunsthaller som steder der de møter noe som både er mål og midler i kunstpolitikken: flotte formidlingsarenaer for kunstnere som har fått sin virksomhet støttet gjennom kunstnerpolitikkens virkemidler, og et stort, kritisk og fornøyd publikum når de selv er publikum der.
Kunsthallene i kunstpolitikken – Norsk kunsthallforum
Det er i dag helt tilfeldig hvilke kunsthaller som er tilgodesett med statlig og/eller fylkeskommunal og kommunal støtte. De fleste har et usikkert økonomisk fundament. Noen har allerede måtte gi opp. Det er ikke etablert noen statlig støtteordning for denne type institusjoner, som til tross for sine svakheter i praksis er det beste fungerende nasjonale nettverk. Den som kunne ha gjort noe for dem, Norske kunstforeninger, er uten evne til å gjøre det og har ingen kompetanse med legitimitet til å kunne opptre på deres vegne.
Det peker seg ut en nødvendig løsning: De bør danne en felles interesseorganisasjon, helt uavhengig av hvilken organisatorisk eller eiermessig situasjon hver av dem ellers er i. Det gjøres best ved at det holdes en konferanse med deltakelse av daglige ledere og styreledere i kunsthallene, der de inngår en intensjonsavtale om i løpet av noen måneder å konstituere seg som en permanent interesseorganisasjon med et felles sekretariat. Helt sentralt i denne intensjonsavtalen bør være forpliktelser til å delta i et nasjonalt samarbeidende nettverk, med samproduksjon og utveksling av utstillinger som fremste oppgave, og å inngå et samarbeid med Nasjonalmuseet og det nasjonale museumsnettverket om samarbeid både om utstillingsproduksjon og vandreutstillinger.
Norsk kulturråd bør søkes om midler til å finansiere interesseorganisasjonens etablering og drift de første årene.
Med dette håper jeg at noen av dere vil ta initiativ til en første samling av alle kunsthallene og av de som aspirer til å bli det om økonomien vil tillate det, der det velges et interimsstyre for å planlegge den permanente konstitueringen av noe som kan ha arbeidstittelen ”Norskekunsthallforum”.